Ufrivillig barnløshet og adopsjon

[hix]

Jeg er en av de som aldri har behøvd å frekventere forumgruppa for ufrivillig barnløse her på dol. Heldigvis sier nå jeg, for det virker som om de som er midt oppi prosessen med å innse at man ikke kan føde barn selv er under et stort press. Det er sikkert vanskelig å sette seg inn i den situasjonen for oss som aldri har vært der, men jeg lurer i min enfoldighet likevel på;

Er det noen som klarer å gå gjennom en prøverørsperiode med et avballansert forhold til hele greia? MÅ man gjennom en sorgprosess, eller er det noen som trekker på skuldrene og går for adopsjon uten å ta det så nøye?

En annen ting jeg lurer på er hva prøverørsforsøkene gjør med parforholdet. Kommer man styrket ut av det som par, eller hangler det bare videre over i en desperat adopsjon? Jeg vil tro at et skadeskutt forhold vil kunne få problemer med å komme seg på bena igjen med en liten tass som krever det meste av den tiden man burde ha brukt på hverandre. I verste fall kan vel hele forholdet fryses ned mens barnet får den følelsesmessige rollen som partneren hadde tidligere.

[AAA]

Hei!

Jeg tror ærlig talt ikke noen av spørsmålene dine er av det slaget som det finnes ett riktig og ett galt svar på. Det er individuelt hvordan man takler prøverørsforsøkene, både fysisk og mentalt. Det er også veldig individuelt hvordan man takler nedturene når det ikke går rette veien, og hvor lang tid man trenger på å takle sorgen når man må innse at her blir det ikke noe graviditet utav det. Det har vært tilfeller i den tiden jeg har vært på DOL der par har gått fra hverandre i prosessen, og infertiliteten har fått skylden. Det har også vært tilfeller av det samme på adopsjonsforum. Så der har vi det samme, alle varianter finnes..

Så for egen del: Vi hadde mange forsøk. Jeg syns egentlig ikke det var så tøft mens vi holdt på jeg, (bortsett fra perioden med nesespray...) Ikke var jeg sykemeldt annet enn dagene jeg var på sykehuset og ikke syns jeg at jeg trengte det heller. Det var da. I ettertid ser jeg at det slet mer på meg enn jeg trodde der og da. Og jeg er *veldig* glad for at vi er ferdige med den prosessen. Angrer vi? Nix! Så lenge det ikke finnes pålitelige krystallkuler på markedet som kan fortelle oss det endelige utfall av en slik prosess så ble det som det ble. Sånn er det. Vi fikk uansett et perfekt barn, det ble ikke på første måten vi forsøkte, men barn ble det, og måten å få det på ble etterhvert mer og mer likegyldig!

Når det gjelder parforholdet vårt så tror jeg det faktisk heller styrket enn svekket av denne prosessen. Og da mener jeg hele prosessen, inkludert adopsjonsdelen av den. (for jeg ser egentlig alt som en eneste lang prosess på en måte...)

[yogi]

Hei hix

Jeg frekventerer både dette forumet og UFB forumet. Jeg har bak meg fire IVF forsøk der et av de endte med veslejenta vår. Etter to søskenforsøk fant vi ut at nok fikk være nok og startet adopsjonsprosessen.

Jeg er en av de som har surfet gjennom selve forsøket. Har ikke hatt de store sjelelige plager og har heller ikke hatt behov for så mange sykemeldingsdager. Det vonde har vært i ettertid når det gikk galt. Du lurer på hva det gjør med et parforhold, vel det er nok forskjellig fra par til par, men jeg kan med hånden på hjertet si at min mann har vært min beste støttespiller, venn og kjæreste under alle forsøkene. Vi har kommet styrket ut av dette.

