Å leve med en deprimert

[Gjest Medina]

Jeg lever med en mann som er deprimert. Depresjonen hans har

vart i mer enn ti år,og gått i

bølger. Han har hatt gode

perioder, men generelt har

depresjonen blitt tyngre og

tyngre. Han er oppegående, men tung, initiativløs, negativ og kritisk.Vi har to flotte barn,

som han bryr seg veldig mye om.

Jeg har egentlig ikke vært klar

over at han har lidd av depresjon før det siste året,

og har bebreidet han mye, tidligere, for tilbaketrekking, antisosial atferd, aggresjon og uro. Han har ingen seksuell lyst, men det har jeg vent meg til. Han går til samtalebehandling nå, men det kommer ikke så mye ut av det, foreløpig. Mitt problem er at jeg føler meg helt utslitt av dette. Jeg føler at følelseslivet mitt spises opp, og at vårt sosiale liv ødelegges.Jeg føler også at det legges et lokk over tilbærelsen i huset, som går ut over barna. Han orker nesten ikke ha besøk i huset. Jeg sliter med å opprettholde mitt vanligvis så gode humør. Jeg merker også at andre synes det er anstrengende å være sammen med han, og at de ofte føler at han er fiendtlig og krass. Andre ganger, i en god periode, kan han være veldig hyggelig. Tankene mine spinner oftere og oftere rundt skilsmisse, men jeg føler også at det er galt å gå fra et menneske som har det vanskelig. Det vil jo ikke akkurat gjøre livet hans lettere, og barna er veldig glad i faren sin. Hvis han blir kvitt depresjonen, er han en flott fyr, slik jeg en gang kjente han,selv om jeg egentlig alltid har sett at hans fundament har vært skjørt.

Jeg sliter også med skyldfølelse, og for at jeg kan ha bidratt til depresjonen hans. Men akkurat nå føler jeg behov for å få noen råd om hvordan man kan og bør, eventuelt ikke bør, leve med en deprimert mann.

[Gjest ikke undertegnet]

Det er et veldig 'stort' tema. Du burde ta en tur på bibilioteket, og be om hjelp til å finne passende litteratur.

Har din mann gått til behandling i disset i årene da? mange deprimert kan få hjelp av piller og/eller terapi. Selv så er jeg imot piller, men hvis det kan gjøre at en selv og familien kan leve mer normalt så er det vel verdt det.

Hos oss så er det meg som er den deprimerte. Det medfører mye dårlig samvittighet for hva en 'ødelegger' for mann og barn. Samtidig som jeg misunner folk som har et godt humør og et lyst sinn. Det må være fantastisk å ha det så godt og samtidig i tillegg få skryt av alle for dette humøret. Akkurat som om det er noe en 'gjør' selv for å få det slik. Tror mye er medfødt.

Vi som er deprimerte må i tillegg til plagene det er med å ha det vondt pga dette tunge, triste som bestandig er der leve med vissheten om at andre tenker negativt om oss. Akkurat som de tror vi har valgt å være slik.

For et fantastisk menneske sier folk ofte om de som er så heldige å ha godt humør. Hva de sier om oss tør jeg ikke en gang tenke på. De fleste mener vel at en bare får ta seg sammen. En 'har' det jo ikke verre enn andre. Utvendig sett.

Får håpe din mann iallefall er bevisst sine problemer, og prøver å gjøre noe med dem. Til beste for seg selv om dere andre i familien.

For meg så er et alltid en balansegang mellom hva som er bra for meg og hva som er bra for familien. Det er dessverre ikke alltid sammenfallende.

Og ofte kommer tankene om ikke ungene egentlig hadde hatt det bedre uten meg. Selv om jeg vet at de elsker meg. Og jeg elsker dem. Og de vet det. Men en mor som ofte er trist og orker lite av det andre mødre gjør, er nok ikke bare bra. Men jeg trøster meg med de feltene hvor jeg har gode kvaliteter. De finnes heldigvis. Og noe får jeg håpe det veier opp for det triste og dårlige.

Og så er det viktig å snakke om det innad i familien. Ikke tie det ihjel. Ungenn må få vite at det ikke er dem, eller noe de har gjort, som har gjort at far er så trist feks. At det er en form for kronisk sykdom.

