jeg trodde jeg visste bedre...

[vanilje]

Så kom nedturen igjen. Jeg kjente det på meg, mer og mer sårbar, mer og mer følsom. Et intenst ønske om å gjemme meg, være liten og usynlig.

Inn på psykehuset, planlagt, tenkte at kanskje denne gangen skulle ting bli bedre. Men jeg klarte ikke bruke dem, klarte ikke vise dem sårbarheten. Så jeg gjemte meg og kuttet.

Jeg trodde jeg visste bedre, trodde jeg hadde lært at jeg må si ifra, at jeg må være tøff når jeg er liten. Men jeg hadde glemt hvor vondt det gjør, hvor skremmende alt blir, hvor ensom smerten er.

Når skal jeg lære, virkelig lære?

hilsen en sliten vanilje

[frosken]

Du lærer mer og mer for hvert år som går, vanilje - hadde dette vært for noen år siden hadde du ikke syntes at det gjorde noe at du valgte å kutte deg i stedet for å bruke ord...

Håper det ikke tar så lang tid før du føler deg sterkere/helere igjen :-)

[forbrenner]

Du lærer mer og mer for hvert år som går, vanilje - hadde dette vært for noen år siden hadde du ikke syntes at det gjorde noe at du valgte å kutte deg i stedet for å bruke ord...

Håper det ikke tar så lang tid før du føler deg sterkere/helere igjen :-)

*forsiktig klem*

(om du vil ha?)

-Ano-

[hershel_momi]

Når du er liten skal de store komme og hjelpe deg. De skal hjelpe deg ut av det du ikke klarer å løse selv. Dessverre er ikke alltid de store der når du trenger dem som mest. Men når du er innlagt på psykehuset skulle de store komme å GI deg hjelp UTEN at du må be om det. Det er nemlig ikke lett å be andre om hjelp, spesielt ikke når verden blir for stor!

Du trenger ikke vite bedre. I slike situasjoner skal andre hjelpe deg til å hjelpe deg selv. Jeg tror ikke de har klart det helt her.

Jeg sender deg en varm tanke, og håper at du får hjelp.

[goliane]

Kjære lille vanilje!

Du har lært mye de siste årene.

Du er blitt et helere menneske. Du er lei deg når du kutter deg. Og det skjer med lengre og lengre mellomrom.

Men når smerten kommer og du blir "liten" er det lett å falle tilbake til "gamle" reaksjonsmønstre.

Så starter arbeidet med å legge nedturen bak seg. Snuten må litt opp sånn at du ser framover. Motbakker skal man krabbe seg OPPOVER.

Skulle ønske jeg kunne komme å ta deg på fanget. Skulle ønske jeg kunne trylle bort alt det vonde og leie.

Sender deg en stor styrkeklem.

[vanilje]

Kjære lille vanilje!

Du har lært mye de siste årene.

Du er blitt et helere menneske. Du er lei deg når du kutter deg. Og det skjer med lengre og lengre mellomrom.

Men når smerten kommer og du blir "liten" er det lett å falle tilbake til "gamle" reaksjonsmønstre.

Så starter arbeidet med å legge nedturen bak seg. Snuten må litt opp sånn at du ser framover. Motbakker skal man krabbe seg OPPOVER.

Skulle ønske jeg kunne komme å ta deg på fanget. Skulle ønske jeg kunne trylle bort alt det vonde og leie.

Sender deg en stor styrkeklem.

Takk for klokt svar og takk for styrkeklem. Jeg er nok en smule for stor til å sitte i fanget ditt, men jeg kunne trengt det innimellom. Var nede på psykehuset i dag og der var det ei som sa at jeg ser så frisk og oppegående ut. Jeg lurer på om hun trenger briller. Eller lar de seg virkelig lure av et smil? Jeg vil at de skal se at jeg er sliten, men jeg må nok være sterk, blinde folk er det mange av.

