Ufrivillig barnløshet og adopsjon

[PREETI]

Snakk om å lese mellom linjene! Når jeg skriver at jeg synes jeg er heldig som kan adoptere, er det fordi jeg i noen år har slitt med at jeg ikke kan få bio barn. Jeg har sett på det som det mest "ekte og beste", og følt sorg over ikke å kunne få bio barn. Etter flere års lang prosess har jeg nå komemt dit at jeg ikke bare aksepterer at jeg ikke kan føde barn, men også synes jeg er heldig som kan adoptere. JEg har dermed ikke sagt at jeg er MER heldig enn andre!!! Jeg synes det er frekt å uttale seg så krast når jeg ikke har rangert noenting!

"Hver synes best om sine barn" passer best også her, synes jeg da

Klem,

[muriel]

Snakk om å lese mellom linjene! Når jeg skriver at jeg synes jeg er heldig som kan adoptere, er det fordi jeg i noen år har slitt med at jeg ikke kan få bio barn. Jeg har sett på det som det mest "ekte og beste", og følt sorg over ikke å kunne få bio barn. Etter flere års lang prosess har jeg nå komemt dit at jeg ikke bare aksepterer at jeg ikke kan føde barn, men også synes jeg er heldig som kan adoptere. JEg har dermed ikke sagt at jeg er MER heldig enn andre!!! Jeg synes det er frekt å uttale seg så krast når jeg ikke har rangert noenting!

Har du ikke rangert noenting??

Tror faktisk du skrev: "Så i mange år har jeg faktisk synes jeg er heldig som skal adoptere fremfor å få egenfødte barn!" Høres ut som en rangering for meg...

Ja, jeg er kanskje litt krass, og uheldigvis var det ditt innlegg jeg svarte på. Det var IKKE ment som et hetseinnlegg til deg personlig, og jeg skrev "Til K-F og andre".

Jeg tror nok at du tilhører gjennomsnittet når du beskriver sorg over å ikke få egenfødte. Og det er klart du skal ha lov til å glede deg til å adoptere!

MEN (og dette er IKKE bare til deg) akkurat som vi adoptivforeldre "oppdrar" de som lurer på om man blir like glad i adopterte osv - så bør vi også tenke over hvordan vi selv ordlegger oss. Det er ikke artig å bli rangert etter hudfarge og opprinnelse - hverken for adopterte eller egenfødte.

Og hvis noen tør å stikke nesa fram her, så er det garantert flere her som har opplevd å måtte "forsvare" sine egenfødte innen adopsjonskretser.

Jeg tror IKKE du mente noe vondt med det du sa. Men jeg håper at jeg har bevisstgjort mange her på DOL ang. ord- og uttrykksform.

[hix]

Takk for gode svar.

Godt dere rakk å svare før "lunta" ble tent i den tredje tråden :-)

[Gjest Ingen er vel bedre enn andre]

Mulig det ikke er ment riktig slik det blir sagt, men det ergrer meg noe så INN I HAMPEN å lese om

1. Folk som er så heldige at de skal adoptere framfor å få egenfødte,

2. Folk som synes det er så mye kulere og mer spennende med adopsjon enn svangerskap/fødsel,

3. Folk som blir SKUFFA når de blir gravide,

4. Folk som er så glade for å slippe diverse mer og mindre lugubre svangerskapsplager

osv osv...

Kan dere vennligst slutte med å vurdere (og nedvurdere) barn oppmot hverandre, alle mann!!

Unger er unger, og det burde være like selvfølgelig å slippe å bli vurdert som "kjedelig" fordi man tilfeldigvis var så heldig å havne rett i mammas mage - som å slippe å bli regnet som nestbest fordi man ikke gjorde det.

Dette var det mest dustet og usaklig jeg har lest.

Vennlig hilsen en som før har synes du har litt og fare med, men ikke nå lenger.

[hix]

Har du ikke rangert noenting??