Det finnes sikkert pårørende grupper også. Du kunne sikkert trenge noen timer hos en psykolog selv også. Ikke dumt det, for å fordøye det du har oppelvd.

[happy1365380345]

Hei

Jeg føler virkelig med deg. Det må være utrolig vanskelig når man selv er frisk å leve med en som er psykisk syk.

Jeg er i motsatt situasjon, har altså en psykisk sykdom og min samboer har det som deg.

Du aner ikke hvor mye jeg bebreider meg selv for alt jeg ikke klarer å delta i, både når det gjelder barnas aktiviter og voksne aktiviteter.

Jeg kan ikke gi deg noen svar på hva du skal/bør gjøre i denne situasjonen, men jeg tror det er veldig viktig at du gjør krav på egentid.

Du er nødt til å hente et overskudd for å orke dette. Gå ut med venninner, ta noen kurs, rett og slett gjør ting du selv synes er hyggelig og som du har lyst til.

At han er deprimert betyr jo ikke at han ikke kan se til barna.

Han vil ha gode perioder og dårlige perioder, og i de gode periodene kan dere dyrke fellesskapet, altså familielivet.

Jeg tvinger min samboer ut og er alene med 3 barn selv om jeg har en angstlidelse. Jeg er livredd for at han ikke skal orke mer og forlate meg.

Men skulle det komme til det punktet, så tror jeg at jeg innerst inne ville forstå. Jeg ønsker ikke at han skal være hos meg av medlidenhet. Jeg vil at han skal være hos meg fordi han elsker meg, til tross for at jeg er syk. Om du forstår.

Nøkkelen til å klare en slik situasjon er nok også kommunikasjon dere i mellom. Jeg vet ikke hvordan det står til der.

Samboer og jeg snakker mye om hvordan løse ting, hva jeg kan klare/ikke klare, hvor jeg kan strekke meg litt ekstra når det er nødvendig etc. Jeg vet ikke hvor mye dere snakker sammen, men mesteparten av et samliv med barn er jo i hverdagen på barnas premisser. Vi voksne kommer i annen rekke, slik er det også der begge er friske.

Det du savner mest er kanskje nettopp fellesskapet for dere alle, men dette er ekstremt vanskelig når man har en psykisk lidelse.

Og man klarer bare ikke å ta seg sammen når det røyner på som værst. Så der sitter man da når de andre drar med verdens dårligste samvittighet. Jeg gråter ofte mine modige tårer da....

Uansett hva du velger for deg og livet ditt videre, så håper jeg det er nøye gjennomtenkt. Det er ikke riktig å ofre livet sitt for noen - hvis du ikke selv finner noe der som du har glede av.

[Bathory1365380515]

hei Medina

jeg er ei 16 år gammel jente som har en jevngammel deprimert kjæreste. han høres mye ut som mannen din, bortsett fra at gutten min også er suicidal.

vi kommer til å gifte oss en dag, og er allerede forlovet (ikke tenk at vi er for unge). jeg er livredd for å ende opp som deg. kan du dele noen erfaringer med meg, så jeg vet hva jeg går inn i?

jeg er villig til å høre på hva du har å si, uansett hva det er... på forhånd, takk...

[RIP1365380516]

Jeg har akkurat blitt forlatt av min kjære fordi hun ikke lenger holdt ut å leve med en som sliter med angst og depresjoner.

Jeg er ikke lenger den hun giftet seg med. Gudene skal vite at jeg vil jo så gjerne strekke til i forbindelse med de tingene som skal få et samliv til å fungere, jeg gir alt jeg klarer, men det er ikke nok.

Man sier det er bedre å ha elsket og tapt, enn å aldri ha elsket, men man kommer ikke unna at man bebreider seg selv fryktelig fordi man ikke strekker til.

Jeg er sikker på at mannen din sliter med de samme tankene og følelsene jeg hadde før jeg ble kastet ut. Redselen for å bli forlatt, selvinnsikt nok til at man ser at man ikke strekker til.

Vi mistet rett og slett kontakten, hun orket ikke gi mer, og jeg hadde ikke mer å gi.

Jeg klandrer henne ikke, og hadde gjort det samme om situasjonen var omvendt.

Men jeg elsker henne ennå.

[Gjest ikke undertegnet]

Det er et veldig 'stort' tema. Du burde ta en tur på bibilioteket, og be om hjelp til å finne passende litteratur.

