Om funksjonshemming og forståelse

[Gjest ikke signert]

Jeg har også krav på å få en tilrettelagt jobb, hvis jeg vil det, slik jeg har forstått utifra det som jeg har fått fra autismeforeningen. Men jeg tror de fleste gir opp. Men hun psykologen, og de andre jeg har vært i kontakt med, synes å være av den oppfatning at det ikke skal være så vanskelig for meg å kunne få en tilrettelagt jobb.

Det har alle funksjonshemmede krav på. Ofte tar de lange utdannelser for så å bli stående uten jobb etterpå. Arbeidsgivere vil ikke ansette dem og det er ressursmangel for tilrettelegging både i heimen og på jobben.

Gå inn på sidene til NHF så vil du se hvordan ting er.

[frosken]

Vær så snill og trøst meg litt allikevel, jeg har behov for det nå, jeg føler jeg bare blir sittende og ikke finne ut av noe, og bare begynner og gråter, fordi det bare blir så umulig for meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal finne ut av dette. Hvorfor det skal være så vanskelig hele tiden, jeg klarer ikke dette.

Jeg klarer ikke at folk blir så sure på meg, at de ikke liker meg. Klarer ikke å tenke på det og forholde meg til det. Er kanskje veldig barnslig, men det klarer jeg faktisk ikke. Er ikke bygget for å klare slike konflikter. Klarer ikke på noe som helst slags vis å takle det.

Er jeg så ondskapsfull og så vanskelig og så fæl at det ikke er noen som vil ha med meg å gjøre eller at de kan ta hensyn litt til meg. Blir så vanskelig for meg. Jeg klarer ikke dette, må bare gråte.

Hei mimmy :-)

Du holder på med en vanskelig og viktig prosess - nemlig det å finne ut av hvordan du skal forholde deg i fremtiden mht til de problemer du har.

Klart at dette er en slitsom prosess - og det er ikke vanskelig å forstå at du kunne ønske at ting gikk litt lettere - og at du slapp å kjempe for hver lille detalj!

Allikevel stoler jeg såpass mye på ditt klare hode at jeg tar sjansen på å si i mot deg de gangene jeg er uenig med noe av det du sier. Det å alltid være støttende, er egentlig en fornærmelse mot deg - du tåler mer enn som så :-)

Legg merke til hvilken lang tråd som oppsto som følge av ditt ærlige og oppriktige innlegg. Det er spennende med slike meningsutvekslinger - selv om det kanskje ikke er like morsomt å få det man selv sier "vrengt og vridd" på... Dette kommer du til å lære av mimmy - men kanskje du skal ta deg en pause akkurat nå - og forsøke å gjøre noe som for deg er avslappende?

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg har også krav på å få en tilrettelagt jobb, hvis jeg vil det, slik jeg har forstått utifra det som jeg har fått fra autismeforeningen. Men jeg tror de fleste gir opp. Men hun psykologen, og de andre jeg har vært i kontakt med, synes å være av den oppfatning at det ikke skal være så vanskelig for meg å kunne få en tilrettelagt jobb.

Jeg selv er med i tre forskjellige foreninger for tre forskjellige lidelser. Jeg er proppet ørene fulle med hva jeg har krav på av andre medlemmer og jeg har også lest om det i medlemsbladene.

Men noen får en ting og andre en annen ting. INGEN får ALT en har krav på i henhold til en lidelse en har.

Sannsynligvis finnes det ikke noe sted som er HELT slik som du ønsker eller som passer for deg. Du MÅ bare være tilfreds med annet enn det aller beste. ELLER så må du slå deg til ro med å ha hverdagenhjemme. Som MANGE andre uføretrygdede her i landet.

Skal ALLE vi KREVE at de må finne en jobb vi kan klare da liksom. Mange VIL helst jobbe, men hvem skal ta imot oss?

Jeg er nå arbeidsufør, men har tidlgere vært arbeidsgiver. Og SMÅ bedrifter særlig har ikke RÅD til veldedighet ved å ha folk i arbeid som ikke yter maksimalt hele tiden. Slik er samfunnet blitt dessverre.

