Fortvila far

[Gjest soof]

Hei eg er ein fortvila far som har ei datter på 12 år hun blir mobbet på skulen både av lerar og elever.Dette bgynte for ca 2 år siden,det bgynte med at eg kom på skulen og skulle hente min datter da kom leraren springande og ropte høkt at no motte vi foreldre ta dere samman og lera hunn og lesa dette høyrte masse elevar og etter den tid har hun blitt mobbet.nor min datter gjekk i 3 klasse tok eg det opp at eg synest at min datter er sein med og lera og lesa,da fekk eg besjed om at eg ikkje skulle bry meg om det for at dette kom til og detta på plass sjøl.Men etter den besjeden eg fekk på skulen kjekk eg og tok kontakt med ppt kontoret der min datter gjekk igjennom forsjellige tester,konklosjonen fra ppt kontoret var at min datter var oversett på skulen,ppt kontoret tok kontakt med skulen,og laga eit opplegg for min datter.eg som far var iritert på skulen som kunne la dette gå så lankt så eg forlankte at min datter skulle lesa flytande innan 2 år,hvis ikkje kom eg og gå til sak mot skulen.Min datter er blitt er blitt veldig negativ og nerfor etter all mobbinga.Helsesyster kom på skulen,min datter hadde klaga til helsesyter om at ho hadde det ikkje så bra på skulen og at ho blei mobba.Helsesyster rinkte heim og sa at datra mi burde få hjelp av sykolog,eg svarar at eg står heilt åpent for all hjelp dere kan hjelpa henne med.Det gjekk ei veke då rinkte det ei anna helsesyster eg fortalde det samme til henne,men ho bgynte og stilla meg litt uforskamma spørsmål.ho hadde plutselig flytta problema til min datter heim,dette var eg eilt uenige i eg blei irritert så eg bare avslutta samtalen.Det gjekk ei veke til då rinkte sykologen ho sa at ho hadde fott tildelt denne saken så ho ville komma på besøk eg sa at det vr greit,eg spurde henne om ho hviste kor me budde da sa ho at ho fant nok fram,eg bgynte og føla at familien var overvåka.Eg hadde høyrt at denne kvinna hadde jobba i barnevernet det gjorde meg veldig urolig.eg hadde ikkje fortalt kor me budde men nor denne sykologen kom kjørande kom ho rett heim til oss.Eg spurde henne om korleis ho fant fram då svara ho at eg hadde fortalt det til henne,det har eg ikkje gjort sa eg til henne,då blei det ikkje meir snakk om det.Eg spurde henne om ho kom fra barnevernet ho svarde nei.Ho sa at ho ville snakka med far og mor og dattra våres vi snakka i ein times tid då blei vi enige om at vi skulle møtast på kontoret,ho ville ikkje at me skulle ha desse møta heime,pga,at naboane kunne legge merke til henne,og ikkje på skulen pga at elevane skulle sjå dette.Men ho ville snakka med dattera våras og leina på kontoret Og hun sa at det blei ikkje meir en toppen to samtala.Vi inngjekk avtale på at ho ikkje skulle informera skulen om dette uten samtykke fra oss foreldre.Det første møtet eg såg at dattra våres ikkje hadde så lyst til og snakka med henne og leina,men eg trur det gjekk stortsett bra,etter møtet sa eg til sykologen at no er det bare ein samtale i gjen då sa ho at det blir mange samtalar,så sa eg at du hadde jo sakt at det skulle bere vera maks to samtalar,ho svarar at det har ho aldrig sakt.Eg blei irritert og sa til henne at det blir ikkje meir samtala.Då spurde ho meg om eg hadde noko og sjula,eg svarde at det har eg ikkje men eg kan ikkje stola på folk som lyger.det gjekk ca ei veke då blei dattra våres innkalt til helsekontrol oss legen,samme dagen fekk eg gria på at den første helsesytera som hadde rinkt heim til meg hadde informert skulen om at dattra våres var bgynt i samtaler med sykolog.Dette gjorde meg veldikt opprørt pga vi hadde ein avtale som sa at vi som foreldre skulle bestemma om skulen skulle informerast.Vi gjekk til legen eg var litt opprørt.Eg sa alt som hadde sjedd og at eg ikkje lengre stolte på skulen eller helsevesenet og at eg følte at dei rotta seg i saman.Legen fekk snakka med dattra mi og leine mens eg gjekk for og snakka med helsesystra der eg stilte henne kritiske spørsmål om kva dei dreiv på med nor det gjalt oss kvifor det motte til to helsesytre for og ta opp kontakten med oss og kvi for dei hadde flytta problemo til dattra våras heim,eg sa til henne at dattra våres har det heilt fint heima og det hadde dattra våres sakt til legen og.Helsesytera skulle ringja den andre helsesytra og høyra om kvifor ho hadde ringt,så skulle eg ringe til bake,eg sa namnet på helsesytera som hadde ringt.Det gjekk ca ei veke då eg ringte til bake då fekk eg til svar at ho aldrig hadde snakka med meg.Då eg fekk det svaret blei eg endo meir irritert og forlankte utskrift av sjonalen,eg motte ringe tre ganger over fire veker for og få den tilsendt.Der det blant ant står at far har noe høy paranoid beredskapf.dette er skrevet av legen og helsesytera.Kva betyr paranoid.i legesamanheng etter min ord bok betyr det at eg er sinslidande,dette forlankte eg sletta men det ville dei ikkje for dei sa at paranoid betyr noe heilt annet i legesamanheng.Dette kan eg ikkje godta for det er heilt feil eg er ein oppegåande mann eg går i fult arbeid og er med mine fulle fem.eg meiner at helsesytra har brutt sin tøushetsplikt i forhold til familien sykologen og skulen.eg veit ikkje kva eg skall gjera vidare men dattra våras trenger noen og snakka med.Men etter den behandlingen vi har gjennomgodt stolar eg ikkje på skulen eller helsevesenet.Håpar det er noen som kan sei kva eg skall gjera.