Det har vært en slags sorgprosess etter at vi bestemte for at vi ikke ville ha flere IVF forsøk, men det var samtidig en modningsprosess for adopsjon. Adopsjon var noe vi hadde tenkt på lenge, så det var ikke akkurat nytt for oss. Det jeg opplever nå er at jeg på en måte har funnet roen. At jeg nyter livet på en mer avslappet måte. Nå vet jeg at vi skal få et barn til. Jeg tenker tilbake på de IVF forsøkene vi hadde og er glad vi fikk tatt dem. Hadde vi ikke gjordt det hadde vi nok lurt veldig på hvordan det kunne ha gått. Nå endte de to siste med abort, og ofte kan jeg sitte å lure på hvem det/de barna kunne ha vært, men det stikker ikke lenger i meg når jeg ser andre babyer. Nå går jeg heller og smugkikker på små barn fra Kina og gleder meg til vi selv skal reise av gårde dit. )

Hilsen

[Gjest collins]

Bare ut fra nysgjerrighet: hvorfor adopterer du hvis du kan få barn selv?

[hix]

Bare ut fra nysgjerrighet: hvorfor adopterer du hvis du kan få barn selv?

Infertilitet er ikke den eneste gode grunnen til å avstå fra å reprodusere seg selv, vet du.

I mitt tilfelle har det falt seg naturlig å tenke adopsjon helt fra tenårene. (Jeg har et ønske om at hix skal fortsette å være anonym, så mer vil jeg ikke si om den saken). Jeg har altså vært fullstendig innstilt på adopsjon bestandig og jeg måtte nok ha gått noen tøffe runder med meg selv for å klare å instille meg på å produsere barn selv.

Kanskje hadde jeg startet diskusjonsgruppa "Frivillig barnløshet" :-)

[Korea-Fan]

Infertilitet er ikke den eneste gode grunnen til å avstå fra å reprodusere seg selv, vet du.

I mitt tilfelle har det falt seg naturlig å tenke adopsjon helt fra tenårene. (Jeg har et ønske om at hix skal fortsette å være anonym, så mer vil jeg ikke si om den saken). Jeg har altså vært fullstendig innstilt på adopsjon bestandig og jeg måtte nok ha gått noen tøffe runder med meg selv for å klare å instille meg på å produsere barn selv.

Kanskje hadde jeg startet diskusjonsgruppa "Frivillig barnløshet" :-)

Så godt å se at ikke jeg er alene i denne verden. Jeg har inntrykk av at alle her inne har gjort "alt" for å få egenfødte barn, før de etterhvert har sett på adopsjon som løsning nr 2. Jeg har visst siden tenårene at jeg ikke kan føde barn, før jeg i det hele tatt hadde begynt å tenke på det. Så i mange år har jeg faktisk synes jeg er heldig som skal adoptere fremfor å få egenfødte barn!

[Gjest anonym om temaet]

Så godt å se at ikke jeg er alene i denne verden. Jeg har inntrykk av at alle her inne har gjort "alt" for å få egenfødte barn, før de etterhvert har sett på adopsjon som løsning nr 2. Jeg har visst siden tenårene at jeg ikke kan føde barn, før jeg i det hele tatt hadde begynt å tenke på det. Så i mange år har jeg faktisk synes jeg er heldig som skal adoptere fremfor å få egenfødte barn!

Vi er nok mange av oss, men jeg har sett før hvordan noen blir behandlet, når de sier det her inne, så jeg velger og være anonym om det.

Jantelov, og andre misunnelses grunner, råder på et så hormonelt sted som dette.

Også en frivillig ufrivillig, som snart ikke er barnløs lenger

[Gjest Definitivt anonym adoptant]

Vi er nok mange av oss, men jeg har sett før hvordan noen blir behandlet, når de sier det her inne, så jeg velger og være anonym om det.

Jantelov, og andre misunnelses grunner, råder på et så hormonelt sted som dette.

Også en frivillig ufrivillig, som snart ikke er barnløs lenger

Hierarki:

1) Vi som adopterer til tross for at vi KAN få barn. Har bestemt oss siden tenårene.

