Om funksjonshemming og forståelse

[Gjest ikke signert]

En ting til: jobber jeg sammen med deg, altså? Siden du har så klare meninger om at folk rundt meg ikke har plikt til å hjelpe meg? Usedvanlig motbydelig holdning du har til å være medmenneskelig!!!

Jeg snakker av egen erfaring da jeg selv har en funksjonhemming og jeg har forlengst sluttet å forvente ting av andre.

Medmenneskelighet er noe som folk gir frivillig og slik skal det også være.

[Mimmy]

Arbeidsgiveren din har nok visse plikter - men ikke uten videre den enkelte medarbeider.

Er det ikke et mål for deg, mimmy, i størst mulig grad å være en vanlig arbeidstaker på jobben - og ikke en som er hjelp-trengende?

Dette er ikke et argumnet mot å imøtekomme ditt behov om skjerming. Derimot tror jeg du kanskje er for åpen om private forhold generelt på jobben?

Ja, muligens. Jeg tror jeg har skadet meg selv en del, også. Jeg er ikke noe flink, jeg er for naiv og tror at folk vil meg godt. Og så blir jeg så skuffet. Neste gang så skal jeg ikke gjøre den feilen. Jeg tror liksom det, jeg, at de andre liker meg bedre hvis jeg klarer å forklare hvordan ting henger sammen. Men så tar jeg feil.

Men det rettferdiggjør allikevel ikke at de skal rakke ned på meg eller se ned på meg, jeg syns det er særdeles motbydelig. Det er mulig at det er menneskelig, men jeg syns ikke det er noe pent gjort.

Og jeg har klart meg bra, sett utifra hvilken funksjonshemming jeg har. Så de har ikke noen grunn til å se ned på meg, syns jeg. Jeg blir bare så såret, fordi jeg tror at mennesker er bedre enn det det viser seg at de er.

[frosken]

Ja, muligens. Jeg tror jeg har skadet meg selv en del, også. Jeg er ikke noe flink, jeg er for naiv og tror at folk vil meg godt. Og så blir jeg så skuffet. Neste gang så skal jeg ikke gjøre den feilen. Jeg tror liksom det, jeg, at de andre liker meg bedre hvis jeg klarer å forklare hvordan ting henger sammen. Men så tar jeg feil.

Men det rettferdiggjør allikevel ikke at de skal rakke ned på meg eller se ned på meg, jeg syns det er særdeles motbydelig. Det er mulig at det er menneskelig, men jeg syns ikke det er noe pent gjort.

Og jeg har klart meg bra, sett utifra hvilken funksjonshemming jeg har. Så de har ikke noen grunn til å se ned på meg, syns jeg. Jeg blir bare så såret, fordi jeg tror at mennesker er bedre enn det det viser seg at de er.

Men har du egentlig noe grunnlag for å tro at de tenker så negativt om deg? Jeg trodde primært at de hadde oversett deg noe - og ikke tatt hensyn til dine behov for tilrettelegging - dette er vel noe annet enn å se ned på og tenke negativt om deg?

[Mimmy]

Jeg mente ikke at du ikke har krav på de tjenester som koordineringstjenesten har å tilby men at du ikke har krav på noe hjelp fra dine kolleger.

Ingen kan forlange noen hjelp av privatpersoner, verken kolleger, venner eller familie. Men dersom du slutter å forvente det vil du kanskje sette mer pris på det når det skjer.

Jeg har hverken bedt om noen hjelp, eller forlangt noen hjelp, fra NOEN av mine kollegaer. Men jeg VIL at de skal ta hensyn til at jeg har en funksjonshemming, men det må de få beskjed om fra min sjef, som heller ikke har forstått døyten, eller brydd seg noe om det, heller! Men fagre ord, det kan han mange av. Og er veldig vennlig, også!

Og han signaliserte veldig tydelig at han ikke syntes at koordineringstjenesten skulle hjelpe meg, at det ikke skulle være nødvendig for meg å ha hjelp av koordineringstjenesten. Og koordineringstjenesten har vært ute av funksjon frem til ganske nylig, så jeg har uansett ikke kunnet fått noen hjelp fra den.