[goliane]

Det høres ut som du har møtt mange som har prøvd å hjelpe datteren din, men det ser ikke ut til at noen har vunnet din tillit.

Det er synd, for uten et godt samarbeid mellom foreldre og hjelpeapparat, er det vanskelig å gjøre noe for et barn.

Syns du datra di har fått det bedre? For det var vel meningen?

Kanskje kan du kontakte PPT igjen?

Jeg har gode erfaringer med PPT og syns de er flinke både til å gi råd til skolen og til foreldre. Og det var vel skolesituasjonen til jenta dere ville forbedre.

[Gjest tod]

Det høres ut som det har oppstått mange misforståelser mellom deg og hjelpeapparatet. Det må være slitsomt og irriterende.

Når det gjelder ordet paranoid, så trenger ikke det bare å beskrive sinnslidelse. Det kan også bety mistenksom, skeptisk og lignende. Jeg tror nok det var det de mente, ikke at du har en sinnslidelse.

Ærlig talt så syns jeg også at innlegget ditt bar preg av en del mistenksomhet. Det er f eks usannsynlig at dere blir overvåka.

Jeg tror dattera di kan få hjelp ved at hun fortsetter å gå til samtaler med psykologen.

[Gemini]

Hvis du hadde tatt et avsnitt i ny og ne, dessuten satt mellomrom etter komma og punktum, så hadde jeg nok orket å lese meg gjennom innlegget ditt. (Stor forbokstav i første ord i ny setning hadde heller ikke skadet...)

Nå gadd jeg ikke lese halvveis... Sorry!

[SoriaMoria]

Du spør om hva du skal gjøre.

Jeg svarer: la datteren din motta denne hjelpen fra psykologen - hun trenger det jo tydeligvis. Mobbing er tøft for et barn. Datteren din vil nok fortsette å ikke ønske å få hjelp så lenge du er så klart negativ til det. Barn er nemlig svært lojale mot sine foreldre.

Skill mellom dine problemer med hjelpeapparatet og dine datters behov!

Og du må jobbe med deg selv for å innse at de involverte partene faktisk ønsker deres beste - selv om du føler det blir noen bomskudd. Samarbeid med dem istedet for å motarbeide dem.

mvh

[Mimmy]

Jeg synes det virker som om du ikke i det hele tatt stoler på noen, jeg da. Helsevesenet og skolen er jo på din side, tross alt, de skal bare prøve å hjelpe datteren din. Og den hjelpen synes jeg du skal ta imot. Da vil datteren din gjøre det også, og ha nytte av den hjelpa de faktisk kan gi.

Det er skolen og lærerne som i samarbeid med dere som foreldre, som kan gjøre noe med mobbingen. Og at det da kan bli lettere for datteren din. Men du må samarbeide, ikke motarbeide dem.