Det er jo ikke engang plass til de som er friske og som kan jobbe 120 prosen, så hvordan i alle dager skulle det være plass til folk med alle alle slags funksjonshemninger og sykdommer, bare fordi de VIL jobbe?

Jeg også VIL jobbe og VIL ha en tilrettelagt arbeidsplass. Jeg VIL bli respektert. Jeg VIL ha det bra. Alle VIL jo det.

Men svært få får det. Selv om det står i lover og regelverk at du SKAL ha det.

Våkn opp Mimmy! Jeg tror det har gått deg til hodet å lese om alt du har krav på. Og om en først får noe, så maler kverna så langsomt at en ikke trenger det når det er leveringsklart. Heia Helsenorge! Venn deg til det først som sist.

Det er bare DU som blir skuffet. Jeg taler av erfaring. Men det er en modningsprossess å komme fram til det.

[frosken]

Du HAR legeerklæring på at du IKKE kan jobbe under slike forhold du gjør?

Ja, men så slutt da vel! Du kan jo det da. Og så kan du hvile ut til de har klar en tilrettelagt jobb til deg.

Jeg får heller ikke noen tilrettelagt jobb som passer mine lidelser. Det måtte være en jobb hvor jeg kunne jobbe en time en dag, åtte en dag jeg var veldig pigg, to-tre timer neste kanskje, og så var det kanskje et par-tre uker hvor jeg ikke orket jobb i det hele tatt. Kanskje i den mest travel jobbperioden id et firmaet. Tror du noen vil finne en tilrettelagt jobb for MEG da?

Du må legge av deg det med å vente at DU av alle skal få det du har krav på til minste detalj. Slik fungerer det bare ikke. Det ville være en drøm, men dessverre.

Slutt å vente deg mer enn du kan få! Det tror jeg er det som kan hjelpe deg mest...

Jeg er ikke enig i at det er en god løsning å bare slutte å jobbe - ofte tror jeg det fører til et fattigere og mindre innholdsrikt liv enn man forventer...

Synes det er bra at mimmy holder fast ved at hun vil jobbe - selv om hun evt. blir uføretrygdet.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg er ikke enig i at det er en god løsning å bare slutte å jobbe - ofte tror jeg det fører til et fattigere og mindre innholdsrikt liv enn man forventer...

Synes det er bra at mimmy holder fast ved at hun vil jobbe - selv om hun evt. blir uføretrygdet.

Jeg fikk kanskje ikke fram det jeg egentlig mente.

Det beste er å være i jobb. Det er jo derfor de fleste VIL jobbe. Jeg også. Fordi det hadde gitt meg en bere hverdag.

Men HVOR skal en jobbe? HVEM vil ha en ansatt?

Hvem skal velge ut de få heldige som FÅR LOV til å jobbe til tross for begrensninger i arbeidsevnen?

Det er derfor det er greit å forberede seg på at en ikke alltid får det som er best for en. Det er det jeg prøver å forberede Mimmy på.

[Gjest ikke undertegnet]

Vær så snill og trøst meg litt allikevel, jeg har behov for det nå, jeg føler jeg bare blir sittende og ikke finne ut av noe, og bare begynner og gråter, fordi det bare blir så umulig for meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal finne ut av dette. Hvorfor det skal være så vanskelig hele tiden, jeg klarer ikke dette.

Jeg klarer ikke at folk blir så sure på meg, at de ikke liker meg. Klarer ikke å tenke på det og forholde meg til det. Er kanskje veldig barnslig, men det klarer jeg faktisk ikke. Er ikke bygget for å klare slike konflikter. Klarer ikke på noe som helst slags vis å takle det.

Er jeg så ondskapsfull og så vanskelig og så fæl at det ikke er noen som vil ha med meg å gjøre eller at de kan ta hensyn litt til meg. Blir så vanskelig for meg. Jeg klarer ikke dette, må bare gråte.

Det er INGEN her som er sure på deg eller ikke liker deg, Mimmy!

Det er joe du føler og tenker ut. Det er ikke sannheten! Hold fast ved den tanken.

Men vil du at vi bare skal jatte med deg da? For hvis vi er uenige eller kommer med den minste kritikk så tror du umiddelbart at vi ikke liker det eller er sinna på deg!

