Schizofreni?

[ulva]

Psykiateren min har begynt å snakke om schizofreni igjen, og jeg føler meg faktisk lettet. Han ba meg ikke ta det så tungt enda, for han har ikke stilt diagnosen, men jeg er sårbar nok til å tilfredsstille alle kravene. Han ba meg lese mer om schizofreni, og det har jeg gjort. Jeg kjenner meg igjen i mye, for jeg har jo slitt med psykoser. Men jeg vet liksom ikke om det jeg har er alvorlig nok - innbiller meg at man må bryte fullstendig sammen og ha et skikkelig sammenbrudd før man kan få denne diagnosen. Ikke bare være psykotisk og delvis fungerende som meg.

Men gjennombruddet med Risperdal lar seg ikke betvile. Jeg har et sinn som i stor grad er psykotisk, og jeg har god nytte av anti-psykotika.

Jeg vil så gjerne at han skal forstå hvordan jeg opplever verden, hvordan jeg organiserer min virkelighet. Og jeg tror han begynner å skjønne det nå. Han har hele tiden snakket om schizofreni, men vært usikker. Jeg fyller kravene, men så er kontakten der. Den er god, selv om forholdet er problematisk og jeg ikke har tillit til ham. Det ville forklare så mye! Blant annet hvorfor jeg reagerer så mye sterkere enn søsknene mine på de vonde barndomsopplevelsene. Hvorfor de fungerer i jobb og sosialt liv, mens jeg ikke gjør det. Mens jeg i realiteten er iferd med å bli trygdet og de tilsynelatende har det helt bra. Hvorfor psykiateren min ikke når frem til meg, hvorfor jeg bruker like lang tid på terapien som en schizofren. Hvorfor jeg føler meg så lettet hver gang han tenker i psykosebaner og behandler meg som en psykotisk pasient. For dèt er noe han med sin lange erfaring virkelig kan!

Jeg tror vi hadde vært lettet begge to, om diagnosen viste seg å være schizofreni. Den fanger inn omfanget av den virkeligheten jeg lever i, og alvorligheten av symptomene. Og han ville føle seg på hjemmebane. Men så vil han jo ikke stille en feil diagnose. Og jeg vil ikke ha en så alvorlig diagnose om den ikke er 100% riktig. Ambivalens. En av A'ene i schizofreni.

[Gjest Liv-Heidi]

La oss nå tenke litt fritt her: La oss si at du fikk s.diagnosen i morgen: Hvor mye i livet ditt endres med denne diagnosen (måten å se dine plager)? Vil det være noen revolusjon eller må du bruke de hjelpemidlene du allerede har, som medisiner og terapi?

Jeg skjønner ikke at legen din har lov til å bruke så lang tid på å stille en diagnose?? Er det juridisk lovlig i grunn?

Jeg har fulgt innleggene dine en stund nå og jeg undres stadig over din iver etter å få en schizofreni diagnose? Hvorfor det betyr så mye for deg er for meg litt av en gåte? Hvorfor ser du deg ikke om etter godt løsninger, i stedet for å grave deg ned i diagnoser og hva psykiaterne måtte mene om deg? Schizofreni, dissosiativ eller hundre andre diagnoser ? Hva betyr det annet enn at du er et menneske som alle oss andre?

Du har ansvar for et lite barn. Han krever gode løsninger uansett hvilke diagnosetall du kommer ut med? Kunne du ikke løfte blikket bort fra din egen smerte for et øysblikk å se han?

[ulva]

La oss nå tenke litt fritt her: La oss si at du fikk s.diagnosen i morgen: Hvor mye i livet ditt endres med denne diagnosen (måten å se dine plager)? Vil det være noen revolusjon eller må du bruke de hjelpemidlene du allerede har, som medisiner og terapi?

Jeg skjønner ikke at legen din har lov til å bruke så lang tid på å stille en diagnose?? Er det juridisk lovlig i grunn?