2) Vi som adopterer uten å gå igjennom prøverør enten fordi mulighetene er små eller av andre grunner. Det viktigste er å si at vi VALGTE BORT prøverør.

3) På bånn ligger de som "gjorde alt" for å bli gravide ved å ta flere prøverørsforsøk, men til slutt måtte krype til korset, innrømme nederlaget og adoptere.

Og jeg som lenge trodde at de som adopterer en spesielt fordomsfrie og tollerante mennesker. Så feil kan man ta!

[April]

Jeg har vanket på begge forumene. Jeg har flere IVF/ICSI-forsøk som alle gikk rett vest, og en adopsjon som ble stoppet p.g.a. samlivsbrudd.

For meg var det ingen dans på roser å gå igjennom forsøkene. Vi brukte flere år, forsøket på å få barn var det eneste som telte. Alt annet i livet de årene var ikke viktig i det hele tatt. Å som jeg angrer i dag på at verken jeg eller andre greide å dra fokuset over på andre ting. Det er ikke enkelt, nå i ettertid mener jeg vi burde fått tilbud om hjelp eller noen å snakke med. Ikke bare 15 min. med en lege, av og til ingen ting.

Der har sykehus/behandligsinstitusjoner en sak å ta tak i. Det psykiske rundt en slik prosess når ting går galt. Har aldri følt meg så alene på denne jord som da forsøkene var mislykkede og vi bare fikk beskjed om å dra hjem...

Når nok var nok med prøving bestemte vi oss for adopsjon. Jeg var så oppi den prosessen. Vi gikk glatt gjennom godkjenningene, ventet tildeling bare noen uker før det hele skar seg.

Det som skjedde der er for vondt og vanskelig og langt å komme inn på her, men en årsak til at det skjedde var at vi rett og slett hadde glemt hverandre og "meg selv" oppi denne lange prosessen. Det var en fæl tid.

For meg har det hele endt godt. Jeg er blitt mamma til ei lita solstråle som kom meget uventet. Den mørkeste tid ble brått snudd om til det mest fantastiske som kunne hendt meg i livet.

[muriel]

Hierarki:

1) Vi som adopterer til tross for at vi KAN få barn. Har bestemt oss siden tenårene.

2) Vi som adopterer uten å gå igjennom prøverør enten fordi mulighetene er små eller av andre grunner. Det viktigste er å si at vi VALGTE BORT prøverør.

3) På bånn ligger de som "gjorde alt" for å bli gravide ved å ta flere prøverørsforsøk, men til slutt måtte krype til korset, innrømme nederlaget og adoptere.

Og jeg som lenge trodde at de som adopterer en spesielt fordomsfrie og tollerante mennesker. Så feil kan man ta!

Hehe!

[yogi]

Hierarki:

1) Vi som adopterer til tross for at vi KAN få barn. Har bestemt oss siden tenårene.

2) Vi som adopterer uten å gå igjennom prøverør enten fordi mulighetene er små eller av andre grunner. Det viktigste er å si at vi VALGTE BORT prøverør.

3) På bånn ligger de som "gjorde alt" for å bli gravide ved å ta flere prøverørsforsøk, men til slutt måtte krype til korset, innrømme nederlaget og adoptere.

Og jeg som lenge trodde at de som adopterer en spesielt fordomsfrie og tollerante mennesker. Så feil kan man ta!

Nja.. det hierarkiet er vel ikke mer enn det vi selv vil det skal bli. Selv har jeg såkalt "stresset som en gal" for å få egenfødte barn, men føler meg langtifra som noen dårligere adoptant enn de som "bestemte seg i ungdommen". Ikke ser jeg noen grunn for at andre skulle mene at jeg var dårligere heller.