Slik er det ikke.

[Mimmy]

Det har alle funksjonshemmede krav på. Ofte tar de lange utdannelser for så å bli stående uten jobb etterpå. Arbeidsgivere vil ikke ansette dem og det er ressursmangel for tilrettelegging både i heimen og på jobben.

Gå inn på sidene til NHF så vil du se hvordan ting er.

Er jo klar over dette, at andre funksjonshemmede HELLER ikke får de tingene de har krav på, men derfor kan ikke jeg "henge meg". At andre har det verre eller bedre enn meg, er ikke noe argument for at ikke jeg skal ha det bedre.

Grunnen til at jeg har tatt fram dette med rullestol, er at det er det argumentet andre har brukt mot meg! Selv syns jeg det er usmakelig å stille grupper med bistandsbehov opp i mot hverandre.

[Gjest ikke undertegnet]

Nei, det gjør jeg selvsagt ikke. Hvor har jeg skrevet at jeg forventer dette? Men jeg forventer at de skal ta hensyn til den legeerklæring og psykologerklæring som jeg kan fremlegge, der det står hva jeg har behov for på en arbeidsplass. Og der skjerming og hvile blir framsatt som krav (av legen min).

Ellers så kan jeg ganske enkelt ikke arbeide. Da må jeg bare være hjemme, slik som faktisk mange med min funksjonshemming må. Sånn som det er nå, så betaler de ingenting på arbeidsplassen min, for de tjenester som jeg utfører. Det er det staten som gjør, iom at jeg arbeider for sysselsettingsmidler.

*Ellers så kan jeg ganske enkelt ikke arbeide*

Kanskje det rett og slett er slik da? Finner de ikke noe du kan makte, så MÅ du iallefall være lur nok til ikke å slite deg ut der du er nå.

Det hjelper ikke hva legen eller psykologen sier hvis det ikke finnes en slik plass du trenger. Skjønner?

[Gjest ikke undertegnet]

Nei, det gjør jeg selvsagt ikke. Hvor har jeg skrevet at jeg forventer dette? Men jeg forventer at de skal ta hensyn til den legeerklæring og psykologerklæring som jeg kan fremlegge, der det står hva jeg har behov for på en arbeidsplass. Og der skjerming og hvile blir framsatt som krav (av legen min).

Ellers så kan jeg ganske enkelt ikke arbeide. Da må jeg bare være hjemme, slik som faktisk mange med min funksjonshemming må. Sånn som det er nå, så betaler de ingenting på arbeidsplassen min, for de tjenester som jeg utfører. Det er det staten som gjør, iom at jeg arbeider for sysselsettingsmidler.

*Ellers så kan jeg ganske enkelt ikke arbeide*

Kanskje det rett og slett er slik da? Finner de ikke noe du kan makte, så MÅ du iallefall være lur nok til ikke å slite deg ut der du er nå.

Det hjelper ikke hva legen eller psykologen sier hvis det ikke finnes en slik plass du trenger. Skjønner?

[Mimmy]

Hei mimmy :-)

Du holder på med en vanskelig og viktig prosess - nemlig det å finne ut av hvordan du skal forholde deg i fremtiden mht til de problemer du har.

Klart at dette er en slitsom prosess - og det er ikke vanskelig å forstå at du kunne ønske at ting gikk litt lettere - og at du slapp å kjempe for hver lille detalj!

Allikevel stoler jeg såpass mye på ditt klare hode at jeg tar sjansen på å si i mot deg de gangene jeg er uenig med noe av det du sier. Det å alltid være støttende, er egentlig en fornærmelse mot deg - du tåler mer enn som så :-)

Legg merke til hvilken lang tråd som oppsto som følge av ditt ærlige og oppriktige innlegg. Det er spennende med slike meningsutvekslinger - selv om det kanskje ikke er like morsomt å få det man selv sier "vrengt og vridd" på... Dette kommer du til å lære av mimmy - men kanskje du skal ta deg en pause akkurat nå - og forsøke å gjøre noe som for deg er avslappende?

