Utvikllingskriser ?

[Gjest Jalapenjos]

Har ikke alle mennesker noen slike i løpet av livet?

Noe som kan forveksles med lett depresjon i enkelte tilfeller. Behov for å være alene, selv om en pleier å omgås mange venner. UTEN at det må være noe galt som må behandles eller snakkes om.

At det er NOE en må igjennom før en kommer videre i livet.

Jeg mener at det er slikt som en kan oppleve i puberteten, når en blir middelaldrende, når barna flytter ut, når en mister foreldrene, når en får barn, når alle andre får barn men ikke en selv.

Altså, alle normale ting som skjer de fleste, og som en trenger TID til å bearbeide.

Er det blitt umoderne å ta hensyn til slike normale 'utviklingskriser' nå i våre dager? Alt skal jo være så pokkers effektivt. En føler seg jo syk i reaksjonsmønsteret når en egentlig reagerer helt normalt på livets mange tilskikkelser.

Andre som har tanker om dette?

[soleil]

Det er nok naturlig å ha enkelte time-outs i løpet av livet hvor en må stoppe opp og tenke.

Man må ta veivalg som får store konsekvenser. Å få noen psykiske plager i slike perioder er ikke skadelig.

Noen netter med søvnløshet, litt hjertebank og grubling er noe de fleste har vært igjennom.

Når problemene blir så store at en ikke fungerer i hverdagen, syns generelt livet er for jævlig og man ikke kommer ut av det selv, så er det forlengst på tide å søke profesjonell hjelp.

Å overvinne ulike kriser gjør at en lærer noe nytt, man utvikler seg og blir forhåpentligvis sterkere.

Å surfe gjennom et liv uten motbakker tror jeg kan gjøre at man blir litt avflatet i forhold til å forstå andre og også negativt i forhold til egenutvikling.

Erikson og Piaget er to som er kjent for å ha skrevet mye rundt utviklingskriser.