Og mobbing kan også ha sin årsak i hjemmet, men det er ikke nødvendigvis slik. Jeg tror kanskje de bare prøver å se ting fra ulike synsvinkler. Det kan være en kombinasjon av ting som kan føre til mobbing av et barn.

At man tar med seg en sårbarhet hjemmefra, for eksempel. Og en slik sårbarhet ligger også i det å ikke stole på at andre mennesker vil en vel.

De som skal hjelpe dere, ønsker kanskje bare å holde alle muligheter åpne.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg har vært i en lignende situasjon som du er nå. Grunnen til at jeg kom dit er riktignok en helt annen, men problemene blir de samme.

Jeg har etterhvert innsett at hvis en går ut med kritikk mot helsevesenet( samme hvor berettiget kritikken er) så blir en møtt med slike ting som du gjør.

Helsevesenet er selvbeskyttende når de møter kritikk er min erfaring.

Jeg har også blitt kalt paranoid fordi jeg forlangte at regler (som alle kan lese, de er nedfelt i norsk lovverk)måtte følges.

Jeg har også opplevd at flere av de som er involvert is aken har fått fra ting de har sagt til meg, eller rett og slett nektet for an dette har vært et tema i det hele tatt.

Dette er skremmende! Når en hører at en ikke er alene om det er det anda mer skremmende. En mister jo troen på seg selv til slutt!

Du 'har lagt deg ut med' autoriteter innen helsevesenet. Det gjør tydeligvis ingen ustraffet her i landet.

Helsevesenet blir muligens drevet etter prinsippet 'angreå er det beste forsvar'. HAR en ikke rett, så kan en FÅ rett ved å kalle motpraten (pasienten eller den pårørende) paranoid eller tillegge vedkommende en eller annen personlighetsforstyrrelse.

Jeg er GLAD for at psykiateren min, før jeg gikk til klagesak og konflikten med helsevesenet startet, tok en personlighetstest på meg som gav toppscore i positiv retning for alle egenskaper et menneske bruker i slike konflikter.

Faren er jo for at, siden psykiateren er blitt innblandet i konflikten, så ville han bruke min personlighet som bevis for at JEG har feil. Men nå KAN de ikke det, For det ville være det samme som å si at psykiateren gjorde feil på den testen. Og har han gjort feil en gang kan han gjøre feil igjen. Så de kan ikke få puttet på meg noen ralitetsprist, paranoia eller slike ting. Takk og pris!

Det som er synd er at en må LÆRE seg å være paranoid når en ender i slike konflikter. For du oppelver ting som du aldri ville trodd, og som ikke er et helsevesen i et fritt land verdig.

Dette høres sikkert ut som 'tullprat' for dere som ikke har vært i en slik situasjon. Men det er dessverre den virkelighet en kan møte hvis en klager.

JEG ville heller ikke trodd på en slik historie som min før det skjedde med meg selv.

En har faktisk valget mellom å gi seg uten å klage eller å ødelegge helsa ved å 'pukke på sine rettigheter'. Rettigheter som en har ifølge fnorsk lov og som skulle blitt pasienten/de pårørende til del UTEN kamp.

Det er en skam at slikt får skje igjen og igjen.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg har vært i en lignende situasjon som du er nå. Grunnen til at jeg kom dit er riktignok en helt annen, men problemene blir de samme.

Jeg har etterhvert innsett at hvis en går ut med kritikk mot helsevesenet( samme hvor berettiget kritikken er) så blir en møtt med slike ting som du gjør.

Helsevesenet er selvbeskyttende når de møter kritikk er min erfaring.

Jeg har også blitt kalt paranoid fordi jeg forlangte at regler (som alle kan lese, de er nedfelt i norsk lovverk)måtte følges.

Jeg har også opplevd at flere av de som er involvert is aken har fått fra ting de har sagt til meg, eller rett og slett nektet for an dette har vært et tema i det hele tatt.

Dette er skremmende! Når en hører at en ikke er alene om det er det anda mer skremmende. En mister jo troen på seg selv til slutt!

Du 'har lagt deg ut med' autoriteter innen helsevesenet. Det gjør tydeligvis ingen ustraffet her i landet.

Helsevesenet blir muligens drevet etter prinsippet 'angreå er det beste forsvar'. HAR en ikke rett, så kan en FÅ rett ved å kalle motpraten (pasienten eller den pårørende) paranoid eller tillegge vedkommende en eller annen personlighetsforstyrrelse.

