Tar det aldri slutt?

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg burde egentlig skrive dette under Overgrep, men jeg føler det har med mer enn det å gjøre.

Jeg har gått til behandling for overgrep da jeg var 11-13 år. Men dette hjalp ikke meg. jeg klarte ikke å snakke med terapauten i det hele tatt. Jeg kunne svare "ja, jeg har det fint jeg" mens jeg gråt på innsiden. så jeg sluttet. jeg gikk kun dit for å få legeattest for å slippe gymmen på skolen.

hele tiden slet jeg med tanken på meg selv. jeg følte at jeg satt fast i kroppen min, den var en byrde for meg. og jeg begynte med selvskading. drakk farlige midler og skar meg. i begynnelsen var det en lettelse, siden ble det en tvang. jeg satt på skolen og kunne nesten ikke vente til jeg kom hjem for å få vekk presset til å skade meg.

etterhvert sluttet jeg med det. og gikk heller over til mat. jeg testet meg selv og min avhengighet til mat. sultet meg i mange uker. men fortsatt var kroppen der. den var slik Han hadde ønsket den, sett den.

jeg gav meg med sultingen men følelsene av avmakt fr meg selv sitter der selv i dag.

da jeg var femten måtte jeg flytte hjemmefra. Han hadde flere ganger forsøkt å ta livet av meg etter det ble anmeldt. jeg mistet alle vennene mine. jeg bodde alene i den store byen uten moren min som jeg trengte aller mest. jeg måtte lære meg alt på nytt. så jeg lagde en falsk utgave av meg selv. jeg lagde meg selv sterk om dagen, mens om natten satt jeg i hjørnet og skalv av sorg og hjemlengsel. jeg fikk 200 000 kr i erstatning fra staten og endelig kunne jeg legge det bak meg sa de.

men fortsatt klarte jeg ikke å ha gym. jeg fikk mange kjærester og lå med dem alle. men jeg følte ingenting. ikke den minste seksuelle følelse hadde jeg. derfor skapte jeg en ny meg. en som var som skapt for eldre menn. og jeg elsket oppmerksomheten jeg fikk. men noe langvarig forhold ble det aldri.

når jeg fikk venner måtte jeg skape et nytt meg igjen. en enda sterkere person. som jeg lengtet etter å fortelle dem sannheten. men jeg kunne ikke.

så begynte probleme å toppe seg. jeg kom i et langvarig forhold. vi flyttet sammen og alt var bra. til i vinter nå hvor alt raset sammen. jeg så Han overalt. Kunne ikke gå ut. Jeg var redd for alle. Jeg gråt hele dagen. sov ikke om natten. men jeg sultet ikke. jeg spiste mer og mer. alt som var søtt. etterhvert som kiloene kom økte depresjonen. jeg svevde i et evig mørke. men utad var alt bra. jeg kunne ikke la maskene falle. den verden jeg hadde bygget opp kunne ikke rase sammen selv om jeg gjorde det inni meg. jeg var borte fra skolen i tre uker. klarte ikke å reise meg fra sengen. jeg slet med hodepiner og magesmerter.

jeg fikk problemer på skolen fordi jeg var så mye borte. og legen ville ikke gi meg sykemelding.

så jeg så meg nødt til å gå ut igjen. det tok meg to dager før jeg turde å gå ut. jeg kom meg på skolen, og maskene var på igjen. men hver kveld gråt jeg. og skadet meg.

den ene uken var alt bra, så gikk det nedover igjen. og slik fortsatte det.

fortsatt tiltrakk jeg meg menn, lekte med følelsene deres for å så skyve dem vekk igjen. jeg likte tanken på at de likte meg. at de ville ha meg. men det var alt.

jeg mistet nattesøvnen og koblet stadig ut. klarte ikke å konsentrere meg og ville bare sove til alt gikk bort. og hver ferie måtte jeg hjem og se Han. Han så på meg slik han gjorde før. jeg hatet meg selv. jeg hatet det jeg var. og jeg lurte på når jeg ville falle helt sammen. når ville sammenbruddet komme? hvordan ville jeg takle den skammen?

hadde jeg en fremtid? var jeg for ødelagt?

og det spør jeg meg i dag og.

[Gjest Magna]

Går du ikke til behandling?

Hvis du ikke gjør det må du skaffe deg hjelp med en gang.

[Gjest ikke undertegnet]

Går du ikke til behandling?

Hvis du ikke gjør det må du skaffe deg hjelp med en gang.

Nei, jeg går ikke til behandling.

[Gjest Magna]

Nei, jeg går ikke til behandling.

Hvis du ikke vet hvordan så kan jeg fortelle det nå...

[Gjest Magna]

Hvis du ikke vet hvordan så kan jeg fortelle det nå...

Jeg må avslutte: Du bestiller time hos fastlegen din, og får der henvisning til riktig behandling for deg.

Enten psykiatrisk poliklinikk elller psykolog.

[Gjest ikke undertegnet]

Hvis du ikke vet hvordan så kan jeg fortelle det nå...

jeg føler at jeg aldri vil bli frisk. så jeg vet ikke hva jeg skal hos en terapaut. de jeg har vært hos har kun bedt meg om å fortelle hva som har skjedd i fortiden min. ingen har skjønt noe.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg må avslutte: Du bestiller time hos fastlegen din, og får der henvisning til riktig behandling for deg.

Enten psykiatrisk poliklinikk elller psykolog.

jeg tør ikke fortelle legen at jeg er syk. fastlegenen min er dessuten borte.

jeg har vært hos BUP før, men det passet ikke for meg.

[Mimmy]

jeg føler at jeg aldri vil bli frisk. så jeg vet ikke hva jeg skal hos en terapaut. de jeg har vært hos har kun bedt meg om å fortelle hva som har skjedd i fortiden min. ingen har skjønt noe.

Det trengs tid for å få den forståelse og behandling du trenger, tror jeg...så jeg syns du skal gi det litt lengre tid. Og finne en terapeut som kan skjønne, og som kan hjelpe deg. Men terapi SKAL være utfordrende, så det kan hende du forveksler ting her, at du tror terapeuten ikke skjønner deg, når han/hun i virkeligheten prøver å hjelpe deg videre?

Hvis det hjelper noe, så kan du skrive ned en del ting, det kan ofte være lettere enn å si det.

Klem og gode ønsker fra