Hvordan takle kjærestens depresjon?

[Gjest ikke undertegnet -Langt-]

Befinner meg i ett 5 1/2 mnd gammelt forhold med en fantastisk mann i slutten av 20 årene.

De første mnd var helt fabelaktige og vi hadde det veldig godt sammen. På alle måter.

Jeg visste når vi ble sammen at han i flere år har slitt med depresjon (grunnet TØFF barndom). De første mnd var som sagt ting veldig bra og depresjonen var ikke noe som tilsynelatende påvirket hverdagen. Han hadde flere ganger angst om morgenen, og noen ganger ellers på døgnet. Men det virket som om dette gikk over relativt fort og ikke var til stor bekymring da han vet hva som skjer med kroppen og er veldig bevisst seg selv og hvor han vil (bli frisk).

Men de siste ukene har ting forverret seg, det startet vel med at jeg selv ble litt nedfor en stund da jeg har hatt store omveltninger i livet mitt i den senere tid noe som har vært tøft men som jeg har dealet med og som nå så godt som er forbi.

I denne perioden var jeg mere krevende en jeg normalt er og hadde bruk for ekstra mye tid kos kjærlighet og bekreftelse.

Problemet da ble at jeg følte at han ikke hadde tid til meg (da han har en god del av sine egene prosjekter, ting han liker og gjøre men også trenger å gjøre "for å holde seg i bevegelse"). Dette er jo helt ok med meg da jeg selv også har behov for tid og rom både alene og med venner.

Som sagt følte jeg at vi ikke fikk/får nok tid sammen mens han på sin side føler vel at det blir litt mye stress rundt emnet (og ja det har vært mye diskusjoner om det).... Poenget er at dette har bare gjort at han har trukket seg enda mere tilbake både psykisk og fysisk.

Jeg prøver virkelig å gi han tid og rom, men sånn som situasjonen er i dag foreks. Vi har ikke sett hverandre på 4 dager, og i går ble jeg skuffet for vi hadde en halveis avtale om å være sammen. Skuffelsen klarte jeg ikke å skjule noe som gjorde at han følte enda mere press.. og pluttselig ble det hele til "en situasjon" enda mere å diskutere. Vi prater jo endel/flere ganger på telefonen i løpet av dagen når vi ikke treffes, men nå er det også tydeligvis feil... For da får han ikke det "rommet" han trenger.

Vi har hatt sex 1 gang de siste 5 ukene og jeg husker ikke sist jeg fikk ett lidenskapelig kyss. Samtidig sier han jo at han er veldig glad i meg. Jeg har også sagt flere ganger at han må ta ett valg om å fortsette dette forholdet eller bryte det, for der vi er nå er ingensteds, han har likssom tatt ett valg om å være sammen med meg, men vi er jo i virkeligheten ikke kjærester slik det er nå. Og ikke minst, DET GJØR VONDT, å føle seg nedprioritert og på side linja. Vi er mere som gode venner som ser hverandre ett par ganger i uka, er glade i hverandre og som kysser litt på hverandre.

Kanskje er det slik det burde fortsette, at vi bare er venner, men jeg føler så ufattelig mye mere for han* Om han bare hadde turt å ta imot alt jeg har å gi, blir så lei meg når jeg må holde tilbake. Jeg vil han jo bare godt! Men også dette er jo noe som skremmer han...

Har aldri vært sammen med en deprimert persom før, kjenner heller ingen som er/har vært så dypt i det som han. Hadde jeg bare visst hvordan jeg kunne få han trygg meg og dermed jeg trygg på han så vi kunne unngå alle disse små kranglene hele tiden. Vi blir jo begge to slitene, lei oss, dritt lei, frustrerte ..hele registeret.. Men alikevel holder vi sammen.

Men nå må det ta slutt snart, hvis ikke er jeg redd forholdet vårt kommer til å ta slutt. Og det vil jeg virkelig ikke!

Åh, Jeg blir litt gal, det føles ut som hva enn jeg gjør blir det feil!!!

Noen som har noen gode råd å komme med, eller noen som har vært på en av sidene selv som kanskje kan hjelpe meg forstå hva som skjer...

Har også prøvd å lese om depresjon på nettet for å få økt forståelse. Men fannt igrunn ikke noe nevneverdig...

Derfor prøver jeg nå her

Takk for tålmodigheten til deg som leste hele innlegget, ble fryktelig langt men tro meg, det kunne vært 4 timer lengere

[Gjest calestia]

tja. har nå vært på.. igrunn begge sidene.

men hadde engang et fantastisk forhold til en jeg stolte på ( første gang jeg stolte på noen..) var samboer, stor , fin leilighet. en fantastisk fyr, skaffet oss dyr.. alt var perfekt, selv om jeg hadde store problemer.

Vi overlevde vel så lenge som vi gjorde fordi vi snakket sammen. og ikke bare snakket vi sammen, men VI hadde samtaler med psykolog og lege.

Kunne sikkert gått bra, om jeg hadde blitt bedre og ikke dårligere.

Dere må minst kunne snakke sammen. også må begge forstå hverandres behov.

og om dere kan imøtekomme hverandres..

men om han ikke blir bedre. da er det håpløst vil jeg si.

sikkert noen veldig få som klarer et slikt forhold, men tror ikke det er så mange..

x-en min MÅTTE bryte ut. Han ble syk selv. og jeg kunne ikke hjelpe.

hadde han fortsatt hadde nok jeg klart meg bedre, men han hadde blitt verre og verre.

Han gjorde det riktige, for når alt kommer til alt, må man sette seg selv først.

Bruddet var vanvittig tøft for meg, men han stilte opp etterpå, kjørte meg til psykolog timene, handlet for meg når jeg ikke orket selv.

Det er det viktigste han gjorde for meg. Hjalp meg etterpå.

jeg kan ikke være i et forhold så lenge jeg er så syk jeg er.

det kan aldri gå bra i lengden.

nå husker j ikke engang hva jeg har skrevet, men tror jeg mener noe sånt som at du må sette deg selv først, for deg selv har du uansett.

Du må gjerne hjelpe, men ikke slit deg selv ut.

og i et forhold skal begge parter ha noe igjen.

og jeg tror det beste for deg ville være å bryte ut, heller være en venn som kan hjelpe, men ikke så nærme at du selv blir dratt inn i hans problemer.

sånn jeg ser det.

det er tidlig nok til å ikke skape den verste kjærlighetssorg, og spåass lenge nok til at dere vet hva dere føler for hverandre .

ser ikke poenget i å leke helt.

i min verden forsvinner også heltene. da bedre tidlig enn sent..

[Mimmy]

Dere kan gå i samtaleterapi sammen, det kan være en løsning, dersom dere fremdeles ønsker å satse på forholdet. Det er ikke uvanlig at man kan ha litt problemer i kjærlighetsforhold, fordi den ene parten har en depresjon, som er en sykdom.

Kjæresten din har ikke valgt å bli syk, og det virker jo som om han tar godt vare på seg selv, også, i den situasjon han er i, dersom han både trener, evt. tar antidepressiva og følger opp behandling.

Så er det å håpe at han blir bedre etterhvert, at gleden over ting vender tilbake.

[Gjest jeg ja]

Har vært sammen med en som ble deprimert. Først var jeg optimistisk og trodde det skulle ordne seg, men til slutt måtte jeg innse at ikke var noe bra for meg eller livet mitt.

Alt dreide seg om han og hans problemer, jeg følte at jeg ikke kunne være glad hvis jeg var hos han. Og jeg ble skikkelig sliten og lei.

Tok lang tid før jeg torde å gjøre det slutt...