NHD: er det lov å unnlate å sette diagnose?

[Gjest Liv-Heidi]

Er det virkelig lovlig å unnlate å sette en diagnose etter 3 år i terapi??? Jeg mener, NOE må vel ha kommet til vedkommende, etter mange timer i samtale?

Har psykiatere og andre behandlere "lov" til å nekte å innformere pasienten om hva han tenker om diagnose? Og hva med pasientens innsynsrett i journal?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Er det virkelig lovlig å unnlate å sette en diagnose etter 3 år i terapi? Jeg mener, NOE må vel ha kommet til vedkommende, etter mange timer i samtale?

S: Nei, det er ikke lov.

Har psykiatere og andre behandlere "lov" til å nekte å innformere pasienten om hva han tenker om diagnose?

S: Behandler har informasjonsplikt, og pasient har informasjonsrett.

Og hva med pasientens innsynsrett i journal?

S: Den er så godt som absolutt. Du har full innsynsrett. En skal være svært skeptisk til behandlere som ikke vi la deg se hele journalen.

Klageinstans for alle disse forhold er Fylkeslegen.

[Gjest huva]

Er det virkelig lovlig å unnlate å sette en diagnose etter 3 år i terapi? Jeg mener, NOE må vel ha kommet til vedkommende, etter mange timer i samtale?

S: Nei, det er ikke lov.

Har psykiatere og andre behandlere "lov" til å nekte å innformere pasienten om hva han tenker om diagnose?

S: Behandler har informasjonsplikt, og pasient har informasjonsrett.

Og hva med pasientens innsynsrett i journal?

S: Den er så godt som absolutt. Du har full innsynsrett. En skal være svært skeptisk til behandlere som ikke vi la deg se hele journalen.

Klageinstans for alle disse forhold er Fylkeslegen.

Har man ikke lov å nekte pasienten å lese sin journal dersom det er overhengende fare for at innholdet vil være til skade for pasienten? Men at da kanskje pårørende etter samtykke fra pasienten kan lese den eller noe sånnt?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har man ikke lov å nekte pasienten å lese sin journal dersom det er overhengende fare for at innholdet vil være til skade for pasienten? Men at da kanskje pårørende etter samtykke fra pasienten kan lese den eller noe sånnt?

Legg merke til mitt "så godt som......".

Jeg har aldri vært i en slik situasjon at jeg har ment pasienten kan ta alvorlig skade av å lese sin journal.

Men du har rett. Det finnes et slikt unntak.

[Mimmy]

Legg merke til mitt "så godt som......".

Jeg har aldri vært i en slik situasjon at jeg har ment pasienten kan ta alvorlig skade av å lese sin journal.

Men du har rett. Det finnes et slikt unntak.

Hva er det unntaket?

Og kan pårørende virkelig lese journalen din med ditt samtykke, men ikke du selv?

[Gjest Huva]

Legg merke til mitt "så godt som......".

Jeg har aldri vært i en slik situasjon at jeg har ment pasienten kan ta alvorlig skade av å lese sin journal.

Men du har rett. Det finnes et slikt unntak.

OK, jeg overså nok noe der. Tenker selv på å få ut notater fra min ekspsykolog. Skrev så mye da som jeg leverte, og nå vil jeg gjerne se hva jeg tenkte å skrev den gang..Redd for at det er litt sært å ville ha tilbake egne notater, men.., kanskje det kan gi noe innsikt og hjelp i praksis å se hvordan en tenker når en er deprimert. Nå er det liksom mer på avstand..

[Gjest Huva]

Hva er det unntaket?

Og kan pårørende virkelig lese journalen din med ditt samtykke, men ikke du selv?

Unntaket er hvis det er overhengende fare for at du kan ta skade av å lese din egen journal. Det med pårørende er jeg ikke -helt- sikker på, men mener det var noe om det.., det har kanskje noe med rettssikkerhet eller noe, at noen skal ha mulighet til å klage på behandlingen om ikke pasienten selv har det?

[soleil]

Hva er det unntaket?

Og kan pårørende virkelig lese journalen din med ditt samtykke, men ikke du selv?

