Forum for ufrivillig barnløse, glad jeg ikke er der!

[koreamamma1365380166]

Var akkurat inne og kikket på forum for ufrivillig barnløse.

Der går diskusjonene om Hcg-nivåer og brunrosa utfloder.

Jeg er så GLAD jeg ikke er der lenger, kjente bare hvor mattheten og følelsen av fortvilelse tok meg.

Kunne ikke si det der, men til dere sier jeg: Å så skjønt det er å ikke være barnløs lenger!!! Skulle ønske flere kunne se adopsjon som det fullgode alternativet det er.

Hilsen en som også har vært i "barnløshetshelvetet"

[Gjest Også koreamamma]

Kunne ikke sagt det bedre selv - jeg er så enig med deg.

God Påske og kos deg med familien din!

[Gjest Uten nick]

"Kunne ikke si det der, men til dere sier jeg: Å så skjønt det er å ikke være barnløs lenger!!! Skulle ønske flere kunne se adopsjon som det fullgode alternativet det er."

Bare så du er klar over det så er adopsjonsforum heller ikke noe lukket forum! Forumet er åpent for alle, og for å gi deg ennå en opplysning så er det veldig ofte folk fra forum for ufrivillig barnløshet her og leser.

Hvorfor i all verden har du og andre adoptivforeldre et sånt stort behov for ustanselig å fortelle at adopsjon er fullverdig alternativ?Er dere så livredde for at verden rundt dere ikke skal se på adoptiv barn som fullverdige barn og dere som fullverdige foreldre, at dere hele tiden må gjenta dette mantra - det er et fullverdig alternativ.Dette gjentar seg så ofte så nå begynner jeg virkelig å lure på om dere som skrver disse innleggene egentlig har ferdigbearbeidet sorgen over ikke å få egenføde barn?Hva er ellers grunnen til at dere hele tiden må messe budskapet som alle er enige i, nemlig at adopsjon er en flott måte å få barn på.

Slike innlegg viser respektløshet og er uhøffelige, men det er kanskje værre at det sender ut et budskap om at dere kanskje ikke helt selv er over bearbeidelsen.

Jeg har ikke lest noe innlegg fra gravide ufrivillig barnløse hvor de sier at de er så lettet over at de slipper å adoptere og dermed måtte tenke på at barnet kan få slegt kommentarer om at det er kjøpt og betalt, at det blir mobbet på grunn av hudfarge eller at man slipper å bekymre seg for hva barnet har blitt utsatt for før det kunne hentes osv. Det skulle ha tatt seg ut tenker jeg!

Hilsen en som var også ufrivillig barnløs, men nå har to ivf-barn som begge var akkurat de barna vi hadde ventet på i årevis.De passer utmerket inn i vår familie og vi kunne ikke ha elsket dem høyere om vi hadde adoptert dem!

[Gjest litt for personlig dette, så...]

"Kunne ikke si det der, men til dere sier jeg: Å så skjønt det er å ikke være barnløs lenger!!! Skulle ønske flere kunne se adopsjon som det fullgode alternativet det er."

Bare så du er klar over det så er adopsjonsforum heller ikke noe lukket forum! Forumet er åpent for alle, og for å gi deg ennå en opplysning så er det veldig ofte folk fra forum for ufrivillig barnløshet her og leser.

Hvorfor i all verden har du og andre adoptivforeldre et sånt stort behov for ustanselig å fortelle at adopsjon er fullverdig alternativ?Er dere så livredde for at verden rundt dere ikke skal se på adoptiv barn som fullverdige barn og dere som fullverdige foreldre, at dere hele tiden må gjenta dette mantra - det er et fullverdig alternativ.Dette gjentar seg så ofte så nå begynner jeg virkelig å lure på om dere som skrver disse innleggene egentlig har ferdigbearbeidet sorgen over ikke å få egenføde barn?Hva er ellers grunnen til at dere hele tiden må messe budskapet som alle er enige i, nemlig at adopsjon er en flott måte å få barn på.

Slike innlegg viser respektløshet og er uhøffelige, men det er kanskje værre at det sender ut et budskap om at dere kanskje ikke helt selv er over bearbeidelsen.

Jeg har ikke lest noe innlegg fra gravide ufrivillig barnløse hvor de sier at de er så lettet over at de slipper å adoptere og dermed måtte tenke på at barnet kan få slegt kommentarer om at det er kjøpt og betalt, at det blir mobbet på grunn av hudfarge eller at man slipper å bekymre seg for hva barnet har blitt utsatt for før det kunne hentes osv. Det skulle ha tatt seg ut tenker jeg!

Hilsen en som var også ufrivillig barnløs, men nå har to ivf-barn som begge var akkurat de barna vi hadde ventet på i årevis.De passer utmerket inn i vår familie og vi kunne ikke ha elsket dem høyere om vi hadde adoptert dem!

Koreamamma sier faktisk ingenting galt om dere som er inne på forum for ufrivillg barnløse. Hun sier bare at det er deilig å slippe å være der. Og du må tro meg. Det er noe de aller fleste av oss her inne kan skrive under på, netopp fordi vi har vært der selv!! På den tiden var det forumet veldig godt å ha. Et sted man kunne sanke informasjon og for det meste dele sorger når nedturene kom. Likevel kan jeg også si meg enig i ettertid at det er fantastisk å ikke være barnløs lenger, å slippe studere hver en dråpe som kommer i trusa og måle temp hver dag.....Når jeg personlig ser tilbake på denne tiden så ser jeg bare sorger og skuffelser. Men det er ikke dermed sagt at vi ikke unner dere å drive på med dette til dere en gang lykkes. Mange gjør jo det. Og mange gjør det ALDRI. Og må leve videre med sorgen for resten av livet. For meg tok det noe slik som to uker å bearbeide sorgen over at vi ikke fikk noe biologisk barn. Jeg ble så tidlig oppslukt av adopsjonsprosessen vi gikk inn i , at det var lett å distansere seg fra alt det negative vi hadde vært gjennom.