Tror faktisk du skrev: "Så i mange år har jeg faktisk synes jeg er heldig som skal adoptere fremfor å få egenfødte barn!" Høres ut som en rangering for meg...

Ja, jeg er kanskje litt krass, og uheldigvis var det ditt innlegg jeg svarte på. Det var IKKE ment som et hetseinnlegg til deg personlig, og jeg skrev "Til K-F og andre".

Jeg tror nok at du tilhører gjennomsnittet når du beskriver sorg over å ikke få egenfødte. Og det er klart du skal ha lov til å glede deg til å adoptere!

MEN (og dette er IKKE bare til deg) akkurat som vi adoptivforeldre "oppdrar" de som lurer på om man blir like glad i adopterte osv - så bør vi også tenke over hvordan vi selv ordlegger oss. Det er ikke artig å bli rangert etter hudfarge og opprinnelse - hverken for adopterte eller egenfødte.

Og hvis noen tør å stikke nesa fram her, så er det garantert flere her som har opplevd å måtte "forsvare" sine egenfødte innen adopsjonskretser.

Jeg tror IKKE du mente noe vondt med det du sa. Men jeg håper at jeg har bevisstgjort mange her på DOL ang. ord- og uttrykksform.

Hei muriel

Du har tydligvis en del dårlige erfaringer som får igang adrenalinpumpa, men i innlegget ditt gir du ingen eksempler og heller ingen andre forklaringer enn at du må "forsvare din(e) egenfødte i adopsjonskretser". På hvilken måte mener du? Kunne vært spennende om du kunne gi et par konkrete eksempler på hva som du opplever som så urimelig i forhold til din(e) egenfødte og som får deg til å oppleve et slikt hierarki som du beskriver.

Et konkret eksempel; Jeg kjenner en adoptivmor som opplever det ubehagelig å ha med seg sin egenfødte sønn på adopsjonstreff fordi de andre adoptivforeldrene viser liten eller ingen interresse for ham. Hun opplever at sønnen blir ekskludert av de andre, for adoptivbarna er det masse oppmerksomhet om.

[yogi]

Hei!

Det er vel ingen som mener at dere er noen dårliger enn andre.

Problemet her er jo ofte at, kan du selv føde, så a"tar du barna deres", b"har ufine motiver" c"gjør det for og være snill" d"forteller at du ikke er infertil for og være ekkel med dere andre her, og sitter og gnir seg ondskapsfult i hendene e"har ikke skjønt at det finnes smertestillende" osv osv.

De som adopterer utfra andre kriterier enn infertilitet, er også ufrivillig barnløse frem til adopsjonen er i orden.

Hvorfor vi er så "uglesett" det vet ikke jeg, men noe er det.

Hei )

Skjønner heller ikke hvorfor noen blir uglesett. Hvorfor noen velger å adoptere framfor å føde selv får da virkelig være opp til en selv. Det er jo ikke det å gå gravid som er målet. Målet er å få et barn om det blir på den ene eller andre måten.

Hilsen

[hix]

Takk for gode svar.

Godt dere rakk å svare før "lunta" ble tent i den tredje tråden :-)

Sorry April.

Glemte deg i farten.

Takk for svaret :-)

[muriel]

Hei muriel

Du har tydligvis en del dårlige erfaringer som får igang adrenalinpumpa, men i innlegget ditt gir du ingen eksempler og heller ingen andre forklaringer enn at du må "forsvare din(e) egenfødte i adopsjonskretser". På hvilken måte mener du? Kunne vært spennende om du kunne gi et par konkrete eksempler på hva som du opplever som så urimelig i forhold til din(e) egenfødte og som får deg til å oppleve et slikt hierarki som du beskriver.

Et konkret eksempel; Jeg kjenner en adoptivmor som opplever det ubehagelig å ha med seg sin egenfødte sønn på adopsjonstreff fordi de andre adoptivforeldrene viser liten eller ingen interresse for ham. Hun opplever at sønnen blir ekskludert av de andre, for adoptivbarna er det masse oppmerksomhet om.