Pårørende har ingen rett til å få lese dine journaler eller å få vite noe om din sykdom fra lege eller behandler.

Det kan sikkert gjøres unntak om du ønsker at pårørende skal få informasjon om noe eller lese noe.

Du kan samtykke til at pårørende skal få vite litt om din tilstand når du er innlagt for eksempel, men du må være i såpass god form når du samtykker at det kan regnes som et gyldig samtykke. (samtykkekompetanse)

Det som helsepersonell formidler til pårørende er etter min erfaring overfladisk informasjon om at "i dag har hun vært rolig", "hun begynner å bli friskere" osv.

Taushetsplikten står sterkest, selv om det er forståelig at pårørende har behov for informasjon.

Dette kan for eksempel løses ved "informasjonsmøter" med pasienten, pårørende og behandler.

Behandler og pasient bør på forhånd være enige om hva som kan fortelles og pasienten skal bestemme hva pårørende skal få av informasjon om pasientens tilstand.

Pasientrettighetsloven:

http://www.lovdata.no/all/nl-19990702-063.html

I kapittel 5 står det om rett til innsyn i journal

Lov om helsepersonell:

http://www.lovdata.no/all/nl-19990702-064.html

Kapittel 5 er om taushetsplikt

Kapittel 8 er om dokumentasjonsplikt (journalføring)

Psykisk helsevernloven:

http://www.lovdata.no/all/nl-19990702-062.html

[Gjest ikke undertegnet]

OK, jeg overså nok noe der. Tenker selv på å få ut notater fra min ekspsykolog. Skrev så mye da som jeg leverte, og nå vil jeg gjerne se hva jeg tenkte å skrev den gang..Redd for at det er litt sært å ville ha tilbake egne notater, men.., kanskje det kan gi noe innsikt og hjelp i praksis å se hvordan en tenker når en er deprimert. Nå er det liksom mer på avstand..

Jeg fikk tilsendt mine notater nå et år etterpå.

Psyker'n var skikkelig sur fordi jeg gav han så mye å lese.

Så han hadde tellet sidene og det lå ved et brev om at herved returnerte ha 34 sider. (hehe)

Dette var skrevet i løpet av 2 år. Det kan da vel ikke være noe å klage over?

[soleil]

Jeg fikk tilsendt mine notater nå et år etterpå.

Psyker'n var skikkelig sur fordi jeg gav han så mye å lese.

Så han hadde tellet sidene og det lå ved et brev om at herved returnerte ha 34 sider. (hehe)

Dette var skrevet i løpet av 2 år. Det kan da vel ikke være noe å klage over?

34 sider på to år er ikke noe å stønne over. Det blir ikke mer enn omtrent 1 side i måneden.

Jeg tror det er kjipere for en terapeut å oppleve at en må dra ordene ut av pasienten.

Uansett er det DINE behov som skal dekkes i terapien.

Skriving kan være en fin terapiform for mange, synd en ikke blir oppmuntret til å bruke det mer.

[Mimmy]

Pårørende har ingen rett til å få lese dine journaler eller å få vite noe om din sykdom fra lege eller behandler.

Det kan sikkert gjøres unntak om du ønsker at pårørende skal få informasjon om noe eller lese noe.

Du kan samtykke til at pårørende skal få vite litt om din tilstand når du er innlagt for eksempel, men du må være i såpass god form når du samtykker at det kan regnes som et gyldig samtykke. (samtykkekompetanse)

Det som helsepersonell formidler til pårørende er etter min erfaring overfladisk informasjon om at "i dag har hun vært rolig", "hun begynner å bli friskere" osv.

Taushetsplikten står sterkest, selv om det er forståelig at pårørende har behov for informasjon.

Dette kan for eksempel løses ved "informasjonsmøter" med pasienten, pårørende og behandler.

Behandler og pasient bør på forhånd være enige om hva som kan fortelles og pasienten skal bestemme hva pårørende skal få av informasjon om pasientens tilstand.

