Mannen som ikke ville være far

[Gjest Ensom sønn]

Når jeg tenker tilbake på oppveksten min, er det et minne som jeg trur må være det eldste. Det er fra barnerommet som min bror og jeg delte i vårt første hus. Mamma og pappa hadde bygget det sammen. Jeg kan ikke ha vært mer enn 3 - 4 år gammel, det er legge tid for min bror og meg. Den dagen hadde vi fått hvert vårt fly, det var av den tyden som henger i en snor, og propellen blir drevet av en batterimotor. Kan huske at vi lå i hver vår seng og så opp på flyene som fløy i store sirkler over oss. Mamma og pappa stod ved siden av sengene våre og så ned på oss. Dette er den enseste gangen jeg kan huske de sammen, en stund etter dette flyttet vi fra huset og pappa.

Vi har en del minner sammen med pappa, men de er alle delt inn i forskjellige helger, eller ferier. Jeg skal ikke klage, det finnes mange barn som ikke har hatt gleden av å ha en far som tar de med på påskefjellet, eller sommerferie til Skara Sommerland. Det har ikke alltid vært flotte ferier, jeg husker ett år, da hadde han helt glemt bort min bror og meg. I nesten to uker av en sommerferie var vi nødt til å holde oss i nærheten av huset i tilfelle han ringte, min mor var nødt til å jobbe, og han ringte aldri. I ettertid viste det seg at han helt hadde glemt bort at vi skulle på ferie til han i de ukene, han hadde vært på ferie i Italia med sin nye kjæreste. Men ettersom jeg har blitt eldre, og langt flere skuffelser har føyd seg inn i rekken, har jeg fortsatt vanskligheter med å se at han viser sann glede ved å være sammen med oss. Hvordan kan en far og hans to sønner være så forskjellige. Det er klart, hadde vi vokst opp med han, ville vi vel kanskje tatt etter flere av hans egenskaper og væremåter. Fortsatt har jeg tilgode å høre han si hvor stolt han er av meg. De helt store prestasjonene på skolebenken har uteblitt, men jeg har likevel kommet meg igjennom systemet, og endt opp ganske greit. En og annen omvei har det vært, men jeg har i dag en jobb som jeg er ganske stolt av, hvorfor kan har ikke se det? Hvorfor kan han ikke klappe meg på skulderen og si: ? Sønnen min, jeg synes du har vært flink. Jeg er virkelig stolt av deg?. Hadde han bare visst hvor mye det hadde betydd for meg. Hvor mye enklere det hadde gjort det for meg, og kunne tilgi han alle de skuffelsene han har gitt meg, og min bror.

Jobben har alltid vært en stor del av hans liv, men jeg vil likevel ikke si at han ikke har gjort noe for oss. Som barn fikk jeg ganske flott gaver både til fødselsdag og jul. Som 16 åring fikk jeg moped, og da jeg fylte 18 fikk jeg bil. Selv i dag kjører jeg rundt i en bil som han har gitt meg. Men HVORFOR føler jeg at dette ikke er nok! Er jeg bare en bortskjemt unge som ikke kan sette pris på de flotte gavene?

Det er sjelden vi snakker i telefonen sammen. Min bror er mye flinkere til å holde kontakten med han i dag. Det skyldes at det er han som hele tiden tar kontakt. Det sies at man skal hedre sin Far og sin Mor, men jeg ser ikke hvorfor det alltid er vi som skal gi. Siden jeg har vært gammel nok til det, har jeg alltid husket på å ringe han på farsdager og hans fødselsdager. Det samme kan ikke han si. Flere en en gang har han glemt det, og selv om en tusenlapp noen dager, eller uker senere er god å ha. Er det vel ikke alltid det jeg har behov for...

Jeg er ikke sikker på hvordan jeg ville reagert i dag hvis han plutselig ville snudd på det hele. Ville jeg greid å ta han inn i mitt liv? Det veit jeg ikke, kanskje fordi han har aldri helt har hatt noen plass der.

[Gjest Christell]

Dette var et dypt innlegg slike sene nattetimer.

Jeg har selv vokst opp uten min bioligiske far, og har verken fått kjærlighet eller presanger.

Du har fått masse presanger, men tydligvis ingen eller lite kjærlighet.

Jeg synes dette innlegget viser hvor viktig kjærlighet og omtanke er for oss mennesker. Jeg vil prøve å huske på dette, og være flink til å gi kjærlighet og rosende ord til min lille datter:-)

Takk for et flott innlegg.

[Ninaelin]

Det var gripende å lese innlegget ditt.

Særlig var det gripende fordi mine egne barn har hatt en far som viste dem lite oppmerksomhet etter skilsmissen vår. Gjennom mange år fikk mine barn fikk verken gaver, ferier, oppmuntring eller telefonsamtaler fra sin far.

Jeg vet at de ventet og forventet, og at de har sittet skuffet tilbake etter fagre løfter.

Det var ikke mulig for meg å kompensere for dette på en fullverdig måte, og jeg undrer mange ganger over hvilke følelsesmessige "skader" barna mine kan være påført som en følge av å være ignorert av sin far.

De virker imidlertid sunne og ansvarsbevisste, og jeg håper at de - som foreldre selv - har lært og vil være bedre foreldre enn faren noen gang var.