Jeg er GLAD for at psykiateren min, før jeg gikk til klagesak og konflikten med helsevesenet startet, tok en personlighetstest på meg som gav toppscore i positiv retning for alle egenskaper et menneske bruker i slike konflikter.

Faren er jo for at, siden psykiateren er blitt innblandet i konflikten, så ville han bruke min personlighet som bevis for at JEG har feil. Men nå KAN de ikke det, For det ville være det samme som å si at psykiateren gjorde feil på den testen. Og har han gjort feil en gang kan han gjøre feil igjen. Så de kan ikke få puttet på meg noen ralitetsprist, paranoia eller slike ting. Takk og pris!

Det som er synd er at en må LÆRE seg å være paranoid når en ender i slike konflikter. For du oppelver ting som du aldri ville trodd, og som ikke er et helsevesen i et fritt land verdig.

Dette høres sikkert ut som 'tullprat' for dere som ikke har vært i en slik situasjon. Men det er dessverre den virkelighet en kan møte hvis en klager.

JEG ville heller ikke trodd på en slik historie som min før det skjedde med meg selv.

En har faktisk valget mellom å gi seg uten å klage eller å ødelegge helsa ved å 'pukke på sine rettigheter'. Rettigheter som en har ifølge fnorsk lov og som skulle blitt pasienten/de pårørende til del UTEN kamp.

Det er en skam at slikt får skje igjen og igjen.

Og et annet punkt som en blir kalt 'paranoid' hvis en legger fram er følgende: (Dette har ikke jeg funnet på av meg selv, jeg har sett det omtalt av andre enn meg, andre som IKKE var pasienter):

Norge er et så lite land, det er så få spesialister, miljøet bir veldig lite.

Faren for at de som behandler klager kjenner hverandre er derfor stor. At det da blir begått beskyttende 'vennetjenester' for å ikke få for mye blest om klaggesaker er et kjent fenomen. Slikt er beskrevet fra statene som har et mye større miljø enn her.

Det er ikke så lett, på pasientens/de pårørendes vegne, å føre an i en kamp mot en vel ansett kollega som en i tillegg kanskje var på hyttetur med i påsken. Eller hadde en meget hyggelig passiar med på den siste konferansen. Kanskje skjedde det til og med ting under festlighetene spesialistene delte som gjør at de har et gjensidig tak på hverandre. Hvis du gjør.... så forteller jeg.... Det er mye som ikke tåler dagens lys rundt omkring.

Lettere da å 'ofre' pasienten. For å redde eget skinn.

Nå vil sikker noen kalle dette for paranoid tankegang fra min side. Men en har lært seg til å være mistenksom. En har jo i sakens gang opplevd ting en ikke ville forestilt seg allerede.

Juklerød fikk jo rett til slutt han også. Etter 30 års kamp. Men HVEM orker å føre en slik kamp som Juklerød for å bli hørt. Nei, de aller fleste gir etter for overmakta ved første motstand. Så er det noen som meg da, som venter til helsa blir så skral at de ikke orker mer. Men de fleste gidder ikke.

Derfor får slike ting lov å fortsette. Og det OPPRØRER meg.

[Gjest Sånn kan det gå]

En kan jo ikke sammenligne saker, men vi hadde selv en mobbesak for et av våre barn.

Skole, PPtjeneste, andre foreldre, ingen så ut til å ville se hva som skjedde eller gjøre noe med det.

Vår sak ble også snudd fra at mobberen og hans foreldre burde snakkes med, til at den som ble mobbet og hans foreldre (oss) burde gjrøe forandringer eller oppsøke hjelp. Overgriperen går fri, offeret blir mistenkeliggjort.

Vi skjønte ganske raskt tegninga og i samråd med barnet valgt vi å legge saken død. Vi gjorde istedet hva vi kunne for at barnet skulle ha det bra på hjemmebane og snakket mye om hvem som hadde skyld og ansvar og hvem som egentlig var den sterke i denne konflikten. Vi snakket om snille mennesker, slemme mennesker og hvorfor folk, både voksne og barn, gjør ting de gjør.

Dete ble en bra løsning for oss. Vi la bort bitterheten og ønsket om 'hevn' mot overgriperne (mobberen, mobberens foreldre som ikke ville se, skolen som ikke ville hejlpe osv osv) og gikk videre.