[koreamamma1365380166]

"Kunne ikke si det der, men til dere sier jeg: Å så skjønt det er å ikke være barnløs lenger!!! Skulle ønske flere kunne se adopsjon som det fullgode alternativet det er."

Bare så du er klar over det så er adopsjonsforum heller ikke noe lukket forum! Forumet er åpent for alle, og for å gi deg ennå en opplysning så er det veldig ofte folk fra forum for ufrivillig barnløshet her og leser.

Hvorfor i all verden har du og andre adoptivforeldre et sånt stort behov for ustanselig å fortelle at adopsjon er fullverdig alternativ?Er dere så livredde for at verden rundt dere ikke skal se på adoptiv barn som fullverdige barn og dere som fullverdige foreldre, at dere hele tiden må gjenta dette mantra - det er et fullverdig alternativ.Dette gjentar seg så ofte så nå begynner jeg virkelig å lure på om dere som skrver disse innleggene egentlig har ferdigbearbeidet sorgen over ikke å få egenføde barn?Hva er ellers grunnen til at dere hele tiden må messe budskapet som alle er enige i, nemlig at adopsjon er en flott måte å få barn på.

Slike innlegg viser respektløshet og er uhøffelige, men det er kanskje værre at det sender ut et budskap om at dere kanskje ikke helt selv er over bearbeidelsen.

Jeg har ikke lest noe innlegg fra gravide ufrivillig barnløse hvor de sier at de er så lettet over at de slipper å adoptere og dermed måtte tenke på at barnet kan få slegt kommentarer om at det er kjøpt og betalt, at det blir mobbet på grunn av hudfarge eller at man slipper å bekymre seg for hva barnet har blitt utsatt for før det kunne hentes osv. Det skulle ha tatt seg ut tenker jeg!

Hilsen en som var også ufrivillig barnløs, men nå har to ivf-barn som begge var akkurat de barna vi hadde ventet på i årevis.De passer utmerket inn i vår familie og vi kunne ikke ha elsket dem høyere om vi hadde adoptert dem!

Kjære, lille deg, nå ble jeg ganske paff. Et slikt hissig angrep hadde jeg da aldri ventet etter mitt lille innlegg, slett ikke fra en som har vært så heldig å få bli mamma!!! Hvem er det egentlig som er hårsår her??? Hva er det egentlig som er så truende med at jeg er glad for at jeg ikke lengre er ufrivillig barnløs?

Du lurer på om vi her inne ikke har bearbeidet sorgen over å ha fått egne barn? Kan bare svare for meg selv, men da barnevernet skrev sosialrapporten første gang tror jeg ikke vi hadde blitt godkjent om de anså at vi ikke hadde bearbeidet sorgen over å ikke kunne få EGENFØDTE eller biologiske barn.(jeg velger å tro at formuleringa di "egne barn"skyldes enten uomtenksomhet eller affekt over innlegget).

Orker ikke å starte lange diskusjoner over innlegget ditt, det blir bare dumt, men jeg kan love deg at adoptivbarnet IKKE er et surrogatbarn!!! Det er et høyt elsket og etterlengtet lite menneske som har akkurat samme behov for kjærlighet og omsorg som dine barn. Vær så snill å ikke vekk tigermammaen i meg, da jeg heller synes både du og jeg har all grunn til å glede oss over hverandres morslykke!

Lykke til med dine små

MVH

[koreamamma1365380166]

Kjære, lille deg, nå ble jeg ganske paff. Et slikt hissig angrep hadde jeg da aldri ventet etter mitt lille innlegg, slett ikke fra en som har vært så heldig å få bli mamma!!! Hvem er det egentlig som er hårsår her??? Hva er det egentlig som er så truende med at jeg er glad for at jeg ikke lengre er ufrivillig barnløs?

Du lurer på om vi her inne ikke har bearbeidet sorgen over å ha fått egne barn? Kan bare svare for meg selv, men da barnevernet skrev sosialrapporten første gang tror jeg ikke vi hadde blitt godkjent om de anså at vi ikke hadde bearbeidet sorgen over å ikke kunne få EGENFØDTE eller biologiske barn.(jeg velger å tro at formuleringa di "egne barn"skyldes enten uomtenksomhet eller affekt over innlegget).

Orker ikke å starte lange diskusjoner over innlegget ditt, det blir bare dumt, men jeg kan love deg at adoptivbarnet IKKE er et surrogatbarn!!! Det er et høyt elsket og etterlengtet lite menneske som har akkurat samme behov for kjærlighet og omsorg som dine barn. Vær så snill å ikke vekk tigermammaen i meg, da jeg heller synes både du og jeg har all grunn til å glede oss over hverandres morslykke!

Lykke til med dine små

MVH

Sorry, du skrev egenfødte!

Hilsen en som også leste liit for fort i affekt!

[Gjest løvemamma]

"Kunne ikke si det der, men til dere sier jeg: Å så skjønt det er å ikke være barnløs lenger!!! Skulle ønske flere kunne se adopsjon som det fullgode alternativet det er."

Bare så du er klar over det så er adopsjonsforum heller ikke noe lukket forum! Forumet er åpent for alle, og for å gi deg ennå en opplysning så er det veldig ofte folk fra forum for ufrivillig barnløshet her og leser.

