Skal en våge å bli gravid igjen???

[Gjest SINI]

Hei alle dere som tilhører herinne.....

Jeg mistet Maarten for litt over et år siden,han ble bare syv år ung.

Føler selv at tanker og følelser begynner så smått å rette seg mer mot framtiden og om hva som burde skje da....

Det jeg lurer aller mest på er hvorfor det er så forskjellig om en vil ha et nytt barn, event. absolutt ikke vil ha flere barn.

Synes de av dere som har fått flere barn etterpå at det har lette noe på sorgen over den dere mistet?

Og dere som ikke vil, er dere redd for å miste enda et barn?

Jeg er så i tvil om hva jeg burde gjøre, lysten på et nytt barn er jo der, men redselen for å få enda et barn å være redd og engstelig for er så absolutt til stede.

Derfor vil jeg så gjerne høre fra dere som har klart å bestemme dere, (om den ene eller andre løsningen)

Hva er deres erfaringer???

Klemmer fra

[Gjest maria- Marius mamma]

Hei!!

Det å oppleve å miste et barn er vel den største krisen man kan gjennomgå her i livet- ingen skulle trenge å oppleve det. Vi har ingen barn å miste!!

Når man så kommer i den tragiske situasjonen blir det mange tanker, blandet med stor sorg og savn.

Når det gjelder lysten på et barn til er vel det veldig individuelt, hva man ønsker. Jeg kan bare snakke for meg selv nå, har selv mistet 2 babyer, en datter 3 uker gammel og en sønn 1 uke gammel. Etter begge mine barns død fikk jeg et brennende ønske om å bli gravid fort, veldig fort. Jeg ønsket vel egentlig ikke et barn til, men å få tilbake den jeg hadde mistet. Dette brennende ønske hadde vel også noe med at min kropp var så klar for å være mamma, brystene var fulle av melk, barseltiden med hormonelle forandringer var noe jeg gjennomgikk- hele kroppen min "skrek" etter å få være mamma!!

Dette sterke ønske om at barn til gikk over etter en kort stund, gikk så inn i en lang fase, mange måneder hvor jeg ikke ønsket flere barn. Så nøyaktig et år etter mine barns død valgte jeg å bli gravid igjen- først da følte jeg meg klar.

Er nå gravid med lillebroren til Marius, både gleder og gruer meg. Jeg har nå innsett at dette ikke blir et nytt barn, eller en ny Marius- men et barn til. Viktig å skille mellom å få et nytt barn og et barn til. Ingen nye babyer vil noengang kunne fylle mine døde barns plass, de jeg har mistet er uerstattelige!

Dette nye barnet vil imidlertid være med på å gi oss litt glede i hverdagen igjen- selv om det går lettere nå, så er det fortsatt mange dager som er tunge å komme igjennom.

Jeg er glad jeg ventet såpass lenge med å bli gravid igjen, det tar tid å bearbeide sorgen/savnet. Nå har jeg kommet såpass langt i sorgprosessen at jeg kan fokuserer mer å å glede meg over svangerskapet enn å grue meg.

Andre velger å bli gravide fort igjen og det er riktig for de. Vi er alle forskjellige.

Ønsker deg lykke til uansett valg du måtte ta.

Klem fra

[katitzi]

Hei..

Jeg mistet mitt første barn i 1992 etter fødselen. Det tok over ett år før jeg følte meg modig nok til å få et nytt barn. Svangerskapet var preget av redsel for at noe skulle gå galt, men alt gikk bra heldigvis. Sorgen over mitt første barn ble lettere å bære for meg når nr. 2 kom til verden. Jeg ble opptatt av et nytt lite liv, og fikk endelig gi all min kjærlighet til et levende barn. Etter dette fikk jeg 2 barn til.

Likevel, 10 år etter, har jeg fremdeles tunge dager, hvor både den fysiske og psykiske smerten kommer tilbake. Jeg blir nok aldri den samme person som jeg var før jenta mi døde fra meg.

Ønsker deg lykke til videre!!

[Gjest en alvorlig mamma]

Et enkelt svar er umulig å gi. For 5 år siden døde vår da 9-årige datter. Jeg var klar og sa IKKE FLERE BARN, men så begynte jeg å tenke 10-15 år frem i tid - hva ville jeg mene da hvis jeg ikke en gang til skulle ta sjansen.

Vi valgte å si ja og har nå en datter på 2 år - samt venter en gutt nå i løpet av 4 uker.

Det er beintøft i og med vi ikke aner hvorfor vår datter døde - vil det skje igjen (ihht. statistikk nei). Hver dag er en glede og jeg vet at jeg er lykkelig over de 9 årene vi fikk med vår store jente.

Har hatt en abort før vår nå 2-årige datter og en nå rett før jeg ble gravid med gutten.

Dette er noe dere sammen må bli enige om - og velger dere å prøve er det viktig med skikkelig oppfølging i svangerskapet slik at tryggheten er med hele veien.

Lykke til med valget !