Gamle dagbøker og brev..

[laguna1365380434]

Sparer dere på slikt eller kastes det..?

Jeg rydder i skap og har nok en gang kommet over mitt relativt brede utvalg av dagbøker, brev og "kunst"

Det er massevis, og jeg står ikke inne for innhold...svært pinlig lesning.. om noen skulle komme over dem ville jeg tatt min død av det.. :-0

Dagbøkene er fra jeg var ca 17 til ca 30.. Ikke nok med at jeg avslører meg selv til de mest intime detaljer, de er også stappfulle av injurierende opplysninger om andre..Venninner og tidligere kjærester osv blir fargerikt beskrevet, og jeg har nedskrevet alt jeg har fått greie på av alt fra utroskap til fyll o.l..

Det finnes også(skrekk&gru) tegninger og dikt der..

Samtidig føles det litt galt å kaste når jeg vet jeg brukte masse tid og energi på dagbøkene.. Og noe er jo tross alt litt feselig..

Kastes eller lagres?

[Tornerose]

Ja, jeg har alle dagbøkene jeg noen gang har skrevet, ca 12 år tilbake vil jeg tro. Morsomt å lese gjennom dem nå. :-)

[laguna1365380434]

Ja, jeg har alle dagbøkene jeg noen gang har skrevet, ca 12 år tilbake vil jeg tro. Morsomt å lese gjennom dem nå. :-)

Står det ikke pinlige ting i dem? Mine er stappfulle av flaue ting.. Jeg innser at jeg var en skikkelig oppløpen liten drittunge..også trodde jeg nok at jeg var lur..Huff&huff..

Men som sagt føles det litt kjipt å bare kaste det også.. jeg kastet en gang årgangene 12-17, det angra jeg litt på..

Er litt usikker på om jeg burde ta vare på det, mye plass tar det også..

Jeg er en håpløst sentimental rydder, ting skal igjennom "kanskje-haugen" 30 ganger før jeg får tatt avgjørelsen på om ting skal kastes eller bli..)

[snooker]

Tror du skal beholde dem. De er jo en del av ditt liv. Du får heller kjøpe en innbruddssikker safe å ha dem i hvis de ikke bør leses av andre :-)

[Zelig]

Jeg skrev dagbok flittig fra 15-årsalderen og til rundt 20. Skrev ALT der. Både moren min og en kjæreste leste noe og det ble et helvetes rabalder. Så jeg brant alle bøkene da jeg var et par og tyve og har aldri angret på det. Ikke mye som var verdt å bevare for ettertiden i dem, akkurat. Det samme med gamle brev fra kjærester osv., har ikke spart på noe og savner ingenting.

[naiv]

Gjem dem. Fint å lese som gammel skrukket 80-åring.

[Gjest ikke undertegnet]

Etter at jeg har ryddet i mine foreldres etterlatenskaper, har jeg et godt råd. Det vil jeg heretter følge for egen del:

Ta ALDRI vare på noe du ikke vil andre skal finne etter din død. Vil du ikke at ungene dine skal ha greie på ditt og datt om livet ditt, så dump det som kan fortelle dem det.

Jeg mener, hvis du ikke har hat 'guts' til å fortelle ungene dine din 'livs hemmelighet' mens du er i live, så ikke la dem få den i fleisen etter din død. Da er ikke du tilstede og kan forklare og oppklare og kanskje pynte på det.

Så er du advart!

[Gjest ikke undertegnet]

Kommer jo helt an på innholdet!

Jeg har tatt vare på min dagbok fra ca konfirmasjonsalder.

Fant den (eller den dukket opp i rotet) da min sønn var på den alderen. Jeg lot han lese den, om hvordan hans mor hadde vært på den alderen. Var det vanlige med forelsker, gutter, gutter, gutter, musikk, venninner. Det vanlige, og helt ufarlige ting.

Tror han syntes det var litt ok. Han kommenterte ikke mye, men mitt håp var at han skulle få et lite innblikk i hvordan jenter flest er i den alderen, og at til og med mora hans hadde vært et helt vanlig menneske.

[favn]

Er lite nostalgisk av meg og har heller aldri vært dagbokskriver. Det er altså ikke mye i mine skuffer og skap som ikke tåler å gjennomleses etter min død.

[Gjest malun]

Jeg har også en bråte med dagbøker, brev, tegninger, lapper og denslags - skrevet med ujevne mellomrom fra jeg var 13 til 30.

Har samlet det i en stor eske som står innerst i garderoben. Jeg vil ikke kaste det, men har vel ikke noen brennende trang til å la andre få se det...

Så får folk heller gjøre hva de vil med det når jeg dør. Da er jeg uansett ikke i stand til å bli flau - tror jeg.

[laguna1365380434]

Takk for svarene!

Jeg har gjort litt av begge deler..Kastet dagbøker&"kunst", men tatt vare på brev..

Det føltes deilig i grunn:-)

[SierDuDet]

Har aldri skrevet dagbok så det er lite å kaste.