Vi har derfor i dag en kjempefin ungdom som kanskje til og med har vokst på sine vonde opplevelser, som vet at foreldrene støtter samme hva, og som FIKK 'rett' til slutt. Menneskelig sett. På den måten at vi i vår familie har et godt liv og fremtiden ser lys ut til tross for mange års problemer på barneskolen. Mobberen er i dag en kriminell narkoman. Familien har det selvfølgelig ikke godt.

Hadde de sendt den som trengte det (mobberen) til psykolog den gangen, istedenfor å foreslå at offeret skulle gå til psykolog, så kunne mobberen og hans familie også hatt et godt liv i dag, og vår familie ville sluppet mange pinsler.

Hvorfor gjøre alt så bakvendt?

[Mimmy]

Jeg synes det virker som om du ikke i det hele tatt stoler på noen, jeg da. Helsevesenet og skolen er jo på din side, tross alt, de skal bare prøve å hjelpe datteren din. Og den hjelpen synes jeg du skal ta imot. Da vil datteren din gjøre det også, og ha nytte av den hjelpa de faktisk kan gi.

Det er skolen og lærerne som i samarbeid med dere som foreldre, som kan gjøre noe med mobbingen. Og at det da kan bli lettere for datteren din. Men du må samarbeide, ikke motarbeide dem.

Og mobbing kan også ha sin årsak i hjemmet, men det er ikke nødvendigvis slik. Jeg tror kanskje de bare prøver å se ting fra ulike synsvinkler. Det kan være en kombinasjon av ting som kan føre til mobbing av et barn.

At man tar med seg en sårbarhet hjemmefra, for eksempel. Og en slik sårbarhet ligger også i det å ikke stole på at andre mennesker vil en vel.

De som skal hjelpe dere, ønsker kanskje bare å holde alle muligheter åpne.

Føler jeg også må si noe om selve mobbingen. Hva jeg personlig ville etterlyse, var om det ble gjort noe med de som mobber. Det er en holdningsendring som må til. Det er ikke nok å si at årsaken ligger der eller der, men man må jo faktisk ta det opp med de som det gjelder.

Dette er jo også barn, som trenger hjelp til å oppføre seg ordentlig, for deres egen del og for andres.

Jeg synes ikke det er bra nok å bare ta for seg datteren deres. Hun er ikke selv skyld i at hun blir mobbet. Det er det også viktig at du som far påpeker overfor henne, hvis du ikke allerede har gjort det.

Og det er flott at du er en engasjert far, som gjerne vil jobbe for at din datter skal få det bedre.

[Mimmy]

Føler jeg også må si noe om selve mobbingen. Hva jeg personlig ville etterlyse, var om det ble gjort noe med de som mobber. Det er en holdningsendring som må til. Det er ikke nok å si at årsaken ligger der eller der, men man må jo faktisk ta det opp med de som det gjelder.

Dette er jo også barn, som trenger hjelp til å oppføre seg ordentlig, for deres egen del og for andres.

Jeg synes ikke det er bra nok å bare ta for seg datteren deres. Hun er ikke selv skyld i at hun blir mobbet. Det er det også viktig at du som far påpeker overfor henne, hvis du ikke allerede har gjort det.

Og det er flott at du er en engasjert far, som gjerne vil jobbe for at din datter skal få det bedre

[Gjest makan]

Hvis du hadde tatt et avsnitt i ny og ne, dessuten satt mellomrom etter komma og punktum, så hadde jeg nok orket å lese meg gjennom innlegget ditt. (Stor forbokstav i første ord i ny setning hadde heller ikke skadet...)

Nå gadd jeg ikke lese halvveis... Sorry!

Viss du ikke gidder å lese er det bedre å tie stille, fyren har det ikke godt :-(

Viss du er norsklærer og opptatt av gramatikk, gjør det på jobb.

[Mimmy]

Viss du ikke gidder å lese er det bedre å tie stille, fyren har det ikke godt :-(

Viss du er norsklærer og opptatt av gramatikk, gjør det på jobb.

Men hvis han lærer å uttrykke seg bedre, med avsnitt og så videre, så er det større sjans for at han får svar, som han kan benytte seg av. Så det er ikke noe galt å ønske dette...det er ikke det samme som at Gemini ikke ønsker å svare.

[Gjest soof]

Men hvis han lærer å uttrykke seg bedre, med avsnitt og så videre, så er det større sjans for at han får svar, som han kan benytte seg av. Så det er ikke noe galt å ønske dette...det er ikke det samme som at Gemini ikke ønsker å svare.

