Familien misliker sterkt av jeg ammer

[modena]

Har en datter på to år og to måneder. Hun får fortsatt en skvett når hun våkner, ofte et par ganger. Likeledes før hun sovner særlig hvis vi er ute på tur om dagen. Fin sovemedisin. Det gir en fokus slik at hun sovner når hun er passe trøtt. Unngår dermed at hun blir overtrøtt. Hvis hun slår seg fortrekker hun også noen sekunder ved puppen etter at gråten har stoppet før hun løper videre. Problemet er at familien spesielt reagerer ekstremt negativt. Min mor reiser seg straks og går ut av rommet. Min bror kjefter. De synes nærmest at amming er perverst. Jeg tror det kommer av at pupper er så seksualiserte i vår kultur. Det er altså ingen ting seksuelt ved min amming. Føler i stedet at min datter liker å føle seg godt holdt. Hun liker at jeg holder henne og ammer henne når hun er trøtt og/eller litt traumatisert. Det gir liksom en helt annen kvalitet enn å holde henne uten at hun har puppen i munnen. Ja, ja ... nok om det. Hva mener dere? Er det sykt eller perverst eller fører til manglende selvstendighet å bli ammet. Jeg føler det er naturlig å amme til de er minst tre år. Jeg har flere venninner som har ammet enda lenger. Vil ikke barnets behov for amming dabbe av naturlig ettersom de blir større og beveger seg mer på egenhånd i verden. Hva er vitsen med å avvenne dem så tidlig? Hva sier dere? Jeg får masse pepper fordi min datter er litt tjukk også. Hvis amming er en medvirkende faktor - vil ikke dette forsvinne etterhvert som hun slutter å die? Venter spent på svar.

[Kizza1365380506]

Jeg kan på en måte skjønne din mor. Nå hvet jeg ikke hvor gamle dere er men min generasjon har ett litt annet syn. Jeg ammet f.eks. ikke min datter i mer en 3 mnd. for da måtte jeg tilbake i jobb og mistet derfor melken, sikkert pga stress, men det visste vi ikke i den tiden. Min sønn ammet jeg i 9 mnd. Det var normalt da. Jeg har også litt problemer med at det skal være nødvendig å amme så lenge. Men jeg ville jo ikke vært så uhøflig å gå ut av ett rom men heller diskutert det seriøst med den det gjaldt, dersom det var en av mine kjære. Men perverst, nei kjære deg det er det vel ikke.

Husker en gang min svigerinne var på butikken. Nå husker jeg ikke hvor gammel hennes sønn var men han satt i handlevognen iallefall. Der midt i butikken drog han fram en pupp og begynte å suge. Altså der går grensen. Tid og sted er iallefall essensielt for meg.

Kall meg gammeldags men sånn er jeg. (Jeg har ikke problemer med mødre som ammer baby på kafe etc. bare så det er sagt).

[Dorthe]

Jeg kan på en måte skjønne din mor. Nå hvet jeg ikke hvor gamle dere er men min generasjon har ett litt annet syn. Jeg ammet f.eks. ikke min datter i mer en 3 mnd. for da måtte jeg tilbake i jobb og mistet derfor melken, sikkert pga stress, men det visste vi ikke i den tiden. Min sønn ammet jeg i 9 mnd. Det var normalt da. Jeg har også litt problemer med at det skal være nødvendig å amme så lenge. Men jeg ville jo ikke vært så uhøflig å gå ut av ett rom men heller diskutert det seriøst med den det gjaldt, dersom det var en av mine kjære. Men perverst, nei kjære deg det er det vel ikke.

Husker en gang min svigerinne var på butikken. Nå husker jeg ikke hvor gammel hennes sønn var men han satt i handlevognen iallefall. Der midt i butikken drog han fram en pupp og begynte å suge. Altså der går grensen. Tid og sted er iallefall essensielt for meg.

Kall meg gammeldags men sånn er jeg. (Jeg har ikke problemer med mødre som ammer baby på kafe etc. bare så det er sagt).

