Hva gjør jeg nå?

[ulva]

Så igjennom noen av de eldre innleggene mine fra begynnelsen av mars - og så til min store gru at jeg fortsatt føler det samme. Situasjonen er akkurat som den var da, jeg kunne ha skrevet det i dag. Så jeg tok en utskrift og skal ta det med til psykiateren min i morgen. Jeg klarer bare ikke å nå frem til ham; hvorfor vet jeg ikke. Tror det på mystisk vis har sammenheng med denne ***** medisinen. Begynner å bli så stille og innadvendt. Klarer ikke å forklare meg, ikke tenke, ikke konsentrere meg. Tror ikke jeg klarer resten av skolen, heller. Men det er jo verdt et forsøk.

Verden ser temmelig grå ut, og jeg begynner å bli redd for meg selv igjen. Det er for fristende å bare tømme skapet for medisiner igjen. Men hva tjener jeg på det? Jeg er ikke flink med overdoser; blir hele tiden pumpet i tide og reddet. Så jeg antar det bare vil gjøre vondt verre. Men det er ingenting igjen av livet mitt - jeg har kommet til et punkt hvor alt er uutholdelig for meg. Jeg har strukket meg selv for langt for lenge, og nå må jeg betale prisen for det. Hvorfor kan han ikke bare fortelle meg hva som er galt med meg? Hvorfor jeg har det så vanskelig, hvorfor jeg sliter så mye med alt som alle andre synes er normalt. Men forhold til mennesker, med å interessere meg i omgivelsene mine, med å orinetere meg. Jeg sliter helt klart mer med psykoser enn psykiateren min er klar over, og jeg får ikke forklart ham det. Fungerer jo bra når alt er rolig og normalt.

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre for å bli bedre. Hvor går jeg herfra? Når jeg virkelig ikke orker livet mitt?

[frosken]

Hei ulva!

Det forundrer meg litt at du fortsatt ser ut til å tro at det finnes et enkelt og klart svar på hvorfor du har det som du har...? Hvordan skulle det være mulig?

[Mimmy]

Litt enig med Frosken. Hvis det fantes et enkelt og greit svar på hvorfor du har det som du har, ble det bedre da? Du måtte fremdeles kjempe videre med livet ditt, og møte utfordringene som er der.

Det er riktignok en lettelse å få et entydig svar, men så lenge det ikke finnes noen behandling for det, så er man jo egentlig like langt. Men med kroniske sykdommer, sånn som meg, som "bare" trenger tilrettelegging for at hverdagen skal kunne fungere bedre.

Slik tilrettelegging som jeg etterlyser, det kan vel kanskje du også søke om, for å gjøre hverdagen litt lettere for deg.

Du trenger ikke nødvendigvis en slik diagnose som det jeg har, for å få hjelp i hverdagen.

(Tror jeg, da).

Slik at du ikke behøver å bli innlagt hele tiden, som må være en belastning ikke bare for deg, men for familie, slekt, venner og bekjente. Du er et varmt menneske som bryr deg om andre, det merker jeg av de svarene du har gitt meg.

Selv om du kanskje ikke har noen kronisk sykdom, har du det veldig tøft, og det må finnes måter å handskes med det som er bedre enn det du får til i dag. Men har du spurt behandleren din om hva han tror feiler deg, slik at du kan få en diagnose? Si at det betyr mye for deg å finne ut av hva det er som feiler deg. Det gjorde jeg!

Og det er egentlig veldig tilfeldig at de fant ut at det var dette som feilet meg, fordi jeg tok en iqtest for lenge siden hos en psykolog som jeg hadde engasjert privat, og der det var så stort sprik mellom de to hjernehalvdelene at det kvalifiserte til nevropsykologisk utredning.

Men allikevel tok det over 2 år med "vanlig" terapi før de bestemte å følge den tråden som jeg maste en del på.

Så spør om de kan teste deg. Det finnes utallige personlighetstester og andre slags tester som de kan utføre, for å komme fram til en diagnose av noe slag.

Jeg ønsker deg alt mulig godt!

Varme klemmer fra

[ulva]

Litt enig med Frosken. Hvis det fantes et enkelt og greit svar på hvorfor du har det som du har, ble det bedre da? Du måtte fremdeles kjempe videre med livet ditt, og møte utfordringene som er der.

Det er riktignok en lettelse å få et entydig svar, men så lenge det ikke finnes noen behandling for det, så er man jo egentlig like langt. Men med kroniske sykdommer, sånn som meg, som "bare" trenger tilrettelegging for at hverdagen skal kunne fungere bedre.

Slik tilrettelegging som jeg etterlyser, det kan vel kanskje du også søke om, for å gjøre hverdagen litt lettere for deg.

Du trenger ikke nødvendigvis en slik diagnose som det jeg har, for å få hjelp i hverdagen.