Hvorfor i all verden har du og andre adoptivforeldre et sånt stort behov for ustanselig å fortelle at adopsjon er fullverdig alternativ?Er dere så livredde for at verden rundt dere ikke skal se på adoptiv barn som fullverdige barn og dere som fullverdige foreldre, at dere hele tiden må gjenta dette mantra - det er et fullverdig alternativ.Dette gjentar seg så ofte så nå begynner jeg virkelig å lure på om dere som skrver disse innleggene egentlig har ferdigbearbeidet sorgen over ikke å få egenføde barn?Hva er ellers grunnen til at dere hele tiden må messe budskapet som alle er enige i, nemlig at adopsjon er en flott måte å få barn på.

Slike innlegg viser respektløshet og er uhøffelige, men det er kanskje værre at det sender ut et budskap om at dere kanskje ikke helt selv er over bearbeidelsen.

Jeg har ikke lest noe innlegg fra gravide ufrivillig barnløse hvor de sier at de er så lettet over at de slipper å adoptere og dermed måtte tenke på at barnet kan få slegt kommentarer om at det er kjøpt og betalt, at det blir mobbet på grunn av hudfarge eller at man slipper å bekymre seg for hva barnet har blitt utsatt for før det kunne hentes osv. Det skulle ha tatt seg ut tenker jeg!

Hilsen en som var også ufrivillig barnløs, men nå har to ivf-barn som begge var akkurat de barna vi hadde ventet på i årevis.De passer utmerket inn i vår familie og vi kunne ikke ha elsket dem høyere om vi hadde adoptert dem!

Var det dette sitatet fra koreamamma du reagerte så veldig surt på?

"Kunne ikke si det der, men til dere sier jeg: Å så skjønt det er å ikke være barnløs lenger!!! Skulle ønske flere kunne se adopsjon som det fullgode alternativet det er."

*rister oppgitt på hodet*

Vi er alle klar over at alle forum på Dol er åpne for alle - og heldigvis for det. Men nå viser jo faktisk koreamamma dere som holder dere på ufb forumet den raspekten dere skriker opp om hver gang det kommer et innlegg som omhandler adopsjon på overnevnte forum.

Vi får jo klar beskjed om hver gang at vi kan holde våre kommetarer på adopsjonsforum, og det var nettopp det hun gjorde!

Det får da være grenser hvor mye hensyn vi skal ta.

Jeg blir litt oppgitt over den sure tonen det ofte blir mellom folk på ufb forum og adopsjonsforum. Veldig mange av oss her har faktisk vært ufb`ere selv, og hvorvidt vi har fått ønskebarna våre gjennom IVF eller adopsjon, så har vi vel mye av den samme bakgrunnen, tenkt mange av de samme tankene og følt den samme frustrasjonen og senere gleden over å _endelig_ bli foreldre.

Vi på dette forumet har faktisk også mye erfaring vi med glede deler med andre.

[puff og blårøyk]

Jeg regner meg ikke som særlig hårsår, men jeg reagerte faktisk litt på dette innlegget. Noen av de tankene "Uten nick" gjorde seg, suste også gjennom hodet mitt. Akkurat setningen: "Skulle ønske flere kunne se adopsjon som det fullgode alternativet det er", kan vitterlig tolkes som et realt spark i "vår" retning. Det var sikkert ikke det som var meningen, men med antennene litt feilinnstilte, så er det det vi mottar:)

Vi burde kunne støtte hverandre på tvers av forumgrensene siden de fleste av oss har/har hatt et ben i hver leir.

[thaimor]

"Kunne ikke si det der, men til dere sier jeg: Å så skjønt det er å ikke være barnløs lenger!!! Skulle ønske flere kunne se adopsjon som det fullgode alternativet det er."

Bare så du er klar over det så er adopsjonsforum heller ikke noe lukket forum! Forumet er åpent for alle, og for å gi deg ennå en opplysning så er det veldig ofte folk fra forum for ufrivillig barnløshet her og leser.

Hvorfor i all verden har du og andre adoptivforeldre et sånt stort behov for ustanselig å fortelle at adopsjon er fullverdig alternativ?Er dere så livredde for at verden rundt dere ikke skal se på adoptiv barn som fullverdige barn og dere som fullverdige foreldre, at dere hele tiden må gjenta dette mantra - det er et fullverdig alternativ.Dette gjentar seg så ofte så nå begynner jeg virkelig å lure på om dere som skrver disse innleggene egentlig har ferdigbearbeidet sorgen over ikke å få egenføde barn?Hva er ellers grunnen til at dere hele tiden må messe budskapet som alle er enige i, nemlig at adopsjon er en flott måte å få barn på.

Slike innlegg viser respektløshet og er uhøffelige, men det er kanskje værre at det sender ut et budskap om at dere kanskje ikke helt selv er over bearbeidelsen.

Jeg har ikke lest noe innlegg fra gravide ufrivillig barnløse hvor de sier at de er så lettet over at de slipper å adoptere og dermed måtte tenke på at barnet kan få slegt kommentarer om at det er kjøpt og betalt, at det blir mobbet på grunn av hudfarge eller at man slipper å bekymre seg for hva barnet har blitt utsatt for før det kunne hentes osv. Det skulle ha tatt seg ut tenker jeg!

Hilsen en som var også ufrivillig barnløs, men nå har to ivf-barn som begge var akkurat de barna vi hadde ventet på i årevis.De passer utmerket inn i vår familie og vi kunne ikke ha elsket dem høyere om vi hadde adoptert dem!

Oi, oi, oppe på gal fot i dag? ;-)

Ville bare kommentere det du skriver om fullverdig alternativ, fullverdige barn, fullverdige foreldre osv. osv. For egen del har jeg/vi vært ufrivillige... i alt for mange år, og jeg trodde faktisk like lenge at dette ikke var "fullverdig" for oss heller. Når jeg så oppdager at dette ikke bare er fullverdig, men det beste som kunne skjedd oss, får jeg lyst å dele dette med alle som sliter slik vi gjorde en gang. Det er vel ikke så rart vel?