Gi deg da. Jeg er eldre enn deg og venninnen min ammet sin datter til hun var 4 år. Husker vi reagerte litt men det var greit, Vi satt på lekeplassen og datteren hennes kom innimellom og ville ha en sup. Sjøl ammet jeg ungene fra til ca 1 års alderen, da ble jeg så tynn at jeg måtte slutte. Hadde gjerne fortsatt lenger men fikk beskjed på helsestasjonen at det var nok )

[Kizza1365380506]

Gi deg da. Jeg er eldre enn deg og venninnen min ammet sin datter til hun var 4 år. Husker vi reagerte litt men det var greit, Vi satt på lekeplassen og datteren hennes kom innimellom og ville ha en sup. Sjøl ammet jeg ungene fra til ca 1 års alderen, da ble jeg så tynn at jeg måtte slutte. Hadde gjerne fortsatt lenger men fikk beskjed på helsestasjonen at det var nok )

Er det sant. Jeg må si jeg reagerer men det er kanskje fordi jeg ikke er vant til det. Er overhode ikke fordømmende men det er fremmed. Men 4 år. Tror ikke jeg hadde orket det. Var hjemme med guttungen til han var 3. Nei beklager det føles unaturlig for meg.

Men selvfølgelig, er det best for barn og mor så er det god nok grunn for meg til at de kan fortsette. 4 år. Gi deg.

[soleil]

Jeg er ikke mor selv.

Når jeg leser innlegget får jeg på følelsen at "pupp" er svaret på de fleste av barnets følelsesmessige behov.

Med tanke på utviklingen til barnet og barnets følelsesmessige behov syns jeg det kan bli litt "enkelt".

Å snakke med barnet, lytte til barnet, gi det omsorg og kos på andre måter er også viktig.

Tror det er fornuftig å slutte gradvis med ammingen i et tempo som er ok for barnet.

Vil du ha råd fra andre mødre så kan du høre her for eksempel:

http://www.nybaktmamma.com

---- Selv ble jeg ammet til jeg begynte på skolen, og jeg ble ganske så normal!! ----

[modena]

Jeg er ikke mor selv.

Når jeg leser innlegget får jeg på følelsen at "pupp" er svaret på de fleste av barnets følelsesmessige behov.

Med tanke på utviklingen til barnet og barnets følelsesmessige behov syns jeg det kan bli litt "enkelt".

Å snakke med barnet, lytte til barnet, gi det omsorg og kos på andre måter er også viktig.

Tror det er fornuftig å slutte gradvis med ammingen i et tempo som er ok for barnet.

Vil du ha råd fra andre mødre så kan du høre her for eksempel:

http://www.nybaktmamma.com

---- Selv ble jeg ammet til jeg begynte på skolen, og jeg ble ganske så normal!! ----

Jeg er helt enig. Amming er ikke svaret på alle følelsesmessige frustrasjoner. Amming omfatter jo bare en liten del av hele registeret av samvær og samspill.

Jeg bare lurer på: Hva er det folk reagerer på med amming? Kvinner går toppløse på stranden uten at noen reagerer. Kvinner sprøyter silikon inn i puppene uten av noen reagerer. Pupper pushes opp av bh'er og er fikseringspunkt for moter og kulturens blikk. Det lille området med fett- og kjertelvev har en enorm symboleffekt. Men når puppen brukes til det den faktisk er laget for - da fnyses det kraftig. Ammer man et lite spebarn oppheves sanksjonene, når barnet er over året er utløser amming nærmest vemmelse. Når Kizza skriver at et småbarn fikk pupp i kassakøen og det overgikk hennes grense; hva er det som er vemmelig? Hvori ligger tabuet? Jeg spørr ikke etter rett og galt, jeg bare lurer på hva det er som utløses av følelser og hva som ligger bak?

[Gjest ikke undertegnet]

Det jeg reagerer på er ikke AT du ammer, men at du bruker amminga i alt for stor grad som TRØST.

Lær ungen din å takle vanskelige følelser uten å måtte trøstes med pupp. Høres ut som om pupp for å få sove er lettvint for deg også. Tenk over det iallefall?

Det KAN utvikle seg til spiseforstyrrelse. Jeg bare nevner det. Å, jeg har vondt! I mangel av mammas pupp må jeg putte noe annet i munnen. Hva da. MAT!!! Vet jeg overdriver, men... Jeg hadde en mor som trøstet meg med kaker istedenfor å prate med meg når jeg var lei meg. I dag er jeg FEIT. Lider av tvangsspisin. Det er min tillærte måte å takle livets problemer på.

Hvordan vil DU lære ditt barn å takle livets vanskeligheter?

[Gjest ikke undertegnet]

GRUNNEN til det er vel at mennesker i vårt samfunn er vant til å forbinde kvinnebryst med seksuelle ting. Ref. media og reklame.