(Tror jeg, da).

Slik at du ikke behøver å bli innlagt hele tiden, som må være en belastning ikke bare for deg, men for familie, slekt, venner og bekjente. Du er et varmt menneske som bryr deg om andre, det merker jeg av de svarene du har gitt meg.

Selv om du kanskje ikke har noen kronisk sykdom, har du det veldig tøft, og det må finnes måter å handskes med det som er bedre enn det du får til i dag. Men har du spurt behandleren din om hva han tror feiler deg, slik at du kan få en diagnose? Si at det betyr mye for deg å finne ut av hva det er som feiler deg. Det gjorde jeg!

Og det er egentlig veldig tilfeldig at de fant ut at det var dette som feilet meg, fordi jeg tok en iqtest for lenge siden hos en psykolog som jeg hadde engasjert privat, og der det var så stort sprik mellom de to hjernehalvdelene at det kvalifiserte til nevropsykologisk utredning.

Men allikevel tok det over 2 år med "vanlig" terapi før de bestemte å følge den tråden som jeg maste en del på.

Så spør om de kan teste deg. Det finnes utallige personlighetstester og andre slags tester som de kan utføre, for å komme fram til en diagnose av noe slag.

Jeg ønsker deg alt mulig godt!

Varme klemmer fra

Det er bare det at de allerede har gitt meg utallige tester - og de gir ikke noe entydig svar.

Selvsagt løser det ingenting om jeg vet hva som feiler meg, men som en så godt fikk uttrykt det en gang: La oss kalle en spade en spade og gi meg noe å grave meg ut med! Det er jo det jeg vil ha: En klarhet slik at jeg kan finne redskaper som gjør meg bedre, så jeg kan få riktig terapi, riktige medisiner, riktig selvutvikling og opplæring. Og å vite at han faktisk fortsår, psykiateren min. Nå føler jeg at vi ikke når hverandre.

[ulva]

Hei ulva!

Det forundrer meg litt at du fortsatt ser ut til å tro at det finnes et enkelt og klart svar på hvorfor du har det som du har...? Hvordan skulle det være mulig?

Det finnes kanskje ikke noe enkelt svar, men det er jo idiotisk å ha en seks-sju diagnoser som ikke forklarer noenting av hvordan jeg har det. Må da finnes en diagnose som fanger inn hvordan jeg tenker, føler og har det. Det nærmeste jeg har kommet, er schizofreni, pga psykosene. Men jeg fungerer jo på mange måter, iallefall nok til å klare meg, så jeg vet ikke. Jeg vil bare kunne gå på biblioteket å låne bøker som kan være nyttige for meg å lese. Slik det er nå, er ikke det mulig. Jeg har finkjemmet bibliotekene for bøker om traumer og dissosiasjoner, så det har jeg lest nok om. Vet jeg sliter med det også, men dette er noe annet. Noe er i anmarsj, som jeg ikke forstår, og som skremmer meg. Jeg vil at psykiateren min skal kunne begipe dette og gripe om hva det er, gjøre det litt tryggere ved å gi det et navn. Synes ikke det er så mye å be om, men så mye som vi har snakket om diagnoser tidligere, tør jeg ikke engang ta det opp med ham. Men jeg får prøve. I morgen.

[Kizza1365380506]

Det er bare det at de allerede har gitt meg utallige tester - og de gir ikke noe entydig svar.

Selvsagt løser det ingenting om jeg vet hva som feiler meg, men som en så godt fikk uttrykt det en gang: La oss kalle en spade en spade og gi meg noe å grave meg ut med! Det er jo det jeg vil ha: En klarhet slik at jeg kan finne redskaper som gjør meg bedre, så jeg kan få riktig terapi, riktige medisiner, riktig selvutvikling og opplæring. Og å vite at han faktisk fortsår, psykiateren min. Nå føler jeg at vi ikke når hverandre.

Jeg skjønner deg godt mht usikkerheten.

Det å ha en sikker diagnose gjør kanskje ikke hverdagen enklere på den måten at problemene dermed er løst, men det gjør det kanskje mulig å finne en måte å angripe problemene på. Kanskje ett bedre utgangspunkt å jobbe ut ifra.

Å kanskje kunne forutse hva som kommer og dermed være mentalt forberedt på en annen måte.

Nå har jo ikke jeg så alvorlig sykdom som deg og kan ikke sette meg inn i hvordan du har det. Men usikkerhet er vondt for alle.

[Mimmy]

Det er bare det at de allerede har gitt meg utallige tester - og de gir ikke noe entydig svar.