Ditt "ønske" om at vi ikke har bearbeidet sorgen må jeg gjøre til skamme nok en gang. Der er det nok vi adoptivforeldre som sitter inne med fasiten

[PREETI]

Koreamamma sier faktisk ingenting galt om dere som er inne på forum for ufrivillg barnløse. Hun sier bare at det er deilig å slippe å være der. Og du må tro meg. Det er noe de aller fleste av oss her inne kan skrive under på, netopp fordi vi har vært der selv!! På den tiden var det forumet veldig godt å ha. Et sted man kunne sanke informasjon og for det meste dele sorger når nedturene kom. Likevel kan jeg også si meg enig i ettertid at det er fantastisk å ikke være barnløs lenger, å slippe studere hver en dråpe som kommer i trusa og måle temp hver dag.....Når jeg personlig ser tilbake på denne tiden så ser jeg bare sorger og skuffelser. Men det er ikke dermed sagt at vi ikke unner dere å drive på med dette til dere en gang lykkes. Mange gjør jo det. Og mange gjør det ALDRI. Og må leve videre med sorgen for resten av livet. For meg tok det noe slik som to uker å bearbeide sorgen over at vi ikke fikk noe biologisk barn. Jeg ble så tidlig oppslukt av adopsjonsprosessen vi gikk inn i , at det var lett å distansere seg fra alt det negative vi hadde vært gjennom.

hei

synes ikke innlegget ditt var støtende i det hele tatt

at noen mennesker velger å adoptere er flott, at enklete velger å la være er også greit.

nå er jeg enig med de her som argumenterte med at korea mamma IKKE skrev dette innlegget på ubf,så hvorfor ta det så personlig,da? hun skrev til de her om hvor glad hun er for å ha fått barn og det er jo positivt:)

alle er sin egen lykkes smed er det et ortak som sier..

adopsjon er en frivillig løsning for de som ønsker det,og jeg synes ikke det er uhøflig eller respektløs å tipse andre om det!

god påske alle sammen,

klem fra

[Nord-Trønder]

Til tross for at hele Trondheim i dag er invadert av VIF-supportere (ikke IVF-supportere ha-ha) så var stemningen i sentrum langt mer gemyttlig enn det jeg ser den har vært her i dag. Pussig at det ikke går an å legge denne diskusjonen død. Jeg har derfor ikke til intensjon å blusse den opp, selv om jeg har erfaring med at min inntreden får en eller annen til å glefse opp noe voldsomt.

Nå har denne diskusjonen tidligere kun foregått på ufb-forumet ved at det har fått gjester fra dette forumet. Nå er det omvendt, men det er jo hyggelig å kunne skrive her også.

Som Puff og blårøyk (lenge siden sist forresten, håper dere har tatt godt vare på gutten) mer enn antyder leses aldri en tekst i et tomrom, den tolkes inn i en kontekst og i en historie. Og det tror jeg et av svarene også er et godt eksempel på. Når Koreamamma skriver: "…jeg kan love deg at adoptivbarnet IKKE er et surrogatbarn!!! Det er et høyt elsket og etterlengtet lite menneske som har akkurat samme behov for kjærlighet og omsorg som dine barn" så må det tolkes som et svar på hva hun tolket ut av innlegget fra den anonyme, for det er jo ikke et svar på det som står der. Tverdt i mot leser jeg ingen steder i det innlegget at vedkommende mener at adoptivbarn er et surrogatbarn. Nei, vedkommende skriver faktisk: "….. budskapet som alle er enige i, nemlig at adopsjon er en flott måte å få barn på."

I tidligere diskusjoner om dette temaet på ufb-forum har jeg ofte sakt at jeg synes det er synd at det for enkelte er en konkurranse og at man hele tiden må forsvare sine valg. Det er jo heller ikke slik at det å bli glad i noen har sammenheng med hvor sterkt man har ønsket seg noe. Den musikken jeg i dag liker er veldig ofte den jeg ikke umiddelbart likte. Og jeg ville ikke i dag hatt tilbake han som gjorde det slutt med meg da jeg var 18 år, til tross for at jeg akkurat da var villig til å nærmest gjøre hva som helst for å få ham tilbake. Vårt ønske for det barnet vi venter er selvsagt at det skal være friskt, og vi er glade for at det så langt synes å være tilfelle. Skulle det derimot være slik at vårt "førsteønske" om et friskt barn ikke går i oppfyllelse kommer vi da ikke til å levere tilbake barnet eller bli mindre glad i det. Og jeg kommer ikke til å argumentere for at jeg er like glad i mitt funksjonssyke barn som i mitt funksjonsfriske barn. Den eneste gruppen foreldre som stadig vekk argumentere for at de er like glade i sine barn som om de skulle vært egenfødte er adoptivforeldre. Det synes også jeg er litt rart. For meg er det helt selvsagt at man er like glad i sine barn uansett hvordan de kom til oss. Etter min erfaring er morsinstinktet ikke et instinkt som automatisk trer inn overfor egenfødte barn. Den første gangen jeg virkelig kjente den voldsomme overveldende morsfølelsen for min datter var nær et døgn etter fødselen og handlet om en volsom trang til å værne om dette sårbare lille vesnet. Jeg tror altså at følelsen av å være den som er satt til å ta vare på akkurat dette barnet, adoptert eller egenfødt, er det som utløser mors- og farsfølelsen. For adoptivforeldre som har både egenfødte og adopterte barn må jo dette framstå som en rar diskusjon? Og jeg håper at adoptivforeldre slipper å tro at de hele tiden må argumentere for at de er glade i sine barn.

