Hva i all verden bør _jeg_ stille med? (veldig langt)

[carma]

Min far (52 år) hadde et hjerteinfarkt og ble hjerteoperert for ca. ett år siden. Han er et typisk Supermann-menneske som aldri har vært syk (les: aldri tillatt seg å være det) aldri hatt noen plager eller problemer med noe. Hans motto har alltid vært i duren av; den som klager eller ber om hjelp til noe er en taper. Man skal klare alt på egenhånd og livet _skal_ være et slit om man skal oppnå noe som er bra nok.

Han nektet først til og med å dra til sykehuset etter infarktet - selv ikke beskjeden om at han ville dø om han ikke opererte ség inn. På sykehuset hadde han jobb-møter via mobilen mellom alle prøver og tester. De måtte til slutt konfiskere mobilen hans for at han skulle få hvile. Etter operasjonen var han tvunget til å legge denne livsstilen på hylla, selvom han nektet å godta det.

Etter den absolutt nødvendige sykemld.perioden begynte han i full jobb igjen og duret i vei som han alltid har gjort. Så gikk han på en kraftig smell i høst - noe han selv ikke ville innrømme.

Han forandret lynne og ble aggressiv og sint mot min mor hjemme. Humøret generelt stupte også rett i bakken. Min mor prøvde å få han til lege, men han nektet. Etterhvert gikk det ut over jobben, og han innså dette tilslutt etter å ha kjeftet sine kolleger så kraftig ut at han følte han måtte unnskylde seg i etterkant. (Å beklage seg er ikke noe han gjør ofte.)

Hos legen fikk han beskjed om at han har fått en depresjon og ble sykemeldt igjen. Han fikk også antidepresiva. (Vet ikke hva slag.)

Han har nå vært sykemeldt siden dette, men det virker ikke som om han blir noe bedre. (Min mors ord)

Han er fremdeles aggressiv og sint ofte og dette er naturligvis slitsomt for min mor, som så ringer meg for å snakke om det. Min mor er hjemmeværende og nå går de altså hjemme hele dagen begge to. Jeg vet også at min mor kan ha en plagsom "passe-på-metode" der man lett føler seg invadert, og det er det siste min far trenger. Han må få føle seg selvstendig og nyttig, noe hun lett kan komme til å stjele fra han.

Så min mor ringer og beklager seg over min fars oppførsel og at han ikke er til å holde ut med samtidig som min far trygler meg om å invitere min mor hjem til meg for noen dager slik at han får fri. Hun vil imidlertid ikke dette, for han må jo "passes på".

Jeg har også forsøkt å invitere dem begge, flere ganger, men min mor sier alltid nei, men unnskyldningen at det er for slitsomt for min far. Jeg tror ikke at hun en gang lar han vite om at jeg har invitert dem. Det må da bare være sunt å komme seg ut og vekk litt!?

Og jo lenger dette pågår jo verre blir det. Nå har min far mistet alt han hadde av "Supermann" i seg. Han klager konstant over smerter både her og der, er trist, lei, deprimert, sint og aggressiv. Det er jo godt å se at han tillater seg å være "svak", men jeg tror det er fordi han har blitt tatt fra følelsen av at det er behov for han. Da kan han jo like gjerne gi opp.

Så her sitter jeg og får høre hvordan de har det på hver sin kant, men de klarer ikke finne ut av det sammen. Jeg har prøvd å formidle det til hver av dem, men den ene ser aldri den andres side og begge to vet selvfølgelig best.

Jeg for min del tror ikke min far trenger noe annet enn å finne seg selv igjen, noe han må få gjøre i fred. Han blir ikke ferdig med denne greia om han ikke får frihet til å gjøre det på sin måte.

Men jeg skjønner også min mor, som er livredd for at min far skal slite seg ut igjen eller blir enda mer opprørt. Det var vanskelig for henne mens han var syk og hun er naturligvis veldig redd for hjertet hans. Hun syns sikkert det er mer behagelig at han bare gjør ingenting - da stresser han i alle fall ikke (på utsiden)...

Dette ble langt... -men mitt spørsmål er:

Vil min far bli "bra" igjen, eller er dette slik livet vil være for han fra nå av? Det virker som om han har gitt opp det meste...