Selvsagt løser det ingenting om jeg vet hva som feiler meg, men som en så godt fikk uttrykt det en gang: La oss kalle en spade en spade og gi meg noe å grave meg ut med! Det er jo det jeg vil ha: En klarhet slik at jeg kan finne redskaper som gjør meg bedre, så jeg kan få riktig terapi, riktige medisiner, riktig selvutvikling og opplæring. Og å vite at han faktisk fortsår, psykiateren min. Nå føler jeg at vi ikke når hverandre.

Har du også gjennomgått nevropsykologisk utredning, altså? Slik som jeg har gjennomgått, med iqtest og det hele? Jeg sier ikke at dette ville hjelpe, men det gjorde jo det i mitt tilfelle, da. Da fikk jeg i hvert fall vite hva det var som feilte meg.

Klem fra

[cft]

Det er bare det at de allerede har gitt meg utallige tester - og de gir ikke noe entydig svar.

Selvsagt løser det ingenting om jeg vet hva som feiler meg, men som en så godt fikk uttrykt det en gang: La oss kalle en spade en spade og gi meg noe å grave meg ut med! Det er jo det jeg vil ha: En klarhet slik at jeg kan finne redskaper som gjør meg bedre, så jeg kan få riktig terapi, riktige medisiner, riktig selvutvikling og opplæring. Og å vite at han faktisk fortsår, psykiateren min. Nå føler jeg at vi ikke når hverandre.

Ulva...

Jeg kjenner deg ikke, men jeg har lest endel av innleggene dine og vet at du har slitt med både det ene og det andre.

Men: Ta en liten titt på livet ditt nå, Ulva. Hvor lenge kan du fortsette sånn? Ingen andre enn deg kan ta ansvar for ditt liv. Ingen psykiatere, ingen leger - bare du. Du ønsker vel ikke å gjøre deg altfor avhengig av psykiatrien? Det beste hadde vel vært å kunne stå mest mulig på egne ben, ikke sant? Eller er rollen som syk pasient mer behagelig, kanskje?

Ja, jeg er litt hard mot deg nå. Men hvis du ikke engang prøver, så kommer ting bare til å bli enda verre for deg. Er du virkelig klar for å gi opp alt?

[hershel1365380410]

Ulva...

Jeg kjenner deg ikke, men jeg har lest endel av innleggene dine og vet at du har slitt med både det ene og det andre.

Men: Ta en liten titt på livet ditt nå, Ulva. Hvor lenge kan du fortsette sånn? Ingen andre enn deg kan ta ansvar for ditt liv. Ingen psykiatere, ingen leger - bare du. Du ønsker vel ikke å gjøre deg altfor avhengig av psykiatrien? Det beste hadde vel vært å kunne stå mest mulig på egne ben, ikke sant? Eller er rollen som syk pasient mer behagelig, kanskje?

Ja, jeg er litt hard mot deg nå. Men hvis du ikke engang prøver, så kommer ting bare til å bli enda verre for deg. Er du virkelig klar for å gi opp alt?

Grøss. Ja, jeg grøsser fordi du (cft) sier det er så enkelt å stå på egne ben. Si meg, har du noengang vært i depresjonshelvete? Hvis du har vært der som Ulva er, så hadde du sikkert ikke sagt disse ordene. Du skjønner det, at når man er deprimert så finnes det ingen løsninger. Alle svar blir borte. Meningene faller vekk de også. Da er det ikke enkelt å finne ut av ting på egen hånd. Faktisk ganske umulig!!!!

Jeg skjønner godt at Ulva ønsker en diagnose. Det er et utgangspunkt for å finne den rette veien. Det hjelper å få en diagnose. Faktisk!

Til deg Ulva: kanskje du lider av dissosiativ identitetsforstyrrelse, eller multippel personlighet? Det er vanskelig å stille denne diagnosen og kan ofte bli forvekslet med scitzofreni. Men det er det IKKE! Det finnes tester du kan ta for det, tror jeg. Du må ha hjelp av en professjonell til å ta den, for man er ikke alltid klar over at man har flere personligheter.

Helt til slutt; det er ikke enkelt å stå på egne ben når man er psykisk syk. tenk deg dette: når hodet ikke fungerer helt, så fungerer ikke resten helt heller...

[ulva]

Ulva...

Jeg kjenner deg ikke, men jeg har lest endel av innleggene dine og vet at du har slitt med både det ene og det andre.

Men: Ta en liten titt på livet ditt nå, Ulva. Hvor lenge kan du fortsette sånn? Ingen andre enn deg kan ta ansvar for ditt liv. Ingen psykiatere, ingen leger - bare du. Du ønsker vel ikke å gjøre deg altfor avhengig av psykiatrien? Det beste hadde vel vært å kunne stå mest mulig på egne ben, ikke sant? Eller er rollen som syk pasient mer behagelig, kanskje?

Ja, jeg er litt hard mot deg nå. Men hvis du ikke engang prøver, så kommer ting bare til å bli enda verre for deg. Er du virkelig klar for å gi opp alt?

