Erfaring med tospråklig oppdragelse?

[shao bao bao]

Min manns morsmål er engelsk og mitt er norsk. Vi regner med å få adoptere et kinesisk barn om ett år. (aldersramme 0-24 måneder).

Vi har lyst til å snakke engelsk hjemme slik at vårt barn blir tospråklig. Jeg vet at det egentlig ikke skal være et problem for barn å lære to språk samtidig, men jeg lurer på om det kan ha noe å si at barnet muligens allerede har begynt på sin kinesiske språkutvikling før det kommer til oss? Jeg tror at barnet kommer til å være rundt et år når vi henter det.

Takknemlig for svar fra dem som har erfaring med tospråklighet!

[Gjest 5-i-Fam?]

Hei!

Vi er også et engelsk/norsk par som har to barn, en på 8 1/2 (egenfødt) og en på 2 1/2 fra Kina. Vi har ikke vært så flinke med å stimulere til to-språklighet med noen av barna. Med eldstemann var det jeg som gikk hjemme i permisjon, min mann (fra USA) jobbet mye overtid i den perioden. Dermed ble det stort sett norsk det gikk i til babyen. Da han selv begynte å forstå og snakke, ble det naturlig å fortsette med norsken. Men min mann og jeg snakker engelsk med hverandre, så barna er eksponert for det hele tiden. Med nr. 2 ønsket vi i grunnen å forsøke mere tospråklighet, men fikk en datter som var 19 mnd. da vi overtok henne, og da syntes vi det var viktigere å konsentrere oss om ett språk av gangen. Dermed blir det norsk for henne også. Hun har hatt en sen språkutvikling, og vi er nå glade for å at vi ikke kjørte på med to språk fra starten. Da ville nok forvirringen blitt total! Men det er forskjell på barn, noen vil kanskje takle det helt greit. Det viktigste er nok å være konsekvente, dvs. at far KUN snakker engelsk med barnet og at mor KUN snakker norsk. Da vil nok barnet utvikle størst forståelse for språket til den som har permisjon ... dere får sloss om hvem som har mest rett til den!

Vet ikke om du ble så mye klokere av dette. Hvis jeg var deg, ville jeg ventet til jeg visste alderen på barnet, og også om hun/han allerede har utviklet språk. Vår datter hadde ikke begynt å snakke, men forsto sikkert en god del. Hun hadde altså ikke lært seg å forme de lydene hun hørte, så jeg tror det var en vanskelig fase å skifte språk i. Og sønnen vår forstår nå mye engelsk (kan ikke lenger bruke engelsk som "hemmelig voksenspråk"), men snakker ikke allverdens.

Lykke til uansett hva dere velger!

Med vennlig hilsen

[Colombiamamma]

Hei!

Har mye erfaring med tospråklighet gjennom min jobb.

Min erfaring er at det er viktig at foreldre snakker med barnet på begge språk. Den av foreldrene som snakker engelsk snakker engelsk med barnet, den som snakker norsk snakker norsk med barnet. Når alle er tistedet bruker man det språket mor og far snakker sammen. I noen tilfelle vil det være norsk i andre tilfeller engelsk.

Skal dere velge å snakke bare et språk til barnet, så bør det være det språket man snakker i det landet man bor i (dette gjelder dersom en av foreldrene snakker landets språk) Dette for at barnet ikke skal oppleve så stor overgang fra hjem til samfunnet ellers.

Vet ikke så mye om adoptivbarn opp i dette, men det er viktig å huske at språkutviklingen ofte blir forsinket når barn skal lære flere språk på en gang. Erfaring viser likevel at dette stort sett gjelder de første årene. I tennårene behersker barna ofte begge språkene som om det var førstespråk.

Lykke til med det dere måtte velge.

Klem fra

[AAA]

Hei!

Vi er også tospråklig familie, jeg er norsk og min mann er engelsk. Vi har foreløbig ikke særlig lang erfaring, da vi bare har hatt Snuppeluppa fra Kina i ca 2 måneder, men vi kjører iallefall konsekvent (eller så konsekvent som vi klarer det) på at jeg snakker norsk til henne og han snakker engelsk. Vi fikk henne da hun var 14 måneder, og da snakket hun en del kinesiske ord, og forsto masse på kinesisk.

Det blir spennende å se hvordan det går framover. Hun har begynt å snakke endel, det går på enkle ord, type mamma, pappa, lys, sko, sove osv, og det som har kommet til nå, har vært på norsk. Hun ser ut til å forstå det som blir sagt på norsk stort sett, men hun forstår godt det faren sier på engelsk også, det er tydelig å se. Helsesøster sa at det virket som om hun lå ca likt med norskfødte, ettspåklige barn når det gjelder forståelse, og det er kjempebra!

For et år eller to siden, var det en artikkel om dette emnet i AF sitt medlemsblad. Kanskje de kunne gitt deg en kopi hvis du spør dem. Artikkelen var skrevet av en mor som var gift med en engelskmann (det var da fælt til engelskmenn da...hehe...) og hadde to eller tre jenter fra Kina.

Lykke til! )

MVH

[u100055307]

Rådet du har fått her om at hver av foreldrene snakker SITT morsmål til barnet og så snakker det språket som faller naturlig seg imellom er veldig fornuftig. Tror at dette kan hjelpe barnet til å skille de to språkene fra hverandre og raskere oppfatte oppbygningen av de forskjellige språkene. Unger lærer språk vanvittig bra og fort. En effekt av to språk, var at sønnen deres valgte ut ord han likte bedre på det ene språket. For eksempel ble suppe erstattet med soup. Men han skjønte betydningen av begge ordene.

