Muriels innlegg om egenfødte og adopterte

[carla1365380461]

Nå er diskusjonen rundt egenfødte og adopterte kommet såpass langt bak i leksa, at jeg starter en ny tråd.

Jeg ville bare si til Muriel og til dere andre at jeg synes Muriel tar opp et svært viktig emne i svaret sitt til Hix (der hun går inn på egne opplevelser rundt det at enkelte foreldre - få heldigvis! - har tendens til å "diskriminere" en av "sortene" når man har både egenfødte og adopterte.

Takk til deg Muriel for at du deler erfaringene dine med oss.

Jeg har sjøl en egenfødt og venter nå på å adoptere lillesøster eller -bror. Jeg har derfor ikke like lang erfaring som deg, Muriel, men har allerede merka at egenfødte ikke alltid har samme status hos enkelte i adopsjonsmiljøet som adopterte. De er ikke like interessante, liksom.

Dette er noe vi må gjøre folk bevisste på!

Jeg irriterer meg forøvrig også over folks tendens til alltid å tilskrive X eller Y "problem" det faktum at barnet er adoptert. Vi var på adopsjonsforberedende kurs for ei tid tilbake og da var akkurat det irriterende tydelig. Jeg prøvde stadig vekk å påpeke at jeg ikke trodde at X oppførsel/"problem" nødvendigvis hadde noe å gjøre med at barnet var adoptert, men snarere skyldtes at barnet var et _barn_, og at mitt egenfødte barn da han var yngre i så fall hadde samtlige symptomer på vanskelig adopsjon, men fikk ikke egentlig gehør for det. De ville liksom ikke høre på erfaringer man hadde når det gjaldt egenfødte - som tydeligvis kom i en kategori for seg.

Slikt er ikke vondt meint, men unødvendig og kanskje litt lite tenkt, og bidrar dessuten - tror jeg - til den holdningen som du beskriver.

Hilsen fra

[Gjest tilly]

Er helt enig i det du skriver. Har vært på adopsjonstreff der det etterpå har slått meg at et par stolte egenfødte storesøsken ikke har fått den oppmerksomheten de rettmessig fortjener. Hadde nattsvart samvittighet da det slo meg.

Vet ikke hvorfor det blir slik, tror iallefall ikke det er noe vondt ment. Vi har nok en tendens til å fokusere enormt på adopsjon når vi treffes.

Det du skriver om problemer som alltid eller ihvertfall ofte tilskrives det faktum at barnet er adoptert er jeg helt enig i. Har mange ganger irritert meg over at enkelte foreldre skylder alt på adosjonen. Mange adoptivbarn kan nok slite med senskader som følge av starten i livet, men alle barn kan gå gjennom visse faser og være slitsomme i perioder eller ha andre problemer.

Det ville være svært enkelt for både det offentlige og vi foreldre om vi visste at det bare er adoptivbarn som får problemer, og det nettopp fordi de er adoptert.

Er ikke utdannet innen bransjen, men vi er så heldig å ha masse barn rundt oss likevel. Har gjennom åra fått følge med manges oppvekst og er derfor ganske avslappet i forhold til normale faser hos barnet. Mener ikke med dette at vi skal avskrive tegn på alvorlige forstyrrelser hos adoptivbarnet. Vi vet at enkelte sliter og det skal tas på alvor.

[Mamta]

Hei, carla!

Denne diskusjonen har også vært tatt tak i tidligere, av bl.a. 'bart', mener jeg å huske.

Selvsagt er det viktig at ikke vi som adoptivforeldre eksluderer eller nedvurderer egenfødte som deltar på treff i regi av adopsjonsforeningene. Ei heller at vi anser adopsjon som en _bedre_ og mer verdifull måte å bli foreldre på enn det å få egenfødte.

I vår adopsjonskrets er det flere familier med både egenfødte og adopterte, og ofte deltar hele familiene. Det er kjempeflott, syns jeg!

På den måten kan vi kanskje unngå at våre adopsjonstreff blir en eksklusiv liten klubb for rosa/hvite foreldre med barn i ulike brune nyanser...

