"Friskmeldt", now what?

[Utafor]

De siste månedene har jeg hatt det nogenlunde bra, og min psykiatrer har hintet frem om at det er på tide å avrunde behandlingen.

Veldig bra, og jeg har følt det sånn jeg også, men nå nylig opplevde jeg en smell. Det var nok noe helt normalt, og jeg tror det er helt vanlig å gå seg på nedturer iblant, men jeg reagerer helt irrasjonelt. Litt motgang fremkaller angstanfall og depresjon. Lurer på om dette er noe jeg må leve med hele livet? Det er frustrerende å oppleve at selv den minste grad av motgang vipper meg totalt av pinnen og fører meg rett tilbake til angst- og depresjonhelvetet.

Er det noen av dere der ute som har opplevd dette etter "friskmelding"?

Mvh

[rose23]

Min personlige mening er at ikke alt bør psykiatriseres. Jeg synes ikke det skal være nødvendig å måtte ha behandling hver gang en får litt angst eller en nevrose. Har du venner eller personer i nettverket ditt som du kan prate med, kan kanskje de være like god hjelp som en psykolog eller psykiater. Men vist du er helt alene med angsten og depresjonen, og dette hemmer deg i dagliglivet så ville jeg nok ha fortalt dette til behandleren din.

Prøv å tenk positivt. Fokuser på de gode tingene i livet. Hva det er som gir livet mening? Finn på noe med familie og venner. Tenk hvor heldig du er som har dem. Tenk hvor deilig det er at våren har kommet!

Lykke til videre!

[Gjest ikke undertegnet]

Ja, nå er riktignok ikke jeg friskmeldt enda, har slitt en del år etterhvert.

Men jeg kjenner meg igjen i dette med at det skal så veldig lite til å slå meg overende. Og så bruker jeg SÅ langt tid på å komme tilbake der jeg var før nedturen. Og så er det en pytteliten ting igjen og så....

Før så tålte jeg det meste. Men nå er det nok at en av ungene blir blandet inn i en liten konflikt, eller at noen i familien dør (selv om det ikke er nærme) eller at en venninne forteller meg om ekteskapsproblemer. Takler ikke problemer, hverken egne eller andres mer ser det ut til.

Og så blir jeg slått overende av sykdom. Slik som nå når allergien begynner å gjøre seg gjeldende, i tillegg til det andre, så merker jeg at mismoten siger inn over meg igjen.

Og så har jeg lagt merke til at jeg ikke tåler smerter mer. Før tålte jeg mye smerter også, men nå må jeg prøve å lindre det bare jeg har litt vondt i hodet. Har jeg ryggplager blir jeg helt satt ut. Orker ikke mer enn jeg har liksom.

Alt osm kommer på toppen blir for mye....

[Kizza1365380506]

Jeg har nå nettopp begynt i jobb etter den tredje sykemeldingen på kort tid. Denne gangen hadde jeg bare en måneds sykemelding for jeg var hos legen for å ta de vanlige blodprøvene og han oppdaget tendensen før det fikk utviklet seg. Medisineringen kom raskt igang. Jeg føler også at bagateller og sykdom kan sette meg helt ut. Men dødsfall i familien synes jeg ikke er småting da.

Jeg er så heldig at jeg har en god venninne og en arbeidskamerat som hjelper meg tilbake til jobb. Det er viktig å føle at noen savner en i hverdagen. At en betyr noe for noen.

Det får våge seg om mye av det som blir sagt kun er smiger og fagre ord, det hjelper iallefall for en stakket stund.

Nå krysser jeg fingrene for at livet kan holde seg på normalen en stund så jeg får bygge meg godt opp før neste motgang kommer. Prøver å være positiv, har jo tross alt en jobb og det er ikke verst idag.

[uffamei]

Hei,jeg er ikke "friskmeldt",blir det nok ikke på lenge ennå.-Kjenner meg igjen i det du skriver.Iflg. min psykolog er det min sårbare natur som sørger for dette,og som som er en del av min emosjonelt ustabile personlighets-struktur.