Trudde dette var ein seriøs side,og at folk ikkje henkte seg opp bagateller.

Håper ikkje at denne punktum og avsnitts personen arbeider med menesker.

[Mimmy]

Trudde dette var ein seriøs side,og at folk ikkje henkte seg opp bagateller.

Håper ikkje at denne punktum og avsnitts personen arbeider med menesker.

Beklager hvis jeg kanskje virket som om jeg var veldig enig med Gemini. Har selv blitt kritisert her for ikke å ha avsnitt på innleggene mine. Og ble i likhet med deg litt såret over at det ikke var innholdet i innlegget som var viktigst.

Men etter at jeg begynte å bruke avsnitt, så fikk jeg faktisk flere svar. Så du bør jo prøve dette, du også. Men nå har du jo allikevel fått endel svar, da. Håper du kan benytte deg av de? De fleste her på DOL er enten psykiatriske pasienter selv, eller pårørende til pasienter (inkl. meg selv).

Og da er det ofte vanskelig å konsentrere seg uten at det blir brukt avsnitt på det som skrives. Gemini er også pasient (ettersom jeg husker av det jeg har lest her). Og uansett, så må man regne med her på DOL å ikke bli strøket etter hårene. Ikke alle råd vil være av den typen som du kanskje i utgangspunktet liker. Det er ikke det samme som at det ikke er gode råd. Man kommer ikke videre uten å arbeide seriøst med seg selv.

Fortsatt god påske.

[Gjest soof]

Jeg synes det virker som om du ikke i det hele tatt stoler på noen, jeg da. Helsevesenet og skolen er jo på din side, tross alt, de skal bare prøve å hjelpe datteren din. Og den hjelpen synes jeg du skal ta imot. Da vil datteren din gjøre det også, og ha nytte av den hjelpa de faktisk kan gi.

Det er skolen og lærerne som i samarbeid med dere som foreldre, som kan gjøre noe med mobbingen. Og at det da kan bli lettere for datteren din. Men du må samarbeide, ikke motarbeide dem.

Og mobbing kan også ha sin årsak i hjemmet, men det er ikke nødvendigvis slik. Jeg tror kanskje de bare prøver å se ting fra ulike synsvinkler. Det kan være en kombinasjon av ting som kan føre til mobbing av et barn.

At man tar med seg en sårbarhet hjemmefra, for eksempel. Og en slik sårbarhet ligger også i det å ikke stole på at andre mennesker vil en vel.

De som skal hjelpe dere, ønsker kanskje bare å holde alle muligheter åpne.

Eg er vedig glad for alle gode råd som eg har fått.

Familien har i dag bestemt at vi vill fortsetta samtalane med psykologen.Dette er.PGA.Gode råd fra alle som har svrt meg på innlegget.

Ønsker dere alle ein riktig god Påske.

Beste Helsing soof

[Mimmy]

Eg er vedig glad for alle gode råd som eg har fått.

Familien har i dag bestemt at vi vill fortsetta samtalane med psykologen.Dette er.PGA.Gode råd fra alle som har svrt meg på innlegget.

Ønsker dere alle ein riktig god Påske.

Beste Helsing soof

Så flott. Nå ble jeg glad på dine og datteren din sine vegne. Så vil jeg ønske deg og dine en fortsatt god påske!

[Gjest appendix]

Trudde dette var ein seriøs side,og at folk ikkje henkte seg opp bagateller.

Håper ikkje at denne punktum og avsnitts personen arbeider med menesker.

Denne siden er ikke mer seriøs enn de personene som vanker her inne er.

Jeg selv kan godt lese stoff uten avsnitt, men jeg er veldig glad i, og vant til, å lese.

For å få kontakt med flest mulig er det nok derimot lurt å gjøre teksten litt lettere tilgjengelig. Og DA gjelder det å bruke avsnitt.

Det var et godt råd, men det ble framsatt på en litt for krass måte.

En ting som må være klart, er at offentlige instanser, hvis en skal kommunisere skriftlig med dem, ihvertfall ikke gidder anstrenge seg for å lese vanskelig tilgjengelig materiale. Så DA blir det jo en ulempe hvis en ikke klarer å få teksten lettlest nok.

Og så tror jeg nok det er lov å bli fornærmet her inne. På et psykiatriforum burde en jo nettopp ha ekstra god forståelse for ALLE menneskelige reaksjonsformer, mener nå jeg!