Og bør det ikke også være en selvfølgelighet at alle som er i gang med eller har adoptert er GLADE for det valget de har tatt? Bør man ha et behov for å kringkaste en slik selvfølgelighet? Jo, selvfølgelig skal man vise at man er glad for det barnet man venter eller har fått, men her var det noe med måten det ble gjort på. Slik jeg leste innlegget fra Koreamamma brukte hun de som holder på med prøverørsbehandling (og til en person akkurat nå går å er veldig spendt på om de har lyktes med behandlingen eller ikke) for å vise at hun er så GLAD for at HUN er ferdig med dette helvete. Her var det null sympati å spore. Jeg er også ferdig (i den forstand at jeg er gravid, men ferdig med dette blir jeg aldri) med dette helvete, men har ikke noe behov for å hovere overfor andre som i dag sliter med nøyaktig det samme som vi slet med. Jeg tror ikke det er intensjonen din, men det kommer ut på den måten - dere gjør feil - adopter nå! Og det synes jo også som om du er klar over faren i det du innledningsvis skriver at dette er et innlegg som ikke kan publiseres på fub-forum.

Kan vi nok en gang bli enige om at ufrivillig barnløshet er en prosess som vi alle må igjennom, og om den ender i egenfødte barn, adoptivbar eller frivillig barnløs er knakende likegyldig?

[koreamamma1365380166]

Til tross for at hele Trondheim i dag er invadert av VIF-supportere (ikke IVF-supportere ha-ha) så var stemningen i sentrum langt mer gemyttlig enn det jeg ser den har vært her i dag. Pussig at det ikke går an å legge denne diskusjonen død. Jeg har derfor ikke til intensjon å blusse den opp, selv om jeg har erfaring med at min inntreden får en eller annen til å glefse opp noe voldsomt.

Nå har denne diskusjonen tidligere kun foregått på ufb-forumet ved at det har fått gjester fra dette forumet. Nå er det omvendt, men det er jo hyggelig å kunne skrive her også.

Som Puff og blårøyk (lenge siden sist forresten, håper dere har tatt godt vare på gutten) mer enn antyder leses aldri en tekst i et tomrom, den tolkes inn i en kontekst og i en historie. Og det tror jeg et av svarene også er et godt eksempel på. Når Koreamamma skriver: "…jeg kan love deg at adoptivbarnet IKKE er et surrogatbarn!!! Det er et høyt elsket og etterlengtet lite menneske som har akkurat samme behov for kjærlighet og omsorg som dine barn" så må det tolkes som et svar på hva hun tolket ut av innlegget fra den anonyme, for det er jo ikke et svar på det som står der. Tverdt i mot leser jeg ingen steder i det innlegget at vedkommende mener at adoptivbarn er et surrogatbarn. Nei, vedkommende skriver faktisk: "….. budskapet som alle er enige i, nemlig at adopsjon er en flott måte å få barn på."

I tidligere diskusjoner om dette temaet på ufb-forum har jeg ofte sakt at jeg synes det er synd at det for enkelte er en konkurranse og at man hele tiden må forsvare sine valg. Det er jo heller ikke slik at det å bli glad i noen har sammenheng med hvor sterkt man har ønsket seg noe. Den musikken jeg i dag liker er veldig ofte den jeg ikke umiddelbart likte. Og jeg ville ikke i dag hatt tilbake han som gjorde det slutt med meg da jeg var 18 år, til tross for at jeg akkurat da var villig til å nærmest gjøre hva som helst for å få ham tilbake. Vårt ønske for det barnet vi venter er selvsagt at det skal være friskt, og vi er glade for at det så langt synes å være tilfelle. Skulle det derimot være slik at vårt "førsteønske" om et friskt barn ikke går i oppfyllelse kommer vi da ikke til å levere tilbake barnet eller bli mindre glad i det. Og jeg kommer ikke til å argumentere for at jeg er like glad i mitt funksjonssyke barn som i mitt funksjonsfriske barn. Den eneste gruppen foreldre som stadig vekk argumentere for at de er like glade i sine barn som om de skulle vært egenfødte er adoptivforeldre. Det synes også jeg er litt rart. For meg er det helt selvsagt at man er like glad i sine barn uansett hvordan de kom til oss. Etter min erfaring er morsinstinktet ikke et instinkt som automatisk trer inn overfor egenfødte barn. Den første gangen jeg virkelig kjente den voldsomme overveldende morsfølelsen for min datter var nær et døgn etter fødselen og handlet om en volsom trang til å værne om dette sårbare lille vesnet. Jeg tror altså at følelsen av å være den som er satt til å ta vare på akkurat dette barnet, adoptert eller egenfødt, er det som utløser mors- og farsfølelsen. For adoptivforeldre som har både egenfødte og adopterte barn må jo dette framstå som en rar diskusjon? Og jeg håper at adoptivforeldre slipper å tro at de hele tiden må argumentere for at de er glade i sine barn.

Og bør det ikke også være en selvfølgelighet at alle som er i gang med eller har adoptert er GLADE for det valget de har tatt? Bør man ha et behov for å kringkaste en slik selvfølgelighet? Jo, selvfølgelig skal man vise at man er glad for det barnet man venter eller har fått, men her var det noe med måten det ble gjort på. Slik jeg leste innlegget fra Koreamamma brukte hun de som holder på med prøverørsbehandling (og til en person akkurat nå går å er veldig spendt på om de har lyktes med behandlingen eller ikke) for å vise at hun er så GLAD for at HUN er ferdig med dette helvete. Her var det null sympati å spore. Jeg er også ferdig (i den forstand at jeg er gravid, men ferdig med dette blir jeg aldri) med dette helvete, men har ikke noe behov for å hovere overfor andre som i dag sliter med nøyaktig det samme som vi slet med. Jeg tror ikke det er intensjonen din, men det kommer ut på den måten - dere gjør feil - adopter nå! Og det synes jo også som om du er klar over faren i det du innledningsvis skriver at dette er et innlegg som ikke kan publiseres på fub-forum.

