NHD: 'Uvanlige terapiformer'

[Gjest Annerledesguri]

Her er mine ønsker for terapi som passer meg:

1. Ønsker å ta opp samtalene i timen på bånd for å lytte til dette ved behov eller som en forberedelse til neste time.

2. Ønsker 'skriftlig' terapi. Jeg har med en side eller to med mine betraktninger, som terapeuten leser før vi begge diskuterer dette sammen.

3. At jeg kan ta med en fagbok til timen, med mine egne understrekninger. Vi kan så diskutere mine problemer utifra en annens fagpersons synspunkter.

4. Hvis det er vanskelig for meg å komme til timen, så vil jeg snakke med terapeuten på telefon istedenfir å møte til den aktuelle timen. Jeg kan gjerne betale samtalen i tillegg til vanlig timepris.

Etter min erfaring er det vanskelig å finne en terapeut som er åpen for litt slik 'eksperimentering'.

Hva mener du faglig sett om disse arbeidsmåtene? Bruker du noe av dette eller noe lignende metoder. Eller opplever en sjelden slike 'alternative' timer rundt omkring i psykiatrien.

Veldig takknemlig for svar!

(Har inntrykk av at terapeuter ofte føler det truende at pasienten 'tar over styringa' ved å foreslå endringer i arbeidsmetode. Jeg er derimot vant til målrettet og effektivt arbeid fra jobben.)

[ftmffm]

Fikk lyst til å svare deg fordi jeg selv har fått bruke noen av de metodene du nevner selv i terapi.

Jeg har skrevet brev (mail) til behandleren min som han har fått før min neste time. Så har vi diskutert det jeg har skrevet neste gang jeg har hatt time.

Både behandleren min og jeg synes dette har vært en fin måte å komme videre på i terapien fordi jeg på denne måten har klart å åpne meg mer for han.

Behandleren min og jeg har blitt enig om å gjennomgå en fagbok nå som har med diagnosen min å gjøre. Det var behandleren min som foreslo at vi skulle prøve å lære oss denne nye terapiformen sammen.

Jeg har også snakket en del med behandleren min pr telefon. Av og til har det vært lettere enn å komme til terapitimen.

[Mimmy]

Dette hørtes jo veldig bra ut, syns nå jeg. Selv har jeg skrevet ned ting, som terapeuten har fått lese. Det er viktig for meg å få skrevet ned ting, ellers bruker jeg så lang tid på å få sagt det jeg trenger å si.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg ville synes det var fantastisk om en pasient kom med slike forslag. Dette er terapi anno 2003! Alle dine fire forslag er svært spennende.

Håper moderne tider med opplyste pasienter vil gjøre at flere kommer med slike forslag. Liker også at du tar kommunikasjonsformer som er helt vanlige i andre sammenhenger, inn i det terapeutiske samarbeidet (ditt punkt 4).

Håper du finner en terapeut som kan prøve ut dette.

[Gjest Magna]

Fikk lyst til å svare deg fordi jeg selv har fått bruke noen av de metodene du nevner selv i terapi.

Jeg har skrevet brev (mail) til behandleren min som han har fått før min neste time. Så har vi diskutert det jeg har skrevet neste gang jeg har hatt time.

Både behandleren min og jeg synes dette har vært en fin måte å komme videre på i terapien fordi jeg på denne måten har klart å åpne meg mer for han.

Behandleren min og jeg har blitt enig om å gjennomgå en fagbok nå som har med diagnosen min å gjøre. Det var behandleren min som foreslo at vi skulle prøve å lære oss denne nye terapiformen sammen.

Jeg har også snakket en del med behandleren min pr telefon. Av og til har det vært lettere enn å komme til terapitimen.

Jeg vet ikke hva som er vanlig eller uvanlig. Selv har jeg gjort det som passer for meg der og da.

Noen ganger har jeg skrevet ned i punkter det jeg ønsker å ta opp. Dette fordi det er viktig og ikke glemme.

Jeg synes jeg har hatt stort utbytte av terapien hos de tre jeg har gått hos. De har vært veldig åpne for innspill.

Selv har jeg hatt store reaksjoner på terapitimer og et veldig stort press av følelser hver gang synes jeg.

Dermed blir det vanskelig å være sakelig og systematisk.