En baby er helt useksuell. Men et barn på 3-4 år begynner å bli såpass likt et vanlig menneske at mange synes det blir litt unaturlig å suge på et bryst da. De føler det er litt 'ekkelt' pga disse fokuseringene på kvinnebryst i forbindelse med sex. Det er få i Norge som IKKE har noen form for seksuelle hemninger.

Jeg tror ikke dette er bevisste reaksjoner, men sannsynligvis er det noe slikt som er forklaringa på fenomenet.

Og så er det rett og seltt uvanlig. Folk reagerer på det som er uvanlig. Husker da jeg var nygift for nesten tretti år siden. Ei venninne med baby satte seg i stuen, foran min mann, og brettet ut puppen for å amme. Det var min første ammeopplevelse, og jeg husker jeg var dypt sjokkert. Følte at hun blottet seg for min mann. Hadde ikke opplevd slikt før. Det var uvanlig.

Nå harj eg vent meg til det, og hadde ikke letta på et øyelokk engang.

Hadde alle to- og treåringer blitt amma hadde heller ingen reagert!

Alle får gjøre som en vil. Og alle (du også) må godta andres grenser for hva de synes er behagelig. Din mor går ut fordi HUN ikke takler det (av en eller annen grunn). La henne gå da vel. Det må DU respektere. Men det skal ikke få deg fra å amme.

[Gjest bebba]

Jeg er helt enig. Amming er ikke svaret på alle følelsesmessige frustrasjoner. Amming omfatter jo bare en liten del av hele registeret av samvær og samspill.

Jeg bare lurer på: Hva er det folk reagerer på med amming? Kvinner går toppløse på stranden uten at noen reagerer. Kvinner sprøyter silikon inn i puppene uten av noen reagerer. Pupper pushes opp av bh'er og er fikseringspunkt for moter og kulturens blikk. Det lille området med fett- og kjertelvev har en enorm symboleffekt. Men når puppen brukes til det den faktisk er laget for - da fnyses det kraftig. Ammer man et lite spebarn oppheves sanksjonene, når barnet er over året er utløser amming nærmest vemmelse. Når Kizza skriver at et småbarn fikk pupp i kassakøen og det overgikk hennes grense; hva er det som er vemmelig? Hvori ligger tabuet? Jeg spørr ikke etter rett og galt, jeg bare lurer på hva det er som utløses av følelser og hva som ligger bak?

Det overskrider mine grenser også å amme i kassakøen, likeså å skifte bleie, mate barnet, snakke i telefonen, jobbe på den bærbare pc'n osv. Alt dette kan man gjøre på en kafe uten at det overskrider noen grenser, men kassakøen er noe annet for meg.

[Kizza1365380506]

Jeg er helt enig. Amming er ikke svaret på alle følelsesmessige frustrasjoner. Amming omfatter jo bare en liten del av hele registeret av samvær og samspill.

Jeg bare lurer på: Hva er det folk reagerer på med amming? Kvinner går toppløse på stranden uten at noen reagerer. Kvinner sprøyter silikon inn i puppene uten av noen reagerer. Pupper pushes opp av bh'er og er fikseringspunkt for moter og kulturens blikk. Det lille området med fett- og kjertelvev har en enorm symboleffekt. Men når puppen brukes til det den faktisk er laget for - da fnyses det kraftig. Ammer man et lite spebarn oppheves sanksjonene, når barnet er over året er utløser amming nærmest vemmelse. Når Kizza skriver at et småbarn fikk pupp i kassakøen og det overgikk hennes grense; hva er det som er vemmelig? Hvori ligger tabuet? Jeg spørr ikke etter rett og galt, jeg bare lurer på hva det er som utløses av følelser og hva som ligger bak?

Nei jeg er så langt ifra imot amming til og med når barnet blir så gammel som to år. Ingenting er mer naturlig kjære deg. Det er jo opp til foreldrene å avgjøre hvor lenge barnet skal ammes. Jeg synes bare det må finnes plass og sted for det. Det er helt unødvendig å amme i en kassakø da dette ikke var for å gi barnet mat, noe jeg alltid har trodd var hensikten med amming.

Men som jeg sa, der er jeg kanskje gammeldags og tar det til etterretning.

[Kizza1365380506]

Jeg er helt enig. Amming er ikke svaret på alle følelsesmessige frustrasjoner. Amming omfatter jo bare en liten del av hele registeret av samvær og samspill.