Vi skal ikke bagatellisere det,men lære oss å tåle/takle mer,og ikke la oss så lett vippe av pinnen.Igjen ifgl.min psykolog,så "velger vi å la oss styre av følelsene våre,at de tar overtaket".Vanskelig å forstå,ja,men det er slik _jeg_ blir fortalt det ,og det er utifra bla dette jeg jobber.

mvh

[Utafor]

Min personlige mening er at ikke alt bør psykiatriseres. Jeg synes ikke det skal være nødvendig å måtte ha behandling hver gang en får litt angst eller en nevrose. Har du venner eller personer i nettverket ditt som du kan prate med, kan kanskje de være like god hjelp som en psykolog eller psykiater. Men vist du er helt alene med angsten og depresjonen, og dette hemmer deg i dagliglivet så ville jeg nok ha fortalt dette til behandleren din.

Prøv å tenk positivt. Fokuser på de gode tingene i livet. Hva det er som gir livet mening? Finn på noe med familie og venner. Tenk hvor heldig du er som har dem. Tenk hvor deilig det er at våren har kommet!

Lykke til videre!

Takk for svar. Jeg en venn jeg kan snakke med så og si alt om, men jeg er redd for å overbelaste han. Vil ikke ødelegge vennskapet ved å bruke han som psykiatrer liksom.

Er enig i at alt ikke bør ses på i psykologisk sammenheng, men angst som gnager i magen hver dag og å våkne med hjertebank etter å ha sovet 2 timer er skremmende..

Mvh

[Utafor]

Ja, nå er riktignok ikke jeg friskmeldt enda, har slitt en del år etterhvert.

Men jeg kjenner meg igjen i dette med at det skal så veldig lite til å slå meg overende. Og så bruker jeg SÅ langt tid på å komme tilbake der jeg var før nedturen. Og så er det en pytteliten ting igjen og så....

Før så tålte jeg det meste. Men nå er det nok at en av ungene blir blandet inn i en liten konflikt, eller at noen i familien dør (selv om det ikke er nærme) eller at en venninne forteller meg om ekteskapsproblemer. Takler ikke problemer, hverken egne eller andres mer ser det ut til.

Og så blir jeg slått overende av sykdom. Slik som nå når allergien begynner å gjøre seg gjeldende, i tillegg til det andre, så merker jeg at mismoten siger inn over meg igjen.

Og så har jeg lagt merke til at jeg ikke tåler smerter mer. Før tålte jeg mye smerter også, men nå må jeg prøve å lindre det bare jeg har litt vondt i hodet. Har jeg ryggplager blir jeg helt satt ut. Orker ikke mer enn jeg har liksom.

Alt osm kommer på toppen blir for mye....

Takk for svar. Kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg takler heller ikke andres problemer noe bedre enn mine egne. Trekker meg fort unna dersom jeg blir "involvert" i noe som er for komplisert. Dette fører igjen til vanskeligheter med å vedlikeholde nære vennskap.

Mvh

[Utafor]

Hei,jeg er ikke "friskmeldt",blir det nok ikke på lenge ennå.-Kjenner meg igjen i det du skriver.Iflg. min psykolog er det min sårbare natur som sørger for dette,og som som er en del av min emosjonelt ustabile personlighets-struktur.

Vi skal ikke bagatellisere det,men lære oss å tåle/takle mer,og ikke la oss så lett vippe av pinnen.Igjen ifgl.min psykolog,så "velger vi å la oss styre av følelsene våre,at de tar overtaket".Vanskelig å forstå,ja,men det er slik _jeg_ blir fortalt det ,og det er utifra bla dette jeg jobber.

mvh

Takk for svar. En av teoriene til min fagperson er at jeg har tre faktorer som påvirker hverandre og gjør mine reaksjoner og følelser 3 ganger sterkere enn "normalt". Det kan høres logisk ut, men jeg sliter med å forstå hva han mener med at jeg må dempe faktorene slik at de ikke tar over hverdagen min helt.

Mvh