En morsom historie fra barnehagetida til sønnen deres, som lærte både engelsk og norsk:

Da han var tre år, lekte han "ut og reise" med en barnehagetante (i sånn lekebåt som noen barnehager har). Da dro de til england med ferja, og måtte snakke engelsk. På vei hjem fra barnehagen fortalte han pappa'n at tante i barnehagen, han og pappa kunne BÅDE engelsk og norsk, men mamma, hun kunne jo bare norsk hun. :-)

Det aller viktigste er allikevel at man er konsekvent ovenfor barnet.

Lykke til!

[peru1365380364]

Hei

Vi har norsk som morsmål, begge to, men min mann er født og oppvokst i Japan, og vi bor nå i Peru. Derfor tenkte jeg at jeg kunne dele litt av vår erfaring....

Begge våre barn er adoptert her i Peru, og vi har peruanske venner som stadig kommer på besøk. Våre barn får derfor høre spansk hele veien, og også at vi snakker spansk til våre venner. Men vi er veldig konsekvente på at vi _kun_ snakker norsk til barna.

Mannen min, som er undervisningsminister i familien ), og spesialpedagog, er svært opptatt av at dette er viktig. Barn kan godt forholde seg til to språk, men de ulike personene bør snakke det samme språket konsekvent til barna. På den måten er det lettere for barna å skille språkene. Vår sønn snakker mest norsk, men forstår alt på spansk, og har enkeltord på spansk selv, og snakker spansk til peruanere. (Han er to år). Dersom han ber om agua, som er ordet han mest bruker på spansk, svarer vi tilbake på norsk, "ja, du skal få vann, vennen vår".

Mine svigerforeldre kan fortelle fra min manns oppvekst at han snakket norsk hjemme og flytende japansk i barnehagen. Og når japanske venner kom på besøk, slo han over på japansk, automatisk.

Vår lille datter er bare ett år, og har ikke så veldig mye muntlig språk, selv, enda, men virker som språkforståelsen er god på både norsk og spansk.

Lykke til!!

[Gjest to språk et pluss]

Tospråklighet er ikke noe problem. Barn lærer begge språk på en naturlig måte, en enorm rikdom.

Jeg har tospråklige barn, de svitsjer mellom språkene avhengig av hvem de snakker til, selv i en 3-veis samtale.

Heldigvis forstår både barnas far og jeg hverandres språk. Det er fasinderende å se hvor automatisk språket skifter etter hvem de snakker med.

[pepa]

Hei, jeg ser at de fleste svarene du har fått anbefaler at mor og far snakker hvert sitt språk. Denne metoden har jeg hørt omtalt som "one person one language". Men i litteratur om tospråklighet beskrives også metoden som kalles "one location one language", og den ser jeg ikke at noen har nevnt i sine svar. Den sistnevnte innebærer at de ulike språkene konsekvent brukes faste steder, ikke at mor snakker ett språk og far et annet Det kan f.eks være at begge foreldre snakker engelsk hjemme, men norsk sammen med andre, (i barnehagen, i butikken o.l). Dere må selv velge hva dere mener egner seg best for dere, men det viktigste er nok at det er et fast system som barnet etterhvert finner ut av.

Vi er også et engelsk/norsk-språklig par som oppdrar sønnen vår tospråklig. Han var 2 år da vi fikk ham, og var vant til å bli snakket til på en blanding av engelsk og filippinsk. Vi snakket til vanlig engelsk oss imellom før vi fikk barn. Det har vi fortsatt med, og sønnen vår lærer norsk først og fremst i barnehagen og når vi er sammen med andre norske familier. Ulempen med dette er at han bruker lengre tid på å lære norsk. Vi har likevel valgt å gjøre det slik fordi vi ikke tror han ellers vil få nok engelsk input til å fortsette å bruke engelsken aktivt. Norsk føler vi oss trygge på at han omsider vil lære godt siden alt utenfor hjemmet foregår på norsk, og han er en kvikk og oppvakt fyr! Vi kjenner til mange tilfelle der mor og far har snakket hvert sitt språk og barna har forstått begge godt, men bare vært villige til å bruke det ene. Da har de alltid valgt "majoritetsspråket" dvs det språket som snakkes mest i miljøet de bor i.Vi ønsket å unngå at sønnen vår bare bruker norsk tilbake når han blir snakket til på engelsk. Vi håper han vil bli tilnærmet like god i begge språk på sikt.

Jeg synes dette er kjempespennende tema, og kunne skrevet ennå mye mer, men ser at innlegget mitt begynner å bli altfor langt allerede. Det er jo ikke så uvanlig med tospråklige barn lenger, men det blir litt annerledes når man ved adopsjon skal begynne med to helt nye språk samtidig, og ikke kan begynne på baby-stadiet. Fint å ha et forum a utveksle erfaringer på! Ikke sant? Tospråklighet er kjempeflott for barna når man vel får det til, men ikke hør på dem som sier at barnet får et språk "gratis", for det er ikke sant. Barnet må jobbe mye med å knekke kodene, og foreldrene må være ganske så aktive og støttende dersom man skal lykkes! Min anbefaling er at dere tenker gjennom hva som vil føles naturlig for dere som familie, hvor mye det betyr for dere at barnet snakker begge språk like godt. Prøv dere frem en tid. Så lenge ikke barnet virker frustrert og forvirret tror jeg dere kan regne med at han/hun finner ut av sakene! Lykke til!

PS: har dere valgt Kina allerede? Hvis ikke vil jeg anbefale Filippinene på det varmeste! Da vil det også være ganske stor sjanse for at barnet dere får allerede er vant til å høre engelsk...