Jeg bare lurer på: Hva er det folk reagerer på med amming? Kvinner går toppløse på stranden uten at noen reagerer. Kvinner sprøyter silikon inn i puppene uten av noen reagerer. Pupper pushes opp av bh'er og er fikseringspunkt for moter og kulturens blikk. Det lille området med fett- og kjertelvev har en enorm symboleffekt. Men når puppen brukes til det den faktisk er laget for - da fnyses det kraftig. Ammer man et lite spebarn oppheves sanksjonene, når barnet er over året er utløser amming nærmest vemmelse. Når Kizza skriver at et småbarn fikk pupp i kassakøen og det overgikk hennes grense; hva er det som er vemmelig? Hvori ligger tabuet? Jeg spørr ikke etter rett og galt, jeg bare lurer på hva det er som utløses av følelser og hva som ligger bak?

Jeg husket ikke i går hvor gammel han var med han var ikke ett småbarn han var i hvertfall to nærmere tre år. Ett barn som gråter fordi det er sultent og det er tid for amming, ja da stiller det hele seg annerledes.

Beklager dersom jeg var misvisende ang. barnets alder.

[tiliti]

Næsj, jeg ammer ei på 2,5. Er ingenting seksuelt med det. Men jeg følte for min egen del at vi måtte begrense ammingen til den "private sfære" fordi hun begynte å rooope pupp og kle av meg foran masse folk. Lite kult.

Nå får hun pupp 1 gang hver kveld før hun skal legge seg. Og hun er langt fra tykk. Men om så var motviker amming problemer med fedme senere i livet. Selvstendighet og løsrivelse tror jeg de står bedre rustet til å møte dersom de får den nærheten de vil ha de første årene.

Jeg kan ikke på noen måte se at det fra BARNET sin side er noen vits i å avvenne tidlig. Det måtte i så fall være for mammas skyld (eller samfunnets skyld ..)

[tiliti]

Det jeg reagerer på er ikke AT du ammer, men at du bruker amminga i alt for stor grad som TRØST.

Lær ungen din å takle vanskelige følelser uten å måtte trøstes med pupp. Høres ut som om pupp for å få sove er lettvint for deg også. Tenk over det iallefall?

Det KAN utvikle seg til spiseforstyrrelse. Jeg bare nevner det. Å, jeg har vondt! I mangel av mammas pupp må jeg putte noe annet i munnen. Hva da. MAT!!! Vet jeg overdriver, men... Jeg hadde en mor som trøstet meg med kaker istedenfor å prate med meg når jeg var lei meg. I dag er jeg FEIT. Lider av tvangsspisin. Det er min tillærte måte å takle livets problemer på.

Hvordan vil DU lære ditt barn å takle livets vanskeligheter?

Ja, det har jeg også tenkt på, og lærte vesla sakte med sikkert å takle søvn og motgang uten pupp, fra 12-20 mnd alder.

[modena]

Næsj, jeg ammer ei på 2,5. Er ingenting seksuelt med det. Men jeg følte for min egen del at vi måtte begrense ammingen til den "private sfære" fordi hun begynte å rooope pupp og kle av meg foran masse folk. Lite kult.

Nå får hun pupp 1 gang hver kveld før hun skal legge seg. Og hun er langt fra tykk. Men om så var motviker amming problemer med fedme senere i livet. Selvstendighet og løsrivelse tror jeg de står bedre rustet til å møte dersom de får den nærheten de vil ha de første årene.

Jeg kan ikke på noen måte se at det fra BARNET sin side er noen vits i å avvenne tidlig. Det måtte i så fall være for mammas skyld (eller samfunnets skyld ..)

Takk for alle de fine synspunktene.

[Gjest sovne alene]

Det høres ut som om datteren din får melk for å takle "alle" vanskelige situasjoner, jeg synes hun er såpass stor at hun bør lære å hankes med innovning, skuffelser, små vondter osv uten puppen / mat / alltid fysisk trøst.

Hun må lære å takle vanskelige situasjoner inne i sitt eget hode, "trøste seg selv" og kunne sovne alene.

Min halvsøster ble ikke ammet så lenge, men hadde flaske veldig lenge og brukte alltid mat som trøst og "comforting" i hele oppveksten og ungdomstiden. Hun var overvektig.

[shandy]

Jeg syntes det høres helt sprøtt ut, men det er min mening.

Du får unnskylde, men jeg skjønner at familien din reagerer. Ungen har da ikke bruk for melk fra deg nå. Se å få sluttet er mitt råd.

Uff, at jeg skulle rote meg inn på dette forumet.

[modena]

Jeg syntes det høres helt sprøtt ut, men det er min mening.

