2 eller 3 barn

[Gjest kanskje 3?]

Min mann og jeg har alltid ønsket oss 3 barn, og vi har nå fått 2 flotte barn via adopsjon. De er nå 4 og 2 år, og selv om det er fantastisk flott å være foreldre så må jeg jo si at det er fryktlig travelt også. Gutten på 4 er nokså fredelig av seg og liker og sitte i fred og ro med lego, spille spill osv. Men han får ikke være lenge i fred før lillebror kommer som en tornado og ødelegger alt det storebror holder på med. Lillebror både biter og slår, og jeg merker at jeg blir fryktelig sint på den lille tassen. Jeg synes nesten at det meste av oppmerksomhet den minste får er av typen: "Nei, ikke rør, nei, ikke slå, nei, ikke gris med maten" osv.

Storebror er veldig "mammete" og liker godt at han og jeg leker sammen, leser e.l. Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjør nok sammen med ham, samtidig så blir jeg litt irritert på ham fordi han ikke vil gå alene ut og leke med de andre barna på lekeplassen men absolutt må ha meg med seg. Når kvelden kommer og ungene er i seng har jeg nesten alltid dårlig samvittighet fordi lunta har vært for kort, jeg har ikke gitt ungene nok positiv oppmerksomhet osv. Jeg gleder meg til de blir eldre og mer selvstendige rett og slett.

Vi nærmer oss 40 år min mann og jeg, og dersom vi skal ha et barn til må vi sette i gang nå, for vi ønsker ikke å bli alt for gamle. Men jeg er forferdelig i tvil. Jeg vet jeg vil elske et barn til like høytsom de 2 jeg har, og jeg er overbevist om at når de blir større og mer selvstendige vil jeg angre dersom vi ikke får et barn til. Men så er det det med de travle småbarnsåra.... Hvis vi ikke får et barn til er det jo mange flere ting vi kan gjøre sammen med de 2 vi allerede har. Skal vi adoptere et barn til må vi jo spare for livet. Og det ER slitsomt å ha små barn, og vi blir ikke yngre...

Uff, dette ble visst rotete. Dersom jeg kunne blitt gravid på vanlig måte ville jeg overlatt det til skjebnen, men ettersom vi får våre barn via adopsjon må vi jo ta et valg.

Noen som vil dele sine tanker og refleksjoner med meg?

[Fyren1365380423]

Ja...dette er vel gjenkjennelig for alle...selv om jeg bare venter nr,2...så kjenner vel alle "mammer" seg igjen med dårlig samvittighet...kort lunte og kanskje irritasjon for at "mamma må bli med"...når "alle de andre ser så selvstendige ut"....Det hjelper å tenke at det er slik for de fleste,,,-og at enkelte ting går i perioder...-alle de ting jeg har bekymra meg for som etter mnd. eller uker har "gått over"...og så er det glemt!

2 eller 3 barn...jeg går med samme tanker...for i vår situasjon er det godt å bestemme seg og falle til ro med det...-uansett er det vanskelig å si stopp...for gleden og forventningen og allt det rundt å få et barn er så herlig at det er ikke lett å si ...-ingen flere....!!?!!

Kanskje faller vi til ro med to stk....det er dyrt også...og de skal følges opp!!

Well...jeg går min sti til postkassa og venter på godkjenninga fra Colombia for nr.2....det er en ille, herlig og forferdelig forventnig!.-Det er jo så spennende!!

Lykke til videre i hverdagen og med valget dere tar for event. nr 3!!!

[Mamta]

Hos oss overvant lengselen etter et tredje barn denne følelsen av å innimellom ikke strekke helt til overfor de to flotte og deilige ungene vi allerede har.

Visst er det travelt - og innimellom utrolig slitsomt - å være småbarnsforeldre.

Men så er livet med barn så ufattelig rikt at det veier opp for alt annet.

Og ja, det innebærer forsakelser både økonomisk og mht. tid å få flere barn, ikke minst et tredje adoptivbarn. Vi tror likevel at gledene og "gevinsten" vil oppveie for dette både på kortere og lengre sikt.

Da vi var i første adopsjonsprosess, var det forresten overhodet ikke i våre tanker at vi engang skulle bli foreldre til hele _3_ barn. Veien har bare blitt til mens vi har gått den...

Dere finner nok ut av hva som blir riktig for dere å gjøre. Ønsker dere lykke til med valget hvordan det enn slår ut.

Hilsen fra