Jeg bare konstaterer at sjefen min har tenkt å se meg gå omtrent i grava, uten å gidde hverken lytte til det jeg har å si, eller gidde hjelpe meg.

Men jeg tror ikke jeg skal gidde å være hos dem, eller noen andre som har det aller minste befatning med psykiatri eller sosiale saker heretter. Skal be om å få en jobb et sted, etter at jeg har fått uføretrygd, som ikke er kommunalt.

Er så lei av å bli misforstått og uglesett. Det har jeg ikke fortjent. Jeg har fortjent å ha det godt, jeg også, slik som alle andre. Selv om jeg er forskjellig.

[Mimmy]

Men har du egentlig noe grunnlag for å tro at de tenker så negativt om deg? Jeg trodde primært at de hadde oversett deg noe - og ikke tatt hensyn til dine behov for tilrettelegging - dette er vel noe annet enn å se ned på og tenke negativt om deg?

Jeg tror ikke kollegaene mine ser ned på meg, direkte. Ikke alle ihvertfall. Faktisk så vet jeg at det er en del av de, som syns jeg klarer meg bra, og at jeg er et godt og fint menneske. Og har sagt det også.

Så det tror jeg ikke er noen generell holdning til meg, nei. Men jeg tror at sjefen min ser ned på meg, men det er nok fordi jeg har blitt sint på ham, også. Så egentlig så er det han jeg er mest sint på.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En ting til, NHD. Hvorfor misliker dere meg så intenst, dere som antatt skal hjelpe sånne som meg? Hva er det med den sykdommen jeg har, som gjør at dere har lov til å se ned på meg?

Jeg har ikke bedt om å bli født slik, og jeg har opplevd mobbing på både barneskole og ungdomsskole pga det, og generell sosial mistilpasning etter at jeg ble voksen, alt pga noe som jeg ikke kan noe for. Og jeg har hele tiden prøvd å tilpasse meg, og hele tiden mislykkes!

Ihvertfall så kan det føles slik, at det finnes mange fordommer mot meg, både i psykiatri og sosialvesen. Hvis det er sånn, at dere hater meg, så vil jeg ihvertfall vite grunnen til de fordommene som finnes.

Jeg kan ikke se av noen svar du har fått at det er noen som misliker deg.

Jeg prøvde bare å få deg til å se at heller ikke "funksjonsfriske" alltid kan oppfylle alle forventninger andre har til dem.

Ellers viser jeg til andres svar som går på mye av det samme.

[Gjest ikke signert]

Jeg har hverken bedt om noen hjelp, eller forlangt noen hjelp, fra NOEN av mine kollegaer. Men jeg VIL at de skal ta hensyn til at jeg har en funksjonshemming, men det må de få beskjed om fra min sjef, som heller ikke har forstått døyten, eller brydd seg noe om det, heller! Men fagre ord, det kan han mange av. Og er veldig vennlig, også!

Og han signaliserte veldig tydelig at han ikke syntes at koordineringstjenesten skulle hjelpe meg, at det ikke skulle være nødvendig for meg å ha hjelp av koordineringstjenesten. Og koordineringstjenesten har vært ute av funksjon frem til ganske nylig, så jeg har uansett ikke kunnet fått noen hjelp fra den.

Jeg bare konstaterer at sjefen min har tenkt å se meg gå omtrent i grava, uten å gidde hverken lytte til det jeg har å si, eller gidde hjelpe meg.

Men jeg tror ikke jeg skal gidde å være hos dem, eller noen andre som har det aller minste befatning med psykiatri eller sosiale saker heretter. Skal be om å få en jobb et sted, etter at jeg har fått uføretrygd, som ikke er kommunalt.

Er så lei av å bli misforstått og uglesett. Det har jeg ikke fortjent. Jeg har fortjent å ha det godt, jeg også, slik som alle andre. Selv om jeg er forskjellig.

Klart du fortjener å ha det like godt som alle andre. Det fortjener alle. Og arbeidsgiveren din har plikt til å hjelpe deg slik at du får den praktiske hjelpen du trenger.

