Blir det feil

[Gjest SnartPsykologiStudent]

Heisann!

Jeg skal begynne å studere psykologi til høsten, har hatt lyst til det i flere år og nå er endelig gymnastiden over og jeg kan begynne med det jeg har lyst til!

En liten depresjon har dukket opp, kan jeg kontakte psykolog og få hjelp samtidig som jeg kan få utdannet meg til en selv?

Jeg er jo ikke gal og mine problemer gjør meg ikke til en dårlig psykolog, tvert imot en bedre mener nå jeg.

Studiene tar jo 7 åg og jeg er nok over den lille perioden min lenge før det.

Har overhodet ikke lyst til å utsette studiene til jeg er over mine problemer, det vil bare gjøre alt verre siden dette er noe jeg har gledet meg til og sett frem til lenge.

[Tornerose]

Hvis du vil studere psykologi, skal du selvsagt bare gjøre det. Det er ingen som kommer til å sjekke om du har psykiske problemer eller ikke. Lykke til med studiet, jeg studerer selv psykologi og det er veldig spennende!

[soleil]

Det er ikke noe i veien for at du kan studere psykologi eller bli psykolog selv om du har vært deprimert.

Jeg tror det er lurt av deg å få behandling for depresjonen om den begrenser deg til daglig. Du trenger overskudd!

At du har kjent på at livet ikke alltid er en dans på roser kan være en fordel!

Lykke til!

[ulva]

Hvorfor skulle det bli et problem? Kan du ikke snu på situasjonen og se det slik at din egen erfaring kan komme deg til gode senere når du skal forstå pasientene? Depresjon er gankse vanlig, men forekommer i forskjellig grad. Det blir vel nesten graden som blir avgjørende for deg og dine studieplaner. Dersom du klarer å studere, er det vel ingen grunn til å utsette skolestart?

[Gjest slitern]

Nei, det er ikke noe problem, snarere en fordel hvis det ikke er for invalidiserende i ditt dagligliv. De fleste mennesker har downperioder i livet sitt. Det skal ganske mye til for ikke å ha det. En annet ting er at psykologistudiet er et meget tungt studiet. Det meste står på engelsk og husk at dette er faglitteratur. Jeg skulle også bli psykolog en gang i tiden, men synes studiet ble for tungt. Jeg vil ikke ta fra deg motet, men det er ikke alltid man vet hva man går til.

[Gjest SnartPsykologiStudent]

Nei, det er ikke noe problem, snarere en fordel hvis det ikke er for invalidiserende i ditt dagligliv. De fleste mennesker har downperioder i livet sitt. Det skal ganske mye til for ikke å ha det. En annet ting er at psykologistudiet er et meget tungt studiet. Det meste står på engelsk og husk at dette er faglitteratur. Jeg skulle også bli psykolog en gang i tiden, men synes studiet ble for tungt. Jeg vil ikke ta fra deg motet, men det er ikke alltid man vet hva man går til.

Ja jeg er veldig klar over at det er et hardt studium og det er mange gode folk som ikke klarer det uten at de er dumme av den grunn, men jeg vil iallefall prøve.

[Gjest slitern]

Ja jeg er veldig klar over at det er et hardt studium og det er mange gode folk som ikke klarer det uten at de er dumme av den grunn, men jeg vil iallefall prøve.

Stå på! Lykke til! Hvis du liker å lese og er utholdende vil det nok gå bra.

[Gjest fubar]

Det er ingen problemer å bli psykolog selv om man er lett deprimert. Om deprsjonen utvikler seg kan det bli et todelt problem. For det første kan det være vanskelig å lese det man må lese på studiet, for det andre kan det bli et problem når man møter pasienter. Hvis det er en lett depresjojn du har akkurat nå er det ingen problemer å få behandlet den i tid til du skal møte pasienter.

Man kan litt fleipete å si at psykologer generellt har en depressiv personlighetsstruktur med narsissistiske drag. Troligvis kommer du ikke til å være dn eneste i klassen din som har en lett depresjon

[Gjest sykepleiestud]

Jeg synes det høres ut som en god idé, hvis du ikke er helt "utslått" av depresjonen, å starte på studiet og samtidig oppsøke hjelp. Jeg veit om andre psykologistudenter som har gjort det samme.

[Gjest tod]

Hvis du vil studere psykologi, skal du selvsagt bare gjøre det. Det er ingen som kommer til å sjekke om du har psykiske problemer eller ikke. Lykke til med studiet, jeg studerer selv psykologi og det er veldig spennende!

Men på ett eller annet nivå må man da sile ut folk som er uskikka til å bli psykologer? Jeg tror f eks ikke folk med alvorlige personlighetsforstyrrelser er særlig egna til å bli psykologer.

Er det ikke sånn at alle på profesjonsstudiet må ta den MMPI-testen? Hva skjer hvis den skriker patologi?

[soleil]

Men på ett eller annet nivå må man da sile ut folk som er uskikka til å bli psykologer? Jeg tror f eks ikke folk med alvorlige personlighetsforstyrrelser er særlig egna til å bli psykologer.