Kan vi nok en gang bli enige om at ufrivillig barnløshet er en prosess som vi alle må igjennom, og om den ender i egenfødte barn, adoptivbar eller frivillig barnløs er knakende likegyldig?

Hadde egentlig ikke tenkt å si noe mer i denne saken, da jeg synes det hele er ganske latterlig. Likevel må jeg si noen ord til deg, Nord-Trønder og til dere andre som har svart.

Det er selvfølgelig veldig vanskelig å føre en konstruktiv diskusjon via et forum som dette. Det jeg begynner å innse er at når det gjelder enkelte ting bør man helst ikke si noe, og hvis man må si noe bør det være vel gjennomtenkt ord for ord, kanskje helst kladdet først. Ikke noe rom for min medfødte spontanitet her i det hele tatt, med andre ord.

Det som er litt merkelig (eller er dat kanskje ikke det) er at de andre inne på adopsjonsforum ikke lot til å ha problem med å forstå hva jeg mente med hjertesukket mitt, det har derimot de som kommer "utenfra".

Føler det er behov for å forklare meg litt, og legger siden saken død for mitt vedkommende.

Om noen har oppfattet det som om jeg hoverer med folk inne på ubf tar de fullstendig feil, beklager så mye! Kanskje jeg uttrykker meg klumpete. Det jeg følte jeg ville uttrykke var at for vår del tok masse sorg og fortvilelse slutt den dagen vi bestemte oss for en annen løsning på barnløsheten vår.Har mange ganger lurt på hvorfor ikke helsevesenet kunne informere oss om muligheten på et tidlig tidspunkt.

Det var kanskje andre eller tredje gang jeg har vært innom ubf og tittet på flere år. Vi har også engang håpet å bli gravide, og vi har også gått igjennom den slitsomme og tunge utredningsprosessen med medfølgende behandlinger uten at det ledet til noe barn. Det gjør faktisk ikke det for alle, og gjentatte mislykkelser er ganske tøffe både personlig og for parforholdet. Kjenner meg SÅ igjen i det som blir skrevet der inne iht forventning, spenning, skuffelse osv.

DERFOR blir jeg så lei meg, fortvilet og sliten over å "gjenoppleve" hvordan det var når jeg kikket der inne. Jeg har ALL empati med dere der inne, og jeg blir like lykkelig som dere om dere lykkes! Har nære venner som har lyktes og har ingen problemer med å gledes med dem, kanskje jeg gjør det mye mer enn de som ikke har vært gjennom dette!!!

Det later til å råde enslags oppfatning at vi som er adoptivforeldre hele tiden må understreke hvor høyt vi elsker barna våre. Synes ikke det er noen dagligdags problematikk for meg. Derimot gjør vi det selvsagt når vi blir utsatt for påstander om at vi umulig kan ha bearbeidet barnløsheten vår når vi forteller hvilken flott løsning det er at barn uten foreldre finner foreldre uten barn!

Forsvart seg hadde nok alle foreldre som har hatt behov for litt hjelp med befruktningen ha gjort ved lignende angep! Det sier vel heller noe om at barnet er vårt til tross for at vi ikke har født det. De som offisiellt har ivf-barn har sikkert også måttet stå opp å forsvare valget sitt i enkelte sammenhenger.

Synes også at det er litt rart at ikke adoptivforeldre kan si hvor glad de er i barna sine og hvilken lykke og glede de har gitt oss uten at vi blir beskyldt for ubearbeidet sorg. Etter masse år som ufrivillig barnløs (15 år i vårt tilfelle) synes jeg at jeg kan få uttrykke hvilken velsignelse og glede barnet har brakt med seg! Og jeg fraber meg stygge kommentarer og misstenkeliggjøring av det.

Om noen oppfattet innlegget mitt som støtende må jeg bare beklage, det var ikke meningen i det hele tatt! Grunnen til at jeg la det inn på "vårt" forum var at jeg fryktet at det kunne virke støtende og sårende for de som er mitt i utrednings/behandlingsprosessen og det ville jeg ikke.

[koreamamma1365380166]

Til tross for at hele Trondheim i dag er invadert av VIF-supportere (ikke IVF-supportere ha-ha) så var stemningen i sentrum langt mer gemyttlig enn det jeg ser den har vært her i dag. Pussig at det ikke går an å legge denne diskusjonen død. Jeg har derfor ikke til intensjon å blusse den opp, selv om jeg har erfaring med at min inntreden får en eller annen til å glefse opp noe voldsomt.

Nå har denne diskusjonen tidligere kun foregått på ufb-forumet ved at det har fått gjester fra dette forumet. Nå er det omvendt, men det er jo hyggelig å kunne skrive her også.

Som Puff og blårøyk (lenge siden sist forresten, håper dere har tatt godt vare på gutten) mer enn antyder leses aldri en tekst i et tomrom, den tolkes inn i en kontekst og i en historie. Og det tror jeg et av svarene også er et godt eksempel på. Når Koreamamma skriver: "…jeg kan love deg at adoptivbarnet IKKE er et surrogatbarn!!! Det er et høyt elsket og etterlengtet lite menneske som har akkurat samme behov for kjærlighet og omsorg som dine barn" så må det tolkes som et svar på hva hun tolket ut av innlegget fra den anonyme, for det er jo ikke et svar på det som står der. Tverdt i mot leser jeg ingen steder i det innlegget at vedkommende mener at adoptivbarn er et surrogatbarn. Nei, vedkommende skriver faktisk: "….. budskapet som alle er enige i, nemlig at adopsjon er en flott måte å få barn på."

