Ville dere blitt såret?

[PREETI]

Ville dere blitt såret hvis barna dere valgte å oppsøke sine biolgiske foreldre?

Foreldrene mine sier de ikke blir det hvis jeg har lyst,og i dag bestilte jeg en "informasjonspakke" fra VB,der det står litt om dette.

Det er enda noen år til jeg kan begynne å virkelig lete,men det kan jo være litt lurt å undersøke litt først.

Selv om foreldrene mine sier de ikke har noe i mot det,og at de vil støtte meg,har jeg på feelingen at de er litt såret.

Jeg så det særlig på utrykket til moren min når jeg spurte:S

Jeg har nok lyst å finne opphavet mitt,men ikke hvis foreldrene mine føler seg skuffet eller såret.

Det er DE som betyr MEST for meg.

Lurer på om jeg skal diskutere det med moren min igjen eller ikke.

Kan diskutere det aller meste rundt adopsjon med henne,men dette er et litt "sårt tema".

Klem,

[Gjest ChiengMai]

Nei, jeg ville ikke blitt såret. Litt engstelig på ungenes vegne, redd for at _de_ skal bli såret, skuffet over det de finner/ikke finner eller lignende. Men jeg ville støtte dem 100%.

Syns du skal stole på det foreldrene dine sier om at de ikke vil bli såret.

Lykke til med undersøkelsene dine!

[Mamta]

Hei, Preeti!

Sier som Chieng Mai, jeg ville ikke blitt såret. Men bekymret for hvordan dette ville gå og hvordan barna rent følelsesmessig ville oppleve en slik søken etter røtter - prosess, ville jeg nok vært.

Jeg ville i alle fall støttet dem 100 %. Og hvis foreldrene dine sieer at de gjør nettopp det, da tror jeg du skal stole på dem. Det du oppfatter som skuffelse hos foreldrene dine, kan kanskje være den bekymringen/ usikkerheten på dine vegne som jeg snakker om at jeg selv ville følt på?

Uansett ønsker jeg deg all mulig lykke til med det du har fore. Jeg tror også du gjør lurt i å gjøre grundige forberedelser på det følelsesmessige planet såvel som det praktiske, før du reiser avgårde.

Hilsen fra

[Livert]

Hei Preeti!

Vi er i startfasen av en adopsjonsprosses og jeg har tenkt mye på hvordan jeg som mor vil reagere i en slik situasjon.

Jeg tror også slik som de andre her, at foreldrene dine er bekymret for deg og det du kan komme til å oppleve.

Som adoptivforeldre er man sikkert godt forbredt på at denne dagen skal komme.Det er vel på en måte en løsrivelsesprosses og en del av det å bli voksen. Det oppleves sikkert sterere for adoptivbarn og adoptivforeldre.

Det er jo ikke alltid like lett for foreldre å se at barna blir voksne. Jeg tror ikke det er rollen som mor og far som blir krenket.

Jeg ville nok grublet på om det var noe spesielt som hadde skjedd, eller om det var noe jeg som mor hadde gjort/ikke gjort, som fikk deg til å ta initiativ til dette.

Men det er ikke sikkert jeg hadde tørt å innrømme disse tankene for meg selv engang, fordi slike tanker bunner vel egentlig ut i ren egoisme og redsel for det kjæreste man har - datteren eller sønnen. Og redselen for at nå er hun eller han voksen og trenger ikke meg i samme grad som tidligere.

Selv om dette er et litt ømt tema, synes jeg dere bør prate om det. Da blir det sikkert lettere for foreldrene dine. Det blir mye lettere for deg også, for da vet du at det du har bestemt deg for, ikke har noe med at du sårer følelsene til foreldrene dine.

Lykket til!

(PS! Takk for mange gode bidrag - håper du fortsetter å skrive her :-D)

[Gjest skjønner ikke tankegangen]

Hei Preeti!

Vi er i startfasen av en adopsjonsprosses og jeg har tenkt mye på hvordan jeg som mor vil reagere i en slik situasjon.

Jeg tror også slik som de andre her, at foreldrene dine er bekymret for deg og det du kan komme til å oppleve.

Som adoptivforeldre er man sikkert godt forbredt på at denne dagen skal komme.Det er vel på en måte en løsrivelsesprosses og en del av det å bli voksen. Det oppleves sikkert sterere for adoptivbarn og adoptivforeldre.

Det er jo ikke alltid like lett for foreldre å se at barna blir voksne. Jeg tror ikke det er rollen som mor og far som blir krenket.

Jeg ville nok grublet på om det var noe spesielt som hadde skjedd, eller om det var noe jeg som mor hadde gjort/ikke gjort, som fikk deg til å ta initiativ til dette.

Men det er ikke sikkert jeg hadde tørt å innrømme disse tankene for meg selv engang, fordi slike tanker bunner vel egentlig ut i ren egoisme og redsel for det kjæreste man har - datteren eller sønnen. Og redselen for at nå er hun eller han voksen og trenger ikke meg i samme grad som tidligere.

Selv om dette er et litt ømt tema, synes jeg dere bør prate om det. Da blir det sikkert lettere for foreldrene dine. Det blir mye lettere for deg også, for da vet du at det du har bestemt deg for, ikke har noe med at du sårer følelsene til foreldrene dine.

Lykket til!

(PS! Takk for mange gode bidrag - håper du fortsetter å skrive her :-D)

Å ha ønsker om å finne sitt biologiske opphav har da ikke noe å gjøre med at vi som adoptivforeldre kanskje har feilet i barnets oppvekst å gjøre!