Jeg har fulgt innleggene dine en stund nå og jeg undres stadig over din iver etter å få en schizofreni diagnose? Hvorfor det betyr så mye for deg er for meg litt av en gåte? Hvorfor ser du deg ikke om etter godt løsninger, i stedet for å grave deg ned i diagnoser og hva psykiaterne måtte mene om deg? Schizofreni, dissosiativ eller hundre andre diagnoser ? Hva betyr det annet enn at du er et menneske som alle oss andre?

Du har ansvar for et lite barn. Han krever gode løsninger uansett hvilke diagnosetall du kommer ut med? Kunne du ikke løfte blikket bort fra din egen smerte for et øysblikk å se han?

Jeg antar det kan synes ganske merkelig, ja, men det er viktig med en korrekt diagnose. Jeg er lei av den synsingen jeg har hørt i tre år nå. Hva hadde du gjort om legen din hadde sagt du kanskje hadde hjernesvulst, men at det likevel bare kunne være migrene? Hadde du ikke villet vite sannheten? Er det ikke viktig for den videre behandlingen? Det er faktisk det; blant annet for om jeg skal gå på anti-psykotika, hvordan han skal legge opp terapien og hva jeg kan forvente meg av livet fremover. Det er viktig for sønnen min at jeg har det best mulig, og jakten på en korrekt diagnose ER faktisk jakten på en løsning. Jeg vil også kunne gå på biblioteket og låne bøker for å vinne selvinnsikt. Men hva skal jeg lese om? Når ingen har definert problemet?

Så jeg ivrer igrunnen ikke etter å få en schizofreni-diagnose; faktisk har jeg motsatt meg sterkt enhver gang psykiateren min har tatt det opp. Jeg ivrer etter en avklaring. Og jeg vil vite hvorfor jeg er så dårlig nå at jeg ikke kan passe på sønnen min, klare studiene eller engang en vanlig dag uten forstyrrelser i tanke og sinn. Det har faktisk betydning om det skyldes en midlertidig forverring pga terapien, eller om det er en begynnende schizofreni. Jeg vil vite noe om hva jeg kan forvente meg av sykdommen, og jeg vil at psykiateren min skal forstå hvordan jeg sliter. Om det betyr at jeg må få en schizofreni-diagnose, så får det heller være slik. Jeg trenger en avklaring!

[Gjest Diary]

Jeg antar det kan synes ganske merkelig, ja, men det er viktig med en korrekt diagnose. Jeg er lei av den synsingen jeg har hørt i tre år nå. Hva hadde du gjort om legen din hadde sagt du kanskje hadde hjernesvulst, men at det likevel bare kunne være migrene? Hadde du ikke villet vite sannheten? Er det ikke viktig for den videre behandlingen? Det er faktisk det; blant annet for om jeg skal gå på anti-psykotika, hvordan han skal legge opp terapien og hva jeg kan forvente meg av livet fremover. Det er viktig for sønnen min at jeg har det best mulig, og jakten på en korrekt diagnose ER faktisk jakten på en løsning. Jeg vil også kunne gå på biblioteket og låne bøker for å vinne selvinnsikt. Men hva skal jeg lese om? Når ingen har definert problemet?

Så jeg ivrer igrunnen ikke etter å få en schizofreni-diagnose; faktisk har jeg motsatt meg sterkt enhver gang psykiateren min har tatt det opp. Jeg ivrer etter en avklaring. Og jeg vil vite hvorfor jeg er så dårlig nå at jeg ikke kan passe på sønnen min, klare studiene eller engang en vanlig dag uten forstyrrelser i tanke og sinn. Det har faktisk betydning om det skyldes en midlertidig forverring pga terapien, eller om det er en begynnende schizofreni. Jeg vil vite noe om hva jeg kan forvente meg av sykdommen, og jeg vil at psykiateren min skal forstå hvordan jeg sliter. Om det betyr at jeg må få en schizofreni-diagnose, så får det heller være slik. Jeg trenger en avklaring!

Hei Ulva!

Forstår deg godt i ditt ønske til å få en diagnose, du vil vite hvorfor du er som du er, og hva det er slik at du blir "normal" istedet for å gå rundt å være noe du ikke vet hva er.