Har din mann gått til behandling i disset i årene da? mange deprimert kan få hjelp av piller og/eller terapi. Selv så er jeg imot piller, men hvis det kan gjøre at en selv og familien kan leve mer normalt så er det vel verdt det.

Hos oss så er det meg som er den deprimerte. Det medfører mye dårlig samvittighet for hva en 'ødelegger' for mann og barn. Samtidig som jeg misunner folk som har et godt humør og et lyst sinn. Det må være fantastisk å ha det så godt og samtidig i tillegg få skryt av alle for dette humøret. Akkurat som om det er noe en 'gjør' selv for å få det slik. Tror mye er medfødt.

Vi som er deprimerte må i tillegg til plagene det er med å ha det vondt pga dette tunge, triste som bestandig er der leve med vissheten om at andre tenker negativt om oss. Akkurat som de tror vi har valgt å være slik.

For et fantastisk menneske sier folk ofte om de som er så heldige å ha godt humør. Hva de sier om oss tør jeg ikke en gang tenke på. De fleste mener vel at en bare får ta seg sammen. En 'har' det jo ikke verre enn andre. Utvendig sett.

Får håpe din mann iallefall er bevisst sine problemer, og prøver å gjøre noe med dem. Til beste for seg selv om dere andre i familien.

For meg så er et alltid en balansegang mellom hva som er bra for meg og hva som er bra for familien. Det er dessverre ikke alltid sammenfallende.

Og ofte kommer tankene om ikke ungene egentlig hadde hatt det bedre uten meg. Selv om jeg vet at de elsker meg. Og jeg elsker dem. Og de vet det. Men en mor som ofte er trist og orker lite av det andre mødre gjør, er nok ikke bare bra. Men jeg trøster meg med de feltene hvor jeg har gode kvaliteter. De finnes heldigvis. Og noe får jeg håpe det veier opp for det triste og dårlige.

Og så er det viktig å snakke om det innad i familien. Ikke tie det ihjel. Ungenn må få vite at det ikke er dem, eller noe de har gjort, som har gjort at far er så trist feks. At det er en form for kronisk sykdom.

Det finnes sikkert pårørende grupper også. Du kunne sikkert trenge noen timer hos en psykolog selv også. Ikke dumt det, for å fordøye det du har oppelvd.

Har han hjelp for sin depresjon ? og er den i så fall tilstrekkelig ? Dersom han ikke har søkt hjelp bør han selvfølgelig gjøre det fort. Det finnes god hjelp, både m.h.t. antidepresiva og samtaleterapi.

Det verste er vel om han ikke innrømmer at han har et problem og heller gir "alle andre" skylden for sitt tungsinn.

[Gjest Medina]

hei Medina

jeg er ei 16 år gammel jente som har en jevngammel deprimert kjæreste. han høres mye ut som mannen din, bortsett fra at gutten min også er suicidal.

vi kommer til å gifte oss en dag, og er allerede forlovet (ikke tenk at vi er for unge). jeg er livredd for å ende opp som deg. kan du dele noen erfaringer med meg, så jeg vet hva jeg går inn i?

jeg er villig til å høre på hva du har å si, uansett hva det er... på forhånd, takk...

Hei Bathory,

jeg vet ikke om mine erfaringer er så relevante for deg. Jeg giftet meg ikke med en deprimert mann, problemene har kommet etter hvert. Du er jo åpnebart veldig glad i gutten din, på tross av problemene han har. Men min erfaring sier at slike problemer sliter ned følelsene etterhvert. Og jeg vet at jeg ikke kan hjelpe mannen min ut av depresjonen, den veien må han gå selv. Jeg vet ikke engang om han vil komme ut av dette, 10 år er lang tid, og depresjonen kan kanskje ha festet seg.Din gutt er ung, og mange unge kan ha problemer i den alderen, som går over med tida. Hvis han får behandling som ung, er sikkert sjansene bedre. Så det håper jeg han får! Lykke til.

[Gjest Medina]

Jeg har akkurat blitt forlatt av min kjære fordi hun ikke lenger holdt ut å leve med en som sliter med angst og depresjoner.

Jeg er ikke lenger den hun giftet seg med. Gudene skal vite at jeg vil jo så gjerne strekke til i forbindelse med de tingene som skal få et samliv til å fungere, jeg gir alt jeg klarer, men det er ikke nok.

