En sterk følelse,

[Lisette]

sterkere enn vanlig. Ja, jeg kjente meg aldri så lite urolig. Jeg hadde ikke lyst til å slippe datteren vår på 3 til barnehagen i morges. Hun har da gått i barnehage et halvår, så det er da ikke noe uvanlig med barnehagen, - og det å gå dit. Det kjentes vemodig, der hun gikk av gårde sammen med far og dukkevognen.

Jeg tenkte, tar de virkelig vare på henne der. I det siste synes jeg det har vært ganske så kaotisk i barnehagen, de ansatte er ofte opptatt med praktiske gjøremål ved levering og henting, - og barna synes 'uten styring'.

Passer de virkelig på at hun ikke har for mye klær på ute i varmen, og hva når vinden kommer? Det har skjedd at hun har ligget og sovet ute, iskald på føttene, gått ute uten at 'noen' har hjulpet henne med å lukke utedressen skikkelig, løpt rundt i 20 varmegrader ute med strømpebukser under buksen, - så svetten silte. Ja vel skal barn få kle på seg selv, - gjerne det, - men med litt mer assistanse kanskje.

Jeg prøver å la være med og mase, men det er jo barnet vårt det gjelder. I barnehagen oppfattes jeg som 'ordentlig', uten at det er noe galt i det.

Huffda, jeg har en følelse; vårslappheten har nådd personalet, de har ikke inspirasjon, og følgelig blitt slappere.

Ja, det var mine tanker, en helt vanlig morgen, som ikke var så vanlig alikevel

...når mamma uroer seg.

[tango]

Hei Lisette!

Jeg kjente meg så veldig igjen i det du skrev! Uroen som av og til bare kommer og borrer seg inn i kroppen, noen ganger bare som et svakt pust, men andre ganger intens og overveldende! Noen ganger sikkert reell og velbegrunnet, andre ganger som en vag og uklar redsel og bekymring for alt som kan skje og som jeg ikke har kontroll over. Det er ikke alltid så enkelt å skille mellom konkrete ting som skaper uro og bekymring, som vi selvfølgelig skal si fra om og stille krav i forhold til, og den mer grunnleggende uroen og stadige bekymringen som følger det å ha barn. Jeg prøver å finne en balanse mellom å sørge for at jenta vår blir tatt godt vare på, og samtidig våge å slippe taket og stole på at andre også kan gjøre det. Men det er ikke alltid så enkelt!

[meimei]

En ting er sikkert, i det øyeblikket en blir foreldre har man fått noe å bekymre seg for resten av livet. Det var en av grunnene til at jeg ønsket 3 barn (om enn en litt spøkefull en...) - jo flere som delte mine bekymringer, jo mindre å slite med for hver enkelt av dem - tenkte jeg. Men sannheten er jo selvfølgelig at bekymringsdelen i hjernen er fantastisk elastisk, og utvider seg umerkelig for hvert nye barn som kommer. Tror vel at jeg har nådd en grense for ekspansjon nå, hadde det blitt flere barn hadde nok andre områder måttet ut av hjernen(f.eks geometri, tysk grammatikk eller hovedsteder i Europa ).

Akkurat idag sitter jeg her på jobben og kjemper med katastrofetenkningen min. Har sendt far og de to minste barna på hyttetur i helgen, mens jeg og eldstejenta skal kose oss hjemme. Det er ikke bare bare for en hønemor som helst vil ha total kontroll over barna 100% av dagen.

Nå er jeg ikke så gal som jeg sikkert kan høres ut som. Stort sett holder jeg mine bekymringer for meg selv, og er veldig bevisst at jeg ikke skal overføre dette til ungene mine.

Men som dere sikkert skjønner så forstår jeg Lisette veldig, veldig godt......

[Koreandra]

Hei Lisette!

Jeg har ikke egne barn enda, men jeg jobber i bhg. og vet derfor litt om dette du beskriver i innlegget ditt.

Jeg synes ikke det er riktig du skal finne deg i at barnet ditt er kald på bena, eller at det går rundt for seg selv med åpen dress i kulden. Si ifra til en ansatt som du føler du har god kontakt med og forklar vedkommende din bekymring. Husk det er dere som betaler for bhg plassen, dere har krav på at barnet deres har det bra på alle måter, og at hun blir fulgt opp med riktig påkledning, og et personale som er "tilstede" for dere.

Lykke til Mvh M-eg