Men du kan ikke forvente at dine kollegaer skal ta hensyn til deg. Selvfølgelig vil du det på samme måte som jeg ønsker at andre skal ta hensyn til meg og mine problemer. Men det gjør folk sjelden og det tror jeg det er viktig at du innser. Enhver er seg selv nærmest og det gjelder alle. Andre mennesker er ikke nødvendigvis nødt til å slite seg ut på andres problemer.

[Mimmy]

Jeg kan ikke se av noen svar du har fått at det er noen som misliker deg.

Jeg prøvde bare å få deg til å se at heller ikke "funksjonsfriske" alltid kan oppfylle alle forventninger andre har til dem.

Ellers viser jeg til andres svar som går på mye av det samme.

Nei, beklager. Leste kanskje for mye i svaret ditt, at du kanskje mislikte meg. Jeg føler meg bare så fortvilet sliten nå. Vet ikke hvordan jeg noensinne skal komme ovenpå igjen. Må bare slutte å jobbe der jeg jobber, tror jeg.

[Mimmy]

Klart du fortjener å ha det like godt som alle andre. Det fortjener alle. Og arbeidsgiveren din har plikt til å hjelpe deg slik at du får den praktiske hjelpen du trenger.

Men du kan ikke forvente at dine kollegaer skal ta hensyn til deg. Selvfølgelig vil du det på samme måte som jeg ønsker at andre skal ta hensyn til meg og mine problemer. Men det gjør folk sjelden og det tror jeg det er viktig at du innser. Enhver er seg selv nærmest og det gjelder alle. Andre mennesker er ikke nødvendigvis nødt til å slite seg ut på andres problemer.

Men det er en del av det å få tilrettelagt jobben, at de MÅ ta spesielle hensyn til meg. Hvis ikke kan jeg ikke jobbe der.

Det har jeg legeerklæring på, faktisk, at jeg MÅ ha en tilrettelagt arbeidsplass, som gir rom for MYE hvile.

Det er selve kjerneproblematikken, det, at de må tilrettelegge arbeidsrutinen, slik at jeg kan jobbe der, uten å slite meg ut. Det er DET som er min "rullestol".

Skjønner?

[frosken]

Men det er en del av det å få tilrettelagt jobben, at de MÅ ta spesielle hensyn til meg. Hvis ikke kan jeg ikke jobbe der.

Det har jeg legeerklæring på, faktisk, at jeg MÅ ha en tilrettelagt arbeidsplass, som gir rom for MYE hvile.

Det er selve kjerneproblematikken, det, at de må tilrettelegge arbeidsrutinen, slik at jeg kan jobbe der, uten å slite meg ut. Det er DET som er min "rullestol".

Skjønner?

Jeg tror du må skille mellom det som er ideelt og det som er mulig, mimmy.

Du kan ikke regne med at dine kollegaer har dine behov i tankene mesteparten av tiden. Derimot er det rimelig at du gis mulighet til å trekke deg tilbake i løpet av dagen, slik at du ikke hele tiden må forholde deg til andre mennesker.

Dersom du opparbeider deg for store forventninger i forhold til hva en arbeidsplass kan tilby, så tror jeg det vil bli vanskelig for deg å finne en arbeidsplass i fremtiden - dessverre.

[Gjest ikke signert]

Men det er en del av det å få tilrettelagt jobben, at de MÅ ta spesielle hensyn til meg. Hvis ikke kan jeg ikke jobbe der.

Det har jeg legeerklæring på, faktisk, at jeg MÅ ha en tilrettelagt arbeidsplass, som gir rom for MYE hvile.

Det er selve kjerneproblematikken, det, at de må tilrettelegge arbeidsrutinen, slik at jeg kan jobbe der, uten å slite meg ut. Det er DET som er min "rullestol".

Skjønner?

Jeg forstår veldig godt hva du snakker om. Men i praksis vil aldri jobber bli fullstendig tilrettelagt. Legeattest eller ei. Da er det kanskje bedre å finne en annen jobb som passer deg bedre. Du har kanskje mulighet til å skaffe deg jobb hjemmefra hvor du selv kan bestemme tempo?