Er du sikker på at det å lese om schizofeni er det beste for deg akkurat nå? vil ikke det bare føre til at du enten tilpasser deg schizofoni ubevisst for å endelig få diagnosen eller motarbeider deg sykdommen?

Jeg vet tror jeg har og er omtrent alt jeg leser om!

Slapp mer av Ulva (joda lett for meg å si) jeg skriver dagbok og fungerer helt fint for tiden, inbiller meg at den kommer til å bli veldig populær etter min død og at noen eksperter kommer til å lese den å tenke, å stakkars hun hadde jo ***** og det var det ingen som visste, tenk bare på hvor mye lettere hun kunne fått det dersom noen hadde visst om ***** da.

Hva vet jeg kansje finnes ****** allerede nå, jeg vet bare ikke at jeg har det, eller kansje ****** er en ufunnet psykisk greie enda, iallefall er min dagbok et bevis på at jeg har det.

[Gjest tod]

Jeg antar det kan synes ganske merkelig, ja, men det er viktig med en korrekt diagnose. Jeg er lei av den synsingen jeg har hørt i tre år nå. Hva hadde du gjort om legen din hadde sagt du kanskje hadde hjernesvulst, men at det likevel bare kunne være migrene? Hadde du ikke villet vite sannheten? Er det ikke viktig for den videre behandlingen? Det er faktisk det; blant annet for om jeg skal gå på anti-psykotika, hvordan han skal legge opp terapien og hva jeg kan forvente meg av livet fremover. Det er viktig for sønnen min at jeg har det best mulig, og jakten på en korrekt diagnose ER faktisk jakten på en løsning. Jeg vil også kunne gå på biblioteket og låne bøker for å vinne selvinnsikt. Men hva skal jeg lese om? Når ingen har definert problemet?

Så jeg ivrer igrunnen ikke etter å få en schizofreni-diagnose; faktisk har jeg motsatt meg sterkt enhver gang psykiateren min har tatt det opp. Jeg ivrer etter en avklaring. Og jeg vil vite hvorfor jeg er så dårlig nå at jeg ikke kan passe på sønnen min, klare studiene eller engang en vanlig dag uten forstyrrelser i tanke og sinn. Det har faktisk betydning om det skyldes en midlertidig forverring pga terapien, eller om det er en begynnende schizofreni. Jeg vil vite noe om hva jeg kan forvente meg av sykdommen, og jeg vil at psykiateren min skal forstå hvordan jeg sliter. Om det betyr at jeg må få en schizofreni-diagnose, så får det heller være slik. Jeg trenger en avklaring!

Jeg kjenner meg mye igjen i ønsket om å få en avklaring angående egen patologi. Jeg har jo prestert å havne hos et psykoseteam, som er spesialisert på schizofrenibehandling - men jeg (og psykologen min, tror jeg) tviler sterkt på at jeg er schizofren. Det kan virke som jeg har en tendens til å komme inn i psykoseaktige depresjoner - i mellom dem kan jeg ha lengre perioder hvor jeg fungerer relativt normalt.

Likevel tror jeg det er noe føkk med personligheten min, dette gjelder særlig identitetsfølelsen og nære forhold. Jeg ser at mange av symptomene på borderline stemmer for min del.

Foreløpig har jeg likevel ikke spurt om hva slags diagnose jeg har fått (om noen). I dag ga jeg imidlertid endelig fra meg den jævla MMPI-testen. Jeg og psykologen skal gå gjennom resultatene av den i neste uke; jeg har da tenkt å spørre om hun har gitt meg noen diagnose og hvor føkka hun egentlig tror jeg er.

Likevel tror jeg det er en illusjon å tro at en diagnose/ikke diagnose skulle gjøre noen forskjell. Om f eks tretti år vil antakelig de psykiatriske diagnosene se ganske annerledes ut en i dag. De er vilkårlige. De er ord.

Likvel er jeg enig i at en diagnose kan gi en viss orden i en kaotisk virkelighet; man kan si: jeg tenker/handler/føler slik og slik fordi jeg har den og den diagnosen. Og jeg er enig i at den også kan være viktig for tiktig behandling.