Man sier det er bedre å ha elsket og tapt, enn å aldri ha elsket, men man kommer ikke unna at man bebreider seg selv fryktelig fordi man ikke strekker til.

Jeg er sikker på at mannen din sliter med de samme tankene og følelsene jeg hadde før jeg ble kastet ut. Redselen for å bli forlatt, selvinnsikt nok til at man ser at man ikke strekker til.

Vi mistet rett og slett kontakten, hun orket ikke gi mer, og jeg hadde ikke mer å gi.

Jeg klandrer henne ikke, og hadde gjort det samme om situasjonen var omvendt.

Men jeg elsker henne ennå.

Det var vakkert skrevet, men sørgelig. Jeg forstår at du heller ikke var deprimert, da du traff kona di. Det var heller ikke min mann. Og jeg tror vel at man er to om et ekteskaps utvikling. Følelsen av å ikke strekke til, er nedbrytende i det lange løp. Derfor ser jeg ikke bort fra at mannen min kan få det bedre, om han kommer ut av det mønsteret vi holdes i. Jeg vet ikke om du kan se slike lyspunkter nå, men de kommer kanskje?

Du sier at dere mistet kontakten, og ikke hadde mer å gi. Vi er akkurat der, og jeg lurer på om følelser kan komme tilbake, eller om man kan gå tom en gang for alle, i forhold til hverandre. Det som forundrer meg mest med min manns depresjon, er at den har så mye aggresjon i seg. Det synes jeg er aller tyngst å bære.

Lykke til, jeg håper du får bedre tider.

[Gjest Medina]

Hei

Jeg føler virkelig med deg. Det må være utrolig vanskelig når man selv er frisk å leve med en som er psykisk syk.

Jeg er i motsatt situasjon, har altså en psykisk sykdom og min samboer har det som deg.

Du aner ikke hvor mye jeg bebreider meg selv for alt jeg ikke klarer å delta i, både når det gjelder barnas aktiviter og voksne aktiviteter.

Jeg kan ikke gi deg noen svar på hva du skal/bør gjøre i denne situasjonen, men jeg tror det er veldig viktig at du gjør krav på egentid.

Du er nødt til å hente et overskudd for å orke dette. Gå ut med venninner, ta noen kurs, rett og slett gjør ting du selv synes er hyggelig og som du har lyst til.

At han er deprimert betyr jo ikke at han ikke kan se til barna.

Han vil ha gode perioder og dårlige perioder, og i de gode periodene kan dere dyrke fellesskapet, altså familielivet.

Jeg tvinger min samboer ut og er alene med 3 barn selv om jeg har en angstlidelse. Jeg er livredd for at han ikke skal orke mer og forlate meg.

Men skulle det komme til det punktet, så tror jeg at jeg innerst inne ville forstå. Jeg ønsker ikke at han skal være hos meg av medlidenhet. Jeg vil at han skal være hos meg fordi han elsker meg, til tross for at jeg er syk. Om du forstår.

Nøkkelen til å klare en slik situasjon er nok også kommunikasjon dere i mellom. Jeg vet ikke hvordan det står til der.

Samboer og jeg snakker mye om hvordan løse ting, hva jeg kan klare/ikke klare, hvor jeg kan strekke meg litt ekstra når det er nødvendig etc. Jeg vet ikke hvor mye dere snakker sammen, men mesteparten av et samliv med barn er jo i hverdagen på barnas premisser. Vi voksne kommer i annen rekke, slik er det også der begge er friske.

Det du savner mest er kanskje nettopp fellesskapet for dere alle, men dette er ekstremt vanskelig når man har en psykisk lidelse.

Og man klarer bare ikke å ta seg sammen når det røyner på som værst. Så der sitter man da når de andre drar med verdens dårligste samvittighet. Jeg gråter ofte mine modige tårer da....

Uansett hva du velger for deg og livet ditt videre, så håper jeg det er nøye gjennomtenkt. Det er ikke riktig å ofre livet sitt for noen - hvis du ikke selv finner noe der som du har glede av.