Du skjønner, jeg hadde en aldri så liten (for meg var den stor) krangel/diskusjon med sjefen min nå før helgen. Jeg tar alltid slike ting så tungt, og så klarer jeg ikke dette så bra, å takle alle disse vanskelige følelsene jeg får av det.

Føler at jeg får null forståelse, enda de faktisk sparer både penger og ressurser på at jeg arbeider der. Og setter på kaffen til lunsj, handler inn kake til fredagskaffen osv.

[Mimmy]

Hei mimmy :-)

Du holder på med en vanskelig og viktig prosess - nemlig det å finne ut av hvordan du skal forholde deg i fremtiden mht til de problemer du har.

Klart at dette er en slitsom prosess - og det er ikke vanskelig å forstå at du kunne ønske at ting gikk litt lettere - og at du slapp å kjempe for hver lille detalj!

Allikevel stoler jeg såpass mye på ditt klare hode at jeg tar sjansen på å si i mot deg de gangene jeg er uenig med noe av det du sier. Det å alltid være støttende, er egentlig en fornærmelse mot deg - du tåler mer enn som så :-)

Legg merke til hvilken lang tråd som oppsto som følge av ditt ærlige og oppriktige innlegg. Det er spennende med slike meningsutvekslinger - selv om det kanskje ikke er like morsomt å få det man selv sier "vrengt og vridd" på... Dette kommer du til å lære av mimmy - men kanskje du skal ta deg en pause akkurat nå - og forsøke å gjøre noe som for deg er avslappende?

Men hva gjør man for å få litt forståelse, da. Skjønner ikke dette jeg, selv om jeg har aldri så høy iq. Kanskje dette også er en del av funksjonshemmingen min.

Jeg vet bare det, at jeg sover så innmari lenge når jeg har fri. Er fullstendig utslitt. Jeg kan godt sove hele dagen, jeg, hvis jeg har fri en dag. Og likevel sove godt til natten også. Her om dagen (1. mai) sov jeg hele dagen lang (fra kl. 09.00 til kl. 16.00 nesten sammenhengende) og fremdeles sov jeg godt til natten også.

Og lørdag nå, så sov jeg lenge også. Og i dag har jeg også sovet en del, den tiden jeg ikke har sittet her, da. Og så har jeg mareritt og svært så livlige drømmer også. Drømte at katta vår spiste mennesker (meg) for ikke så lenge siden.

Så selv om jeg kan glise av det, etter at jeg har våknet, så er det skikkelig ille å våkne midt på natten av slikt noe. Men sovnet igjen med en gang allikevel.

[Gjest ikke signert]

Er jo klar over dette, at andre funksjonshemmede HELLER ikke får de tingene de har krav på, men derfor kan ikke jeg "henge meg". At andre har det verre eller bedre enn meg, er ikke noe argument for at ikke jeg skal ha det bedre.

Grunnen til at jeg har tatt fram dette med rullestol, er at det er det argumentet andre har brukt mot meg! Selv syns jeg det er usmakelig å stille grupper med bistandsbehov opp i mot hverandre.

Jeg synes også det er usmakelig å sette svake grupper mot hverandre men det blir veldig ofte gjort. Jeg har heller ingen rullestol men sliter likevel fysisk og får høre det samme. Så nå lurer jeg på om jeg skal anskaffe meg en bare for å ha den i bakhånd neste gang jeg får et avslag pga det.

Men du skal for all del ikke gi opp. Hvis du er en fighter så er du en fighter og du klarer aldri å godta at du ikke får den hjelpa du har krav på. Men alt vil du aldri få og det er nye ting hele tiden. Og ikke minst, ting tar fryktelig lang tid. Så du må bare stå på og aldri godta avslag og mangel på hjelp fra det offentlige. Men det er en kamp og den kommer til å følge deg hele tiden.

[frosken]

Jeg fikk kanskje ikke fram det jeg egentlig mente.

Det beste er å være i jobb. Det er jo derfor de fleste VIL jobbe. Jeg også. Fordi det hadde gitt meg en bere hverdag.

Men HVOR skal en jobbe? HVEM vil ha en ansatt?

Hvem skal velge ut de få heldige som FÅR LOV til å jobbe til tross for begrensninger i arbeidsevnen?