Jeg kan heller ikke si jeg har inntrykk av at de som har både egenfødte og adopterte føler noen form for nedvurdering av sine egenproduserte. Men så har vi selv ganske god kontakt med flere av disse familiene.

Hilsen fra

[carla1365380461]

Hei, carla!

Denne diskusjonen har også vært tatt tak i tidligere, av bl.a. 'bart', mener jeg å huske.

Selvsagt er det viktig at ikke vi som adoptivforeldre eksluderer eller nedvurderer egenfødte som deltar på treff i regi av adopsjonsforeningene. Ei heller at vi anser adopsjon som en _bedre_ og mer verdifull måte å bli foreldre på enn det å få egenfødte.

I vår adopsjonskrets er det flere familier med både egenfødte og adopterte, og ofte deltar hele familiene. Det er kjempeflott, syns jeg!

På den måten kan vi kanskje unngå at våre adopsjonstreff blir en eksklusiv liten klubb for rosa/hvite foreldre med barn i ulike brune nyanser...

Jeg kan heller ikke si jeg har inntrykk av at de som har både egenfødte og adopterte føler noen form for nedvurdering av sine egenproduserte. Men så har vi selv ganske god kontakt med flere av disse familiene.

Hilsen fra

Hei igjen, Mamta!

Adopsjonstreffene deres høres glimrende ut!

Bare en liten presisering: Jeg uttalte meg sikkert litt upresist i stad: Jeg mente ikke at foreldre til _både_ egenfødte og adopterte "diskriminerte" en av "sortene"(for et idiotisk ord!), men at man en sjelden gang opplever det fra foreldre som bare har en "sort"... Hvis du skjønner ;-)

Det store poenget er forøvrig at det er _fullstendig tullete_ å snakke om "sorter" - alle barn er man jo like intenst glad i! Og man ønsker at alle andre også skal skjønne det...

Påskehilsen fra

[Mamta]

Hei igjen, Mamta!

Adopsjonstreffene deres høres glimrende ut!

Bare en liten presisering: Jeg uttalte meg sikkert litt upresist i stad: Jeg mente ikke at foreldre til _både_ egenfødte og adopterte "diskriminerte" en av "sortene"(for et idiotisk ord!), men at man en sjelden gang opplever det fra foreldre som bare har en "sort"... Hvis du skjønner ;-)

Det store poenget er forøvrig at det er _fullstendig tullete_ å snakke om "sorter" - alle barn er man jo like intenst glad i! Og man ønsker at alle andre også skal skjønne det...

Påskehilsen fra

Hei igjen, carla.

Her var det nok jeg selv som uttrykte meg upresist i siste avsnitt. :-/

Jeg mente selvsagt at det ikke er mitt inntrykk (fra vår egen sammenheng) at de som har _både_òg_ opplever nedvurdering av sine egenfødte (eller favorisering av sine adopterte, om du vil) fra ANDRE adoptivforeldre.

Det var jo dette diskusjonen dreide seg om, ikke sant?

Nok engang hilsen fra

[carla1365380461]

Hei igjen, carla.

Her var det nok jeg selv som uttrykte meg upresist i siste avsnitt. :-/

Jeg mente selvsagt at det ikke er mitt inntrykk (fra vår egen sammenheng) at de som har _både_òg_ opplever nedvurdering av sine egenfødte (eller favorisering av sine adopterte, om du vil) fra ANDRE adoptivforeldre.

Det var jo dette diskusjonen dreide seg om, ikke sant?

Nok engang hilsen fra

Jo, det var det ;-)

[muriel]

Glad for at du forsto hva jeg mente!

Jeg ser at enkelte her inne blir veldig provosert av meningene mine. Det er litt dumt, ihvertfall hvis det sperrer muligheten for en god og fruktbar meningsutveksling.

Men men. Nå skal jeg ut i sola! )

God påske!