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg tror at det stedet man minst kan forvente noe særlig forståelse er blant de som jobber med å "ta seg av" klienter til vanlig. F.eks. utvikler mange sosialarbeidere etterhvert en slags forakt - eller i allefall svært nedlatende holdning til sine klienter. Dersom du som kollega plutselig blir å sammenligne med en klient, vil du fort utsettes for noe av den samme nedlatendeheten...

Tilsvarende gjelder ofte i helsevesenet. Kanskje er kravene til "å ta seg sammen" og "å slutte å syte" større her enn mange andre steder.

(Og innen psykiatrien tror jeg jeg fortsatt har til gode å møte en behandler som antar at folk som har vært innlagt over lengre tid i sykehus kan bli friske og velfungerende... )

Det stemmer nok. Det stedet jeg har blitt møtt med MINST forståelse, er arbeidsplassen hvor jeg var omgitt av hjelpepleiere og sykepleierer. De som SKAL ha empati.

Jeg var utplassert 'på toppen' med beskjed fra aetat om å jobe det jeg orket og gå hjem når jeg ikke orket. De tre-fire gangene i løpet av et år som jeg ringte og sa jeg var for utmattet eller syk av forkjølelse, fikk jeg høre 'Vi er vel ikke helt friske vi andre bestandig heller'!.

DEN sved, den! DE skulle nå ihvertfall ha forståelse for sykdom, men nei! Der jobba jeg gratis og de brukte meg i den vanlige turnusen, så noe på toppen ble det ikke nei. De tjente inn på lønnsbudsjettet pga meg, og det skulle de ikke gjort. Det la ekstra press på meg om ikke å være syk, og det var hele vitsen med opplegget at jeg ikke skulle ha akkurat DET presset.

Helsepersonell er en blanding og godt og dårlig akkurat som håndverkere og akademikere ellers. Ikke VENT deg noe annet en gang.

[Mimmy]

Jeg tror du må skille mellom det som er ideelt og det som er mulig, mimmy.

Du kan ikke regne med at dine kollegaer har dine behov i tankene mesteparten av tiden. Derimot er det rimelig at du gis mulighet til å trekke deg tilbake i løpet av dagen, slik at du ikke hele tiden må forholde deg til andre mennesker.

Dersom du opparbeider deg for store forventninger i forhold til hva en arbeidsplass kan tilby, så tror jeg det vil bli vanskelig for deg å finne en arbeidsplass i fremtiden - dessverre.

Nei, det gjør jeg selvsagt ikke. Hvor har jeg skrevet at jeg forventer dette? Men jeg forventer at de skal ta hensyn til den legeerklæring og psykologerklæring som jeg kan fremlegge, der det står hva jeg har behov for på en arbeidsplass. Og der skjerming og hvile blir framsatt som krav (av legen min).

Ellers så kan jeg ganske enkelt ikke arbeide. Da må jeg bare være hjemme, slik som faktisk mange med min funksjonshemming må. Sånn som det er nå, så betaler de ingenting på arbeidsplassen min, for de tjenester som jeg utfører. Det er det staten som gjør, iom at jeg arbeider for sysselsettingsmidler.

[Gjest ikke undertegnet]

Jo, det har de faktisk plikt til, i min litt spesielle situasjon. Jeg har krav på de tjenester som koordineringstjenesten har å tilby, en koordinator, en individuell plan og spesiell tilrettelegging. Så det har de faktisk. Men jeg ønsker bare, at de skal ta hensyn til det jeg har å si, jeg! Og lytte.

Ja, men Mimmy, jeg tror alle opplever, uavhengig av diagnose, fysisk eller psykisk betinget, at svært lite innen helsevesenet fungerer slik det SKAL.

Mange pasienter VET hva de har krav på, men hva hjelper det når helseapparatet ikke fungerer godt nok, folka involvert er ikke flinke nok og ressursene ikke tilstrekkelig?

Det hjelper ingenting!

Jeg hr prøvd å pukke på hva som står i loven, men folk blir egentlig bare frustrerte og går i mot en da. Dessverre. Sikkert fordi VI påpeker DERES utilstrekkelighet, som igjen er noen ANDRES skyld. Politikerne feks. Og hvem sin skyld er det hvis det er politikernes skyld? Jo , min og din! For vi har stemt fram dårlige representanter. Eller enda verre, vi har ikke stemt.