Er det ikke sånn at alle på profesjonsstudiet må ta den MMPI-testen? Hva skjer hvis den skriker patologi?

Det er vel praksis i psykologistudiet?

Ellers foregår det vel evaluering på mange måter.

Ellers får en håpe behandlere tar sitt ansvar med å fraråde sine pasienter som ikke er skikket til slike yrker.

(Jeg har selv diskutert dette med min behandler, heldigvis ga han meg tommelen opp)

En får så håpe at medelever tar et ansvar for å si fra til skolen om enkelte åpenbart ikke har noe i studiet/yrket å gjøre.

Ved enkelte alvorlige personlighetsforstyrrelser er evne til empati fraværende, har disse noen interesse av psykologistudiet, tro?

[frosken]

Men på ett eller annet nivå må man da sile ut folk som er uskikka til å bli psykologer? Jeg tror f eks ikke folk med alvorlige personlighetsforstyrrelser er særlig egna til å bli psykologer.

Er det ikke sånn at alle på profesjonsstudiet må ta den MMPI-testen? Hva skjer hvis den skriker patologi?

Det finnes nok av totalt uegnede psykologer... Tidligere var det i allefall slik at såfremt man besto eksamen så ble man ikke stoppet pga manglende egnethet. Hvorvidt dette er endret vet jeg ikke.

[Gjest tod]

Det er vel praksis i psykologistudiet?

Ellers foregår det vel evaluering på mange måter.

Ellers får en håpe behandlere tar sitt ansvar med å fraråde sine pasienter som ikke er skikket til slike yrker.

(Jeg har selv diskutert dette med min behandler, heldigvis ga han meg tommelen opp)

En får så håpe at medelever tar et ansvar for å si fra til skolen om enkelte åpenbart ikke har noe i studiet/yrket å gjøre.

Ved enkelte alvorlige personlighetsforstyrrelser er evne til empati fraværende, har disse noen interesse av psykologistudiet, tro?

Ja, jeg tror faktisk folk med psykopatiske og/eller narsissistsike og/eller borderline trekk teoretisk kan tiltrekkes av psykologistudiet.

Psykopater kan tiltrekkes ut fra et ønske om å ha makt over og kunne manipulere andre. Mennesker med borderline eller narsissistiske trekk kan tiltrekkes av studiet ut fra et bohov for å bli verdsatt og beundra - noe terapeuter ofte blir i urealistisk grad pga idealisering.

Folk med schizoide eller paranoide trekk tiltrekkes neppe i samme grad til studiet.

Generelt tror jeg det er lite heldig at folk med overveiende defektpatologi blir psykologer. Jeg kan ikke se for meg at en terapi skal kunne fungere hvis terapeutens personlighetsstruktur er betydelig mer umoden enn pasientens.

[Mimmy]

Det er vel praksis i psykologistudiet?

Ellers foregår det vel evaluering på mange måter.

Ellers får en håpe behandlere tar sitt ansvar med å fraråde sine pasienter som ikke er skikket til slike yrker.

(Jeg har selv diskutert dette med min behandler, heldigvis ga han meg tommelen opp)

En får så håpe at medelever tar et ansvar for å si fra til skolen om enkelte åpenbart ikke har noe i studiet/yrket å gjøre.

Ved enkelte alvorlige personlighetsforstyrrelser er evne til empati fraværende, har disse noen interesse av psykologistudiet, tro?

Har faktisk hørt (av mannen min, som har lest det et sted på internett) at en med asperger syndrom, har blitt psykolog, og senere oppdaget at han/hun hadde asperger syndrom, og der er jo en av diagnosekriteriene en manglende eller nedsatt evne til empati....!

Men man må jo uansett ha en interesse for emnet!

[Gjest Italy]

Det finnes nok av totalt uegnede psykologer... Tidligere var det i allefall slik at såfremt man besto eksamen så ble man ikke stoppet pga manglende egnethet. Hvorvidt dette er endret vet jeg ikke.

Det som behandlerne burde være mye mer bevisst på, er hvilke pasienttyper de IKKE takler. Pga sin EGEN personlighet.

Noen kan ikke så godt hjelpe sutrende pasienter, andre ikke aggressive, andre orker ikke de som truer med selvmord. Alle 'har sitt'. De skulle være flinkere til å ta slike hensyn. For pasientenes skyld. Siden det jo som regel blir pasientens 'feil' hvis det går dritt i terapien. Men det kan like godt være behandleren som ikke er flink nok med akkurat din mennesketype.

Fotballspillere brukes på forskjellige steder på banen. Det endrer seg også i løpet av karrieren av og til. SLIK burde det også være med terapeuter!!!!

[Tornerose]

Men på ett eller annet nivå må man da sile ut folk som er uskikka til å bli psykologer? Jeg tror f eks ikke folk med alvorlige personlighetsforstyrrelser er særlig egna til å bli psykologer.

Er det ikke sånn at alle på profesjonsstudiet må ta den MMPI-testen? Hva skjer hvis den skriker patologi?