[vanilje]

Du lærer mer og mer for hvert år som går, vanilje - hadde dette vært for noen år siden hadde du ikke syntes at det gjorde noe at du valgte å kutte deg i stedet for å bruke ord...

Håper det ikke tar så lang tid før du føler deg sterkere/helere igjen :-)

Jeg er veldig glad for at du sitter der ute et sted og minner meg på at jeg faktisk kommer meg fremover. Det er vanskelig å se det selv når smerten bare fortsetter og fortsetter. Så takk for dine kloke ord.

[vanilje]

Når du er liten skal de store komme og hjelpe deg. De skal hjelpe deg ut av det du ikke klarer å løse selv. Dessverre er ikke alltid de store der når du trenger dem som mest. Men når du er innlagt på psykehuset skulle de store komme å GI deg hjelp UTEN at du må be om det. Det er nemlig ikke lett å be andre om hjelp, spesielt ikke når verden blir for stor!

Du trenger ikke vite bedre. I slike situasjoner skal andre hjelpe deg til å hjelpe deg selv. Jeg tror ikke de har klart det helt her.

Jeg sender deg en varm tanke, og håper at du får hjelp.

Du har rett... men jeg tror ikke de store ser at jeg er liten innimellom. De tror at jeg er stor og sterk hele tiden. Og skulle det hende at de ser at jeg er liten, så sier de bare: du har ikke lov til å gi opp, du MÅ holde ut. Og det hjelper ikke meg.

[vanilje]

*forsiktig klem*

(om du vil ha?)

-Ano-

*lang reklem*

[Mimmy]

Takk for klokt svar og takk for styrkeklem. Jeg er nok en smule for stor til å sitte i fanget ditt, men jeg kunne trengt det innimellom. Var nede på psykehuset i dag og der var det ei som sa at jeg ser så frisk og oppegående ut. Jeg lurer på om hun trenger briller. Eller lar de seg virkelig lure av et smil? Jeg vil at de skal se at jeg er sliten, men jeg må nok være sterk, blinde folk er det mange av.

Hadde så lyst til å svare på dette, selv om det ikke var stilet til meg, men til Goliane. Ville du hun på psykehuset skulle sagt at du "ser så sliten ut"? Det vil de jo ikke, det virker neppe særlig oppmuntrende å høre det, gjør det vel? Men det er nok slik, at lidelse ikke nødvendigvis synes utenpå, og ikke slitenhet heller.

Jeg strir med det samme som du, er jeg redd. Jeg ser også pigg ut, selv om jeg ikke er det.

[frosken]

Når du er liten skal de store komme og hjelpe deg. De skal hjelpe deg ut av det du ikke klarer å løse selv. Dessverre er ikke alltid de store der når du trenger dem som mest. Men når du er innlagt på psykehuset skulle de store komme å GI deg hjelp UTEN at du må be om det. Det er nemlig ikke lett å be andre om hjelp, spesielt ikke når verden blir for stor!

Du trenger ikke vite bedre. I slike situasjoner skal andre hjelpe deg til å hjelpe deg selv. Jeg tror ikke de har klart det helt her.

Jeg sender deg en varm tanke, og håper at du får hjelp.

Dette tror jeg faktisk blir feil... Når man i årevis sliter slik som Vanilje gjør - så er den store utfordringen etterhvert selv å formidle sine behov gjennom ord - når man først har kommet så langt at man vet noe om sine behov.

Selv om man har det vondt ER man ikke liten - man FØLER seg bare liten. Dette er en vesentlig forskjell. Man er ikke et barn - selv om man kan føle seg slik.

Mye av utageringen og selvskadingen som skjer på psykiatriske avdelinger skjer fordi pasientene er såret for at ingen skjønner hvordan de har det - uten at de selv har forsøkt å kommunisere via ord hvordan de har det... Det at andre voksne ikke automatisk ser smerten tolkes som en form for avvisning - noe det som oftest ikke er.