Takk for gode råd, du er gjennomtenkt og raus. Jeg synes det vanskeligste er å "skru på" samværet når han har gode perioder, kanskje fordi jeg vegrer for neste dårlige. Hvis dere klarer det, har dere jo masse, tross alt. Min manns gode perioder er også veldig korte, fra et par dager til maks tre-fire uker. Så er det rett ned igjen. Jeg frykter for at livet hans skal gå med til dette, og kjenner et stort vemod. Han er jo et veldig kreativt og levende menneske, egentlig.

Lykke til videre, det virker som du er flink til å takle problemene dere har.

[Gjest Medina]

Det er et veldig 'stort' tema. Du burde ta en tur på bibilioteket, og be om hjelp til å finne passende litteratur.

Har din mann gått til behandling i disset i årene da? mange deprimert kan få hjelp av piller og/eller terapi. Selv så er jeg imot piller, men hvis det kan gjøre at en selv og familien kan leve mer normalt så er det vel verdt det.

Hos oss så er det meg som er den deprimerte. Det medfører mye dårlig samvittighet for hva en 'ødelegger' for mann og barn. Samtidig som jeg misunner folk som har et godt humør og et lyst sinn. Det må være fantastisk å ha det så godt og samtidig i tillegg få skryt av alle for dette humøret. Akkurat som om det er noe en 'gjør' selv for å få det slik. Tror mye er medfødt.

Vi som er deprimerte må i tillegg til plagene det er med å ha det vondt pga dette tunge, triste som bestandig er der leve med vissheten om at andre tenker negativt om oss. Akkurat som de tror vi har valgt å være slik.

For et fantastisk menneske sier folk ofte om de som er så heldige å ha godt humør. Hva de sier om oss tør jeg ikke en gang tenke på. De fleste mener vel at en bare får ta seg sammen. En 'har' det jo ikke verre enn andre. Utvendig sett.

Får håpe din mann iallefall er bevisst sine problemer, og prøver å gjøre noe med dem. Til beste for seg selv om dere andre i familien.

For meg så er et alltid en balansegang mellom hva som er bra for meg og hva som er bra for familien. Det er dessverre ikke alltid sammenfallende.

Og ofte kommer tankene om ikke ungene egentlig hadde hatt det bedre uten meg. Selv om jeg vet at de elsker meg. Og jeg elsker dem. Og de vet det. Men en mor som ofte er trist og orker lite av det andre mødre gjør, er nok ikke bare bra. Men jeg trøster meg med de feltene hvor jeg har gode kvaliteter. De finnes heldigvis. Og noe får jeg håpe det veier opp for det triste og dårlige.

Og så er det viktig å snakke om det innad i familien. Ikke tie det ihjel. Ungenn må få vite at det ikke er dem, eller noe de har gjort, som har gjort at far er så trist feks. At det er en form for kronisk sykdom.

Det finnes sikkert pårørende grupper også. Du kunne sikkert trenge noen timer hos en psykolog selv også. Ikke dumt det, for å fordøye det du har oppelvd.

Takk for gode råd. Nei, mannen min har ikke gått ti år i terapi, men to. I de to årene synes jeg ikke jeg har sett noen endring til det bedre, kanskje motsatt. Mulig han må ned, før han kan komme opp? Piller avviser han, han er redd kjemisk klussing med kroppen, og det forstår jeg. Jeg tror det viktigste rådet du gir, er å snakke med barna. Det vil ikke mannen min, han vegrer og stritter mot å få en slik "status". Jeg synes det er vanskelig, for barna preges jo av stemningen hans. Jeg vet ikke om det er riktig av meg å snakke med barna om det, når mannen min ikke vil. Uansett er jeg aldri i tvil om barnas kjærlighet til ham.

Dere som sliter med depresjon, har så mye skyldfølelse. Det er leit. Jeg vil absolutt ikke at mannen min skal føle skyld, selv om jeg har kunnet bebreide ham.Jeg vet at jeg bare har gjort vondt verre på den måten.

Lykke til.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har skrevet om dette før flere ganger.

Jeg oppsummerer mitt standpunkt:

Depresjon er en sykdom en ikke kan noe for og som en ikke har valgt. Dermed kan en hekller ikke bebreides for at en er deprimert.

Hvorvidt en søker den beste hjelp som finnes, er et valg som en er ansvarlig for.

Jeg mener at den som velger å bo sammen med andre har en plikt til å skaffe seg best mulig behandling for ikke å påføre sin familie unødvendige belastninger og skade.