Pasientrettighetsloven:

http://www.lovdata.no/all/nl-19990702-063.html

I kapittel 5 står det om rett til innsyn i journal

Lov om helsepersonell:

http://www.lovdata.no/all/nl-19990702-064.html

Kapittel 5 er om taushetsplikt

Kapittel 8 er om dokumentasjonsplikt (journalføring)

Psykisk helsevernloven:

http://www.lovdata.no/all/nl-19990702-062.html

Takk skal du ha. Var opplysende, men jeg har også forstått det slik at en psykolog har svære begrensninger når det gjelder taushetsplikt, som jeg fikk opplyst om første gang jeg var i terapi.

Hun sa (blant annet) at hun kunne ikke gi ut opplysninger/journal om meg til pårørende uten mitt samtykke, ikke engang etter at jeg var død. Av hensyn til mitt ettermæle. Og så sa hun en hel del mere, som jeg ikke husker så mye av.

Hva slags omstendigheter er det, som kunne få "opphevet" taushetsplikten, og slik at mine pårørende fikk innsyn i min journal etter min død? Hvis det finnes noen?

[soleil]

Takk skal du ha. Var opplysende, men jeg har også forstått det slik at en psykolog har svære begrensninger når det gjelder taushetsplikt, som jeg fikk opplyst om første gang jeg var i terapi.

Hun sa (blant annet) at hun kunne ikke gi ut opplysninger/journal om meg til pårørende uten mitt samtykke, ikke engang etter at jeg var død. Av hensyn til mitt ettermæle. Og så sa hun en hel del mere, som jeg ikke husker så mye av.

Hva slags omstendigheter er det, som kunne få "opphevet" taushetsplikten, og slik at mine pårørende fikk innsyn i min journal etter min død? Hvis det finnes noen?

Hovedregelen er at DU eier opplysningene som gjelder deg.

Dette gjelder til du samtykker om annet ELLER det foreligger meldeplikt. (Feks. i forhold til barnevernet)

Lov om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven).

http://www.lovdata.no/all/nl-19990702-063.html

3-3. Informasjon til pasientens nærmeste pårørende

Dersom pasienten samtykker til det eller forholdene tilsier det, skal pasientens nærmeste pårørende ha informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som ytes.

Er pasienten over 16 år og åpenbart ikke kan ivareta sine interesser på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming, har både pasienten og dennes nærmeste pårørende rett til informasjon etter reglene i § 3-2.

§ 3-4. Informasjon når pasienten er mindreårig

Er pasienten under 16 år, skal både pasienten og foreldrene eller andre med foreldreansvaret informeres.

Er pasienten mellom 12 og 16 år, skal opplysninger ikke gis til foreldrene eller andre med foreldreansvaret når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette.

Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, skal likevel gis foreldre eller andre med foreldreansvaret når pasienten er under 18 år.

Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernloven § 4-8 eller § 4-12, gjelder første, annet og tredje ledd tilsvarende for barneverntjenesten.

§ 3-5. Informasjonens form

Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte.

Helsepersonellet skal så langt som mulig sikre seg at pasienten har forstått innholdet og betydningen av opplysningene.

Opplysning om den informasjon som er gitt, skal nedtegnes i pasientens journal.

§ 3-6. Rett til vern mot spredning av opplysninger

Opplysninger om legems- og sykdomsforhold samt andre personlige opplysninger skal behandles i samsvar med gjeldende bestemmelser om taushetsplikt. Opplysningene skal behandles med varsomhet og respekt for integriteten til den opplysningene gjelder.

Taushetsplikten faller bort i den utstrekning den som har krav på taushet, samtykker.

Dersom helsepersonell utleverer opplysninger som er undergitt lovbestemt opplysningsplikt, skal den opplysningene gjelder, så langt forholdene tilsier det informeres om at opplysningene er gitt og hvilke opplysninger det dreier seg om.

Det står også om taushetsplikt i forvaltningsloven, men det vil som regel være reglene i helsepersonell-loven og pasientrettighetsloven som gjelder.

Angående opplysninger som trygdekontor, barnevernet og sosialkontoret sitter på så gjelder forvaltningsloven.