Men jeg tror også man kan tenke mer pragmatisk - tenke forbi diagnosene. Hvis du synes du har godt utbytte av antipsykotika, så er det sannsynligvis riktig medisin for deg. Man må ikke være schizofren for å få utbytte av antipsykotika.

Men jeg skjønner ønsket ditt veldig godt: gi meg en diagnose så jeg kan lene meg mot den, så jeg kan bli tatt vare på, så jeg kan bli unnskyldt etc etc. Jeg tenker akkurat sånn selv, og jeg kommer ikke til å slutte å tenke sånn.

Men reint intellektuelt ser jeg også det ufruktbare i denne tekningen. Smerten blir ikke mindre om den heter borderline eller schizofreni eller hva enn. Det hjelper ikke en gang at smerte heter smerte. Det er ord. Og bortenfor ordene fins

[ulva]

Jeg kjenner meg mye igjen i ønsket om å få en avklaring angående egen patologi. Jeg har jo prestert å havne hos et psykoseteam, som er spesialisert på schizofrenibehandling - men jeg (og psykologen min, tror jeg) tviler sterkt på at jeg er schizofren. Det kan virke som jeg har en tendens til å komme inn i psykoseaktige depresjoner - i mellom dem kan jeg ha lengre perioder hvor jeg fungerer relativt normalt.

Likevel tror jeg det er noe føkk med personligheten min, dette gjelder særlig identitetsfølelsen og nære forhold. Jeg ser at mange av symptomene på borderline stemmer for min del.

Foreløpig har jeg likevel ikke spurt om hva slags diagnose jeg har fått (om noen). I dag ga jeg imidlertid endelig fra meg den jævla MMPI-testen. Jeg og psykologen skal gå gjennom resultatene av den i neste uke; jeg har da tenkt å spørre om hun har gitt meg noen diagnose og hvor føkka hun egentlig tror jeg er.

Likevel tror jeg det er en illusjon å tro at en diagnose/ikke diagnose skulle gjøre noen forskjell. Om f eks tretti år vil antakelig de psykiatriske diagnosene se ganske annerledes ut en i dag. De er vilkårlige. De er ord.

Likvel er jeg enig i at en diagnose kan gi en viss orden i en kaotisk virkelighet; man kan si: jeg tenker/handler/føler slik og slik fordi jeg har den og den diagnosen. Og jeg er enig i at den også kan være viktig for tiktig behandling.

Men jeg tror også man kan tenke mer pragmatisk - tenke forbi diagnosene. Hvis du synes du har godt utbytte av antipsykotika, så er det sannsynligvis riktig medisin for deg. Man må ikke være schizofren for å få utbytte av antipsykotika.

Men jeg skjønner ønsket ditt veldig godt: gi meg en diagnose så jeg kan lene meg mot den, så jeg kan bli tatt vare på, så jeg kan bli unnskyldt etc etc. Jeg tenker akkurat sånn selv, og jeg kommer ikke til å slutte å tenke sånn.

Men reint intellektuelt ser jeg også det ufruktbare i denne tekningen. Smerten blir ikke mindre om den heter borderline eller schizofreni eller hva enn. Det hjelper ikke en gang at smerte heter smerte. Det er ord. Og bortenfor ordene fins

Takk for et fint svar. Det verste er vel at psykiateren min forvirrer meg slik. Først sier han at jeg høres ut som et oppslagsverk i psykiatri, og at han derfor må være skeptisk til hva jeg hadde å si om medisiner, og at han ikke kan la seg overbevise på det grunnlaget alene. I samme timen sier han at jeg ikke kunne presses til å bruke anti-psykotika tidligere fordi han ikke hadde noen schizofreni-diagnose å støtte seg til - altså har han det nå??? Jeg blir så forvirret over alt dette, og det er i grunnen det verste. Jeg vil så gjerne vite hva som er galt med meg - og jeg vet at jeg hele tiden signaliserer både og til psykiateren min. Ja, jeg vil ha denne diagnosen - nei, jeg vil ikke høre snakk om det! Så det er ikke rart om han føler at han må trå varsomt rundt meg.

