Håp?

[Gjest alle er forskjellige]

Har lyst å adoptere et barn,men jeg har fått følelsen av at sjansen ikke er så stor siden jeg har et psykisk problem.Mannen min jobber i helsevesenet og jeg holder på med utdannelse innen barnepleie.Vi er nokså standard på alle måter for å si det sånn.

Eneste er at jeg har opplevd vonde ting og sliter med litt psykiske problemer på grunn av det.

Hvis folk ikke vet det er det ingen som drømmer om at jeg har noe som helst å stri med,men jeg er en åpen og ærlig person og liker å spille med åpne kort.

Fra legers ståsted sier de jeg har klart meg bedre og hatt bedre progresjon enn det er vanlig å forvente når en har gjennomgått det jeg har av opplevelser.

Jeg bruker ingen medisiner for dette.

Finnes det håp om å bli godkjent som adopsjonsforeldre likevel eller er det så svart som jeg får høre av enkelte?

Vi skal jo tross alt utgjøre en omsorgenhet sammen,pluss at vi har jo et nettverk rundt oss. Jeg er stabil og har vært det over en lengre periode,men går til samtale en gang i uken.

Noen som vet om noen som har passert nåløyet selv med et psykisk problem?

Hvilke diagnoser er "verre" enn andre å ha,hvis de skiller på det?

Hva har vært grunnen til avslag,hvis noen har vært gjennom det/vet om noen?

[BMS!]

Vet ikke om noen som har passert nåløyet med psykiske problemer, men om flere som har blitt godkjent med kroniske sykdommer. så håp det er det.

Lykke til videre! Håper du får svar av noen med litt inside information,

God lørdag!

[Gjest @nonymus]

Det er håp om å bli godkjent for adopsjon, når man har arbeidet seg gjennom vonde opplevelser og ikke bruker medisiner for psykiske lidelser. Men ingen garanti. Hvis du fremdelse går i samtaleterapi, er det mulig dere må vente til du er erklært frisk og ikke har behov for behandling.

Men dere må nok uansett regne med å måtte dokumentere omsorgsevne og grad av friskhet, på samme måte som ved andre kroniske lidelser. Vær også obs på at enkelte giverland kan ha begrensninger mht. søkernes psykiske og fysiske helsetilstand.

mvh en for anledningen

[Gjest nickløs i dag]

For å være helt ærlig tviler jeg på at dere slipper gjennom BUFA's nåløye hvis en av dere har psykiske problemer, og DERSOM dere velger å være ærlige om dette. Ikke fordi dere ikke ville kunne ta godt vare på et barn likevel. Men fordi min erfaring (og andres) er at BUFA har usedvanlig mye fordommer når det gjelder psykiske problemer, - ja til og med slik at de blir skeptiske når problemene ligger ti år tilbake i tid...

[Gjest enda en anonym]

Vet ikke om noen som har passert nåløyet med psykiske problemer, men om flere som har blitt godkjent med kroniske sykdommer. så håp det er det.

Lykke til videre! Håper du får svar av noen med litt inside information,

God lørdag!

Hva menes med "psykiske problemer", da? Menes en diagnose som borderline eller personlighetsforstyrrelser, eller også om noen sliter eller tidligere har slitt psykisk pga. gamle traumer, f.eks overgrep?

[Gjest en adoptant]

Hva menes med "psykiske problemer", da? Menes en diagnose som borderline eller personlighetsforstyrrelser, eller også om noen sliter eller tidligere har slitt psykisk pga. gamle traumer, f.eks overgrep?

Med en diagnose som borderline eller andre personlighetsforstyrrelser ville man nok neppe bli godkjent vil jeg tro. Men andre problemer, så som kriser i livet og overgrep man har måttet gjennomjobbe osv, det saumfarer de svært nøye, og vil ha psykologuttalelser osv. Og det er vel riktig at de bør gjøre, så de er sikre på at dette ligger bak en.

Det betyr ikke at man da ikka kan bli godkjent, men bare at godkjennelsen tar litt lengre tid.