I tidligere diskusjoner om dette temaet på ufb-forum har jeg ofte sakt at jeg synes det er synd at det for enkelte er en konkurranse og at man hele tiden må forsvare sine valg. Det er jo heller ikke slik at det å bli glad i noen har sammenheng med hvor sterkt man har ønsket seg noe. Den musikken jeg i dag liker er veldig ofte den jeg ikke umiddelbart likte. Og jeg ville ikke i dag hatt tilbake han som gjorde det slutt med meg da jeg var 18 år, til tross for at jeg akkurat da var villig til å nærmest gjøre hva som helst for å få ham tilbake. Vårt ønske for det barnet vi venter er selvsagt at det skal være friskt, og vi er glade for at det så langt synes å være tilfelle. Skulle det derimot være slik at vårt "førsteønske" om et friskt barn ikke går i oppfyllelse kommer vi da ikke til å levere tilbake barnet eller bli mindre glad i det. Og jeg kommer ikke til å argumentere for at jeg er like glad i mitt funksjonssyke barn som i mitt funksjonsfriske barn. Den eneste gruppen foreldre som stadig vekk argumentere for at de er like glade i sine barn som om de skulle vært egenfødte er adoptivforeldre. Det synes også jeg er litt rart. For meg er det helt selvsagt at man er like glad i sine barn uansett hvordan de kom til oss. Etter min erfaring er morsinstinktet ikke et instinkt som automatisk trer inn overfor egenfødte barn. Den første gangen jeg virkelig kjente den voldsomme overveldende morsfølelsen for min datter var nær et døgn etter fødselen og handlet om en volsom trang til å værne om dette sårbare lille vesnet. Jeg tror altså at følelsen av å være den som er satt til å ta vare på akkurat dette barnet, adoptert eller egenfødt, er det som utløser mors- og farsfølelsen. For adoptivforeldre som har både egenfødte og adopterte barn må jo dette framstå som en rar diskusjon? Og jeg håper at adoptivforeldre slipper å tro at de hele tiden må argumentere for at de er glade i sine barn.

Og bør det ikke også være en selvfølgelighet at alle som er i gang med eller har adoptert er GLADE for det valget de har tatt? Bør man ha et behov for å kringkaste en slik selvfølgelighet? Jo, selvfølgelig skal man vise at man er glad for det barnet man venter eller har fått, men her var det noe med måten det ble gjort på. Slik jeg leste innlegget fra Koreamamma brukte hun de som holder på med prøverørsbehandling (og til en person akkurat nå går å er veldig spendt på om de har lyktes med behandlingen eller ikke) for å vise at hun er så GLAD for at HUN er ferdig med dette helvete. Her var det null sympati å spore. Jeg er også ferdig (i den forstand at jeg er gravid, men ferdig med dette blir jeg aldri) med dette helvete, men har ikke noe behov for å hovere overfor andre som i dag sliter med nøyaktig det samme som vi slet med. Jeg tror ikke det er intensjonen din, men det kommer ut på den måten - dere gjør feil - adopter nå! Og det synes jo også som om du er klar over faren i det du innledningsvis skriver at dette er et innlegg som ikke kan publiseres på fub-forum.

Kan vi nok en gang bli enige om at ufrivillig barnløshet er en prosess som vi alle må igjennom, og om den ender i egenfødte barn, adoptivbar eller frivillig barnløs er knakende likegyldig?

Glemte bare å si meg helt 100%enig i det siste avsnittet ditt, det er vel derfor jeg fortsatt ikke forstår hvorfor jeg får så voldsomme reaksjoner og beskyldninger fra enkelte??????

[Gjest ikke nick i dag]

Skjønner dere ikke hvorfor de fra ubf er så hissig? De er stakkars så stinn av hormoner- ha litt tålmodighet med dem, venner!

[Gjest Fritz]

Skjønner dere ikke hvorfor de fra ubf er så hissig? De er stakkars så stinn av hormoner- ha litt tålmodighet med dem, venner!

Ja noe må det være ;-)

[Gjest Ikke nick her heller]

Skjønner dere ikke hvorfor de fra ubf er så hissig? De er stakkars så stinn av hormoner- ha litt tålmodighet med dem, venner!

Og hva i all verden kan da forklare minst like hissige innspill fra adpotivforum på ufb-forum som jo dukker opp men jevne mellomrom.

Når man ikke har hormoner å skylde på så må det vel være dårlig oppførsel eller slette manerer!

[Gjest eno_juliansmamma]

Hei Koreamamma.

...og alle andre som leser dette.

Først og fremst; helt enig med deg, koreamamma. Den tiden med ivf var forferdelig, og jeg har vondt av alle som må gjennom den sorgen det er å eventuelt finne ut at man er, og kanskje forblir ufrivillig barnløs. Det er en prosess, som sikkert er nødvendig, men den er ubeskrivelig vond. Så nå er jeg glad mannen min og jeg er ferdige med den delen av livet, og kan tusle inn på barnerommet og se på vårt lille vidunder.

Så om dette med å føle et behov for å fortelle at man er like glad i sitt adoptivbarn som om det skulle vært egenfødt. Stort sett føler jeg slett ikke behov for å utbasunere noe som helst. Ja, rett som det er glemmer jeg at jeg er noe som helst annerledes enn alle andre mødre. Men av og til får man høre noe som gjør en litt paff. Noen har sagt at de ønsker seg sterkt et barn, men om de ikke kan, vil de nok ikke gjøre som oss, og adoptere, men leve videre uten barn. De tror ikke de har evnen til å elske et barn de ikke har født selv.

Vel, om det er faktum, at noen mennesker rett og slett ikke kan elske et barn som de ikke har født selv, skal jeg ikke debattere. Men at slike meninger kanskje kan få oss adoptanter til å ønske å fortelle hvordan vi opplever å adoptere, er vel ikke så rart? Vi ønsker vel å fjerne usanne myter rundt det å adoptere. (Jfr tidligere debatter om kostnader ifht adopsjon, f.eks.)