Du får unnskylde, men jeg skjønner at familien din reagerer. Ungen har da ikke bruk for melk fra deg nå. Se å få sluttet er mitt råd.

Uff, at jeg skulle rote meg inn på dette forumet.

Takk igjen for flere svar.

Ønsker å oppklare en misforståelse. Min datter er på ingen måte avhengig av amming for å bearbeide følelsesmessige reaksjoner. Det har aldri vært aktuelt med pupp til enhver tid. Hun er heller ikke avhengig av pupp for å sovne. Hun har aldri hatt søvnproblemer og sklir greit inn i søvnen med eller uten pupp.

Et annet element er spiseforstyrrelser ('trøstespising') som flere har referert til. Meg bekjent finnes det ingen studier som viser sammenheng mellom amming av småbarn og barn og spiseforstyrrelser. Sammenhengen eksister nok ikke som en seriøs hypotese. Spiseforstyrrelser forklares grovt sett i den psykodynamiske leieren med en følelsesmessig fraværende mor som liten kombinert med en litt for innvaderende mor som eldre barn. Det blir jo veldig flinke og snille barn helt til savnet etter tidlig kontakt gir seg utslag i fråtsing med påfølgende botsøvelse i form av slanking eller oppkast for å kontrollere behov/lyster som man har vært avskåret kontakten med fordi de har vært forbudt eller sosialt sanksjonert. I den biologiske leieren forklares spiseforstyrrelser selvfølgelig med gener, enzymer og hormoner. Her har ingen hypotese ennå holdt vann, men men...

Den biologiske alderen for å slutte å amme ligger mellom 5 og 7 år sammenlignet med dyr. Dette er også den alderen som barn avvennes i store deler av verden. Har selv opplevd dette i Thailand og Equador. Der får ikke barn kumelk.

Det interessante spørsmålet er heller hvorfor barn avvennes så tidlig i vår kultur. På 60-tallet var amming enda mer tabu enn i dag. I USA innrømmer industrien å ha påvirket opinionen for å øke salget av morsmelkserstatning. Alle kvinner fikk en sprøyte etter fødselen for å stoppe melkeproduksjonen. Så ekstremt ble det aldri her, men ille var det likevel.

Hva er så grunnen aversjon mot amming? Hvis vi kan konstatere at amming ikke har noe med sex å gjøre og de som måtte føle dette kan avvise det med sin fornuft; hva er det da? Er det kjernefamilien? Er det mannens sjalusi på en aseksuell nærhet han ikke kan begripe? Kan dette være grunn til tabuisering? I de landene jeg har vært hvor mødre ammer mye lengre har de en annen livsform. Mor og far er ikke alene i stuen hver kveld. Alle er ute sammen slik at den sosiale arenaen blir større. Kontrasten for mannen til mor/barn-nærheten blir ikke ekstrem. Det er større sosiale arenaer. Far har en like vikig rolle for det. Ligger det kvinnefiendtlige holdninger i bunnen her? Er vårt forhold til kropp og nærhet så nevrotisk?

Jeg aner ikke. Har noen andre gjort seg tanker i denne retnignen?

[Ragnhild Alquist, Helsesøster]

Kjære modena.

Dette er et spørsmål som tydelig angasjerer. Tidligere i ammeforum har dette spørsmålet vært diskutert. Begrepet skapamming ble lansert da. Kjempefint at noen tør komme ut av skapet! Som du selv skriver har du erfart fra andre land at barn blir ammet langt opp i småbarnsalderen. Globalt sett spares mange barns liv og helse pga av dette, noe mødre i andre kulturer har kunskap om. Du har et reflektert syn på ammingen og du vil nok oppleve at datteren din blir naturlig avvendt. At familie og omgivelser reagerer er trist. Vi får håpe at neste generasjon blir mere tolerange. Ting tar tid, og noen må gå foran. Den gode ammestatistikken i Norge skylles at noen gikk foran på 70-tallet, og så hang helsevesenet seg på. Morsmelken endrer seg i takt med barnets alder.

I forhold til vektproblemer, er det sukkerforbruket og fjøsfettet i mat og drikke som er viktig å redusere.

Håper dere får mange kosestunder videre både med og uten pupp!