Akkurat nå er jeg faktisk skikkelig sint på ham fordi han fikk meg til å kjøpe et opplysningshefte om schizofreni, og jeg kjenner meg igjen i så mye. Som om det faktisk var hans feil at jeg har problemer! Men hvem andre skal jeg bli sint på? Det er iallefall bedre enn at jeg vender sinnet innover igjen, og gjør nye forsøk på å ta livet av meg. Skal ta det med på fredag og se på det sammen med ham. Det var tross alt hans ide.

Du er heldig som har blitt del av et psykoseteam. Jeg føler at støtten rundt meg er elendig. De hadde ingen oppfølging på det psykiatriske sykehuset jeg var på, og det savner jeg. Sammen med en skikkelig evaluering. De bare skyfler meg rundt, og gjør meg frustrert ved å ikke se hvordan jeg sliter og ved å forvirre meg med diagnoser. Du er heldig, tross alt. Med meg er det lite sannsynlig at psykosene skyldes depresjonen, men snarere motsatt. Gruer meg til fredag, men synes det skal bli en lettelse også. Så får jeg høre hva han mener - kanskje han faktisk mener det HELE fredagen!?

[uffamei]

Hei Ulva!

Forstår deg godt i ditt ønske til å få en diagnose, du vil vite hvorfor du er som du er, og hva det er slik at du blir "normal" istedet for å gå rundt å være noe du ikke vet hva er.

Er du sikker på at det å lese om schizofeni er det beste for deg akkurat nå? vil ikke det bare føre til at du enten tilpasser deg schizofoni ubevisst for å endelig få diagnosen eller motarbeider deg sykdommen?

Jeg vet tror jeg har og er omtrent alt jeg leser om!

Slapp mer av Ulva (joda lett for meg å si) jeg skriver dagbok og fungerer helt fint for tiden, inbiller meg at den kommer til å bli veldig populær etter min død og at noen eksperter kommer til å lese den å tenke, å stakkars hun hadde jo ***** og det var det ingen som visste, tenk bare på hvor mye lettere hun kunne fått det dersom noen hadde visst om ***** da.

Hva vet jeg kansje finnes ****** allerede nå, jeg vet bare ikke at jeg har det, eller kansje ****** er en ufunnet psykisk greie enda, iallefall er min dagbok et bevis på at jeg har det.

Hei,hei til dere alle.

Skal ikke prøve å stille noen diagnoser,det er ikke "mitt felt"

.-Går i såkalt langtidsterapi;over flere år.Det som slår meg,er hvor lite opptatt jeg i lange perioder er/var av diagnose®.Inntil han på spørsmål sa at alle som går her har en diagnose,for det krever Trygde-

kontoret i fht refusjonsordningen.Har slått meg til ro med det;likeså at når tiden var moden og jeg så ut til å tåle det;fikk vite hans syn på saken.Selvsagt strittet jeg i mot det jeg kunne,på alle måter.Like rolig hevder han sitt syn;at diagnosen fra den gang er riktig.

Like rolig forteller han at det er ikke diagnosen i seg selv vi skal jobbe utifra;men hvordan problemer i forbindelse med den hindrer meg i en normal livsutfoldelse;både familiært,blant venner og i yrkeslivet.Han vil prøve å få meg til å forstå at jeg LAR MEG bli styrt av så mye,som igjen gjør at jeg nærmest fører meg selv inn i selvmedlidenhet,dårlig selvbilde osv.osv.

Det viktigste han prøver å få meg til å forstå,nemlig å gi for mye ros,støtte "dulle med,synes synd på";er å gjøre meg en bjørnetjeneste på lang sikt.Vi må lære oss til å løfte blikket opp fra oss selv;se rundt oss,og kanskje noe viktig han sa en stund før påske:lære å tenke positivt,og ikke minst øve på "være-frisk-leken".

Det meste har hjulpet meg et godt stykke på vei,selvom mye gjenstår.

Dessuten;vi blir ganske uspiselige når vi er på det mest selvopptatte(dvs:syns synd på oss selv...)

Bare en liten tanke sånn like før midnatt...

