tabu?

[Gjest nyah_lita84]

jeg snakket med min far i går om selvmordstanker og depresjon og lignende.. jeg er selv midt opp i dette..

det rare er at da jeg nevnte dette for han så sa han bare at dette ikke er noe å snakke om, at jeg ikke må fortelle dette til noen og spesielt ikke fagrolk for da blir det bare så mye styr... jeg skjønnte ingenting, det er vel nettopp derfor jeg går til psykolog, for å få hjelp for desse tankene.. jeg vart ganske lei meg, og bestemte meg for å ikke snakke mer med han om dette..

det jeg nå lurer på, er: er virkelig slike ting SÅ tabu enda????

på forhånd takk for alle svar!

m.v.h. nyah-lita

[soleil]

Jeg syns det er trist å høre at faren din mente at du ikke skal snakke med noen om selvmordstankene dine.

Mitt inntrykk er at psykiske problemer er både mindre tabu og at det er mer kunnskap om det blant folk flest og fagfolk i dag.

Det kan nok dessverre hende at faren din ikke er helt oppdatert eller at han rett og slett syns det var for vondt å ta innover seg det du sa.

Det er smertefullt å høre at ens nærmeste og spesielt ens barn har det så vondt. Og når en får slike budskap kan det være fort gjort å sperre av.

Når han får litt tid på seg kan det hende han får forståelse for viktigheten av at du får profesjonell hjelp.

------

Da jeg var 15 og var dypt deprimert og ble innlagt på psykiatrisk sykehus var det en forelder til en av vennene mine som foreslo at vi skulle si at jeg var innlagt på vanlig sykehus, å juge.

Tror ingen i min omgangskrets kunne funnet på noe så dumt i dag.

Har fått mye mer forståelse av å si det som det var. Enda jeg gikk på ungdomsskolen og psykiske problemer var noe man ikke visste mye om.

(Dette var i 1995 og i dag er dette temaet mer opplyst - heldigvis)

[Gjest nyah_lita84]

Jeg syns det er trist å høre at faren din mente at du ikke skal snakke med noen om selvmordstankene dine.

Mitt inntrykk er at psykiske problemer er både mindre tabu og at det er mer kunnskap om det blant folk flest og fagfolk i dag.

Det kan nok dessverre hende at faren din ikke er helt oppdatert eller at han rett og slett syns det var for vondt å ta innover seg det du sa.

Det er smertefullt å høre at ens nærmeste og spesielt ens barn har det så vondt. Og når en får slike budskap kan det være fort gjort å sperre av.

Når han får litt tid på seg kan det hende han får forståelse for viktigheten av at du får profesjonell hjelp.

------

Da jeg var 15 og var dypt deprimert og ble innlagt på psykiatrisk sykehus var det en forelder til en av vennene mine som foreslo at vi skulle si at jeg var innlagt på vanlig sykehus, å juge.

Tror ingen i min omgangskrets kunne funnet på noe så dumt i dag.

Har fått mye mer forståelse av å si det som det var. Enda jeg gikk på ungdomsskolen og psykiske problemer var noe man ikke visste mye om.

(Dette var i 1995 og i dag er dette temaet mer opplyst - heldigvis)

takk for fint svar..

ja, jeg kan tenke meg at det var tungt for min far å høre dette... men hadde han giddet å følge med og bry seg så hadde ikke dette kommet som noen særlig stor "bombe"... jeg har snakket med mamma om dette før, og jeg har fått lege- og psykolog-hjelp så det går bra nå..

men i går føltes det riktig å snakke med far om dette... og det var så sårende at han bare satt der og mente jeg ikke burde snakke om det....

det er jo tross alt derfor, at jeg har holdt dette inne i meg siden jeg var 16(er 19 nå), det er så gale som det er....

har du kommet deg helt ut av depresjonen? ingen tilbakefall? jeg er så redd for at det skal skje med meg.. jeg vet ikke om jeg orker å ha det så vondt mer...

takk for svar!

m.v.h.