Det er derfor det er greit å forberede seg på at en ikke alltid får det som er best for en. Det er det jeg prøver å forberede Mimmy på.

Synes kanskje ikke tonen i innlegget var preget av forsøk på å være ok mot mimmy.

En annen sak er at dersom du selv har møtt liten forståelse så kan det være provoserende at noen faktisk står på for det de mener de har rett til...

[Mimmy]

Jeg synes også det er usmakelig å sette svake grupper mot hverandre men det blir veldig ofte gjort. Jeg har heller ingen rullestol men sliter likevel fysisk og får høre det samme. Så nå lurer jeg på om jeg skal anskaffe meg en bare for å ha den i bakhånd neste gang jeg får et avslag pga det.

Men du skal for all del ikke gi opp. Hvis du er en fighter så er du en fighter og du klarer aldri å godta at du ikke får den hjelpa du har krav på. Men alt vil du aldri få og det er nye ting hele tiden. Og ikke minst, ting tar fryktelig lang tid. Så du må bare stå på og aldri godta avslag og mangel på hjelp fra det offentlige. Men det er en kamp og den kommer til å følge deg hele tiden.

Men heretter skal jeg få andre til å kjempe for meg, jeg orker ikke den følelsesmessige belastningen i dette. Jeg klarer ikke slikt noe. Ikke sånn at jeg ikke skal kjempe, det skal jeg. Jeg skal bare sørge for å få en som kan tale min sak.

[Gjest ikke signert]

Men heretter skal jeg få andre til å kjempe for meg, jeg orker ikke den følelsesmessige belastningen i dette. Jeg klarer ikke slikt noe. Ikke sånn at jeg ikke skal kjempe, det skal jeg. Jeg skal bare sørge for å få en som kan tale min sak.

Da burde du ta kontakt med en advokat, det er det beste rådet jeg kan gi deg.

[Mimmy]

Da burde du ta kontakt med en advokat, det er det beste rådet jeg kan gi deg.

Jeg har faktisk vurdert dette, som et skritt dersom jeg ikke vinner fram. Men det er tross alt ikke noe som helst som er tapt her enda. Jeg går fremdeles på jobb, tross alt.

Og vi skal jo ha det møtet først, så ser vi hva som kommer ut av det, og tar det derfra. Og han jeg snakket med, er ikke min direkte sjef, han er bare en jeg har betrodd meg til, men det var en feil jeg begikk, selv om det var han som tok initiativ til at vi skulle snakke sammen. Skulle aldri ha stolt på vedkommende. Og har forsåvidt lært av den feilen.

Jeg får uansett støtte noesteds fra, om ikke annet så fra mannen min.

Og venner som jeg har.

Og familie også, nå. Fordi nå har jeg fått snakket med dem, og fortalt om hvordan det står til med meg, og mor ringte etterpå for å fortelle hvor stolt hun var av meg, som tross alt hadde klart meg veldig bra, funksjonshemmingen til tross.

Hun gråt når jeg fortalte det, fordi hun syntes at jeg hadde hatt det så unødig vondt i oppveksten, fordi de ikke hadde visst om problemene mine (ihvertfall ikke om årsaken til de).

Så jeg er ikke alene. Jeg er ikke alene på jobb heller, føler jeg. Det er mange av kollegaene mine som er flotte mennesker. Og han som er ansvarlig for meg, han er et flott menneske, føler jeg, som er veldig opptatt av ikke å såre meg på noen måter. Jeg er veldig lett å såre, nemlig. Veldig følsom.

[Gjest ikke signert]

Jeg har faktisk vurdert dette, som et skritt dersom jeg ikke vinner fram. Men det er tross alt ikke noe som helst som er tapt her enda. Jeg går fremdeles på jobb, tross alt.

Og vi skal jo ha det møtet først, så ser vi hva som kommer ut av det, og tar det derfra. Og han jeg snakket med, er ikke min direkte sjef, han er bare en jeg har betrodd meg til, men det var en feil jeg begikk, selv om det var han som tok initiativ til at vi skulle snakke sammen. Skulle aldri ha stolt på vedkommende. Og har forsåvidt lært av den feilen.