Mulig jeg har piggene litt vel langt ute, men OK - skal gi noen selvopplevde eksempler:

Jeg har to egenfødte og ett adoptert barn. På adopsjonstreff har jeg opplevd å høre (om ungene mine)

- "Hvorfor har du de to eldste med deg? De er jo ikke adoptert!"

- "Gutten din (den adopterte) er et skikkelig sjarmtroll!" (Jeg sa at det er de nå alle tre) "Joda, men det er nå noe eget med de som er adoptert, særlig nå i vinterkulda, de eldste ser jo unektelig litt gustne ut i forhold til broren.."

- "Synes du ikke det var helt spesielt å adoptere?" (Jeg svarte at jeg synes det var akkurat like spesielt og unikt som å få bære fram et barn selv) "Ja, jeg har altså møtt flere som har begge sorter og som synes det er ekstra stas med de adopterte barna!"

De to eldste sluttet snart å være med på treff, de følte seg ofte oversett og uinteressante. Eldstemann nektet i stein etter det treffet der han overhørte samtalen jeg nevnte rett ovenfor her, "fatter ikke hva jeg har der å gjøre, jeg er jo bare nestbest uansett hva jeg gjør!" Heldigvis er de en del eldre enn lillebror, så de har taklet det bra - og det hadde vel kanskje ikke vært så morsomt å dra på treff uansett etterhvert.

Jeg har opplevd å ha ungene med på besøk til andre adoptanter, som har sittet og lagt ut om hvor glade de er for at de slipper å være gravide, hvor mye mer spennende adopsjonsprosessen er osv..

Slike mennesker er heldigvis ikke så mange, men å komme med sånne kommentarer er unødvendig.

Jeg har mange ganger opplevd å måtte forsvare mitt adopterte barn, fått spørsmål om hvorfor jeg gadd å adoptere ham, jeg som hadde "egne" barn, folk har lurt på om jeg var like glad i ham osv - alle disse skrekkhistoriene som det uten tvil er mange her på DOL som har opplevd.

På samme måte som jeg forsvarer gutten min da, forsvarer jeg selvsagt de andre to!

Det forundrer meg stort at det finnes adoptanter som fordømmer forskjellsbehandling av adopterte i forhold til egenfødte, men som ikke registrerer, engasjerer seg eller tenker over egne holdninger når det går andre veien.

Dette er muligens et vanskelig tema å forholde seg til, men jeg vet det har vært diskutert før her på DOL, og at innsenderen da fikk støtte fra et samlet forum. Kanskje fordi det var en mer aktiv bruker?

Eller en mer strømlinjeformet?

;-)

[muriel]

Dette var det mest dustet og usaklig jeg har lest.

Vennlig hilsen en som før har synes du har litt og fare med, men ikke nå lenger.

Ja, du om det!

Kanskje du ikke skjønte hva jeg ville fram til? Du kan jo lese de andre innleggene mine i tråden, og hvis du fremdeles synes at jeg er "dustet og usaklig" så håper jeg du vil forklare hva du mener.

Jeg føler meg ikke dustet og usaklig. Kanskje jeg er litt krass, kanskje jeg uttrykker meg klossete eller kanskje jeg har litt upopulære meninger?

Det eneste som er sikkert, er at som alle andre jeg vet om (ikke minst her på forum) så er jeg en løvemamma som gjør det jeg kan for at barna mine (og andres også, forsåvidt) skal ha det bra.

[hix]

Mulig jeg har piggene litt vel langt ute, men OK - skal gi noen selvopplevde eksempler:

Jeg har to egenfødte og ett adoptert barn. På adopsjonstreff har jeg opplevd å høre (om ungene mine)

- "Hvorfor har du de to eldste med deg? De er jo ikke adoptert!"