Hvert lille hjul i samfunnsmaskineriet har sin viktige funksjon. Ikke rart det fungerer så dårlig?!

Jeg har sluttet å vente å få noe som helst selv om jeg har krav på det. Jeg tror det er eneste måten å overleve på hvis en er/blir kronisk syk/funksjonshemmet. Drite i det og ta det du får.

Ihvertfall ikke bruke kreftene på å slåss mot vindmøller.

[Gjest ikke signert]

Nei, det gjør jeg selvsagt ikke. Hvor har jeg skrevet at jeg forventer dette? Men jeg forventer at de skal ta hensyn til den legeerklæring og psykologerklæring som jeg kan fremlegge, der det står hva jeg har behov for på en arbeidsplass. Og der skjerming og hvile blir framsatt som krav (av legen min).

Ellers så kan jeg ganske enkelt ikke arbeide. Da må jeg bare være hjemme, slik som faktisk mange med min funksjonshemming må. Sånn som det er nå, så betaler de ingenting på arbeidsplassen min, for de tjenester som jeg utfører. Det er det staten som gjør, iom at jeg arbeider for sysselsettingsmidler.

Du må passe deg så du ikke blir en så stor belastning på arbeidsplassen din at de ikke ønsker å ha deg i jobb. Da hjelper verken lege- eller psykologerklæringer.

[Mimmy]

Jeg tror du må skille mellom det som er ideelt og det som er mulig, mimmy.

Du kan ikke regne med at dine kollegaer har dine behov i tankene mesteparten av tiden. Derimot er det rimelig at du gis mulighet til å trekke deg tilbake i løpet av dagen, slik at du ikke hele tiden må forholde deg til andre mennesker.

Dersom du opparbeider deg for store forventninger i forhold til hva en arbeidsplass kan tilby, så tror jeg det vil bli vanskelig for deg å finne en arbeidsplass i fremtiden - dessverre.

Vær så snill og trøst meg litt allikevel, jeg har behov for det nå, jeg føler jeg bare blir sittende og ikke finne ut av noe, og bare begynner og gråter, fordi det bare blir så umulig for meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal finne ut av dette. Hvorfor det skal være så vanskelig hele tiden, jeg klarer ikke dette.

Jeg klarer ikke at folk blir så sure på meg, at de ikke liker meg. Klarer ikke å tenke på det og forholde meg til det. Er kanskje veldig barnslig, men det klarer jeg faktisk ikke. Er ikke bygget for å klare slike konflikter. Klarer ikke på noe som helst slags vis å takle det.

Er jeg så ondskapsfull og så vanskelig og så fæl at det ikke er noen som vil ha med meg å gjøre eller at de kan ta hensyn litt til meg. Blir så vanskelig for meg. Jeg klarer ikke dette, må bare gråte.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg har hverken bedt om noen hjelp, eller forlangt noen hjelp, fra NOEN av mine kollegaer. Men jeg VIL at de skal ta hensyn til at jeg har en funksjonshemming, men det må de få beskjed om fra min sjef, som heller ikke har forstått døyten, eller brydd seg noe om det, heller! Men fagre ord, det kan han mange av. Og er veldig vennlig, også!

Og han signaliserte veldig tydelig at han ikke syntes at koordineringstjenesten skulle hjelpe meg, at det ikke skulle være nødvendig for meg å ha hjelp av koordineringstjenesten. Og koordineringstjenesten har vært ute av funksjon frem til ganske nylig, så jeg har uansett ikke kunnet fått noen hjelp fra den.

Jeg bare konstaterer at sjefen min har tenkt å se meg gå omtrent i grava, uten å gidde hverken lytte til det jeg har å si, eller gidde hjelpe meg.

Men jeg tror ikke jeg skal gidde å være hos dem, eller noen andre som har det aller minste befatning med psykiatri eller sosiale saker heretter. Skal be om å få en jobb et sted, etter at jeg har fått uføretrygd, som ikke er kommunalt.