Når det fins spesielle lover som gjelder for et organ så går disse reglene foran de genrelel reglene i Forvaltningsloven.

(På et sosialkontor går reglene i sosialtjenesteloven går foran reglene i forvaltningsloven - der det er lovmessig konflikt)

Reglene om taushetsplikt er dog ganske like.

Forvaltningslovens § 13

http://www.lovdata.no/all/tl-19670210-000-003.html#13

Lov om sosiale tjenester § 8-8

http://www.lovdata.no/all/tl-19911213-081-009.html#8-8

Barnevernloven § 6-7

http://www.lovdata.no/all/tl-19920717-100-006.html#6-7

[Mimmy]

Hovedregelen er at DU eier opplysningene som gjelder deg.

Dette gjelder til du samtykker om annet ELLER det foreligger meldeplikt. (Feks. i forhold til barnevernet)

Lov om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven).

http://www.lovdata.no/all/nl-19990702-063.html

3-3. Informasjon til pasientens nærmeste pårørende

Dersom pasienten samtykker til det eller forholdene tilsier det, skal pasientens nærmeste pårørende ha informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som ytes.

Er pasienten over 16 år og åpenbart ikke kan ivareta sine interesser på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming, har både pasienten og dennes nærmeste pårørende rett til informasjon etter reglene i § 3-2.

§ 3-4. Informasjon når pasienten er mindreårig

Er pasienten under 16 år, skal både pasienten og foreldrene eller andre med foreldreansvaret informeres.

Er pasienten mellom 12 og 16 år, skal opplysninger ikke gis til foreldrene eller andre med foreldreansvaret når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette.

Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, skal likevel gis foreldre eller andre med foreldreansvaret når pasienten er under 18 år.

Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernloven § 4-8 eller § 4-12, gjelder første, annet og tredje ledd tilsvarende for barneverntjenesten.

§ 3-5. Informasjonens form

Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte.

Helsepersonellet skal så langt som mulig sikre seg at pasienten har forstått innholdet og betydningen av opplysningene.

Opplysning om den informasjon som er gitt, skal nedtegnes i pasientens journal.

§ 3-6. Rett til vern mot spredning av opplysninger

Opplysninger om legems- og sykdomsforhold samt andre personlige opplysninger skal behandles i samsvar med gjeldende bestemmelser om taushetsplikt. Opplysningene skal behandles med varsomhet og respekt for integriteten til den opplysningene gjelder.

Taushetsplikten faller bort i den utstrekning den som har krav på taushet, samtykker.

Dersom helsepersonell utleverer opplysninger som er undergitt lovbestemt opplysningsplikt, skal den opplysningene gjelder, så langt forholdene tilsier det informeres om at opplysningene er gitt og hvilke opplysninger det dreier seg om.

Det står også om taushetsplikt i forvaltningsloven, men det vil som regel være reglene i helsepersonell-loven og pasientrettighetsloven som gjelder.

Angående opplysninger som trygdekontor, barnevernet og sosialkontoret sitter på så gjelder forvaltningsloven.

Når det fins spesielle lover som gjelder for et organ så går disse reglene foran de genrelel reglene i Forvaltningsloven.

(På et sosialkontor går reglene i sosialtjenesteloven går foran reglene i forvaltningsloven - der det er lovmessig konflikt)

Reglene om taushetsplikt er dog ganske like.

Forvaltningslovens § 13

http://www.lovdata.no/all/tl-19670210-000-003.html#13

Lov om sosiale tjenester § 8-8

http://www.lovdata.no/all/tl-19911213-081-009.html#8-8

Barnevernloven § 6-7

http://www.lovdata.no/all/tl-19920717-100-006.html#6-7

Interessant lesning. Jeg har jo en funksjonshemming, men den er ikke regnet som en psykisk funksjonshemming allikevel, mere som en psykisk lidelse. Til tross for at den ER psykisk, og den ER er en funksjonshemming, så defineres den ikke som psykisk funksjonshemming, fordi man ikke er mentalt retardert.

Det finnes autister som ER mentalt retardert, men da har de vel ikke den samme diagnosen som meg, da, antar jeg.