- "Gutten din (den adopterte) er et skikkelig sjarmtroll!" (Jeg sa at det er de nå alle tre) "Joda, men det er nå noe eget med de som er adoptert, særlig nå i vinterkulda, de eldste ser jo unektelig litt gustne ut i forhold til broren.."

- "Synes du ikke det var helt spesielt å adoptere?" (Jeg svarte at jeg synes det var akkurat like spesielt og unikt som å få bære fram et barn selv) "Ja, jeg har altså møtt flere som har begge sorter og som synes det er ekstra stas med de adopterte barna!"

De to eldste sluttet snart å være med på treff, de følte seg ofte oversett og uinteressante. Eldstemann nektet i stein etter det treffet der han overhørte samtalen jeg nevnte rett ovenfor her, "fatter ikke hva jeg har der å gjøre, jeg er jo bare nestbest uansett hva jeg gjør!" Heldigvis er de en del eldre enn lillebror, så de har taklet det bra - og det hadde vel kanskje ikke vært så morsomt å dra på treff uansett etterhvert.

Jeg har opplevd å ha ungene med på besøk til andre adoptanter, som har sittet og lagt ut om hvor glade de er for at de slipper å være gravide, hvor mye mer spennende adopsjonsprosessen er osv..

Slike mennesker er heldigvis ikke så mange, men å komme med sånne kommentarer er unødvendig.

Jeg har mange ganger opplevd å måtte forsvare mitt adopterte barn, fått spørsmål om hvorfor jeg gadd å adoptere ham, jeg som hadde "egne" barn, folk har lurt på om jeg var like glad i ham osv - alle disse skrekkhistoriene som det uten tvil er mange her på DOL som har opplevd.

På samme måte som jeg forsvarer gutten min da, forsvarer jeg selvsagt de andre to!

Det forundrer meg stort at det finnes adoptanter som fordømmer forskjellsbehandling av adopterte i forhold til egenfødte, men som ikke registrerer, engasjerer seg eller tenker over egne holdninger når det går andre veien.

Dette er muligens et vanskelig tema å forholde seg til, men jeg vet det har vært diskutert før her på DOL, og at innsenderen da fikk støtte fra et samlet forum. Kanskje fordi det var en mer aktiv bruker?

Eller en mer strømlinjeformet?

;-)

Jeg skjønner bedre hva du mener nå! Det er interresant det du forteller, for jeg har egentlig ikke vært klar over at vår lille subkultur kan oppleves så ekskluderende. Selv har jeg mye kontakt med andre som har adoptert, men ingen av disse har egenfødte barn. Det er nok grunnen til at jeg har sluppet å høre den slags selv.

Kanskje har du rett i at vi bør gå litt i oss selv og lete etter skitt i krokene, for selv om jeg ikke har opplevd det du beskriver selv, så ser jeg jo at vi har vår egen subkultur når vi møtes som sikkert vil kunne oppleves ekskluderende.

Et par utfordrende tanker til de som har lyst til å resonere litt;

Kanskje ligner vi adoptanter litt for mye på fotballsupportere. Én enkelt fotballsupporter virker som regel reflektert og oppegående. Men bare prøv å samle en hel gjeng av dem på kamp og se hva som skjer da. Likheten er egentlig ganske stor, for det knytter seg sterke samlende følelser både til fotball og adopsjon. Over alt der to fotballsupportere/adoptanter møtes snakkes det mye om fotball/adopsjon. Samler man en hel gjeng av fotballsupportere/adoptanter på en fotballkamp/adopsjonstreff, så snakker man kun unntaksvis om annet enn fotball/adopsjon. All fokus samles på saken og saklighetsnivået synker, ofte radikalt. Subkulturen begynner å leve og fremmedelementene som ikke inngår i den (supportere fra andre klubber/ikke adopterte) ekskluderes. Når kampen/adopsjonstreffet er over og subkulturen ikke er virksom lenger blir ting helt "normale" igjen.

- Har vi adoptanter en slik ekskluderende subkultur?