Godnatt,da...

[Mimmy]

Hei,hei til dere alle.

Skal ikke prøve å stille noen diagnoser,det er ikke "mitt felt"

.-Går i såkalt langtidsterapi;over flere år.Det som slår meg,er hvor lite opptatt jeg i lange perioder er/var av diagnose®.Inntil han på spørsmål sa at alle som går her har en diagnose,for det krever Trygde-

kontoret i fht refusjonsordningen.Har slått meg til ro med det;likeså at når tiden var moden og jeg så ut til å tåle det;fikk vite hans syn på saken.Selvsagt strittet jeg i mot det jeg kunne,på alle måter.Like rolig hevder han sitt syn;at diagnosen fra den gang er riktig.

Like rolig forteller han at det er ikke diagnosen i seg selv vi skal jobbe utifra;men hvordan problemer i forbindelse med den hindrer meg i en normal livsutfoldelse;både familiært,blant venner og i yrkeslivet.Han vil prøve å få meg til å forstå at jeg LAR MEG bli styrt av så mye,som igjen gjør at jeg nærmest fører meg selv inn i selvmedlidenhet,dårlig selvbilde osv.osv.

Det viktigste han prøver å få meg til å forstå,nemlig å gi for mye ros,støtte "dulle med,synes synd på";er å gjøre meg en bjørnetjeneste på lang sikt.Vi må lære oss til å løfte blikket opp fra oss selv;se rundt oss,og kanskje noe viktig han sa en stund før påske:lære å tenke positivt,og ikke minst øve på "være-frisk-leken".

Det meste har hjulpet meg et godt stykke på vei,selvom mye gjenstår.

Dessuten;vi blir ganske uspiselige når vi er på det mest selvopptatte(dvs:syns synd på oss selv...)

Bare en liten tanke sånn like før midnatt...

Godnatt,da...

Skjønner godt at du vil ha en diagnose, fordi det føles som en enorm lettelse (kan gjøre) å vite hva det er som er galt. Og så lenge som du har vært i terapi, og siden du har vært (er?) innlagt også, så må de ha en diagnose på det.

Og du har innsynsrett i journalen din, dersom de ikke vil at du skal vite enkelte ting, fordi det vil skade din psykiske helse vesentlig. Men i utgangspunktet så har du full innsynsrett, så jeg kan ikke skjønne at de skal kunne nekte deg å få (ihvertfall) vite diagnosen din.

Jeg har alltid fått vite alt som har stått om meg, jeg har fått se journalen min da jeg sluttet hos en behandler, og tok den selv med til neste behandler.

Klem fra

[Gjest Liza i London]

Kjære ulva

jeg leser alltid innleggene dine - og har ofte hatt lyst til å svare deg, uten helt å vite hva jeg skulle si.

tod skriver lengre nede noe av det samme jeg tenker - diagnoser er bare et forsøk på å skape en orden, et grovt arbeidsredskap - men de forandrer seg. Tenk bare på nevrosebegrepet - i mange år ble pasienter hjulpet, nå er den diagnosen forsvunnet fra manualene, - men hjelpen finnes fortsatt.

For lenge siden - mens jeg holdt på med utdannelsen min - hadde vi en kursrekke som het "How psychotherapy heals"

Det er utgitt en bok med den tittelen, og noe av det forfatteren legger vekt på er å finne ut "where the patient hurts". Og det var nettopp det vi ble innprentet - det å lytte til hvor smerten kommer fra.

Kan du ikke se på deg selv som et menneske,- uansett diagnose - som har et sinn fyllt av smerte ? Det er denne smerten som må avhjelpes.

Om barnet ditt hadde slått seg og var fullt av skrubbsår, hva ville være viktigst for deg da?

Å lindre skrubbsårene - eller å vurdere alvorlighetsgraden av dem ?

Kanskje, hvis du makter å heve blikket fra jakten på diagnoser, vil psykiateren din være i stand til å avhjelpe den enorme dype smerten du opplever.

Jeg ønsker deg alt godt - og jeg er overbevist om at hjelpen finnes hvis du er villig til å ta imot den!