Hilsen

[muriel]

Så godt å se at ikke jeg er alene i denne verden. Jeg har inntrykk av at alle her inne har gjort "alt" for å få egenfødte barn, før de etterhvert har sett på adopsjon som løsning nr 2. Jeg har visst siden tenårene at jeg ikke kan føde barn, før jeg i det hele tatt hadde begynt å tenke på det. Så i mange år har jeg faktisk synes jeg er heldig som skal adoptere fremfor å få egenfødte barn!

Mulig det ikke er ment riktig slik det blir sagt, men det ergrer meg noe så INN I HAMPEN å lese om

1. Folk som er så heldige at de skal adoptere framfor å få egenfødte,

2. Folk som synes det er så mye kulere og mer spennende med adopsjon enn svangerskap/fødsel,

3. Folk som blir SKUFFA når de blir gravide,

4. Folk som er så glade for å slippe diverse mer og mindre lugubre svangerskapsplager

osv osv...

Kan dere vennligst slutte med å vurdere (og nedvurdere) barn oppmot hverandre, alle mann!!

Unger er unger, og det burde være like selvfølgelig å slippe å bli vurdert som "kjedelig" fordi man tilfeldigvis var så heldig å havne rett i mammas mage - som å slippe å bli regnet som nestbest fordi man ikke gjorde det.

[Gjest anonym om temaet]

Nja.. det hierarkiet er vel ikke mer enn det vi selv vil det skal bli. Selv har jeg såkalt "stresset som en gal" for å få egenfødte barn, men føler meg langtifra som noen dårligere adoptant enn de som "bestemte seg i ungdommen". Ikke ser jeg noen grunn for at andre skulle mene at jeg var dårligere heller.

Hilsen

Hei!

Det er vel ingen som mener at dere er noen dårliger enn andre.

Problemet her er jo ofte at, kan du selv føde, så a"tar du barna deres", b"har ufine motiver" c"gjør det for og være snill" d"forteller at du ikke er infertil for og være ekkel med dere andre her, og sitter og gnir seg ondskapsfult i hendene e"har ikke skjønt at det finnes smertestillende" osv osv.

De som adopterer utfra andre kriterier enn infertilitet, er også ufrivillig barnløse frem til adopsjonen er i orden.

Hvorfor vi er så "uglesett" det vet ikke jeg, men noe er det.

[Gjest anonym om temaet]

Mulig det ikke er ment riktig slik det blir sagt, men det ergrer meg noe så INN I HAMPEN å lese om

1. Folk som er så heldige at de skal adoptere framfor å få egenfødte,

2. Folk som synes det er så mye kulere og mer spennende med adopsjon enn svangerskap/fødsel,

3. Folk som blir SKUFFA når de blir gravide,

4. Folk som er så glade for å slippe diverse mer og mindre lugubre svangerskapsplager

osv osv...

Kan dere vennligst slutte med å vurdere (og nedvurdere) barn oppmot hverandre, alle mann!!

Unger er unger, og det burde være like selvfølgelig å slippe å bli vurdert som "kjedelig" fordi man tilfeldigvis var så heldig å havne rett i mammas mage - som å slippe å bli regnet som nestbest fordi man ikke gjorde det.

Til Muriel!

Jeg irriterer meg også noe INN I HAMPEN på hvorfor vi må forklare for dere, hvorfor man velger adopsjon kontra fødsel.

Ting du rett og slett ikke har noe med.

Vi her inne har kun en ting til felles, og det er at vi skal adoptere/har adoptert, og hvorfor, må vel for h.... være opp til vær enkelt og enten dele om man føler for det, eller holde for seg selv, om man føler det på den måten.

[hix]

Hierarki:

1) Vi som adopterer til tross for at vi KAN få barn. Har bestemt oss siden tenårene.

2) Vi som adopterer uten å gå igjennom prøverør enten fordi mulighetene er små eller av andre grunner. Det viktigste er å si at vi VALGTE BORT prøverør.

3) På bånn ligger de som "gjorde alt" for å bli gravide ved å ta flere prøverørsforsøk, men til slutt måtte krype til korset, innrømme nederlaget og adoptere.