Er så lei av å bli misforstått og uglesett. Det har jeg ikke fortjent. Jeg har fortjent å ha det godt, jeg også, slik som alle andre. Selv om jeg er forskjellig.

Alle andre har det ikke godt da Mimmy! Det kan en se ved å lese på sidene her, og på sidene for rusmisbruk og overgrep.

Og du snakker om 'sjefen' din. Men er du ikke utplassert da? Da er ikke sjefen på utplasseringsplassen sjefen din vel. Det er ikke han som 'bestemmer' over deg, men de som har utplassert deg. Eller?

[Mimmy]

Alle andre har det ikke godt da Mimmy! Det kan en se ved å lese på sidene her, og på sidene for rusmisbruk og overgrep.

Og du snakker om 'sjefen' din. Men er du ikke utplassert da? Da er ikke sjefen på utplasseringsplassen sjefen din vel. Det er ikke han som 'bestemmer' over deg, men de som har utplassert deg. Eller?

Jo, det er korrekt. Så derfor skal jeg jo ha møte med begge nå snart. Det skal jo bli godt, så vi kan få funnet ut av hvordan vi skal gjøre det den tiden som er igjen. Regner ikke med at jeg kommer til å fortsette å jobbe der jeg jobber nå, uansett. Det blir for vanskelig for meg, synes jeg nå.

[Gjest ikke undertegnet]

Men det er en del av det å få tilrettelagt jobben, at de MÅ ta spesielle hensyn til meg. Hvis ikke kan jeg ikke jobbe der.

Det har jeg legeerklæring på, faktisk, at jeg MÅ ha en tilrettelagt arbeidsplass, som gir rom for MYE hvile.

Det er selve kjerneproblematikken, det, at de må tilrettelegge arbeidsrutinen, slik at jeg kan jobbe der, uten å slite meg ut. Det er DET som er min "rullestol".

Skjønner?

Du HAR legeerklæring på at du IKKE kan jobbe under slike forhold du gjør?

Ja, men så slutt da vel! Du kan jo det da. Og så kan du hvile ut til de har klar en tilrettelagt jobb til deg.

Jeg får heller ikke noen tilrettelagt jobb som passer mine lidelser. Det måtte være en jobb hvor jeg kunne jobbe en time en dag, åtte en dag jeg var veldig pigg, to-tre timer neste kanskje, og så var det kanskje et par-tre uker hvor jeg ikke orket jobb i det hele tatt. Kanskje i den mest travel jobbperioden id et firmaet. Tror du noen vil finne en tilrettelagt jobb for MEG da?

Du må legge av deg det med å vente at DU av alle skal få det du har krav på til minste detalj. Slik fungerer det bare ikke. Det ville være en drøm, men dessverre.

Slutt å vente deg mer enn du kan få! Det tror jeg er det som kan hjelpe deg mest...

[Mimmy]

Du HAR legeerklæring på at du IKKE kan jobbe under slike forhold du gjør?

Ja, men så slutt da vel! Du kan jo det da. Og så kan du hvile ut til de har klar en tilrettelagt jobb til deg.

Jeg får heller ikke noen tilrettelagt jobb som passer mine lidelser. Det måtte være en jobb hvor jeg kunne jobbe en time en dag, åtte en dag jeg var veldig pigg, to-tre timer neste kanskje, og så var det kanskje et par-tre uker hvor jeg ikke orket jobb i det hele tatt. Kanskje i den mest travel jobbperioden id et firmaet. Tror du noen vil finne en tilrettelagt jobb for MEG da?

Du må legge av deg det med å vente at DU av alle skal få det du har krav på til minste detalj. Slik fungerer det bare ikke. Det ville være en drøm, men dessverre.

Slutt å vente deg mer enn du kan få! Det tror jeg er det som kan hjelpe deg mest...

Jeg har også krav på å få en tilrettelagt jobb, hvis jeg vil det, slik jeg har forstått utifra det som jeg har fått fra autismeforeningen. Men jeg tror de fleste gir opp. Men hun psykologen, og de andre jeg har vært i kontakt med, synes å være av den oppfatning at det ikke skal være så vanskelig for meg å kunne få en tilrettelagt jobb.