Og hva bør _jeg_ gjøre? Dette ødelegger hver av dem som enkeltpersoner så vel som forholdet deres. Jeg prøver å støtte begge to, og forstår begge to fra hver sin side, men det hjelper så lite når se ikke ser hverandres behov!

Jeg må også legge til at sammenhengen mellom hjerteoperasjonen og depresjonen er det jeg som har tolket.. Kanskje er det helt feil? Kan det være at det ikke er noen sammenheng der i det hele tatt?

[Sør]

Hei Carma,

Du skriver: "Og hva bør _jeg_ gjøre?"

Jeg forstår jo at du vil hjelpe (selvsagt), men du må ikke påta deg "ansvar" for deres liv. Tenk litt på deg selv, for din egen skyld!

De bør klare å "finne ut av" dette selv, uten at datteren skal måtte drive "voksenopplæring".

Jeg tror du har gjort det riktige når du har innvitert dem, osv. Kanskje foreslå at de tar seg "et par uker i Spania" (eller noe slikt)..??

En annen idé er kanskje å skrive et brev til dem (i to kopier) med "situasjonen slik jeg ser den", hvor du påpeker forskjellene du ser, og sier at de må bruke tiden på å ha det godt sammen.

Men det viktigste er faktisk at du ikke tar dette på dine skuldre.

Alt godt!

*klem*

[carma]

Hei Carma,

Du skriver: "Og hva bør _jeg_ gjøre?"

Jeg forstår jo at du vil hjelpe (selvsagt), men du må ikke påta deg "ansvar" for deres liv. Tenk litt på deg selv, for din egen skyld!

De bør klare å "finne ut av" dette selv, uten at datteren skal måtte drive "voksenopplæring".

Jeg tror du har gjort det riktige når du har innvitert dem, osv. Kanskje foreslå at de tar seg "et par uker i Spania" (eller noe slikt)..??

En annen idé er kanskje å skrive et brev til dem (i to kopier) med "situasjonen slik jeg ser den", hvor du påpeker forskjellene du ser, og sier at de må bruke tiden på å ha det godt sammen.

Men det viktigste er faktisk at du ikke tar dette på dine skuldre.

Alt godt!

*klem*

Takk for svar )

Jeg skjønner at de må finne ut av det sammen, men man blir jo naturligvis veldig involvert av slike oppgitte telefonsamtaler fra begge sider. Jeg vil liksom fikse, men vet ikke hvordan.

De har (heldigvis!) vært på endel turer både i inn- og utland, men problemet er at min mor syns det er tungt å drasse på en sur og aggressiv mann på slike turer. Det virker som om de ikke finner roen gjennom slikt lenger, og det blir mer ork enn hygge.

Forslaget om å skrive et brev fikk meg faktisk til å le høyt.. hehe. Det blir for nært og alvorlig, skjønner du. Man må for all del ikke være sånn i min familie ;o)

Jeg tror det er best med muntlig fremstilling av situasjonen.

Men takk for gode forslag! )

*klem*

[Sør]

Takk for svar )

Jeg skjønner at de må finne ut av det sammen, men man blir jo naturligvis veldig involvert av slike oppgitte telefonsamtaler fra begge sider. Jeg vil liksom fikse, men vet ikke hvordan.

De har (heldigvis!) vært på endel turer både i inn- og utland, men problemet er at min mor syns det er tungt å drasse på en sur og aggressiv mann på slike turer. Det virker som om de ikke finner roen gjennom slikt lenger, og det blir mer ork enn hygge.

Forslaget om å skrive et brev fikk meg faktisk til å le høyt.. hehe. Det blir for nært og alvorlig, skjønner du. Man må for all del ikke være sånn i min familie ;o)

Jeg tror det er best med muntlig fremstilling av situasjonen.

Men takk for gode forslag! )

*klem*

Sett dem på valium begge to! ;-)

*lol*

*klem*

[carma]

Sett dem på valium begge to! ;-)

*lol*

*klem*

Hehehe... Det er godt man har lov til å le! )

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

For det første synes jeg din tanke om årsakssammenheng mellom hjertoperasjonen og depresjonen er svært fornuftig tenkt. Mens jeg leste fra toppen, tenkte jeg: "Når kommer det om depresjonen?".