[Gjest maas]

Hei, må bare blande meg litt inn. Vi tenkte veldig mye på dette før vi fikk hjem vår lille prins. Da vi kom hjem fikk jo lille prins veldig mye oppmerksomhet, som er helt vanlig, men man må og tenke på å innkludere de andre, for tross alt får jo lillebror mye oppmerksomhet uansett fordi han er liten (slik de andre og fikk da de var så små)

Jeg har to egenfødte fra før som nå er snart 9 og en på 10. De skjønner mye av hva som skjer og særlig rundt adopsjonen. Vi har snakket mye med de. Vi var veldig spente på hvordan akkurat dette skulle bli for dem utad. Og vi trenger ikke å reise på adopsjonstreff for å føle dette. Her har vi det i nabolaget også. Jeg merker at de er veldig vare på dette fordi alt dreier seg om lille prins siden dette er så nytt. Jeg ser at jeg må tenke veldig på dette da vi er sammen med andre. For barn føler mye.

Hvis vi er sammen med bare adopterte familier blir det automatisk veldig mye snakk om adopsjon, og da kommer de veldig på sidelinjen. Heldigvis er de fam flinke til å "se" de store og. Dette skal man tenke veldig på hele tiden tror jeg. Vet ikke helt om jeg ville reist på adopsjonstreff med de. Ikke enda ihvertfall. Vi har kontakt med andre adopsjons fam. Og bare da blir det nesten bare snakk om adopsjon. Min datter på ni kom hjem en dag og sa: "Hvorfor er vi bare sammen med folk som har adoptert!" Det er vi jo ikke, men siden de føler dette litt spesiellt så føler de mye.

Vi har snakket mye om dette med vennenene våre som har adoptert og ikke. Og det er veldig lett å glemme dette.

Må føye til at det går veldig bra her nå, men de første månedene var det mye og vi forklarte og endel (selvfølgelig på deres måte å forstå på)

[seinfeld]

Hei, må bare blande meg litt inn. Vi tenkte veldig mye på dette før vi fikk hjem vår lille prins. Da vi kom hjem fikk jo lille prins veldig mye oppmerksomhet, som er helt vanlig, men man må og tenke på å innkludere de andre, for tross alt får jo lillebror mye oppmerksomhet uansett fordi han er liten (slik de andre og fikk da de var så små)

Jeg har to egenfødte fra før som nå er snart 9 og en på 10. De skjønner mye av hva som skjer og særlig rundt adopsjonen. Vi har snakket mye med de. Vi var veldig spente på hvordan akkurat dette skulle bli for dem utad. Og vi trenger ikke å reise på adopsjonstreff for å føle dette. Her har vi det i nabolaget også. Jeg merker at de er veldig vare på dette fordi alt dreier seg om lille prins siden dette er så nytt. Jeg ser at jeg må tenke veldig på dette da vi er sammen med andre. For barn føler mye.

Hvis vi er sammen med bare adopterte familier blir det automatisk veldig mye snakk om adopsjon, og da kommer de veldig på sidelinjen. Heldigvis er de fam flinke til å "se" de store og. Dette skal man tenke veldig på hele tiden tror jeg. Vet ikke helt om jeg ville reist på adopsjonstreff med de. Ikke enda ihvertfall. Vi har kontakt med andre adopsjons fam. Og bare da blir det nesten bare snakk om adopsjon. Min datter på ni kom hjem en dag og sa: "Hvorfor er vi bare sammen med folk som har adoptert!" Det er vi jo ikke, men siden de føler dette litt spesiellt så føler de mye.

Vi har snakket mye om dette med vennenene våre som har adoptert og ikke. Og det er veldig lett å glemme dette.

Må føye til at det går veldig bra her nå, men de første månedene var det mye og vi forklarte og endel (selvfølgelig på deres måte å forstå på)

Interessant tema - som en del av oss kanskje ikke tenker så mye på i det daglige.

Vi har to barn fra Colombia og omgås en del adoptivfamilier sosialt. Blant disse er det noen som har både adopterte og egenfødte barn (er "heimelagde" for flåsete betegnelse?).

