Vil ikke være sånn...

[Gjest Rovjan]

Legger meg og alt er i orden. Som et tastetrykk senere har jeg sunket maaaange hakk!

Snur meg bort fra typen å ligger å snufser for meg selv. Vil være ifred,men ikke egenelig likevel. Blir forbanna på -han- fordi.....hvorfor enkli?? Fordi noen -andre- har vært jævli med meg????

Det skjer som et tastetrykk! Helt uten gyldig grunn. Helt uten....noe! Klaustrofobi!

Åsså blir jeg bare ennå verre fordi jeg VIL IKKE VÆRE SÅNN!!!

[Jake1365380469]

Går du til psykolog/psykiater?

Bruker du medisin?

Prater du med typen din el.familien din om disse tingene?

[Gjest Rovjan]

Går du til psykolog/psykiater?

Bruker du medisin?

Prater du med typen din el.familien din om disse tingene?

*riste på hodet*

Ingenting..

[Jake1365380469]

*riste på hodet*

Ingenting..

Ikke steng deg inne med tankene.

Det er det aller verste. Tro meg!

Har det skjedd noe du tror kan ha utløst dette?

[Gjest Rovjan]

Ikke steng deg inne med tankene.

Det er det aller verste. Tro meg!

Har det skjedd noe du tror kan ha utløst dette?

Kanskje. Overgrep,traurig forhold til mor tidvis..

Har ei dame i slekta som kan "sånne ting", som har prøvd litt. Tok det steget å ringe til henne da jeg drev å var "utrivelig" med meg selv her en dag. Men lar henne ikke komme innpå meg uansett.

[Jake1365380469]

Kanskje. Overgrep,traurig forhold til mor tidvis..

Har ei dame i slekta som kan "sånne ting", som har prøvd litt. Tok det steget å ringe til henne da jeg drev å var "utrivelig" med meg selv her en dag. Men lar henne ikke komme innpå meg uansett.

Tror absolutt du bør vurdere psykolog/psykiater evt. medisin.

Det beste, tror jeg, er en kombinasjon av dette.

Du må nok slippe noen inn på deg, for å klare å "lette på trykket"

[Gjest Rovjan]

Tror absolutt du bør vurdere psykolog/psykiater evt. medisin.

Det beste, tror jeg, er en kombinasjon av dette.

Du må nok slippe noen inn på deg, for å klare å "lette på trykket"

Psykolog? Psykiater? Medisin?

Nei. Blir ikke noe sånn nei. Jobbe med å bite det her i meg. Men er faen så vanskelig! Å tidvis brister! Kjedelige er at jeg kan takle alt på en god da. Mens på en ok dag derimot.. Så snur de tåpeligste ting på stabiliteten min. Kjedelig! Ettersom alt blir så tåpelig! Vikke ha det sånn!

[Jake1365380469]

Psykolog? Psykiater? Medisin?

Nei. Blir ikke noe sånn nei. Jobbe med å bite det her i meg. Men er faen så vanskelig! Å tidvis brister! Kjedelige er at jeg kan takle alt på en god da. Mens på en ok dag derimot.. Så snur de tåpeligste ting på stabiliteten min. Kjedelig! Ettersom alt blir så tåpelig! Vikke ha det sånn!

Hva med å snakke med typen din el, familien om dette, da?

[Gjest Rovjan]

Hva med å snakke med typen din el, familien om dette, da?

*riste på hodet*

Familie er utelukket.

Typen? Neh. Orker ikke plage han med det. Han er ikke vant med "sånnt" så det skal han få slippe. Uansett så greier jeg ikke prate så..

[Gjest ikke undertegnet]

*riste på hodet*

Familie er utelukket.

Typen? Neh. Orker ikke plage han med det. Han er ikke vant med "sånnt" så det skal han få slippe. Uansett så greier jeg ikke prate så..

Det går an å trene seg vet du! På å prate mener jeg...

De aller fleste opplever at ved å åpne seg for andre, får de den forståelsen de trenger fra så godt som alle. Og så oppdager en at den og den og den og den har også problemer. Folk som virker veeeeeeldig vellyket utad. Akkurat som deg?

[Gjest Rovjan]

Det går an å trene seg vet du! På å prate mener jeg...

De aller fleste opplever at ved å åpne seg for andre, får de den forståelsen de trenger fra så godt som alle. Og så oppdager en at den og den og den og den har også problemer. Folk som virker veeeeeeldig vellyket utad. Akkurat som deg?

Jo.. Er vel litt det jeg er i da tenker jeg... Trening. Er ei dame i slekta som driver å terper på meg. Står litt stille,men er lissom kommet lengre med henne uansett. PÅ en måte...