Jeg kan ikke si om din far blir bra eller ikke. det tror jeg avhenger først og fremst av om han kan erkjenne at han har verdi og kan bidra med noe uten at han kontinuerlig arbeider hardt. Kanskej han burde finne seg en psykolog?

Kan du bryte deres mønster ved å invitere din far?

Han vil ha henne bort for å få fred. Hun vil ikke reise bort fordi hun vil kontrollere han. Kan du hjelpe han ved at han inviteres, og hvilken obstruksjonsstrategi vil hun velge da?

Om du får han på besøk, kan du da legge opp til positive, aktive, men ikke belastende aktiviteter? Finnes det noe han alltid har ønsket å gjøre, men som han ikke har tatt seg tid til? Kan du føre noe glede inn i livet hans?

Hva liker han? Kan han begynne å gå på fotballkamp, kjøpe seg sportsbil, motorsykkel, båt, golfutstyr? Kan han bli oppmann på barnebarnets fotballag? etc etc.

[carma]

For det første synes jeg din tanke om årsakssammenheng mellom hjertoperasjonen og depresjonen er svært fornuftig tenkt. Mens jeg leste fra toppen, tenkte jeg: "Når kommer det om depresjonen?".

Jeg kan ikke si om din far blir bra eller ikke. det tror jeg avhenger først og fremst av om han kan erkjenne at han har verdi og kan bidra med noe uten at han kontinuerlig arbeider hardt. Kanskej han burde finne seg en psykolog?

Kan du bryte deres mønster ved å invitere din far?

Han vil ha henne bort for å få fred. Hun vil ikke reise bort fordi hun vil kontrollere han. Kan du hjelpe han ved at han inviteres, og hvilken obstruksjonsstrategi vil hun velge da?

Om du får han på besøk, kan du da legge opp til positive, aktive, men ikke belastende aktiviteter? Finnes det noe han alltid har ønsket å gjøre, men som han ikke har tatt seg tid til? Kan du føre noe glede inn i livet hans?

Hva liker han? Kan han begynne å gå på fotballkamp, kjøpe seg sportsbil, motorsykkel, båt, golfutstyr? Kan han bli oppmann på barnebarnets fotballag? etc etc.

Takk for svar!

Ja, tanken om sammenheng til hjerteoperasjonen virket så logisk. Godt å få bekreftet at det kan fungere slik!

Jeg har også vært innom tanken på en psykolog, og jeg tror han har blitt tilbudt det gjennom fastlegen sin, men det er noe han absolutt ikke ønsker. Jeg tror også at om han kan klare dette på egenhånd, så vil det vært veldig positivt for han og hans stolthet. Han ER en stolt mann, og det tror jeg er viktig at han får være nå. (Så sant det ikke går lenger den gale veien, selvfølgelig.)

"Kan du bryte deres mønster ved å invitere din far?"

Jeg tror med veldig stor sikkerhet at min mor ville blitt meget fornærmet og såret om jeg kun inviterte min far og ikke henne. Det ønsker jeg selvfølgelig ikke. Og jeg vil heller ikke at hun skal føle jeg tar noen "side" ved å invitere han. Det at jeg inviterer henne alene er jo fordi det er mer enn ok for min far.

Nå som sommeren nærmer seg vet jeg at han har begynt å pusle med båten for å få den klar for sesongen. Dette er kjempebra og veldig viktig for han. Jeg vet at han slapper av og koser seg når han får pusle alene i båten - det er hans pasjon. Jeg må bare finne noe min mor kan sysselsettes med slik at hun ikke konstant skal være med å "hjelpe til". Evt. få henne til å forstå at han trenger sitt eget fristed med bare seg selv og sitt, og at han IKKE behøver å bli hjulpet og passet på bestandig.

Det var masse gode forslag i svaret ditt - tusen takk! Jeg fikk igrunn en hel masse ut av bare å skrive mitt eget innlegg og lese gjennom det noen ganger også.

DOL er flotte greier )