Jeg synes også det er nydelig og ikke være slik annerledesguri beskriver fordi jeg føler at det preger hverdagen min ellers.

Jeg forstår ditt poeng med innlegget. Du ønsker selv å være premissgiver....

Det synes jeg at jeg har vært de årene jeg har holdt på.

Jeg har skrevet brev til behandleren mellom timene. Jeg føler selv at jeg har gjort en stor innsats.

Når jeg så har kommet til timen er jeg ofte flau over det jeg har skrevet.

[Gjest Annerledesguri]

Jeg vet ikke hva som er vanlig eller uvanlig. Selv har jeg gjort det som passer for meg der og da.

Noen ganger har jeg skrevet ned i punkter det jeg ønsker å ta opp. Dette fordi det er viktig og ikke glemme.

Jeg synes jeg har hatt stort utbytte av terapien hos de tre jeg har gått hos. De har vært veldig åpne for innspill.

Selv har jeg hatt store reaksjoner på terapitimer og et veldig stort press av følelser hver gang synes jeg.

Dermed blir det vanskelig å være sakelig og systematisk.

Jeg synes også det er nydelig og ikke være slik annerledesguri beskriver fordi jeg føler at det preger hverdagen min ellers.

Jeg forstår ditt poeng med innlegget. Du ønsker selv å være premissgiver....

Det synes jeg at jeg har vært de årene jeg har holdt på.

Jeg har skrevet brev til behandleren mellom timene. Jeg føler selv at jeg har gjort en stor innsats.

Når jeg så har kommet til timen er jeg ofte flau over det jeg har skrevet.

Jeg fikk ikke helt med meg hva du siktet til da du skrev; '....nydelig å ikke være slik annerledesguri beskriver.'

Tenket du på å ha ønske om å ta styringa? Eller var det noe annet?

[Gjest Magna]

Jeg fikk ikke helt med meg hva du siktet til da du skrev; '....nydelig å ikke være slik annerledesguri beskriver.'

Tenket du på å ha ønske om å ta styringa? Eller var det noe annet?

og bet merke i det du skrev i parentes. Jeg fikk lyst til å komme med noen betraktninger i den forbindelse:

"(Har inntrykk av at terapeuter ofte føler det truende at pasienten 'tar over styringa' ved å foreslå endringer i arbeidsmetode. Jeg er derimot vant til målrettet og effektivt arbeid fra jobben.) "

I dag skal vi som samfunnsborgere utvise en målrettethet og effektivitet som jeg tror skader oss. Dette skal vi dra med oss overalt selv i den private sfære.

Jeg har selv vært utrolig "flink" i alle forhold i livet mitt, altfor flink. Dette er roller som noen av oss har blitt presset inn i og som vi i lengden ikke er tjent med.

I starten av min behanlingsperiode hadde jeg stadig innspill ift. premissene for behandlingen....og var nok redd for å miste masken og min rolle som flink.

Etterhvert som masken falt, ble behovet for styring og permisslegging mindre. Samtidig som jeg som menneske fortsatt hadde målet i "bakhodet". Men underveis i prosessen tok smerten overhånd.

Det er helt klart at vi som pasienter må kunne kreve alternative behandlingsmåter, det er jeg enig med deg i.

Jeg tror også at det er viktig å skifte behandler dersom vi føler at kjemi og terapeutisk metode ikke fører frem.

De terapeutene jeg har hatt har vært virkelig glad for de innspill jeg har hatt i behandlingen, derfor har de vært riktige for meg.

Det er deg det gjelder, du vet det som er best for deg, derfor er det riktig at du tar ansvar i din egen behandling.

Min terapeut sier stadig til meg at det er jeg som styrer....jeg må si at jeg også får litt angst av det også. Men jeg bestemmmer.

[Gjest Annerledesguri]

og bet merke i det du skrev i parentes. Jeg fikk lyst til å komme med noen betraktninger i den forbindelse:

"(Har inntrykk av at terapeuter ofte føler det truende at pasienten 'tar over styringa' ved å foreslå endringer i arbeidsmetode. Jeg er derimot vant til målrettet og effektivt arbeid fra jobben.) "

I dag skal vi som samfunnsborgere utvise en målrettethet og effektivitet som jeg tror skader oss. Dette skal vi dra med oss overalt selv i den private sfære.