[soleil]

Med en diagnose som borderline eller andre personlighetsforstyrrelser ville man nok neppe bli godkjent vil jeg tro. Men andre problemer, så som kriser i livet og overgrep man har måttet gjennomjobbe osv, det saumfarer de svært nøye, og vil ha psykologuttalelser osv. Og det er vel riktig at de bør gjøre, så de er sikre på at dette ligger bak en.

Det betyr ikke at man da ikka kan bli godkjent, men bare at godkjennelsen tar litt lengre tid.

Det viktigste er vel at man kan vise at man kan fungere som en stabil omsorgsperson.

Selvmordsforsøk, selvskading, hyppige og alvorlige depresjoner og psykoser er nok ikke slikt man bør ha i sine journaler, nei.

Men jeg vil tro at om man har en attest på at man i dag er "frisk"/velfungerende/stabil, men tidligere har hatt spiseforstyrrelse/depresjon osv. så kan det være at det er ok.

Jeg syns det er rart om det skal brukes mot en at man bruker medisiner/eller får behandling.

Det skal vel være en individuell vurdering?

[BMS!]

Hva menes med "psykiske problemer", da? Menes en diagnose som borderline eller personlighetsforstyrrelser, eller også om noen sliter eller tidligere har slitt psykisk pga. gamle traumer, f.eks overgrep?

Hei Enda en anonym!

Tror at hvert enkelt tilfelle blir forskjellig, og at alle vurderinger taes individuelt, slik at man ikke har noe fasit og gå etter.

Tror man skal være forsiktig med og skjære alle over en kam, men tror desverre at man skal ha endel "fremgang" og vise til, om man har hatt en dyp depresjon f.eks.

Jeg skriver kun ut fra hva jeg har hørt/lest om tidligere, så mine innlegg må taes med en stor klype salt:)

Usikker, vaklende hilsen fra en meg som ikke engang vet hva borderline er for en diagnose

[Gjest @nonymus]

Det viktigste er vel at man kan vise at man kan fungere som en stabil omsorgsperson.

Selvmordsforsøk, selvskading, hyppige og alvorlige depresjoner og psykoser er nok ikke slikt man bør ha i sine journaler, nei.

Men jeg vil tro at om man har en attest på at man i dag er "frisk"/velfungerende/stabil, men tidligere har hatt spiseforstyrrelse/depresjon osv. så kan det være at det er ok.

Jeg syns det er rart om det skal brukes mot en at man bruker medisiner/eller får behandling.

Det skal vel være en individuell vurdering?

En person som fortsatt er i behandling, i form av terapi og/ eller medisiner, vil nok ikke bli sett på som stabil nok/ frisk nok til å ta omsorgen for et adoptivbarn.

Men dersom en en har hatt eksempelvis lettere depresjoner, (som følge av enkeltstående hendelser, overgrep e.l.), lettere former for angst, og er behandlet med tilfredsstillende resultat, er mulighetene tilstede for å bli godkjent for adopsjon. Dog etter nøye vurderinger både fra barnevern, leger, psykologer og bufa's side.

Par som godkjennes for adopsjon skal selvsagt vurderes som en omsorgsenhet, ikke enkeltvis.

mvh

[Gjest enda en anonym]

Hei Enda en anonym!

Tror at hvert enkelt tilfelle blir forskjellig, og at alle vurderinger taes individuelt, slik at man ikke har noe fasit og gå etter.

Tror man skal være forsiktig med og skjære alle over en kam, men tror desverre at man skal ha endel "fremgang" og vise til, om man har hatt en dyp depresjon f.eks.

Jeg skriver kun ut fra hva jeg har hørt/lest om tidligere, så mine innlegg må taes med en stor klype salt:)

Usikker, vaklende hilsen fra en meg som ikke engang vet hva borderline er for en diagnose

Hei, og takk for svar.

Jeg skjønner at en som lider av en dyp depresjon f.eks. ikke akkurat stiller sterkt som omsorgsperson, i hver fall ikke før han eller hun er erklert frisk og stabil igjen. Det skulle bare mangle

Men jeg har alltid vært så redd for at jeg skal nektes å få adoptere på grunn av hva noen andre gjorde mot meg da jeg var barn, siden jeg ikke kan få egne barn. Det ville vært helt grusomt å bli dømt som uegnet pga en annens ugjerning.