Det ser ut til å være et kriterie for å få diagnosen asperger syndrom, at man har god/meget god språkforståelse. Men det finnes overlapping mellom diagnosen min og autisme. Derfor er den innenfor autismespekteret.

Men hvis jeg var definert som utilregnelig, så var det mannen min, da, som ble å definere som min nærmeste pårørende, og ville få utlevert alle opplysninger om meg, med eller uten mitt samtykke?

Er det slik å forstå?

Hva skal til for å bli ansett som utilregnelig? Fyller jeg de kriteriene iom min funksjonshemming?

[soleil]

Interessant lesning. Jeg har jo en funksjonshemming, men den er ikke regnet som en psykisk funksjonshemming allikevel, mere som en psykisk lidelse. Til tross for at den ER psykisk, og den ER er en funksjonshemming, så defineres den ikke som psykisk funksjonshemming, fordi man ikke er mentalt retardert.

Det finnes autister som ER mentalt retardert, men da har de vel ikke den samme diagnosen som meg, da, antar jeg.

Det ser ut til å være et kriterie for å få diagnosen asperger syndrom, at man har god/meget god språkforståelse. Men det finnes overlapping mellom diagnosen min og autisme. Derfor er den innenfor autismespekteret.

Men hvis jeg var definert som utilregnelig, så var det mannen min, da, som ble å definere som min nærmeste pårørende, og ville få utlevert alle opplysninger om meg, med eller uten mitt samtykke?

Er det slik å forstå?

Hva skal til for å bli ansett som utilregnelig? Fyller jeg de kriteriene iom min funksjonshemming?

§ 3-3. Informasjon til pasientens nærmeste pårørende

Dersom pasienten SAMTYKKER til det ELLER forholdene tilsier det, skal pasientens nærmeste pårørende ha informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som ytes.

(Hvis du gir ditt samtykke til at opplysninger om deg kan fortelles til pårørende så kan de informeres.

"Hvis forholdene tilsier det" er et skjønnsmessig begrep. Jeg har ikke tilgang på flere rettskilder nå, men taushetsplikt er et så viktig prinsipp at det nok skal MYE til før pårørende får informasjon uten samtykke fra deg. Alvorlig fare for liv og helse kan være et slikt kriterie som gjør at opplysninger deles uavhengig av samtykke.

Når det gjelder informasjonens art så står hensynet til pasienten sterkt. Ikke mer omfattende informasjon enn nødvendig deles)

Er pasienten over 16 år og åpenbart ikke kan ivareta sine interesser på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming, har både pasienten og dennes nærmeste pårørende rett til informasjon etter reglene i § 3-2.

(Med "åpenbart ikke kan ivareta sine interesser" vil jeg tro at det menes at personen er så syk at den ikke kan ta vare på seg selv. Dette vil jeg tro kan gjelde personer som er psykotisk, har svært lav intelligens, eller er generelt svært avhengig av bistand for å fungere.)

Uansett så er medbestemmelse et viktig prinsipp, så selv om kriteriene er oppfylt for "opphevelse av taushetsplikt uten samtykke" så tror jeg det er vanlig å informere pasienten om at man deler opplysningene.

Om dette blir gjort skriftlig eller ikke er likegyldig i forhold til avtalens juridiske gyldighet, men det er i noen tilfeller lurt å ha ting skriftlig.

Det går vel på en helhetsvurdering av hva som tjener pasientens interesser.

(Lovtolkningene er bare basert på min sunne fornuft, har som sagt ikke andre rettskilder her nå)

[Mimmy]

§ 3-3. Informasjon til pasientens nærmeste pårørende

Dersom pasienten SAMTYKKER til det ELLER forholdene tilsier det, skal pasientens nærmeste pårørende ha informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som ytes.

(Hvis du gir ditt samtykke til at opplysninger om deg kan fortelles til pårørende så kan de informeres.

"Hvis forholdene tilsier det" er et skjønnsmessig begrep. Jeg har ikke tilgang på flere rettskilder nå, men taushetsplikt er et så viktig prinsipp at det nok skal MYE til før pårørende får informasjon uten samtykke fra deg. Alvorlig fare for liv og helse kan være et slikt kriterie som gjør at opplysninger deles uavhengig av samtykke.