Ja, det kommer jo senere. Men psykologistudiet tar 6 1/2 år (inkl. ex fac/ex phil) så det er nok av tid til å bearbeide små problemer slik det er nevnt i hovedinnlegget. Det er også mulig å ta pauser i studiet hvis man trenger det.

[soleil]

Ja, jeg tror faktisk folk med psykopatiske og/eller narsissistsike og/eller borderline trekk teoretisk kan tiltrekkes av psykologistudiet.

Psykopater kan tiltrekkes ut fra et ønske om å ha makt over og kunne manipulere andre. Mennesker med borderline eller narsissistiske trekk kan tiltrekkes av studiet ut fra et bohov for å bli verdsatt og beundra - noe terapeuter ofte blir i urealistisk grad pga idealisering.

Folk med schizoide eller paranoide trekk tiltrekkes neppe i samme grad til studiet.

Generelt tror jeg det er lite heldig at folk med overveiende defektpatologi blir psykologer. Jeg kan ikke se for meg at en terapi skal kunne fungere hvis terapeutens personlighetsstruktur er betydelig mer umoden enn pasientens.

Bra skrevet, tod.

Du er flink til å formulere deg og det virker som du er reflektert og har mye kunnskap.

Hvis en har mistanke om at en har kommet i hendene på en psykopatisk behandler så gjelder det å komme seg unna!

[Gjest SnartPsykologiStudent]

Ja, jeg tror faktisk folk med psykopatiske og/eller narsissistsike og/eller borderline trekk teoretisk kan tiltrekkes av psykologistudiet.

Psykopater kan tiltrekkes ut fra et ønske om å ha makt over og kunne manipulere andre. Mennesker med borderline eller narsissistiske trekk kan tiltrekkes av studiet ut fra et bohov for å bli verdsatt og beundra - noe terapeuter ofte blir i urealistisk grad pga idealisering.

Folk med schizoide eller paranoide trekk tiltrekkes neppe i samme grad til studiet.

Generelt tror jeg det er lite heldig at folk med overveiende defektpatologi blir psykologer. Jeg kan ikke se for meg at en terapi skal kunne fungere hvis terapeutens personlighetsstruktur er betydelig mer umoden enn pasientens.

Jeg er jo ikke så gale da!!!

Føler meg bare litt nedfor, oppgitt og lei meg for tiden, har gjort det før og det går over, men kunne tenke meg å snakke med noen som såg problemene mine fra et objektivt synspungt, liker ikke å fortelle for mye til vennene mine, dessuten de er jo vennene mine og tar mitt parti, ikke sørlig objektivt.

Jeg vet jeg har mange gode egenskaper som kan gjøre meg til en god psykolog, det er meg alle kommer til når de er nedfor eller trenger å prate, så jeg er på mange måter en såkalt "hobbypsykolog". Men om jeg klarer studiet og blir en ekte psykolog så er det jo pasienten som skal i fokus ike meg i terapen, det er h*n vi skal snakke om der, ikke meg og mine ting!

Jeg vil ike utnytte noen, føle glede av å se at de er avhengi av meg eller gjøre de hekta på å gå hos meg, jeg vil føle glede av fremskritt fra den personen og av å se at jeg kan hjelpe den.

Men jeg mener gode psykologer hjelper folk med å hjelpe seg selv og det vet jeg at jeg kan gjøre uansett hvordan mitt privatliv er.

Jeg har det grusomt nå, men jeg fungerer, går på skole, leser til prøver, jobber ettermiddager og helger, har kontakt med venner ol. Så jeg vet jeg kan klare det.

[Gjest tod]

Jeg er jo ikke så gale da!!!

Føler meg bare litt nedfor, oppgitt og lei meg for tiden, har gjort det før og det går over, men kunne tenke meg å snakke med noen som såg problemene mine fra et objektivt synspungt, liker ikke å fortelle for mye til vennene mine, dessuten de er jo vennene mine og tar mitt parti, ikke sørlig objektivt.

Jeg vet jeg har mange gode egenskaper som kan gjøre meg til en god psykolog, det er meg alle kommer til når de er nedfor eller trenger å prate, så jeg er på mange måter en såkalt "hobbypsykolog". Men om jeg klarer studiet og blir en ekte psykolog så er det jo pasienten som skal i fokus ike meg i terapen, det er h*n vi skal snakke om der, ikke meg og mine ting!

Jeg vil ike utnytte noen, føle glede av å se at de er avhengi av meg eller gjøre de hekta på å gå hos meg, jeg vil føle glede av fremskritt fra den personen og av å se at jeg kan hjelpe den.

Men jeg mener gode psykologer hjelper folk med å hjelpe seg selv og det vet jeg at jeg kan gjøre uansett hvordan mitt privatliv er.

Jeg har det grusomt nå, men jeg fungerer, går på skole, leser til prøver, jobber ettermiddager og helger, har kontakt med venner ol. Så jeg vet jeg kan klare det.

Jeg snakka her om psykologer grenerelt, ikke deg spesielt. Hvor 'gal' _du_ er, har ikke jeg forutsetninger for å uttale meg om, men ut fra innleggene dine virker du ikke spesielt gal.