Og jeg som lenge trodde at de som adopterer en spesielt fordomsfrie og tollerante mennesker. Så feil kan man ta!

Det hierarkiet du lister opp var ikke bare nytt men også ganske absurd for meg. Faktum er at alle vi som ble "tvunget" til å ta stilling til adopsjon i ung alder fikk noe gratis. Vi fikk muligheten til å innstille oss på adopsjon før behovet for barn meldte seg for alvor. Derfor slapp vi den tunge omstillingen som så mange andre har vært nødt til å ta.

Jeg har aldri opplevd noen sorg eller noe tap i denne sammenhengen, ganske enkelt fordi jeg aldri har hatt forventninger som ikke kunne innfris. Så enkelt er det.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen når Korea-Fan sier sier hun føler seg heldig. Når jeg leser om hvor tungt det kan være å omstille seg fra tanken på egenfødte til adopsjon, så innser jeg også hvor heldig jeg har vært. Mitt første innlegg er da også skrevet som en følge av at jeg faktisk lurer på om alle opplever denne omstillingen som like tung. Genuin interresse for hvordan det oppleves rett og slett.

At jeg skulle se på meg selv som en mer etisk og verdifull person bare fordi jeg hadde en litt lettere vei til min beslutning er i beste fall en ualmidelig grov undervurdering av alt fra min person til mine motiver.

Er du sikker på at det ikke er ditt egenkonstruerte hierarki som du putter inn i hodene på oss andre? Jeg husker at jeg i starten av min første prosess følte meg litt halvkriminell fordi jeg ved å sende inn søknaden lurte meg inn på lista sammen med alle de mer verdig trengende barnløse. Var litt redd for at jeg skulle bli nedprioritert og kategorisert som en mindreverdig søker. Kanskje jeg ikke en gang ville bli godkjent. Nå ser det jo ut til at mine motiver var av edleste merke hele tiden.

[ut mot havet]

Det hierarkiet du lister opp var ikke bare nytt men også ganske absurd for meg. Faktum er at alle vi som ble "tvunget" til å ta stilling til adopsjon i ung alder fikk noe gratis. Vi fikk muligheten til å innstille oss på adopsjon før behovet for barn meldte seg for alvor. Derfor slapp vi den tunge omstillingen som så mange andre har vært nødt til å ta.

Jeg har aldri opplevd noen sorg eller noe tap i denne sammenhengen, ganske enkelt fordi jeg aldri har hatt forventninger som ikke kunne innfris. Så enkelt er det.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen når Korea-Fan sier sier hun føler seg heldig. Når jeg leser om hvor tungt det kan være å omstille seg fra tanken på egenfødte til adopsjon, så innser jeg også hvor heldig jeg har vært. Mitt første innlegg er da også skrevet som en følge av at jeg faktisk lurer på om alle opplever denne omstillingen som like tung. Genuin interresse for hvordan det oppleves rett og slett.

At jeg skulle se på meg selv som en mer etisk og verdifull person bare fordi jeg hadde en litt lettere vei til min beslutning er i beste fall en ualmidelig grov undervurdering av alt fra min person til mine motiver.

Er du sikker på at det ikke er ditt egenkonstruerte hierarki som du putter inn i hodene på oss andre? Jeg husker at jeg i starten av min første prosess følte meg litt halvkriminell fordi jeg ved å sende inn søknaden lurte meg inn på lista sammen med alle de mer verdig trengende barnløse. Var litt redd for at jeg skulle bli nedprioritert og kategorisert som en mindreverdig søker. Kanskje jeg ikke en gang ville bli godkjent. Nå ser det jo ut til at mine motiver var av edleste merke hele tiden.

Akkurat sånn føler jeg meg også...siden jeg allerede har ett barn. Men nå er vi i gang med adopsjon. I startfasen, men likevel... jeg har ikke tenkt å ha dårlig samvittighet fordi jeg ønsker meg en større familie, det er bare det at den kom ikke av seg selv...