[soleil]

takk for fint svar..

ja, jeg kan tenke meg at det var tungt for min far å høre dette... men hadde han giddet å følge med og bry seg så hadde ikke dette kommet som noen særlig stor "bombe"... jeg har snakket med mamma om dette før, og jeg har fått lege- og psykolog-hjelp så det går bra nå..

men i går føltes det riktig å snakke med far om dette... og det var så sårende at han bare satt der og mente jeg ikke burde snakke om det....

det er jo tross alt derfor, at jeg har holdt dette inne i meg siden jeg var 16(er 19 nå), det er så gale som det er....

har du kommet deg helt ut av depresjonen? ingen tilbakefall? jeg er så redd for at det skal skje med meg.. jeg vet ikke om jeg orker å ha det så vondt mer...

takk for svar!

m.v.h.

Dette blir på en måte min historie, da. Vet ikke om det er til hjelp, men jeg kan ihvertfall fortelle deg en historie om at en depresjon ikke behøver å bety slutten.

Som sagt var jeg 15 da jeg ble deprimert og innlagt for første gang. Etter dette brukte jeg stemningsstabiliserende medisin i noen måneder. Jeg ble gradvis bra og kom tilbake til mitt gamle jeg.

Følte at jeg ble litt fort voksen og det har hatt sine fordeler og ulemper. det ble reflekterte norsk-stiler av det, men i forhold til vennene mine virket jeg kanskje et par år eldre.

Etter dette var jeg frisk og følte meg i god form i mange år.

Jeg gjennomførte videregående etter planen og hadde kjærester og levde et normalt ungdomsliv.(Til BUP's store overasskelse, de trodde det kom til å gå rett i dass uten oppfølging fra dem og medisiner)

Da jeg var 22 opplevde jeg å bli manisk (unormalt oppstemt) og psykotisk.

Nå har jeg brukt stemningsstabilisator (Litium) i et år og fungerer bra.

I juni har jeg gjennomført en treårig utdannelse på høgskole og jeg er fornøyd med livet mitt og helsa.

Jeg har hele tiden vært åpen om sykdommen (bipolar lidelse)ovenfor de rundt meg og det har jeg vunnet mye på. Har ikke opplevd å få negative tilbakemeldinger.

For noen er psykiske lidelser et ukjent område, men ved å spille på det som er felles for folk og å forklare enkelt så er det min erfaring at folk forstår.

Det jeg vil ha fram er at selv om det kan være tunge perioder i livet så går det som oftest over. Det er ingen grunn til å gi opp om man møter motgang. (Jeg har selvfølgelig full forståelse av at mange har hatt det mye verre enn meg)

Noen klisjeer som sier det kort og godt,men som er pyton å høre når man er deppa:

"Noen ganger kommer man så langt ned at det kan ikke bli annet enn bedre "Det er i motbakke det går oppover!"

Jeg syns ikke det er noen grunn til å skamme seg over å ha psykiske problemer.

Mange av de innlagte syns jeg var flotte, spennende, morsomme og intelligente mennesker.

Jeg syns det heller ikke er noen skam å søke hjelp. Tvert imot. Det betyr å ta ansvar.

Lykke til videre nyah_lita84!

[Gjest nyah_lita84]

Dette blir på en måte min historie, da. Vet ikke om det er til hjelp, men jeg kan ihvertfall fortelle deg en historie om at en depresjon ikke behøver å bety slutten.

Som sagt var jeg 15 da jeg ble deprimert og innlagt for første gang. Etter dette brukte jeg stemningsstabiliserende medisin i noen måneder. Jeg ble gradvis bra og kom tilbake til mitt gamle jeg.

Følte at jeg ble litt fort voksen og det har hatt sine fordeler og ulemper. det ble reflekterte norsk-stiler av det, men i forhold til vennene mine virket jeg kanskje et par år eldre.

Etter dette var jeg frisk og følte meg i god form i mange år.