Når det gjelder informasjonens art så står hensynet til pasienten sterkt. Ikke mer omfattende informasjon enn nødvendig deles)

Er pasienten over 16 år og åpenbart ikke kan ivareta sine interesser på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming, har både pasienten og dennes nærmeste pårørende rett til informasjon etter reglene i § 3-2.

(Med "åpenbart ikke kan ivareta sine interesser" vil jeg tro at det menes at personen er så syk at den ikke kan ta vare på seg selv. Dette vil jeg tro kan gjelde personer som er psykotisk, har svært lav intelligens, eller er generelt svært avhengig av bistand for å fungere.)

Uansett så er medbestemmelse et viktig prinsipp, så selv om kriteriene er oppfylt for "opphevelse av taushetsplikt uten samtykke" så tror jeg det er vanlig å informere pasienten om at man deler opplysningene.

Om dette blir gjort skriftlig eller ikke er likegyldig i forhold til avtalens juridiske gyldighet, men det er i noen tilfeller lurt å ha ting skriftlig.

Det går vel på en helhetsvurdering av hva som tjener pasientens interesser.

(Lovtolkningene er bare basert på min sunne fornuft, har som sagt ikke andre rettskilder her nå)

Takk hjertelig. Er forøvrig ikke psykotisk, og har heller aldri vært innlagt, så dette gjelder vel antakeligvis ikke meg, selv om jeg egentlig ER svært avhengig av bistand for å kunne fungere i hverdagen.

Mao så fungerer jeg ikke særlig bra nå, fordi jeg ikke har slik bistand, som det er meningen at alle som er funksjonshemmede skal kunne få. Tilsvarende det å kunne få en rullestol hvis du er lam, så kan jeg også få en del bistand, fordi jeg har asperger syndrom.

Slik som det er nå, så er det ektemannen min som står for den bistanden jeg trenger, og det er ikke særlig bra for noen av oss.

Så jeg gleder meg veldig, og ser enormt fram til den dag som jeg eventuelt får en støttekontakt. Mannen min liker ikke begrepet støttekontakt, han foretrekker begrep som "personlig assistent".

Litt utenom temaet:

Vi hadde en diskusjon, mannen min og meg, for en stund siden, om IQ.

Det ble sagt på jobben min, at Bush hadde fått konstatert en IQ på 60, noe jeg tillot meg å protestere på, fordi det jo betydde at presidenten var å regne som relativt psykisk utviklingshemmet, det fikk være grenser for hvor usaklig en debatt fikk lov til å være, tross alt.

Så sa mannen min at han (Bush) hadde fått konstatert en IQ på 89 poeng. Så sa jeg at det var jo det samme som jeg hadde på høyre hjernehalvdel, det. Så kanskje presidenten hadde asperger, og at den reelle iq'en var som min. (121 på venstre hjernehalvdel, 89 på høyre hjernehalvdel). Så sa mannen min at Bush neppe var så intelligent at han kunne høre sammen med den eksklusive arten av aspergianere.

Takk for svar. Du er en engel!

[soleil]

Takk hjertelig. Er forøvrig ikke psykotisk, og har heller aldri vært innlagt, så dette gjelder vel antakeligvis ikke meg, selv om jeg egentlig ER svært avhengig av bistand for å kunne fungere i hverdagen.

Mao så fungerer jeg ikke særlig bra nå, fordi jeg ikke har slik bistand, som det er meningen at alle som er funksjonshemmede skal kunne få. Tilsvarende det å kunne få en rullestol hvis du er lam, så kan jeg også få en del bistand, fordi jeg har asperger syndrom.

Slik som det er nå, så er det ektemannen min som står for den bistanden jeg trenger, og det er ikke særlig bra for noen av oss.

Så jeg gleder meg veldig, og ser enormt fram til den dag som jeg eventuelt får en støttekontakt. Mannen min liker ikke begrepet støttekontakt, han foretrekker begrep som "personlig assistent".