[Gjest ChiengMai]

Hierarki:

1) Vi som adopterer til tross for at vi KAN få barn. Har bestemt oss siden tenårene.

2) Vi som adopterer uten å gå igjennom prøverør enten fordi mulighetene er små eller av andre grunner. Det viktigste er å si at vi VALGTE BORT prøverør.

3) På bånn ligger de som "gjorde alt" for å bli gravide ved å ta flere prøverørsforsøk, men til slutt måtte krype til korset, innrømme nederlaget og adoptere.

Og jeg som lenge trodde at de som adopterer en spesielt fordomsfrie og tollerante mennesker. Så feil kan man ta!

Hvis det hierarkiet du beskriver er noe du tror alle her inne er enige i, så vil det si at adoptanter er en gruppe mennesker som er opptatt av at alle skal gå samme veien frem mot målet uten å ta hensyn til at veien faktisk blir til mens man går.

Dette er slett ikke mitt inntrykk, selv om det innimellom har vært innlegg her inne som blir _tolket_ dithen at forfatteren mener den ene måten er mer rett enn den andre - selvsagt en mening bunnet i eget ståsted. jeg tror et fåtall er så sneversynte.

_Jeg_ har nå såpass tro på oss mennesker at jeg tror de aller, aller fleste mener den ene måten er like så bra som den andre. Når jeg sier at vi valgte bort prøverør, ja, så sies ikke dette ut fra et ønske om å bli oppfattet som bedre eller prektigere enn andre. Det er en _saksopplysning_ brukt som en del av et svar omkring et gitt tema.

Hvorfor skal alt tolkes i verste mening i stedet for at vi ganske enkelt leser det folk skriver og er fornøyde med det? Vi skal da for pokker ikke legge oss borti andres veivalg eller stemple dem som mindreverdige! Vi har heller ingen rett til fri tolkning av andres meninger.

[muriel]

Til Muriel!

Jeg irriterer meg også noe INN I HAMPEN på hvorfor vi må forklare for dere, hvorfor man velger adopsjon kontra fødsel.

Ting du rett og slett ikke har noe med.

Vi her inne har kun en ting til felles, og det er at vi skal adoptere/har adoptert, og hvorfor, må vel for h.... være opp til vær enkelt og enten dele om man føler for det, eller holde for seg selv, om man føler det på den måten.

"Jeg irriterer meg også noe INN I HAMPEN på hvorfor vi må forklare for dere, hvorfor man velger adopsjon kontra fødsel.

Ting du rett og slett ikke har noe med."

Har jeg en eneste gang spurt deg eller noen andre hvorfor dere velger å adoptere??? Det bryr meg heller lite, hvis sant skal sies.

Hvis innlegget mitt var så vanskelig å forstå, så får jeg prøve en gang til:

Det som irriterer meg, er at enkelte (jeg gjentar: ENKELTE) nedvurderer egenfødte i forhold til adopterte. Om det er fordi de uttrykker seg klossete eller fordi de virkelig mener det, er ikke så interessant.

Problemet er at de det gjelder ofte ikke tenker over hvor og når de kommer med slike uttalelser. Jeg har opplevd å høre adoptivforeldre omtale egenfødte barn som f.eks "bleikinger" eller "ikke en av våre", jeg har hørt svangerskap beskrevet som mindreverdig i forhold til adopsjon. Og det mens "biobarna" har hørt på!!!!

Tror du det er særlig hyggelig å være egenfødt og stolt storesøster eller -bror, når du er med på adopsjonstreff og nærmest blir oversett (eller t.o.m nedvurdert)?

Du må gjerne sitte der og føle deg interessant, og bli muggen når folk spør om adopsjon. Og du må gjerne irritere deg over at jeg (i følge deg) blander meg inn i ting jeg ikke har nevnt i det hele tatt.