[imja]

Vi tenker (og handler) helt likt vi, Modena! Ammer også min datter på 2 år og 2 mnd. Hun har ingen problemer med å takle vondt'er, sovning eller frustrasjoner uten pupp, og er hos dagmamma 4 dager i uken helt uten problemer. Tilvenningen der gikk som en drøm faktisk, og hun er så selvstendig og egenrådig at det er en fryd. Jeg liker å tro at en medvirkende årsak til det er at jeg ikke presset henne til å slutte med puppen når hun var i den verste separasjonsangstfasen i ettårsalderen, men har latt henne få ta avvenningen i sitt eget tempo. Det kan jeg selvsagt ikke dokumentere, men...

Jeg synes det er helt naturlig å amme så lenge hun (og jeg) vil, og har også funnet støtte for dette i et vell av kilder. Fint at også fagperson på dette forumet har skrevet et saklig og informativ innlegg!

Amming får gjerne skylden for både overvekt og undervekt har jeg lagt merke til. Vet om foreldre med tynne barn som har fått beskjed om å slutte og amme fordi morsmelken angivelig fortrenger "skikkelig" mat.

Vi får driste oss ut av skapet, og prøve å normalisere "langtidsammingen" litt etter litt!

Stå på!

[Taj Mahal]

Takk igjen for flere svar.

Ønsker å oppklare en misforståelse. Min datter er på ingen måte avhengig av amming for å bearbeide følelsesmessige reaksjoner. Det har aldri vært aktuelt med pupp til enhver tid. Hun er heller ikke avhengig av pupp for å sovne. Hun har aldri hatt søvnproblemer og sklir greit inn i søvnen med eller uten pupp.

Et annet element er spiseforstyrrelser ('trøstespising') som flere har referert til. Meg bekjent finnes det ingen studier som viser sammenheng mellom amming av småbarn og barn og spiseforstyrrelser. Sammenhengen eksister nok ikke som en seriøs hypotese. Spiseforstyrrelser forklares grovt sett i den psykodynamiske leieren med en følelsesmessig fraværende mor som liten kombinert med en litt for innvaderende mor som eldre barn. Det blir jo veldig flinke og snille barn helt til savnet etter tidlig kontakt gir seg utslag i fråtsing med påfølgende botsøvelse i form av slanking eller oppkast for å kontrollere behov/lyster som man har vært avskåret kontakten med fordi de har vært forbudt eller sosialt sanksjonert. I den biologiske leieren forklares spiseforstyrrelser selvfølgelig med gener, enzymer og hormoner. Her har ingen hypotese ennå holdt vann, men men...

Den biologiske alderen for å slutte å amme ligger mellom 5 og 7 år sammenlignet med dyr. Dette er også den alderen som barn avvennes i store deler av verden. Har selv opplevd dette i Thailand og Equador. Der får ikke barn kumelk.

Det interessante spørsmålet er heller hvorfor barn avvennes så tidlig i vår kultur. På 60-tallet var amming enda mer tabu enn i dag. I USA innrømmer industrien å ha påvirket opinionen for å øke salget av morsmelkserstatning. Alle kvinner fikk en sprøyte etter fødselen for å stoppe melkeproduksjonen. Så ekstremt ble det aldri her, men ille var det likevel.

Hva er så grunnen aversjon mot amming? Hvis vi kan konstatere at amming ikke har noe med sex å gjøre og de som måtte føle dette kan avvise det med sin fornuft; hva er det da? Er det kjernefamilien? Er det mannens sjalusi på en aseksuell nærhet han ikke kan begripe? Kan dette være grunn til tabuisering? I de landene jeg har vært hvor mødre ammer mye lengre har de en annen livsform. Mor og far er ikke alene i stuen hver kveld. Alle er ute sammen slik at den sosiale arenaen blir større. Kontrasten for mannen til mor/barn-nærheten blir ikke ekstrem. Det er større sosiale arenaer. Far har en like vikig rolle for det. Ligger det kvinnefiendtlige holdninger i bunnen her? Er vårt forhold til kropp og nærhet så nevrotisk?

Jeg aner ikke. Har noen andre gjort seg tanker i denne retnignen?

Personlig synes jeg det ser ekkelt ut. Jeg synes det blir mer dyrlignende tilstand.

Det ser mer naturlig ut med en baby etter min mening. Selv føler jeg det slik når barnet nermer seg ett år (eller når de har fått en del tenner) da pleier jeg og slutte. (har fire barn)

At det er forskjell fra land til land er selvsakt Men her i Norge er det ikke nødvendig hverken for helsen eller for å overleve.

Jeg ser at andre ikke føler det slik, og det er jo helt greit

Jeg liker ikke å se slik, og håper det ikke blir tatt ille opp. Vi er alle forskjellig