Å det med at man innser at andre også sliter er jo sant nok. Fått noen overraskelser oppover med det der..

Så strengt tatt så -er- jeg vel i trening...?? Bare at ting går sakte.. Og jeg vil ikke ha det sånn som det blir..

[Gjest ikke undertegnet]

Jo.. Er vel litt det jeg er i da tenker jeg... Trening. Er ei dame i slekta som driver å terper på meg. Står litt stille,men er lissom kommet lengre med henne uansett. PÅ en måte...

Å det med at man innser at andre også sliter er jo sant nok. Fått noen overraskelser oppover med det der..

Så strengt tatt så -er- jeg vel i trening...?? Bare at ting går sakte.. Og jeg vil ikke ha det sånn som det blir..

De første tegna på fremgang er gjerne ikke slik en ville trodd. En får det ofte bedre på andre områder enn det en TROR er problemet først.

Men dette skjønner en egentlig ikke meningen bak før en har erfart det tror jeg.

Selv så har jeg vært veldig fortvilt fordi jeg alltid har kranglet så med behandlerne mine. Noen av dem har blitt skikkelig sure på meg.

Men NÅ har jeg plutselig oppdaget at jeg greier å si ifra blant familie og kjente uten at jeg blir SINT. Før så måtte jeg bli skikkelig sint for å greie å si ifra, og da vet en jo hvordan det går. Sier alt for mye!

Jeg TROR at jeg ubevisst har trent meg på folk jeg ikke er avhengig av følelsesmessig (altså behandlerne) for å tåle å være i en konflikt. Uten å feige ut og gi meg. Og nå, endelig, kan jeg si ifra på en mer ordentlig måte blant folk jeg må omgås daglig uten å bli overengstlig for hvilke reaksjoner som vil møte meg.

Jeg TRODDE at det var angsten og bekymringa mi som var det verste, men den forsvinner kanskje litt etter litt nå når jeg greier å si hva jeg mener. Da går jeg ikke og kjefter på meg selv inni meg hvis du skjønner.

Nei, nå rota jeg meg visst litt bort her, men jeg sender det allikevel.

Lykke til iallefall!

Jeg mente vel egentlig å si at du sikkert er på god vei, og at bedringa kanskje kommer på andre områder enn du tror. Kanskje.

[Gjest Rovjan]

De første tegna på fremgang er gjerne ikke slik en ville trodd. En får det ofte bedre på andre områder enn det en TROR er problemet først.

Men dette skjønner en egentlig ikke meningen bak før en har erfart det tror jeg.

Selv så har jeg vært veldig fortvilt fordi jeg alltid har kranglet så med behandlerne mine. Noen av dem har blitt skikkelig sure på meg.

Men NÅ har jeg plutselig oppdaget at jeg greier å si ifra blant familie og kjente uten at jeg blir SINT. Før så måtte jeg bli skikkelig sint for å greie å si ifra, og da vet en jo hvordan det går. Sier alt for mye!

Jeg TROR at jeg ubevisst har trent meg på folk jeg ikke er avhengig av følelsesmessig (altså behandlerne) for å tåle å være i en konflikt. Uten å feige ut og gi meg. Og nå, endelig, kan jeg si ifra på en mer ordentlig måte blant folk jeg må omgås daglig uten å bli overengstlig for hvilke reaksjoner som vil møte meg.

Jeg TRODDE at det var angsten og bekymringa mi som var det verste, men den forsvinner kanskje litt etter litt nå når jeg greier å si hva jeg mener. Da går jeg ikke og kjefter på meg selv inni meg hvis du skjønner.

Nei, nå rota jeg meg visst litt bort her, men jeg sender det allikevel.

Lykke til iallefall!

Jeg mente vel egentlig å si at du sikkert er på god vei, og at bedringa kanskje kommer på andre områder enn du tror. Kanskje.

Jo,jeg skjønner hva du mener. Utmerket at du blir sterkere på den måten!

Tror jeg trenger litt tid på å tenke på -hvorfor- jeg enkli tror jeg er begynt å "trene" med hun dama. Men vet at noe som har hjulpet meg enormt er -ikke- noe sort for bevisst hjelp hverken fra megselv eller andre. Det -er- bare rett og slett kjæresten min. Radikal forandring da jeg ble sammen med han.

Men jeg tror likevel jeg har begynt på -noe- med hun dama. Tror jeg må tenke til i morgen for å finne ut -hva-. Dermed så blir jo det også usikkert?? For at jeg vet jo ikke? Usikkert er ustabilt? Og jeg føler meg jokke akkurat stabil??

*forvirret* *tenke til imorgen*