Anyway, jeg må innrømme at jeg ikke har vært særlig bevisst på de egenfødtes situasjon. Imidlertid prøver jeg så godt som råd er å fordele oppmerksomhet på ALLE barn som er tilstede, enten de er kommet på den ene eller andre måten. Som "offer" for en nydelig og svært sjarmerende lillebror i unge år, kjenner jeg litt på følelsen av å bli oversett. Jeg bærer på ingen måte nag, men husker godt at det var litt sårt. NB! Vi er verdens beste venner i dag, no hard feelings:))

Når det gjelder det å bare prate om adopsjon i adopsjonskretser, tror jeg det avtar litt etterhvert som man blir bedre kjent. Sånn er det i alle venne- / bekjentskapsforhold. Man griper i begynnelsen lettest tak i det som alle har felles, etterhvert utvider horisonten seg som regel.

Voksne er korttenkte, uansett om de er adoptivforeldre eller ikke. Storesøsken blir lett oversett når det kommer en liten i familien. Legg merke til hva som er standardspørsmål til nyslåtte storesøsken: - Er det artig å ha fått en lillebror/ - søster? Dette går igjen, uansett om minsten er adoptert eller egenfødt. Vår adopterte storebror ble ganske lei seg da lillebror kom og overtok hovedrollen. Vi gjorde så godt vi kunne med fordeling av oppmerksomhet, men han ble temmelig lei av at noen enten overså ham eller bare spurte om hvordan det var å bli storebror.

Jeg synes det er viktig at disse tingene blir tatt opp her på DOL. Jeg har i alle fall fått meg en tankevekker sjøl, og skal gjøre mitt beste for å spre oppmerksomheten på alle søte små - og store.

PS! Til Muriel og andre som har opplevd dette som et problem: Kanskje en ide å ta dette opp i de adopsjonskretser dere ferdes?

[Gjest ChiengMai]

Hei, må bare blande meg litt inn. Vi tenkte veldig mye på dette før vi fikk hjem vår lille prins. Da vi kom hjem fikk jo lille prins veldig mye oppmerksomhet, som er helt vanlig, men man må og tenke på å innkludere de andre, for tross alt får jo lillebror mye oppmerksomhet uansett fordi han er liten (slik de andre og fikk da de var så små)

Jeg har to egenfødte fra før som nå er snart 9 og en på 10. De skjønner mye av hva som skjer og særlig rundt adopsjonen. Vi har snakket mye med de. Vi var veldig spente på hvordan akkurat dette skulle bli for dem utad. Og vi trenger ikke å reise på adopsjonstreff for å føle dette. Her har vi det i nabolaget også. Jeg merker at de er veldig vare på dette fordi alt dreier seg om lille prins siden dette er så nytt. Jeg ser at jeg må tenke veldig på dette da vi er sammen med andre. For barn føler mye.

Hvis vi er sammen med bare adopterte familier blir det automatisk veldig mye snakk om adopsjon, og da kommer de veldig på sidelinjen. Heldigvis er de fam flinke til å "se" de store og. Dette skal man tenke veldig på hele tiden tror jeg. Vet ikke helt om jeg ville reist på adopsjonstreff med de. Ikke enda ihvertfall. Vi har kontakt med andre adopsjons fam. Og bare da blir det nesten bare snakk om adopsjon. Min datter på ni kom hjem en dag og sa: "Hvorfor er vi bare sammen med folk som har adoptert!" Det er vi jo ikke, men siden de føler dette litt spesiellt så føler de mye.

Vi har snakket mye om dette med vennenene våre som har adoptert og ikke. Og det er veldig lett å glemme dette.

Må føye til at det går veldig bra her nå, men de første månedene var det mye og vi forklarte og endel (selvfølgelig på deres måte å forstå på)

Barn det oppfattes som noe spesielt med er alltid spennende, tror jeg. Har noen venner med tvillinger, de også kan fortelle om svært mye oppmerksomhet omkring disse mens storesøsteren blir oversett. Jeg tror altså ikke dette ensidig gjelder adoptivbarn.