Har knapt skrevet brev heller, dog har jeg fått et par-tre stk, samt en del postkort, og dem har jeg selvsagt spart på.

[Tornerose]

Står det ikke pinlige ting i dem? Mine er stappfulle av flaue ting.. Jeg innser at jeg var en skikkelig oppløpen liten drittunge..også trodde jeg nok at jeg var lur..Huff&huff..

Men som sagt føles det litt kjipt å bare kaste det også.. jeg kastet en gang årgangene 12-17, det angra jeg litt på..

Er litt usikker på om jeg burde ta vare på det, mye plass tar det også..

Jeg er en håpløst sentimental rydder, ting skal igjennom "kanskje-haugen" 30 ganger før jeg får tatt avgjørelsen på om ting skal kastes eller bli..)

Ja, det står skikkelig pinlige ting. Som da jeg var stormforelsket i læreren på ungdomsskolen og en masse flauser vi gjorde, og ting om venninner osv. Jeg rødmer bare jeg leser det, men har ikke hjerte til å kaste dagbøkene. Men, _ingen_ får lese dem, ikke engang samboeren min. :-)

[Gjest Rusle]

Gjemmer på det meste av sånt.

Vet jo aldri, kan en gang bli nostalgisk ;-)

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg har også en bråte med dagbøker, brev, tegninger, lapper og denslags - skrevet med ujevne mellomrom fra jeg var 13 til 30.

Har samlet det i en stor eske som står innerst i garderoben. Jeg vil ikke kaste det, men har vel ikke noen brennende trang til å la andre få se det...

Så får folk heller gjøre hva de vil med det når jeg dør. Da er jeg uansett ikke i stand til å bli flau - tror jeg.

Jeg tenkte egentlig ikke over at JEG ville ha grunn til å skamme meg over det, men mer at hvis jeg hadde skrevet noe som ville bli en plage for den som leste det!

Folk skriver jo så mye rart.

Uten å tenke over konsekvensene hvis det blir lest førti år senere.

Si kanskje du skriver at den ene ungen din har en annen far enn den andre, at du egentlig aldri har likt dattera di, at du hadde et langvarig forhold til din svoger, at du har drept et menneske, at du alltid har hatet faren til barna dine osv osv.

SLIKE ting er ikke nødvendig å oppbevare nedskrevet for ettertiden. Skal enformidle slikt får en gjøre det når en er i live! Og ta støyten der og da. Så folk har anledning til å rase og si de er skuffet osv osv.

[Gjest malun]

Jeg tenkte egentlig ikke over at JEG ville ha grunn til å skamme meg over det, men mer at hvis jeg hadde skrevet noe som ville bli en plage for den som leste det!

Folk skriver jo så mye rart.

Uten å tenke over konsekvensene hvis det blir lest førti år senere.

Si kanskje du skriver at den ene ungen din har en annen far enn den andre, at du egentlig aldri har likt dattera di, at du hadde et langvarig forhold til din svoger, at du har drept et menneske, at du alltid har hatet faren til barna dine osv osv.

SLIKE ting er ikke nødvendig å oppbevare nedskrevet for ettertiden. Skal enformidle slikt får en gjøre det når en er i live! Og ta støyten der og da. Så folk har anledning til å rase og si de er skuffet osv osv.

Det er jeg enig med deg i. Hadde det vært sånne problemstillinger involvert, ville jeg nok brent bøkene mens jeg fremdeles kunne gjøre det...

Ærlig talt, jeg skjønner hva du mener. Klart det er vanskelig dersom man omtaler andre mennesker på en måte som kan være ufordelaktig og/eller skape problemer videre.

Jeg har et par brev, skrevet av en god venninne, som jeg sånn sett burde ha brent. Der omtaler hun ganske touchy ting som ikke bør leses av feil personer. Og det er ikke alle ting jeg har skrevet om folk som nødvendigvis hadde vært så greit, heller. Særlig ikke om folk som er blitt relativt offentlige personer etter hvert.

Kanskje må jeg se over samlingen min en gang til? Dilemmaet er at jeg liker å ha kilder fra fortiden min tilgjengelig - det er veldig fint å kunne se over gamle dagboknotater og brev av og til. For å mimre litt, for å sette ting i perspektiv - og denslags. Dessuten vegrer jeg meg for å kaste de tingene jeg har beholdt, ettersom jeg flyttet mye og dermed kastet veldig mye av fortiden min for noen år siden. Selv føler jeg at jeg har tatt vare på det viktigste - men det er ikke sikkert andre føler det sånn.

Du ga meg sannelig noe å gruble over. Hva bør jeg fjerne før det er for sent?

[Gjest ikke undertegnet]

Det er jeg enig med deg i. Hadde det vært sånne problemstillinger involvert, ville jeg nok brent bøkene mens jeg fremdeles kunne gjøre det...