[ut mot havet]

Kjære deg!

Jeg har også akkurat diskutert dette med mannen min, og funnet ut at vi gjerne vil støtte våre eventuelle adoptivbarn i sin søken på sitt biologiske opphav. Det som "plager" oss er at vi gjerne vil der skal være noe å finne, og ikke bare en skuffelse , som går ut over "sjelefreden" til barnet. Vi synes det må være verre å ikke finne noe eller noen... enn å få svar på sine spørsmål. Jeg kommer uansett til å være evig takknemlig til de personene som har skapt et barn som skal få vokse opp hos oss, og selv om det kan bli mange opp og nedturer, så husk at barna våre er bare til låns. VI EIER DEM IKKE !! Jeg er sikker på at foreldrene dine støtter deg når de sier det, men de er sikkert redd for hva du kan finne. (noe som sårer deg..?) Ikke alle historier blir som "Tore på sporet" vet du... Lykke til!!!

[Gjest en annen adoptant]

Å ha ønsker om å finne sitt biologiske opphav har da ikke noe å gjøre med at vi som adoptivforeldre kanskje har feilet i barnets oppvekst å gjøre!

Jeg er enig. Jeg skjønner heller ikke Liverts tankegang. Som adoptivmor har jeg selv vært opptatt av barnets biologiske mor helt fra starten av. Lurt på hvorfor, tenkt på henne, håpet hun hadde det bra, ønsket å kunne formidle at barnet hun ga fra seg har hatt det bra.

Og jeg vil støtte opp så godt jeg kan, barnets eventuelle søken etter å finne henne. Jeg vil selvsagt være bekymret for om barnet skulle bli skuffet i sin søken. Men det å finne de tapte brikkene, vet jeg at mange opplever som viktig. (Kanskje på tilsvarende måte som vi andre kan ønske å besøke steder vi bodde i tidlig barndom? Eller besøke steder der slekten vår kommer fra osv).

Det har ingenting med min vellykkethet som mor å gjøre, om mitt barn ønsker finne ut av sine røtter!

[PREETI]

Kjære deg!

Jeg har også akkurat diskutert dette med mannen min, og funnet ut at vi gjerne vil støtte våre eventuelle adoptivbarn i sin søken på sitt biologiske opphav. Det som "plager" oss er at vi gjerne vil der skal være noe å finne, og ikke bare en skuffelse , som går ut over "sjelefreden" til barnet. Vi synes det må være verre å ikke finne noe eller noen... enn å få svar på sine spørsmål. Jeg kommer uansett til å være evig takknemlig til de personene som har skapt et barn som skal få vokse opp hos oss, og selv om det kan bli mange opp og nedturer, så husk at barna våre er bare til låns. VI EIER DEM IKKE !! Jeg er sikker på at foreldrene dine støtter deg når de sier det, men de er sikkert redd for hva du kan finne. (noe som sårer deg..?) Ikke alle historier blir som "Tore på sporet" vet du... Lykke til!!!

Hei og tusen takk for mange fine svar

Jeg mente ikke at jeg tror foreldrene mine føler de gjorde noe feil som foreldre siden jeg er interessert i å lete etter mine biologiske foreldre,det jeg mente var at siden vi ikke snakker så mye om dette er det et litt følsomt tema (det er det sikkert for mange),og derfor kan det oppstå en del usagte tanker.

Jeg er ikke redd for å ta det opp med foreldrene mine,men jeg er veldig glad i dem,og vil prøve å ta det opp på en måte hvor jeg får det ut "rett måte" . En venninne av meg bommet litt på dette,og hun angrer veldig på at hun tok det opp. Hun føler at hennes foreldre så på det som en skuffelse at hun tok det opp.

Selv om jeg ikke tror dette hender med meg, så har det fått meg til å bli litt mer på vakt med hvordan jeg tar dette opp.

At de støtter meg det vet jeg,og det er veldig bra å vite =)

Men siden dette kan være et litt følsomt tema for begge parter mener jeg det er viktig å ta det opp på "riktig" måte. Derfor føler jeg litt for å rådføre meg før jeg gjør det =)

Ved å spørre dere blir det nok litt enklere å forstå hva foreldrene mine føler, så tusen takk for mange fine svar

Klem,

[BMS!]

Hei Preeti!

Nei, såret hadde jeg nok ikke blitt.

Dette har vi snakket om flere ganger BPS(min mann) og jeg. Men om vårt komende barn (eller våre om vi kommer til og få fler), ønsker det. VIl jeg mer enn gjerne få lov og oppleve det sammen med barnet, om barnet tillater meg det.

Men såret ville jeg ikke blitt om dette var noe barnet ville gjøre alene heller, men jeg ville nok helst vært med, ja:)

Lykke til!

[PREETI]

Hei Preeti!

Nei, såret hadde jeg nok ikke blitt.

Dette har vi snakket om flere ganger BPS(min mann) og jeg. Men om vårt komende barn (eller våre om vi kommer til og få fler), ønsker det. VIl jeg mer enn gjerne få lov og oppleve det sammen med barnet, om barnet tillater meg det.

Men såret ville jeg ikke blitt om dette var noe barnet ville gjøre alene heller, men jeg ville nok helst vært med, ja:)

Lykke til!

Takk for nyttig og godt svar BMS

Å få støtte av foreldre ønsker vel de fleste som begir seg ut på en sånn løsning - skuffelser(hvis de kommer) kan nok bli harde å takle alene :S

Jeg vil helt klart ha med mine foreldre (hvis og når) jeg begir meg ut på dette :)