[Gjest Tante T]

Er helt enig i det du skriver. Har vært på adopsjonstreff der det etterpå har slått meg at et par stolte egenfødte storesøsken ikke har fått den oppmerksomheten de rettmessig fortjener. Hadde nattsvart samvittighet da det slo meg.

Vet ikke hvorfor det blir slik, tror iallefall ikke det er noe vondt ment. Vi har nok en tendens til å fokusere enormt på adopsjon når vi treffes.

Det du skriver om problemer som alltid eller ihvertfall ofte tilskrives det faktum at barnet er adoptert er jeg helt enig i. Har mange ganger irritert meg over at enkelte foreldre skylder alt på adosjonen. Mange adoptivbarn kan nok slite med senskader som følge av starten i livet, men alle barn kan gå gjennom visse faser og være slitsomme i perioder eller ha andre problemer.

Det ville være svært enkelt for både det offentlige og vi foreldre om vi visste at det bare er adoptivbarn som får problemer, og det nettopp fordi de er adoptert.

Er ikke utdannet innen bransjen, men vi er så heldig å ha masse barn rundt oss likevel. Har gjennom åra fått følge med manges oppvekst og er derfor ganske avslappet i forhold til normale faser hos barnet. Mener ikke med dette at vi skal avskrive tegn på alvorlige forstyrrelser hos adoptivbarnet. Vi vet at enkelte sliter og det skal tas på alvor.

Hei på dere. jeg velger å legge meg på linje med dem som mener at det alltid er noe spesielt med barn som skiller seg litt ut fra andre. være seg tvillinger eller adopterte fra et annet land. Men jeg tror at de som kjenner barna, være seg foreldre eller søsken ikke ser at de skiller seg ut og derfor på en måte ikke forstår at det kan gå ut over de andre barna. Men jeg er ikke helt enig i at adopterte skal møte mange andre fra samme land heller. Det fordi at de dermed vil føle at de er forskjellige fra dem de lever sammen med til hverdags.

Ja de ser andeledes ut i andres øyne. men inni seg er de jo bare seg selv , et vanlig norskt barn , Lager vi problemer for dem ved å komme på alle treffene? De ser jo at andre der er ulike dem som de ferdes med i hverdagene.

[Gjest maas]

Barn det oppfattes som noe spesielt med er alltid spennende, tror jeg. Har noen venner med tvillinger, de også kan fortelle om svært mye oppmerksomhet omkring disse mens storesøsteren blir oversett. Jeg tror altså ikke dette ensidig gjelder adoptivbarn.

Jeg tror heller ikke at dette er spesiellt for adoptivbarn. Uttrykte meg litt upressist tror jeg.

"Nye" småsøsken vil alltid få den meste oppmerksomhet i førsten, ikke fordi det er noe "spesiellt" men fordi de er minst og små. Slik har jo mine store og hatt det. Det er ikke bare lillebror nå som har fått. De andre fikk jo og det da de var 2.

I den adoptivkretsen vi er i er det blitt tatt opp og det er veldig bra at man kan være ops på det. Jeg som "nybakt" adoptivmor må og ta meg sammen iforhold til mine egne i visse sammenhenger, at jeg og ikke er for enspora på adopsjon hele tiden. Dette er jo nytt for meg og, og veldig spennende.

Mine er såpass store at de kan si ifra hvis det er noe. Og det er godt. For da går det ann å prate ut om det, så langt de kan forstå. Tror ikke de føler det så spesiellt nå i hverdagen som det var den første tida. De trenger og tid til å venne seg til denne nye situasjonen.

Men en ting jeg vet nå. Det er at følelsene for egenfødte og adoptert er akkurat den samme. Det er deilig det!!Ikke fordi jeg ikke trodde det ville være det, men nå har jeg erfart det og.

Ha en fin kveld. Alle tre sover søtt nå.