Den beste behandling for depresjoner er kombinasjonen av medisiner, samtaleterapi (kognitiv) og regelmessig fysisk trening.

Det andre punktet gjelder følelser og adferd. Følelser er ikke underlagt viljens kontroll. dermed kan ikke en deprimert bestemme seg for å være glad og munter

Adferd er derimot underlagt viljens kontroll. En kan velge å kjefte eller ikke kjefte. Antisosial adferd er også valgt. Alt negativt som er under viljens kontroll mener jeg at du kan sette krav om opphør i forhold til. Det å være deprimert gir ingen rett til å være utrivelig, sur, bøllete eller antisosial.

[Gjest ikke undertegnet]

Takk for gode råd. Nei, mannen min har ikke gått ti år i terapi, men to. I de to årene synes jeg ikke jeg har sett noen endring til det bedre, kanskje motsatt. Mulig han må ned, før han kan komme opp? Piller avviser han, han er redd kjemisk klussing med kroppen, og det forstår jeg. Jeg tror det viktigste rådet du gir, er å snakke med barna. Det vil ikke mannen min, han vegrer og stritter mot å få en slik "status". Jeg synes det er vanskelig, for barna preges jo av stemningen hans. Jeg vet ikke om det er riktig av meg å snakke med barna om det, når mannen min ikke vil. Uansett er jeg aldri i tvil om barnas kjærlighet til ham.

Dere som sliter med depresjon, har så mye skyldfølelse. Det er leit. Jeg vil absolutt ikke at mannen min skal føle skyld, selv om jeg har kunnet bebreide ham.Jeg vet at jeg bare har gjort vondt verre på den måten.

Lykke til.

Jeg skjønner godt den med redsel for medisiner pga kjemisk virkning. Eneste grunnen til at jeg i sin tid prøvde piller, var at jeg skulle blir en 'bedre' mor for barna mine. Men det passet ikke meg.

Selv så holder jeg meg nå oppe med johannesurt (Hypericum Stada fra apoteket). Det hjelper ikke for annet enn milde depresjoner, så det gjør meg ikke helt depresjonsfris, men det holder meg nok oppe til at jeg ikke har det alt for ille.

Kanskje mannen din kunne forsøke det. Kunne jo hende det hjelper litt iallefall. Alle monner drar i ens lik situasjon.

Jeg fikk også noen piller hos en homeopat som hjalp mot mine evige bekymringstanker. Det var i en akutt situasjon for litt siden, og faktisk så mener jeg at de tok toppen av de verste bekymringstankene. Jeg ble litt roligere.

Det er mange veier til Rom. En må bare finne den som passer for en selv.

[happy1365380345]

Jeg skjønner godt den med redsel for medisiner pga kjemisk virkning. Eneste grunnen til at jeg i sin tid prøvde piller, var at jeg skulle blir en 'bedre' mor for barna mine. Men det passet ikke meg.

Selv så holder jeg meg nå oppe med johannesurt (Hypericum Stada fra apoteket). Det hjelper ikke for annet enn milde depresjoner, så det gjør meg ikke helt depresjonsfris, men det holder meg nok oppe til at jeg ikke har det alt for ille.

Kanskje mannen din kunne forsøke det. Kunne jo hende det hjelper litt iallefall. Alle monner drar i ens lik situasjon.

Jeg fikk også noen piller hos en homeopat som hjalp mot mine evige bekymringstanker. Det var i en akutt situasjon for litt siden, og faktisk så mener jeg at de tok toppen av de verste bekymringstankene. Jeg ble litt roligere.

Det er mange veier til Rom. En må bare finne den som passer for en selv.

Hei

Kan jeg spørre hva du fikk hos homøpaten som hjalp mot dine bekymringstanker?

[RIP1365380516]

Jeg har akkurat blitt forlatt av min kjære fordi hun ikke lenger holdt ut å leve med en som sliter med angst og depresjoner.

Jeg er ikke lenger den hun giftet seg med. Gudene skal vite at jeg vil jo så gjerne strekke til i forbindelse med de tingene som skal få et samliv til å fungere, jeg gir alt jeg klarer, men det er ikke nok.

Man sier det er bedre å ha elsket og tapt, enn å aldri ha elsket, men man kommer ikke unna at man bebreider seg selv fryktelig fordi man ikke strekker til.