Ærlig talt, jeg skjønner hva du mener. Klart det er vanskelig dersom man omtaler andre mennesker på en måte som kan være ufordelaktig og/eller skape problemer videre.

Jeg har et par brev, skrevet av en god venninne, som jeg sånn sett burde ha brent. Der omtaler hun ganske touchy ting som ikke bør leses av feil personer. Og det er ikke alle ting jeg har skrevet om folk som nødvendigvis hadde vært så greit, heller. Særlig ikke om folk som er blitt relativt offentlige personer etter hvert.

Kanskje må jeg se over samlingen min en gang til? Dilemmaet er at jeg liker å ha kilder fra fortiden min tilgjengelig - det er veldig fint å kunne se over gamle dagboknotater og brev av og til. For å mimre litt, for å sette ting i perspektiv - og denslags. Dessuten vegrer jeg meg for å kaste de tingene jeg har beholdt, ettersom jeg flyttet mye og dermed kastet veldig mye av fortiden min for noen år siden. Selv føler jeg at jeg har tatt vare på det viktigste - men det er ikke sikkert andre føler det sånn.

Du ga meg sannelig noe å gruble over. Hva bør jeg fjerne før det er for sent?

Jeg vurderer det etter hva jeg ikke vil ungene mine skal finne. Siden det er de som kommer til å rydde etter meg.

Har du ikke unger, er det jo ikke så mange hensyn å ta. Jo yngre en er, jo større sjanse er det jo for at en lever i maaaaange år til og kan drøye kastinga. Men en vet jo aldri.

Er det foreldrene dine eller søstera di som ville rydde etter deg, ville jeg passet på å ikke ha noe liggende som ville gjøre det tøft for dem. De vil jo sannsynligvis også diskutere det de finner, selv om det gjelder bare en av dem.

Dette er jo ikke noe jeg går og tenker over til vanlig selvfølgelig. Det beste er å tenke over hva en skriver etterhvert som en skriver det.

Jeg har lest min mors dagbøker. Jeg satt litt med hjertet i halsen, men det kom ikke opp noe 'farlig'. Følte bare på en måte at jeg ble bedre kjent med henne slik hun var da hun var ung. Da kjente jo ikke jeg henne. Det var bare rørende og koselig lesing. Og DA er det jo helt fint. Etterhvert gikk det for henne mer over til notater om familiens gjøren og laden, og slik sett har jeg et helt oppslagsverk hvis det er noe jeg lurer på.

Men jeg hadde baktanken i hodet mens jeg leste at det KUNNE hende jeg traff på noe jeg helst ikke ville sett. JEG slapp det, og det vil jeg også skåne MINE unger for. Derfor skriver jeg bare ting jeg kan stå inne for.

Ei venninne av meg oppdaget at fren hennes hadde et barn utenfor ekteskap. Og nå lurer hun på, lever mennesket, vet dette 'andre barnet' om han eller har hun trodd faren er død. (NÅ er han jo død da). Og så har du jo hørt at 'ukjente barn' har kommet og forlangt sin del av arven selv om de aldri har sett faren feks. Så jeg tror faktisk hun går og ikke helt slapper av pga det. Selv om det sikkert ikke skjer.

Noe annet jeg har hørt at folk har oppdaget via dagbøer er at en av foreldrene egentlig var homoseksuell. DET ville jeg, siden de var døde, egentlig foretrukket ikke å få vite. For da kommer tankene, om hvordan de hadde det egentlig i ekteskapet, visste den andre forelderen din om det i det hele tatt osv osv.

Så egentlig kan du jo skrive om det meste. De fleste har nok ikke de store hemmelighetene.

Ta en gjennomlesing da vel. det er jo koselig. Og så legger du til side det du er skeptisk til. Går jo an å klippe bort små partier også. Hvis det står noe 'skummelt' i noen få linjer, men resten er ok.

Lykke til!

[Gjest dawn]

Takk for svarene!

Jeg har gjort litt av begge deler..Kastet dagbøker&"kunst", men tatt vare på brev..

Det føltes deilig i grunn:-)

Jeg hadde en razzia på rommet mitt for tid tilbake, das jeg kastet gamle brev. Angrer litt i ettertid.

Med tanke på dagbøker er jeg litt skeptisk.

Kanskje litt tungvint å drive å drasse med seg hver gang man flytter.

Blir det liggende hjemme, er jeg ikke garantert at mamma lar det ligge. Hun kan nok finne på å kaste det..

[tonie]

Hvis du er det minste i tvil er det vel best å beholde dem?

Selv har jeg noen gamle kjærlighetsbrev, dikt og litt annet dilldall liggende, men dagbøkene har jeg kvittet meg med. Mailer sletter jeg etterhvert, og fotografier som er...Eh...Litt for private til at andre vil ha godt av å se dem brenner jeg etterhvert som forholdene mine kræsjer...*S*

Jeg får helt noia hvis jeg ser for meg at jeg plutselig skulle dø og familien min skulle rote i mine private ting! Hjelpe og trøste....