Jeg får uansett støtte noesteds fra, om ikke annet så fra mannen min.

Og venner som jeg har.

Og familie også, nå. Fordi nå har jeg fått snakket med dem, og fortalt om hvordan det står til med meg, og mor ringte etterpå for å fortelle hvor stolt hun var av meg, som tross alt hadde klart meg veldig bra, funksjonshemmingen til tross.

Hun gråt når jeg fortalte det, fordi hun syntes at jeg hadde hatt det så unødig vondt i oppveksten, fordi de ikke hadde visst om problemene mine (ihvertfall ikke om årsaken til de).

Så jeg er ikke alene. Jeg er ikke alene på jobb heller, føler jeg. Det er mange av kollegaene mine som er flotte mennesker. Og han som er ansvarlig for meg, han er et flott menneske, føler jeg, som er veldig opptatt av ikke å såre meg på noen måter. Jeg er veldig lett å såre, nemlig. Veldig følsom.

Men da synes jeg du er kjempeheldig som har så mye støtte. Med så mange hjelpere rundt deg er det store muligheter for at du orker å fighte deg fram dit du vil. Ta tiden til hjelp og prøv å slappe av mellom slagene så går det nok bra.

[Mimmy]

Men da synes jeg du er kjempeheldig som har så mye støtte. Med så mange hjelpere rundt deg er det store muligheter for at du orker å fighte deg fram dit du vil. Ta tiden til hjelp og prøv å slappe av mellom slagene så går det nok bra.

Ja, jeg får prøve å slappe av litt. Er som sagt veldig trøtt for tiden, det har vart så lenge nå, så jeg er veldig lei av å ha det på denne måten. Lurer på om jeg skal prate med legen om det neste gang, kan neppe være normalt å ha det sånn.

[Gjest ikke signert]

Ja, jeg får prøve å slappe av litt. Er som sagt veldig trøtt for tiden, det har vart så lenge nå, så jeg er veldig lei av å ha det på denne måten. Lurer på om jeg skal prate med legen om det neste gang, kan neppe være normalt å ha det sånn.

Jeg tror det er normalt når man er i en overgangsfase. Sov og prøv å ikke tenke så mye på problemene. Du trenger å slappe av i hodet også

[Gjest ikke undertegnet]

Synes kanskje ikke tonen i innlegget var preget av forsøk på å være ok mot mimmy.

En annen sak er at dersom du selv har møtt liten forståelse så kan det være provoserende at noen faktisk står på for det de mener de har rett til...

Det beklager jeg isåfall! Det var ikke meningen, men når en ikke ser hverandre så faller muligheten for å oppfatte slike tegn som ironi, sarkasme, 'smil i skjegget', humor og slike ting vekk. Det en skriver kan da, når andre leser det, få en helt annen betoning i den andres oppfattelse av det skriftlige budskapet enn det var ment av den som skrev det.

Min mening var bare å forberede Mimmy på de vanskelighetene en ofte møter hvis en forventer å få det en har krav på. Jeg hadde også slike forventninger, og har snakket med mange andre som har hatt det - og blitt skuffet.

Vi behøver vel ikke finne opp hjulet alle hver for oss. Bli like skuffet og slite oss like mye ut alle sammen. På et helsevesen som mange gange ikke fungerer. Det må vel være greit å få en advarsel?

Selv så har jeg fått magne advarsler etterhvert. Som har hjulpet meg til å ikke ta meg nær av ting som har skjedd. Pga at andre har opplevd lignende ting, så da er det lettere å holde fast på tanken om at det 'ikke er meg det er noe galt med', men systemet.

Jeg syntes det er en god forståelse å ha i grunnen når en skal kjempe med hjelpeapparatet. For jeg kjemper fortsatt. Men jeg legger ikke liv og sjel i det lenger. Jeg skal leve videre etterpå, uavhengig av om jeg når fram med mine krav eller ikke. Min erkjennelse av at utfallet like lett kan falle i min disfavør hjelper meg til å forberede meg på nettopp det. Så slipper jeg å gå i kjelleren den dagen det eventuelt blir virkelighet.