Litt utenom temaet:

Vi hadde en diskusjon, mannen min og meg, for en stund siden, om IQ.

Det ble sagt på jobben min, at Bush hadde fått konstatert en IQ på 60, noe jeg tillot meg å protestere på, fordi det jo betydde at presidenten var å regne som relativt psykisk utviklingshemmet, det fikk være grenser for hvor usaklig en debatt fikk lov til å være, tross alt.

Så sa mannen min at han (Bush) hadde fått konstatert en IQ på 89 poeng. Så sa jeg at det var jo det samme som jeg hadde på høyre hjernehalvdel, det. Så kanskje presidenten hadde asperger, og at den reelle iq'en var som min. (121 på venstre hjernehalvdel, 89 på høyre hjernehalvdel). Så sa mannen min at Bush neppe var så intelligent at han kunne høre sammen med den eksklusive arten av aspergianere.

Takk for svar. Du er en engel!

Det skal litt til å umyndiggjøres. Jeg har vært så syk at jeg ikke har vært i stand til å ta vare på meg selv i det hele tatt, 2 ganger.

Likevel var det svært begrenset hva slags informasjon mine foreldre har fått. (Selv om jeg den ene gangen var 15, den andre gangen 22)

Men ved å arrangere møter med behandler og mine foreldre når jeg var ute av det verste, så har de fått informasjon.

Etter min mening burde pårørende inkluderes mer, uten at det er et argument mot taushetsplikt.

I og med at det er lovgrunnlag for opphevelse av taushetsplikt ved samtykke så er det ikke vanskelig gjennomførbart juridisk sett.

Det handler vel mer om tid og ressurser.

Jeg har aldri målt iq'n min, men jeg er heller ikke så sterk på slike matematiske oppgaver hvor en vurderer figurer.

Det er likevel ikke så relevant for mitt liv å kunne gjøre det, så jeg gråter ikke av den grunn :-)

100 er visst gjennomsnittet, og de fleste folk tror (feilaktig!) at de selv har over 100.

Angående psyke presidenter og statsoverhoder så er det mye psykdom ute og går, spesielt de avdøde blir beskyldt for det.

Jeg syns ikke du skal nedverdige deg selv med å sammenligne deg med slike som Bush.. Enig med din mann, der!

[Mimmy]

Det skal litt til å umyndiggjøres. Jeg har vært så syk at jeg ikke har vært i stand til å ta vare på meg selv i det hele tatt, 2 ganger.

Likevel var det svært begrenset hva slags informasjon mine foreldre har fått. (Selv om jeg den ene gangen var 15, den andre gangen 22)

Men ved å arrangere møter med behandler og mine foreldre når jeg var ute av det verste, så har de fått informasjon.

Etter min mening burde pårørende inkluderes mer, uten at det er et argument mot taushetsplikt.

I og med at det er lovgrunnlag for opphevelse av taushetsplikt ved samtykke så er det ikke vanskelig gjennomførbart juridisk sett.

Det handler vel mer om tid og ressurser.

Jeg har aldri målt iq'n min, men jeg er heller ikke så sterk på slike matematiske oppgaver hvor en vurderer figurer.

Det er likevel ikke så relevant for mitt liv å kunne gjøre det, så jeg gråter ikke av den grunn :-)

100 er visst gjennomsnittet, og de fleste folk tror (feilaktig!) at de selv har over 100.

Angående psyke presidenter og statsoverhoder så er det mye psykdom ute og går, spesielt de avdøde blir beskyldt for det.

Jeg syns ikke du skal nedverdige deg selv med å sammenligne deg med slike som Bush.. Enig med din mann, der!

Visste du at (ifølge boken til Gillberg om asperger syndrom: "Barn, ungdom og voksne med asperger syndrom") Lenin sannsynligvis hadde asperger syndrom. Det er også påstått (i samme bok) at Einstein sannsynligvis hadde det. Og diverse kunstnere er også blitt "beskyldt" for å ha hatt det.