Hovedpoenget er at du HUSKER innlegget mitt den dagen du hører noen snakke nedsettende om egenfødte. De har nemlig også krav på å bli sett og verdsatt - og er AKKURAT like unike som de adopterte.

Og forresten - du skriver: "...må vel for h.... være opp til vær enkelt og enten dele om man føler for det, eller holde for seg selv, om man føler det på den måten."

Hvis det var svar på innlegget mitt, så er det FEIL, FEIL, FEIL!

Hvis noen faktisk MENER at adopterte er mer spennende, søte, personlige, verdifulle etc etc enn egenfødte, så er det akkurat like uakseptabelt å gi uttrykk for det som å si at adopterte er nest best.

[Korea-Fan]

Vi er nok mange av oss, men jeg har sett før hvordan noen blir behandlet, når de sier det her inne, så jeg velger og være anonym om det.

Jantelov, og andre misunnelses grunner, råder på et så hormonelt sted som dette.

Også en frivillig ufrivillig, som snart ikke er barnløs lenger

jeg skjønner hva du mener. Det er jo bare å se på reaksjonene som har kommet her...

[Korea-Fan]

"Jeg irriterer meg også noe INN I HAMPEN på hvorfor vi må forklare for dere, hvorfor man velger adopsjon kontra fødsel.

Ting du rett og slett ikke har noe med."

Har jeg en eneste gang spurt deg eller noen andre hvorfor dere velger å adoptere??? Det bryr meg heller lite, hvis sant skal sies.

Hvis innlegget mitt var så vanskelig å forstå, så får jeg prøve en gang til:

Det som irriterer meg, er at enkelte (jeg gjentar: ENKELTE) nedvurderer egenfødte i forhold til adopterte. Om det er fordi de uttrykker seg klossete eller fordi de virkelig mener det, er ikke så interessant.

Problemet er at de det gjelder ofte ikke tenker over hvor og når de kommer med slike uttalelser. Jeg har opplevd å høre adoptivforeldre omtale egenfødte barn som f.eks "bleikinger" eller "ikke en av våre", jeg har hørt svangerskap beskrevet som mindreverdig i forhold til adopsjon. Og det mens "biobarna" har hørt på!!!!

Tror du det er særlig hyggelig å være egenfødt og stolt storesøster eller -bror, når du er med på adopsjonstreff og nærmest blir oversett (eller t.o.m nedvurdert)?

Du må gjerne sitte der og føle deg interessant, og bli muggen når folk spør om adopsjon. Og du må gjerne irritere deg over at jeg (i følge deg) blander meg inn i ting jeg ikke har nevnt i det hele tatt.

Hovedpoenget er at du HUSKER innlegget mitt den dagen du hører noen snakke nedsettende om egenfødte. De har nemlig også krav på å bli sett og verdsatt - og er AKKURAT like unike som de adopterte.

Og forresten - du skriver: "...må vel for h.... være opp til vær enkelt og enten dele om man føler for det, eller holde for seg selv, om man føler det på den måten."

Hvis det var svar på innlegget mitt, så er det FEIL, FEIL, FEIL!

Hvis noen faktisk MENER at adopterte er mer spennende, søte, personlige, verdifulle etc etc enn egenfødte, så er det akkurat like uakseptabelt å gi uttrykk for det som å si at adopterte er nest best.

Snakk om å lese mellom linjene! Når jeg skriver at jeg synes jeg er heldig som kan adoptere, er det fordi jeg i noen år har slitt med at jeg ikke kan få bio barn. Jeg har sett på det som det mest "ekte og beste", og følt sorg over ikke å kunne få bio barn. Etter flere års lang prosess har jeg nå komemt dit at jeg ikke bare aksepterer at jeg ikke kan føde barn, men også synes jeg er heldig som kan adoptere. JEg har dermed ikke sagt at jeg er MER heldig enn andre!!! Jeg synes det er frekt å uttale seg så krast når jeg ikke har rangert noenting!