Ja, nå har jeg kommet til et punkt hvor sykdommen har blitt så alvorlig at jeg er villig til å gi opp alt. Ikke fordi jeg VIL, men fordi jeg MÅ. Jeg har kjempet hardt mot pasientrollen i mange år nå, og klart et vanskelig studie med svangerskap og et lite barn ved siden av. Så ingen skal si at jeg ikke har forsøkt hardt! Det er akkurat det som er problemet: Jeg stritter imot og har ikke villet ta imot den hjelpen jeg har blitt tilbudt. Nå sitter jeg derfor her i en livssituasjon som jeg ikke mestrer og skal forsøke å overleve. Du kan åpenbart aldri ha vært alvorlig deprimert, som hershel skriver, for du kjenner ikke til at psykisk lidelse kan være like invalidiserende som en hvilken som helst somatisk sykdom. Å skjønne at det ikke bare er "å ta seg sammen" hadde kanskje vært lettere for deg dersom det hadde vært snakk om en hjernesvulst?

[ulva]

Grøss. Ja, jeg grøsser fordi du (cft) sier det er så enkelt å stå på egne ben. Si meg, har du noengang vært i depresjonshelvete? Hvis du har vært der som Ulva er, så hadde du sikkert ikke sagt disse ordene. Du skjønner det, at når man er deprimert så finnes det ingen løsninger. Alle svar blir borte. Meningene faller vekk de også. Da er det ikke enkelt å finne ut av ting på egen hånd. Faktisk ganske umulig!!!!

Jeg skjønner godt at Ulva ønsker en diagnose. Det er et utgangspunkt for å finne den rette veien. Det hjelper å få en diagnose. Faktisk!

Til deg Ulva: kanskje du lider av dissosiativ identitetsforstyrrelse, eller multippel personlighet? Det er vanskelig å stille denne diagnosen og kan ofte bli forvekslet med scitzofreni. Men det er det IKKE! Det finnes tester du kan ta for det, tror jeg. Du må ha hjelp av en professjonell til å ta den, for man er ikke alltid klar over at man har flere personligheter.

Helt til slutt; det er ikke enkelt å stå på egne ben når man er psykisk syk. tenk deg dette: når hodet ikke fungerer helt, så fungerer ikke resten helt heller...

Psykiateren min har faktisk stilt diagnosen multippel personlighet/dissosiativ personlighetsforstyrrelse, men jeg tror det er så fremmed for ham at han velger å se bort ifra funnene. Jeg vet det lett kan forveksles med schizofreni, bl.a. pga stemmer og forvirringen i identiteten. Hva som er tilfellet med meg, vet jeg ikke, men jeg har en viss spaltning av identiteten min.

[frosken]

Det finnes kanskje ikke noe enkelt svar, men det er jo idiotisk å ha en seks-sju diagnoser som ikke forklarer noenting av hvordan jeg har det. Må da finnes en diagnose som fanger inn hvordan jeg tenker, føler og har det. Det nærmeste jeg har kommet, er schizofreni, pga psykosene. Men jeg fungerer jo på mange måter, iallefall nok til å klare meg, så jeg vet ikke. Jeg vil bare kunne gå på biblioteket å låne bøker som kan være nyttige for meg å lese. Slik det er nå, er ikke det mulig. Jeg har finkjemmet bibliotekene for bøker om traumer og dissosiasjoner, så det har jeg lest nok om. Vet jeg sliter med det også, men dette er noe annet. Noe er i anmarsj, som jeg ikke forstår, og som skremmer meg. Jeg vil at psykiateren min skal kunne begipe dette og gripe om hva det er, gjøre det litt tryggere ved å gi det et navn. Synes ikke det er så mye å be om, men så mye som vi har snakket om diagnoser tidligere, tør jeg ikke engang ta det opp med ham. Men jeg får prøve. I morgen.

Du må selvfølgelig fortsette å diskutere dette med psykiateren din siden det opptar deg så mye.

Logisk sett så virker ditt ønske om en entydig og klar diagnose fornuftig. Men det virker som om du antar at det finnes en betegnelse som godt skal dekke ditt indre liv. Jeg tenker at det kanskje ikke finnes... Det er så omfattende og komplekse indre fenomener som skal kategoriseres - så enten kan man sette en svært vid merkelapp på deg - og den vil sannsynligvis ikke hjelpe deg noe som helst mht hva som er god behandling - eller man kan finne mange små merkelapper og sette på deler av det du opplever... I såfall er du vel der du er nå med mange ulike diagnoser - uten at det hjelper deg så mye heller.

Ut i fra det du skriver her, ulva - så blir jeg mer og mer opptatt av den relasjonen du har til psykiateren din - og tenker at du kanskje kan ha vel så mye å hente på å jobbe med den som å lete etter den "eneste rette" diagnosen.