Det er ikke uvanlig at mennesker med asperger syndrom har en "skoleintelligens" som ligger litt over gjennomsnittet. Men at det for øvrig ikke har noe særlig å si for hvordan det går på skolen (eller i arbeidslivet).

Mange har store vanskeligheter, og selv om man klarer å fullføre utdanning, og til og med klarer å ta høyere utdanning, så vil man ofte havne utenfor arbeidslivet og også det sosiale livet. Mer eller mindre ufrivillig.

Og med stor grad av ensomhet, fordi man ofte "skader seg" sosialt ved enten å si for mye, for lite, passe, eller å ikke vite hvilken av delene. Og spekulere i evigheter over det etterpå. Så det kan være et kaos av tanker, følelser, opphengthet og repetisjoner.

Psykologen min sammenligner det med å ta seg en tur til Kina uten hverken å kjenne språket, eller skikkene, eller skrifttegnene og allikevel kunne klare å ta seg fram. Det er ikke rart at man blir sliten, da. Og at man strekker strikken lenger enn strikken tåler å bli strukket.

[soleil]

Visste du at (ifølge boken til Gillberg om asperger syndrom: "Barn, ungdom og voksne med asperger syndrom") Lenin sannsynligvis hadde asperger syndrom. Det er også påstått (i samme bok) at Einstein sannsynligvis hadde det. Og diverse kunstnere er også blitt "beskyldt" for å ha hatt det.

Det er ikke uvanlig at mennesker med asperger syndrom har en "skoleintelligens" som ligger litt over gjennomsnittet. Men at det for øvrig ikke har noe særlig å si for hvordan det går på skolen (eller i arbeidslivet).

Mange har store vanskeligheter, og selv om man klarer å fullføre utdanning, og til og med klarer å ta høyere utdanning, så vil man ofte havne utenfor arbeidslivet og også det sosiale livet. Mer eller mindre ufrivillig.

Og med stor grad av ensomhet, fordi man ofte "skader seg" sosialt ved enten å si for mye, for lite, passe, eller å ikke vite hvilken av delene. Og spekulere i evigheter over det etterpå. Så det kan være et kaos av tanker, følelser, opphengthet og repetisjoner.

Psykologen min sammenligner det med å ta seg en tur til Kina uten hverken å kjenne språket, eller skikkene, eller skrifttegnene og allikevel kunne klare å ta seg fram. Det er ikke rart at man blir sliten, da. Og at man strekker strikken lenger enn strikken tåler å bli strukket.

Jeg er ikke overrasket over at genier som Einztein hadde asperger!

Da jeg gikk på ungdomsskolen var det en gutt som kunne absolutt ALT om båter. Han kunne navn, lagde modeller, visste alt om båt-ruter osv.

På oss andre virket han litt rar.. Men i den rette jobben eller utdanninga ville han vært en ener!

En jeg kjente tidligere, en mann i 50 åra er også litt spesiell. Han kan alt om tog! Han har høyere utdannelse og vet absolutt alt.

Jeg er ikke sikker på om de har en diagnose, men begge disse har trekk som minner om asperger. De er interessante å prate med, men vanskelige å komme innpå.

Når det gjelder empati og mulighet til å leve seg inn i andres følelser så er det til en viss grad mulig å lære.

Jeg har lest mange av svarene dine til andre her, og du gir oppmuntrende ord og forsøker å spre håp.

Ikke glem at din diagnose er en konstruksjon. Bare du er du. Du er et menneske - ikke 5/6 kriterier i et diagnosesystem.

[Gjest Ambivalent and]

Jeg fikk tilsendt mine notater nå et år etterpå.

Psyker'n var skikkelig sur fordi jeg gav han så mye å lese.

Så han hadde tellet sidene og det lå ved et brev om at herved returnerte ha 34 sider. (hehe)

Dette var skrevet i løpet av 2 år. Det kan da vel ikke være noe å klage over?

Nei, ingenting å være sur for det! Ikke hvis det er en måte å kommunisere på for pasienten som fungerer. Har sikkert like mange sider, og var ikke SÅ mange timer jeg var der, trur jeg.. ;-)

Trur jeg ringer mandag.