[Gjest mille, sub una specie]

har nylig kommet hjem fra aftenvakt på bokollektiv for ungdom med sammensatte vansker-akkuratt nå har vi flere inne med adopsjonsbakgrunn. Ikke til å komme vekk fra at gir grobunn for nattligge syssler mht min (les vår) egen lille engel på 3. Som for alle andre, er vanskene sammensatte. Det er ikke til å komme fra at det disse barna har med seg av opplevelser, traumer,arv, temperament, avvisning osv har betydning for hvordan den enkelte oppfatter seg selv sin sin sfære. Noe må tilskrives personlige grublerier, vanskelig temperament, forhold i hjem og til viktige andre (som er der, og de som en gang var..) En del spørsmål som den adopterte stiller seg er nødvendigvis knyttet tileksistensielle spørsmål, hvem, hva hvor, hvorfor... Noe er ekstremt mye mer vanskelig for adoptivbarn enn biologisk fødte barn. kompleksiteten kan være enorm når man har med alle disse faktorer, m fl, å gjøre samtidig. Når man faller for fristelsen til å bagatellisere vansker som kan oppstå (mange har vanskelige epoker i livet)tar man heller ikke adopsjonsprosessen på alvor. Det er komplekst og sammensatt. Men at det er perioder med vanskelige faser, det må man forvente.

Om egenfødte barn er det

trist lesning å se at noen opplever at disse i enkelte miljøer (les adopsjon...) blir neglisjert.Har aldri tenkt på at bio. barn kan være grunn til ikke å se den enkelte..Er dette tilfelle?

[bart1365380352]

Hei Carla

Enig med deg at Muriel tar opp ett tema som er veldig viktig for oss som har adoptert og har egenfødte. Har selv opplevd at storebror ble omtalt som "ikke en av våre", "kvitingen" av en adoptivmamma, overdsett på litt større adopsjonstreff. Heldigvis ikke lenger noe problem på våre små kinatreff og spesiell takk til Muangthai og Noraførr her på forumet som alltid hilser så flott på storebror når vi treffes, dere skal vite at jeg setter stor pris på det.

Har vært noen tøffe treff enkelte ganger for storebror og jeg syns det er viktig at alle barna blir regnet med uansett.Skjer aldri at lillesøster fra kina blir oversett hverken blant adoptivforeldre eller andre og det har føltes veldig sårt at storebror enkelte ganger har blitt så oversett av adoptivforeldre som egentlig burde visst bedre.

Ha ellers en riktig god påske alle sammen.

[Lillemus]

Hvis det er noen trøst så er det slik når det gjelder syke barn og friske søsken også. Jeg har et hjertebarn og ei som er hjertefrisk og på de fleste kontrollene / legesjekkene på helsestasjonen hennes første leveår virket de bare sånn passelig interessert i henne egentlig og spurte alltid hvordan det gikk med storebroren. Heldigvis var hun så liten at hun ikke skjønte noe av det, men jeg syntes (og synes) det var dumt, når det var hun som var på kontroll så var det også hun som var hovedpersonen.

[carla1365380461]

Glad for at du forsto hva jeg mente!

Jeg ser at enkelte her inne blir veldig provosert av meningene mine. Det er litt dumt, ihvertfall hvis det sperrer muligheten for en god og fruktbar meningsutveksling.

Men men. Nå skal jeg ut i sola! )

God påske!

Ingen årsak!

Håper du hadde en fin påske!!!

Hilsen

[carla1365380461]

Hei på dere. jeg velger å legge meg på linje med dem som mener at det alltid er noe spesielt med barn som skiller seg litt ut fra andre. være seg tvillinger eller adopterte fra et annet land. Men jeg tror at de som kjenner barna, være seg foreldre eller søsken ikke ser at de skiller seg ut og derfor på en måte ikke forstår at det kan gå ut over de andre barna. Men jeg er ikke helt enig i at adopterte skal møte mange andre fra samme land heller. Det fordi at de dermed vil føle at de er forskjellige fra dem de lever sammen med til hverdags.

Ja de ser andeledes ut i andres øyne. men inni seg er de jo bare seg selv , et vanlig norskt barn , Lager vi problemer for dem ved å komme på alle treffene? De ser jo at andre der er ulike dem som de ferdes med i hverdagene.

Takk for alle gode svar!

Håper dere alle har hatt en fin påske!

Hilsen fra