Jeg har selv vært utrolig "flink" i alle forhold i livet mitt, altfor flink. Dette er roller som noen av oss har blitt presset inn i og som vi i lengden ikke er tjent med.

I starten av min behanlingsperiode hadde jeg stadig innspill ift. premissene for behandlingen....og var nok redd for å miste masken og min rolle som flink.

Etterhvert som masken falt, ble behovet for styring og permisslegging mindre. Samtidig som jeg som menneske fortsatt hadde målet i "bakhodet". Men underveis i prosessen tok smerten overhånd.

Det er helt klart at vi som pasienter må kunne kreve alternative behandlingsmåter, det er jeg enig med deg i.

Jeg tror også at det er viktig å skifte behandler dersom vi føler at kjemi og terapeutisk metode ikke fører frem.

De terapeutene jeg har hatt har vært virkelig glad for de innspill jeg har hatt i behandlingen, derfor har de vært riktige for meg.

Det er deg det gjelder, du vet det som er best for deg, derfor er det riktig at du tar ansvar i din egen behandling.

Min terapeut sier stadig til meg at det er jeg som styrer....jeg må si at jeg også får litt angst av det også. Men jeg bestemmmer.

Det er helt klart et problemfor meg at jeg føler at jeg må ha stryinga. Det har også med at jeg ofte har opplevd at andre ikke tar ansvaret hvis jeg overlater det til dem.

Jeg har hatt en terapeut som avviste alle slike 'uvanlig terapiformer'. Vi var ulike på mange andre områder også. Jeg har nå byttet ut vedkommende, og har fått en type som passer meg mye bedre.

MEN jeg tør ikke foreslå disse 'uvanlige terapiformene' for han. Jeg er så redd for å bli skuffet en gang til, hvis han heller ikke vil prøve det. Da blir det på en måte meg det er noe 'galt' med en gang til.

Min forrige terapeut forklarte alle våre uenigheter med feil ved meg. Jeg vet at det ikke er slik. Noe var min feil, noe var hans feil. Motoverføringer osv. Men det gjorde meg ganske lei meg og jeg ble usikker på min egen dømmekraft vedr egne reaksjonsmønstre. Det orker jeg ikke mer av akkurat nå.

Min nåværende terapeut har klart gitt uttrykk for at han synes den forrige tok feil vedr min personlighet. Han mener at det gikk prestisje i saken fra vedkommendes side. Det var meget ubehagelig. Og det har gjort meg usikker på hva jeg kan si og hvilke følelser jeg kan slippe løs i terapien.

Slikt er lettere hvis du får velge de formene for terapi som passer en best. Men nå nøler jeg som sagt med å uttrykke ønske om det. Annet enn her på DOL da!

[Gjest slitern]

Det er helt klart et problemfor meg at jeg føler at jeg må ha stryinga. Det har også med at jeg ofte har opplevd at andre ikke tar ansvaret hvis jeg overlater det til dem.

Jeg har hatt en terapeut som avviste alle slike 'uvanlig terapiformer'. Vi var ulike på mange andre områder også. Jeg har nå byttet ut vedkommende, og har fått en type som passer meg mye bedre.

MEN jeg tør ikke foreslå disse 'uvanlige terapiformene' for han. Jeg er så redd for å bli skuffet en gang til, hvis han heller ikke vil prøve det. Da blir det på en måte meg det er noe 'galt' med en gang til.

Min forrige terapeut forklarte alle våre uenigheter med feil ved meg. Jeg vet at det ikke er slik. Noe var min feil, noe var hans feil. Motoverføringer osv. Men det gjorde meg ganske lei meg og jeg ble usikker på min egen dømmekraft vedr egne reaksjonsmønstre. Det orker jeg ikke mer av akkurat nå.

Min nåværende terapeut har klart gitt uttrykk for at han synes den forrige tok feil vedr min personlighet. Han mener at det gikk prestisje i saken fra vedkommendes side. Det var meget ubehagelig. Og det har gjort meg usikker på hva jeg kan si og hvilke følelser jeg kan slippe løs i terapien.

Slikt er lettere hvis du får velge de formene for terapi som passer en best. Men nå nøler jeg som sagt med å uttrykke ønske om det. Annet enn her på DOL da!