Så når jeg så dette innlegget og svarene fikk jeg helt vondt i magen. Hva når det er min tur, og de finner papirer på at jeg er utsatt og behandlet for overgrep? Skal det holdes i mot meg?

Jeg tenkte jeg skulle lete litt, og håper jeg finner eksempler på at andre utsatte ikke har blitt stemplet som uegnede adopsjonsforeldre.

Takk igjen!

(Jeg vet ikke helt hva borderline er jeg heller. Det er bare et ord jeg har sett flere ganger i overskriftene på psykiatri-forumet, og hev det inn om eksempel

[Gjest enda en anonym]

Med en diagnose som borderline eller andre personlighetsforstyrrelser ville man nok neppe bli godkjent vil jeg tro. Men andre problemer, så som kriser i livet og overgrep man har måttet gjennomjobbe osv, det saumfarer de svært nøye, og vil ha psykologuttalelser osv. Og det er vel riktig at de bør gjøre, så de er sikre på at dette ligger bak en.

Det betyr ikke at man da ikka kan bli godkjent, men bare at godkjennelsen tar litt lengre tid.

Takk for svar!

[Gjest enda en anonym]

Det viktigste er vel at man kan vise at man kan fungere som en stabil omsorgsperson.

Selvmordsforsøk, selvskading, hyppige og alvorlige depresjoner og psykoser er nok ikke slikt man bør ha i sine journaler, nei.

Men jeg vil tro at om man har en attest på at man i dag er "frisk"/velfungerende/stabil, men tidligere har hatt spiseforstyrrelse/depresjon osv. så kan det være at det er ok.

Jeg syns det er rart om det skal brukes mot en at man bruker medisiner/eller får behandling.

Det skal vel være en individuell vurdering?

Takk for svar.

Jeg er enig med deg at det ville være urettferdig om det skal holdes i mot en om en bruker medisiner eller er i behanding.

Mange overgrepsutsatte f.eks. nytter seg av behandig i over 10 år. Ikke fordi at de er syke eller lider av noe(!) men fordi det kan være sunt, for alle og enhver, i perioder. Ofte kan det heller være et sunnhetstegn enn et "psykhetstegn".

Takk skal du ha!

[Gjest enda en anonym]

En person som fortsatt er i behandling, i form av terapi og/ eller medisiner, vil nok ikke bli sett på som stabil nok/ frisk nok til å ta omsorgen for et adoptivbarn.

Men dersom en en har hatt eksempelvis lettere depresjoner, (som følge av enkeltstående hendelser, overgrep e.l.), lettere former for angst, og er behandlet med tilfredsstillende resultat, er mulighetene tilstede for å bli godkjent for adopsjon. Dog etter nøye vurderinger både fra barnevern, leger, psykologer og bufa's side.

Par som godkjennes for adopsjon skal selvsagt vurderes som en omsorgsenhet, ikke enkeltvis.

mvh

Takk for svar. Det står litt om det du sier i det svaret jeg skrev til soleil.

[BMS!]

Hei, og takk for svar.

Jeg skjønner at en som lider av en dyp depresjon f.eks. ikke akkurat stiller sterkt som omsorgsperson, i hver fall ikke før han eller hun er erklert frisk og stabil igjen. Det skulle bare mangle

Men jeg har alltid vært så redd for at jeg skal nektes å få adoptere på grunn av hva noen andre gjorde mot meg da jeg var barn, siden jeg ikke kan få egne barn. Det ville vært helt grusomt å bli dømt som uegnet pga en annens ugjerning.

Så når jeg så dette innlegget og svarene fikk jeg helt vondt i magen. Hva når det er min tur, og de finner papirer på at jeg er utsatt og behandlet for overgrep? Skal det holdes i mot meg?

Jeg tenkte jeg skulle lete litt, og håper jeg finner eksempler på at andre utsatte ikke har blitt stemplet som uegnede adopsjonsforeldre.

Takk igjen!

(Jeg vet ikke helt hva borderline er jeg heller. Det er bare et ord jeg har sett flere ganger i overskriftene på psykiatri-forumet, og hev det inn om eksempel

Vil ønske deg lykke til, og er sikker på at ting ordner seg for deg.

God påske.