Til slutt om dette med at det er lovlig med hormoner inne på ufb,....javisst....men også her inne. Her raser mamma- og pappa- hormoner i hundre....

Ikke nok med at jeg fikk melk i brystene da vi hentet lillegutt, nå detter jaggu håret av i store floker hver dag. (Som hos min venninne som har ammet i noen måneder nå...!) Så her er det hormoner i fleng! (c;

God påske!

Mvh

[Gjest @nonymus]

Hadde egentlig ikke tenkt å si noe mer i denne saken, da jeg synes det hele er ganske latterlig. Likevel må jeg si noen ord til deg, Nord-Trønder og til dere andre som har svart.

Det er selvfølgelig veldig vanskelig å føre en konstruktiv diskusjon via et forum som dette. Det jeg begynner å innse er at når det gjelder enkelte ting bør man helst ikke si noe, og hvis man må si noe bør det være vel gjennomtenkt ord for ord, kanskje helst kladdet først. Ikke noe rom for min medfødte spontanitet her i det hele tatt, med andre ord.

Det som er litt merkelig (eller er dat kanskje ikke det) er at de andre inne på adopsjonsforum ikke lot til å ha problem med å forstå hva jeg mente med hjertesukket mitt, det har derimot de som kommer "utenfra".

Føler det er behov for å forklare meg litt, og legger siden saken død for mitt vedkommende.

Om noen har oppfattet det som om jeg hoverer med folk inne på ubf tar de fullstendig feil, beklager så mye! Kanskje jeg uttrykker meg klumpete. Det jeg følte jeg ville uttrykke var at for vår del tok masse sorg og fortvilelse slutt den dagen vi bestemte oss for en annen løsning på barnløsheten vår.Har mange ganger lurt på hvorfor ikke helsevesenet kunne informere oss om muligheten på et tidlig tidspunkt.

Det var kanskje andre eller tredje gang jeg har vært innom ubf og tittet på flere år. Vi har også engang håpet å bli gravide, og vi har også gått igjennom den slitsomme og tunge utredningsprosessen med medfølgende behandlinger uten at det ledet til noe barn. Det gjør faktisk ikke det for alle, og gjentatte mislykkelser er ganske tøffe både personlig og for parforholdet. Kjenner meg SÅ igjen i det som blir skrevet der inne iht forventning, spenning, skuffelse osv.

DERFOR blir jeg så lei meg, fortvilet og sliten over å "gjenoppleve" hvordan det var når jeg kikket der inne. Jeg har ALL empati med dere der inne, og jeg blir like lykkelig som dere om dere lykkes! Har nære venner som har lyktes og har ingen problemer med å gledes med dem, kanskje jeg gjør det mye mer enn de som ikke har vært gjennom dette!!!

Det later til å råde enslags oppfatning at vi som er adoptivforeldre hele tiden må understreke hvor høyt vi elsker barna våre. Synes ikke det er noen dagligdags problematikk for meg. Derimot gjør vi det selvsagt når vi blir utsatt for påstander om at vi umulig kan ha bearbeidet barnløsheten vår når vi forteller hvilken flott løsning det er at barn uten foreldre finner foreldre uten barn!

Forsvart seg hadde nok alle foreldre som har hatt behov for litt hjelp med befruktningen ha gjort ved lignende angep! Det sier vel heller noe om at barnet er vårt til tross for at vi ikke har født det. De som offisiellt har ivf-barn har sikkert også måttet stå opp å forsvare valget sitt i enkelte sammenhenger.

Synes også at det er litt rart at ikke adoptivforeldre kan si hvor glad de er i barna sine og hvilken lykke og glede de har gitt oss uten at vi blir beskyldt for ubearbeidet sorg. Etter masse år som ufrivillig barnløs (15 år i vårt tilfelle) synes jeg at jeg kan få uttrykke hvilken velsignelse og glede barnet har brakt med seg! Og jeg fraber meg stygge kommentarer og misstenkeliggjøring av det.

Om noen oppfattet innlegget mitt som støtende må jeg bare beklage, det var ikke meningen i det hele tatt! Grunnen til at jeg la det inn på "vårt" forum var at jeg fryktet at det kunne virke støtende og sårende for de som er mitt i utrednings/behandlingsprosessen og det ville jeg ikke.

"Synes også at det er litt rart at ikke adoptivforeldre kan si hvor glad de er i barna sine og hvilken lykke og glede de har gitt oss uten at vi blir beskyldt for ubearbeidet sorg. Etter masse år som ufrivillig barnløs (15 år i vårt tilfelle) synes jeg at jeg kan få uttrykke hvilken velsignelse og glede barnet har brakt med seg! Og jeg fraber meg stygge kommentarer og misstenkeliggjøring av det."

Vil bare si meg helt enig med deg her, koreamamma. Hadde ingen problemer med å skjønne hva det var du ville si med hovedinnlegget ditt. Det _er_ virkelig en velsignelse å få lov til å bli foreldre, og det må vi vel få lov til å fortelle om?

mvh en for anledningen

[yogi]

Hei koreamamma

Forstår hvor du vil hen og er jo litt enig med deg, men samtidig så vet jeg jo veldig godt at det er ikke bare fortvilelse som råder der inne. Mange går det riktig så bra med (meg inkludert). Det er heldigvis lyspunkt der inne også. )

Selv er jeg også glad for at vi har satt punktum for flere IVF forsøk, men vet at det var veldig viktig at jeg fikk tatt de forsøkene som vi hadde. Det hadde ikke vært riktig ovenfor mitt fremtidige barn om jeg hadde gått og lurt på hva som hadde skjedd hvis jeg hadde tatt de forsøkene. Nå får jeg både i pose og sekk. Et IVF barn og et adoptert barn. Det er stort.

Hilsen