Jeg antar at alle har en drøm om at måten man får barn på (egenfødt, adopsjon, prøverør) skal være så uvesentlig at vi ikke en gang tenker over det. Barn bryr seg jo som kjent ikke om sånt.

- Er det en forutsetning for å komme dit at vi adoptanter tar bevisst avstand fra vår egen subkultur?

[Gjest ChiengMai]

Hei!

Det er vel ingen som mener at dere er noen dårliger enn andre.

Problemet her er jo ofte at, kan du selv føde, så a"tar du barna deres", b"har ufine motiver" c"gjør det for og være snill" d"forteller at du ikke er infertil for og være ekkel med dere andre her, og sitter og gnir seg ondskapsfult i hendene e"har ikke skjønt at det finnes smertestillende" osv osv.

De som adopterer utfra andre kriterier enn infertilitet, er også ufrivillig barnløse frem til adopsjonen er i orden.

Hvorfor vi er så "uglesett" det vet ikke jeg, men noe er det.

Selv om jeg hadde fått vite at egenfødte barn ikke var en mulighet for oss, så vil jeg betegne meg selv som frivillig barnløs frem til vi bestemte oss for adopsjon. For oss var det aldri noe nummer at vi ikke fikk til å lage barn, spørsmålet var hele tida hvorvidt vi ønsket oss barn i det hele tatt eller ikke.

Nå kan jeg jo ikke skjønne at jeg mente livet var fullverdig uten barn, men det er en helt annen diskusjon.

[PREETI]

Jeg skjønner bedre hva du mener nå! Det er interresant det du forteller, for jeg har egentlig ikke vært klar over at vår lille subkultur kan oppleves så ekskluderende. Selv har jeg mye kontakt med andre som har adoptert, men ingen av disse har egenfødte barn. Det er nok grunnen til at jeg har sluppet å høre den slags selv.

Kanskje har du rett i at vi bør gå litt i oss selv og lete etter skitt i krokene, for selv om jeg ikke har opplevd det du beskriver selv, så ser jeg jo at vi har vår egen subkultur når vi møtes som sikkert vil kunne oppleves ekskluderende.

Et par utfordrende tanker til de som har lyst til å resonere litt;

Kanskje ligner vi adoptanter litt for mye på fotballsupportere. Én enkelt fotballsupporter virker som regel reflektert og oppegående. Men bare prøv å samle en hel gjeng av dem på kamp og se hva som skjer da. Likheten er egentlig ganske stor, for det knytter seg sterke samlende følelser både til fotball og adopsjon. Over alt der to fotballsupportere/adoptanter møtes snakkes det mye om fotball/adopsjon. Samler man en hel gjeng av fotballsupportere/adoptanter på en fotballkamp/adopsjonstreff, så snakker man kun unntaksvis om annet enn fotball/adopsjon. All fokus samles på saken og saklighetsnivået synker, ofte radikalt. Subkulturen begynner å leve og fremmedelementene som ikke inngår i den (supportere fra andre klubber/ikke adopterte) ekskluderes. Når kampen/adopsjonstreffet er over og subkulturen ikke er virksom lenger blir ting helt "normale" igjen.

- Har vi adoptanter en slik ekskluderende subkultur?

Jeg antar at alle har en drøm om at måten man får barn på (egenfødt, adopsjon, prøverør) skal være så uvesentlig at vi ikke en gang tenker over det. Barn bryr seg jo som kjent ikke om sånt.

- Er det en forutsetning for å komme dit at vi adoptanter tar bevisst avstand fra vår egen subkultur?

det sier jo en del om de som kommer med slike kommentarer da

jeg skjønner at du blir frustretrt muriel..

alle er like mye verd.. samme om de er adoptert eller ikke )

jeg tror nok de fleste mener dette også, og det er jo noe i dette hix sier om at en noen ganger kan bli "litt overivrig"

er sikker på du har 3 skjønne unger

klem,