Ser ikke noe galt i å foreslå dette for terapeuten din. Det er jo du som betaler for timene og da synes jeg for all del at du skal "ha en finger med i spillet". En annen ting, er at kanskje du nettopp trenger å slippe kontroll og at det er dette terapeutene ser. Jeg har selv laget lister for jeg ønsket effektiv terapi. Jeg hadde dårlig tid, men terapeuten min mente at terapien ikke ble noe mer effektiv av den grunn. Så jeg sluttet med det.

[Gjest Annerledesguri]

Ser ikke noe galt i å foreslå dette for terapeuten din. Det er jo du som betaler for timene og da synes jeg for all del at du skal "ha en finger med i spillet". En annen ting, er at kanskje du nettopp trenger å slippe kontroll og at det er dette terapeutene ser. Jeg har selv laget lister for jeg ønsket effektiv terapi. Jeg hadde dårlig tid, men terapeuten min mente at terapien ikke ble noe mer effektiv av den grunn. Så jeg sluttet med det.

Jeg trenger helt klart å slipep kontroll. Det har jeg erkjent etterhvert. Men behandleren har ikke sagt det direkte til meg.

Jeg mener, hvis vedkommende mente at jeg ikke burde 'styre terapien' fordi jeg måtte trene på å la andre ha styringa, ville han ikke da sagt det til meg?

Eller holder de inne med slike ting?

[Gjest slitern]

Jeg trenger helt klart å slipep kontroll. Det har jeg erkjent etterhvert. Men behandleren har ikke sagt det direkte til meg.

Jeg mener, hvis vedkommende mente at jeg ikke burde 'styre terapien' fordi jeg måtte trene på å la andre ha styringa, ville han ikke da sagt det til meg?

Eller holder de inne med slike ting?

Skjønner ikke helt problemet ditt hvis ikke terapeuten er imot forslaget ditt. Det er vel ikke så farlig å foreslå det. Du får be om en begrunnelse hvis terapeuten ikke vil være med på det. Synes det er rart hvis terapeuten ikke vil være med på det uten at det er en grunn til det.

[Gjest Annerledesguri]

Skjønner ikke helt problemet ditt hvis ikke terapeuten er imot forslaget ditt. Det er vel ikke så farlig å foreslå det. Du får be om en begrunnelse hvis terapeuten ikke vil være med på det. Synes det er rart hvis terapeuten ikke vil være med på det uten at det er en grunn til det.

Jeg har forklart litt om hvorfor jeg har problemer med det over her.

Det er vel nettopp dette at vi har problemer med ting som ikke burde være noe problem, som har gjort at vi har havnet innenfor psykaitrien?

Jeg vet at det ikke BURDE være et problem, men det ER et problem!

I tillegg til spørsmålet om kontroll, handler det også om, tror jeg, å tåle skuffelse.

Jeg har hatt en del av det i de siste åra. Min grense for å tåle mer er derfor veldig lav akkurat nå. Så jeg anser min vegring mot å ta opp ting som betyr MYE for meg med terapeuten, som en måte å besytte meg mot mer skuffelse på. 'TENK hvis han synes jeg er en komplett idiot!' Han vil selvfølgelig ikke si noe slikt, men jeg oppfatter lett ting selv om de ikke blir sagt høyt. Mye kan sies ved mimikk og kroppsspråk.

Hadde jeg hatt fornuftige reaksjoner på alt, hadde jeg ikke hatt behov for terapi. Heldigvis føler jeg at jeg har klart å nyttiggjøre meg end el av terapien iallefall. Såd et er håp. Selv om det sikkert tar lang tid.

[Gjest hilsen Magna]

Jeg har forklart litt om hvorfor jeg har problemer med det over her.

Det er vel nettopp dette at vi har problemer med ting som ikke burde være noe problem, som har gjort at vi har havnet innenfor psykaitrien?

Jeg vet at det ikke BURDE være et problem, men det ER et problem!

I tillegg til spørsmålet om kontroll, handler det også om, tror jeg, å tåle skuffelse.

Jeg har hatt en del av det i de siste åra. Min grense for å tåle mer er derfor veldig lav akkurat nå. Så jeg anser min vegring mot å ta opp ting som betyr MYE for meg med terapeuten, som en måte å besytte meg mot mer skuffelse på. 'TENK hvis han synes jeg er en komplett idiot!' Han vil selvfølgelig ikke si noe slikt, men jeg oppfatter lett ting selv om de ikke blir sagt høyt. Mye kan sies ved mimikk og kroppsspråk.

