NHD: Føler meg bedre av depresjonen, men....

[Gjest ikke undertegnet]

Føler at det er ganske mye lys i tunnellen nå. Ser mye oftere lysere på tilværelsen og kan glede meg over flere og flere ting og oftere og oftere.

MEN så reagerer jeg på at jeg nå, som jeg egentlig må kalles 'friskere', isolerer meg mer eller trekker meg mer vekk fra mennesker enn jeg gjorde på det merst deprimerte.

Da lurer jeg på om jeg er for optimistisk. Eller kan det være noe slikt som at jeg bevisst brukte folk som 'medisin' når jeg hadde det verst (var ikke veldig alvorlig deprimert selvfølgelig). Jeg har bestandig greid å opprettholde kontakten med livet utenfor. Merket at jeg ikke grov meg så ned i triste tanker hvis jeg var sammen med folk. Derfor 'laget' jeg meg mange anledninger slik at jeg slapp være mye alene.

Men nå har jeg behov for å være alene. Vil helst ikke treffe venner og familie. Vil tenke og lese. Være i fred. Skal jeg ut av huset vil jeg helst være uforpliktende sammen med folk jeg ikke bør involvere meg i følelsesmessig. Foreningsliv, handleturer. Letter å være sammen med folk som ikke betyr noe for meg virker det som.

Er jeg sammen med venner og familie føler jeg at jeg må 'yte' og være blid. Og det er jeg ikke hele tiden nå. Veldig tenksom er jeg faktisk. Men føler meg ikke så deprimert som jeg var da jeg var mer sosialt aktiv.

Jeg hadde egentlig håpet at det kanskje var et tegn på at jeg var sterkt nok til å tåle mitt eget selskap og egne tanker. At jeg 'orker' å tenke over livet. Ikke må holde tankene borte ved å ha folk rundt meg lenger.

Er jeg for optimistisk da tror du?

(Må si at det har skjedd ting i nær familie i det siste som har oppskaket meg også. Så det kan jo være en medvirkende årsak til at jeg trekker meg litt vekk.)

[Soria]

Da jeg var dårlig så klarte jeg ikke å være alene. Trodde aldri jeg skulle klare å være alene igjen. Nå har jeg det mye bedre og trives i mitt eget selskap igjen. Jeg trives i sosiale sammenhenger også, men trenger ganske mye tid for meg selv. Vet ikke om dette stemmer på deg, men det kan være et tegn på bedring tror jeg.

[Gjest ikke undertegnet]

Da jeg var dårlig så klarte jeg ikke å være alene. Trodde aldri jeg skulle klare å være alene igjen. Nå har jeg det mye bedre og trives i mitt eget selskap igjen. Jeg trives i sosiale sammenhenger også, men trenger ganske mye tid for meg selv. Vet ikke om dette stemmer på deg, men det kan være et tegn på bedring tror jeg.

Ja, det er DET jeg håper på da!

Har truffet et par mennesker tilfeldig i dag (var et par turer så vidt utafor) og da koste jet meg mens jeg pratet med dem og følte meg vel etterpå. Det tegnet vel bra?

Men fortsatt har jeg ikke LYST til ut å treffe folk. Selv om jeg tydeligvis (og heldigvis) har evnen til å prate og le.

Fikk invitasjon til fest idag, og det har jeg IKKE lyst til. Men det blir sikkert gøy allikevel bare jeg kommer avgårde.

Takk for svar!

[Gjest Huva]

Aner ikke. Men jeg har også vært sånn, at når jeg har vært deprimert, på et mellomstadium, har jeg søkt folk, for orka ikke å være aleine.