Jeg er sikker på at mannen din sliter med de samme tankene og følelsene jeg hadde før jeg ble kastet ut. Redselen for å bli forlatt, selvinnsikt nok til at man ser at man ikke strekker til.

Vi mistet rett og slett kontakten, hun orket ikke gi mer, og jeg hadde ikke mer å gi.

Jeg klandrer henne ikke, og hadde gjort det samme om situasjonen var omvendt.

Men jeg elsker henne ennå.

Takk...

Ironien i det hele er at adskillelsen vår på mange måter har gitt oss litt av dialogen tilbake.

Vi har funnet ut at følelsene ikke er døde, men at det slik tingene er ikke er mulig å leve sammen.

Vi har begge mye å jobbe med for å se om det noen gang kommer til å bli oss igjen.

Jeg bebreider henne ikke får at hun ville ha meg ut. Jeg forstår henne og respekterer henne. Faaktisk gir det meg tid å anledning til å sloss med mine demoner uten å ha dårlig samvittighet ovenfor henne.

Lykke til...

[Gjest ikke undertegnet]

Hei

Kan jeg spørre hva du fikk hos homøpaten som hjalp mot dine bekymringstanker?

Det het Staphisagria D30.

Men VIKTIG! Det virker på bekymringstanker hos MEG. Dette er en behandler som jeg har gått hos i ti år, så han jenner mig og min kropps reaksjoner godt etterhvert.

Det er ikke sikkert det virker slik hos deg, pga at du er annerledes 'skrudd sammen'.

Tror ikke det er lurt å eksperimentere med homopatiske midler selv. Da burde du oppsøke en terapeut for veiledning.

[Bathory1365380515]

Hei Bathory,

jeg vet ikke om mine erfaringer er så relevante for deg. Jeg giftet meg ikke med en deprimert mann, problemene har kommet etter hvert. Du er jo åpnebart veldig glad i gutten din, på tross av problemene han har. Men min erfaring sier at slike problemer sliter ned følelsene etterhvert. Og jeg vet at jeg ikke kan hjelpe mannen min ut av depresjonen, den veien må han gå selv. Jeg vet ikke engang om han vil komme ut av dette, 10 år er lang tid, og depresjonen kan kanskje ha festet seg.Din gutt er ung, og mange unge kan ha problemer i den alderen, som går over med tida. Hvis han får behandling som ung, er sikkert sjansene bedre. Så det håper jeg han får! Lykke til.

Hei Medina!

takk for at du delte tankene dine med meg, jeg skal tenke over hva du har skrevet.

jeg er utrolig glad i dag, for nå har gutten min tatt det første skrittet og søkt skikkelig hjelp.

takk for svar!

[Dr. Frankenstein]

Det var vakkert skrevet, men sørgelig. Jeg forstår at du heller ikke var deprimert, da du traff kona di. Det var heller ikke min mann. Og jeg tror vel at man er to om et ekteskaps utvikling. Følelsen av å ikke strekke til, er nedbrytende i det lange løp. Derfor ser jeg ikke bort fra at mannen min kan få det bedre, om han kommer ut av det mønsteret vi holdes i. Jeg vet ikke om du kan se slike lyspunkter nå, men de kommer kanskje?

Du sier at dere mistet kontakten, og ikke hadde mer å gi. Vi er akkurat der, og jeg lurer på om følelser kan komme tilbake, eller om man kan gå tom en gang for alle, i forhold til hverandre. Det som forundrer meg mest med min manns depresjon, er at den har så mye aggresjon i seg. Det synes jeg er aller tyngst å bære.

Lykke til, jeg håper du får bedre tider.

Aggresjon er et typisk tegn ved menns depresjoner - som skiller seg ut fra kvinners reaksjonsmønster ved depresjon. Så det er faktisk ikke noe forunderlig ved aggresjonen til din depressive mann, det er helt normalt.

Mer om menns depresjon kan du lese her

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=217

[Gjest Anonym just nu]

Aggresjon er et typisk tegn ved menns depresjoner - som skiller seg ut fra kvinners reaksjonsmønster ved depresjon. Så det er faktisk ikke noe forunderlig ved aggresjonen til din depressive mann, det er helt normalt.

Mer om menns depresjon kan du lese her

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=217

Takk for god link, den forklarte en del!