Hadde jeg hatt fornuftige reaksjoner på alt, hadde jeg ikke hatt behov for terapi. Heldigvis føler jeg at jeg har klart å nyttiggjøre meg end el av terapien iallefall. Såd et er håp. Selv om det sikkert tar lang tid.

kan ha nytte av en å maile med.Har du sett at det tilbys behandling over nettet?

Jeg så et intervju i en avis der det var en person som hadde gått i dataterapi.

Selv har jeg også hatt utrolig god hjelp av å maile ved siden av terapien med en person med god faglig innsikt i psykiatri,

Du kan etablere kontakt med likesinnede som har problemer her på dol og bruke den muligheten i tillegg til terapien.

Personlig har jeg skrevet brev til behandleren min i tillegg.

Jeg har også brukt Dol her jevnt. Det er også å anbefalle. I tillegg har jeg vært veldig heldig å ha to fortrolige venninner.

Jeg tror også at du er oppfinnsom slik at du kan bruke ulike kanaler for å hjelpe deg selv framvoer. Det er nødvendig.

En siste kommentar til det du skriver: Du må snakke med behandleren din om den angsten og mangelen på tillit du har ift. han. Som du har dratt med deg fra et tidligere behandlingsforhold.

Det er helt nødvendig for det vidre behandlingsforholdet dere imellom. Det kan ta tid å bearbeide, men ikke gi opp.

[Gjest Annerledesguri]

kan ha nytte av en å maile med.Har du sett at det tilbys behandling over nettet?

Jeg så et intervju i en avis der det var en person som hadde gått i dataterapi.

Selv har jeg også hatt utrolig god hjelp av å maile ved siden av terapien med en person med god faglig innsikt i psykiatri,

Du kan etablere kontakt med likesinnede som har problemer her på dol og bruke den muligheten i tillegg til terapien.

Personlig har jeg skrevet brev til behandleren min i tillegg.

Jeg har også brukt Dol her jevnt. Det er også å anbefalle. I tillegg har jeg vært veldig heldig å ha to fortrolige venninner.

Jeg tror også at du er oppfinnsom slik at du kan bruke ulike kanaler for å hjelpe deg selv framvoer. Det er nødvendig.

En siste kommentar til det du skriver: Du må snakke med behandleren din om den angsten og mangelen på tillit du har ift. han. Som du har dratt med deg fra et tidligere behandlingsforhold.

Det er helt nødvendig for det vidre behandlingsforholdet dere imellom. Det kan ta tid å bearbeide, men ikke gi opp.

Takk for svar!

Jeg har snakket med min nye behandler om dette. Han vet hva jeg opplevde hos den forrige, og at det har ødelagt min tillit til at jeg er trygg samme hva jeg sier i terapien.

Bl.a. så var som sagt han forrige veldig negativ til å lese ting jeg skrev. Jeg skrev også brev. Han sa ikke direkte at han ikke ville lese det, men det var helt tydelig at det var det han mente. I ettertid har jeg også sett det i journalen. Han la det fram som om jeg overøste han med flere sider hver eneste uke. Sannheten var (jeg har kopier) drøye 30 sider over to år. Jeg holdt igjen siden jeg merket hans uvilje. Det var sårende å lese hans reaksjoner på det i ettertid. Det ble lagt fram som en feil hos meg at jeg hadde denne skrivetrangen.

Siden det er den måten jeg best uttrykker meg på, må jeg samle mot før jeg eventuelt orker en slik avvisning igjen.

Jeg har 4-5 personer som jeg kan fortelle alt til, og enda flere som jeg bruker til mer begrensete temaer, men jeg er jo litt redd for å 'bruke dem opp'. Siden jeg er så avhengig av dem.

Terapi over nettet hørtes interessant ut. Vet du noen steder hvor en kan få kontakt med behandlere som driver med slikt? Da tenker jeg ikke bare på enkelte spørsmål mot betaling, men mer jevnlig terapi. Mente jeg så en reaportasje på TV hvor det ble slått fast at dette egentlig ikke var 'helt lovlig'.