Jeg gjennomførte videregående etter planen og hadde kjærester og levde et normalt ungdomsliv.(Til BUP's store overasskelse, de trodde det kom til å gå rett i dass uten oppfølging fra dem og medisiner)

Da jeg var 22 opplevde jeg å bli manisk (unormalt oppstemt) og psykotisk.

Nå har jeg brukt stemningsstabilisator (Litium) i et år og fungerer bra.

I juni har jeg gjennomført en treårig utdannelse på høgskole og jeg er fornøyd med livet mitt og helsa.

Jeg har hele tiden vært åpen om sykdommen (bipolar lidelse)ovenfor de rundt meg og det har jeg vunnet mye på. Har ikke opplevd å få negative tilbakemeldinger.

For noen er psykiske lidelser et ukjent område, men ved å spille på det som er felles for folk og å forklare enkelt så er det min erfaring at folk forstår.

Det jeg vil ha fram er at selv om det kan være tunge perioder i livet så går det som oftest over. Det er ingen grunn til å gi opp om man møter motgang. (Jeg har selvfølgelig full forståelse av at mange har hatt det mye verre enn meg)

Noen klisjeer som sier det kort og godt,men som er pyton å høre når man er deppa:

"Noen ganger kommer man så langt ned at det kan ikke bli annet enn bedre "Det er i motbakke det går oppover!"

Jeg syns ikke det er noen grunn til å skamme seg over å ha psykiske problemer.

Mange av de innlagte syns jeg var flotte, spennende, morsomme og intelligente mennesker.

Jeg syns det heller ikke er noen skam å søke hjelp. Tvert imot. Det betyr å ta ansvar.

Lykke til videre nyah_lita84!

takk for utfyllende svar! da jeg leste innlegget ditt, fikk jeg en følelse av at vi to er i samme båt. jeg har også vært manisk, og har nå nettopp fått diagnosen bipolar hypomanisk depressiv....

jeg har ingen problemer med å være åpen om sykdommen min og har også fått bare positive tilbakemeldinger.

det at far ikke tåler at jeg er åpen om dette, er nok en del av hans personlighet. han har alltid ment at det er bedre å holde ting for seg selv.

jeg tar ikke dette innover meg, men jeg syntes likevel at det var litt trist å ikke kunne prate med min egen far om noe så pass viktig...

jeg har det fint nå, går på allmennfag, siste året, men skal ta det oppjen til neste år for å klare eksamen, slikt press klarer jeg ikke nå. det er jo tross alt ikke mer enn 9 mnd siden depresjonen meldte sin ankomst hos meg...

høres det jeg har fortalt nå klokt ut?

m.v.h.

[soleil]

takk for utfyllende svar! da jeg leste innlegget ditt, fikk jeg en følelse av at vi to er i samme båt. jeg har også vært manisk, og har nå nettopp fått diagnosen bipolar hypomanisk depressiv....

jeg har ingen problemer med å være åpen om sykdommen min og har også fått bare positive tilbakemeldinger.

det at far ikke tåler at jeg er åpen om dette, er nok en del av hans personlighet. han har alltid ment at det er bedre å holde ting for seg selv.

jeg tar ikke dette innover meg, men jeg syntes likevel at det var litt trist å ikke kunne prate med min egen far om noe så pass viktig...

jeg har det fint nå, går på allmennfag, siste året, men skal ta det oppjen til neste år for å klare eksamen, slikt press klarer jeg ikke nå. det er jo tross alt ikke mer enn 9 mnd siden depresjonen meldte sin ankomst hos meg...

høres det jeg har fortalt nå klokt ut?

m.v.h.

Hei igjen!

Det kan være fornuftig å ta opp igjen noen fag eller et år om du ikke greier å gjennomføre det nå.

Mye press og stress kan som du sikkert vet føre til nye sykdomsepisoder.

Jeg har dessverre ingen gode råd til deg i forhold til din far. Noen har den holdningen at problemer skal man holde for seg selv og holdninger er vonde å vende, dessverre.

Kan hende han etterhvert tar innover seg at du har noe å stri med, men i mellomtiden får du støtte deg til de som allerede viser forståelse for deg.