Fortvilte foreldre

[mikeline_]

Hei!

Min sønn på snart 21 har fått diagnose Manisk deppresiv,og vi som foreldre føler oss ganske maktesløse.

Han bor hjemme,har ingen jobb,og er sykelig opptatt av biler,fart og penger for tiden.

Dette har medført kontakt i miljø med kriminelle,og forrige dagen kom politiet på døren med arrestordre.

Vi som foreldre føler at vi må gjøre noe for barnet vårt,men hva? Vi blir hele tide avfeid med taushetsplikten,og det er ikke alltid sønnen vår ønsker å informere oss om hva som foregår. Tror faktisk ikke han vet det selv engang......

Vi er en familie på 5,og dette sliter voldsomt på oss.

Hvor får vi hjelp?????

[Gjest ikke undertegnet]

Siden han har fått en diagnose, så har han et hejlpeapparat. Har dere prøvd å kontakte dem for å få til et samarbeide. De behøver ikke bryte taushetsplikten for å hjelpe dere å hjelpe han.

Pukk på at han bor hjemme og kanikke fullt ut ta vre på seg selv. Da MÅ dere vite hvordan dere skal forholde dere.

Det finnes også pårørendegrupper. Det også burde hjelpeapparatet kunne henvise dere til.

Jeg har dessverre hørt at pårørende ofte blir behandlet som motstandere mer enn støttespillere. Jeg SKJØNNER rett og slett ikke hvordan psykiatrine kan være så korttenkte og uforstandige.

Ved å hjelpe familien så hjelper de også pasienten sin. HVORFOR de ikke skjønner et går over min fatteevne.

[mikeline_]

Siden han har fått en diagnose, så har han et hejlpeapparat. Har dere prøvd å kontakte dem for å få til et samarbeide. De behøver ikke bryte taushetsplikten for å hjelpe dere å hjelpe han.

Pukk på at han bor hjemme og kanikke fullt ut ta vre på seg selv. Da MÅ dere vite hvordan dere skal forholde dere.

Det finnes også pårørendegrupper. Det også burde hjelpeapparatet kunne henvise dere til.

Jeg har dessverre hørt at pårørende ofte blir behandlet som motstandere mer enn støttespillere. Jeg SKJØNNER rett og slett ikke hvordan psykiatrine kan være så korttenkte og uforstandige.

Ved å hjelpe familien så hjelper de også pasienten sin. HVORFOR de ikke skjønner et går over min fatteevne.

Takker for råd.

I psykiatrien er det dessverre slik for tiden at ventetiden er lang,vi har derfor ikke kommet til hos noen ennå.

Diagnosen fikk han for over et år siden,men fortalte aldri oss noe.Jeg ringte dengangen til behandler for å spørre om det var riktig at han var utskrevet,og fikk kun henvist til TAUSHETSPLIKTEN.

Den er sikkert bra og vise til i mange henseender,men den hjelper ikke oss i vår situasjon.

Pårørendegrupper tenkte jeg at jeg skulle finne på nettet,gikk

derfor inn på psykisk helse,og fant dette forumet.

Jeg antar at det ikke bare er

"pasienter" som kan skrive inn her.........

[frosken]

Takker for råd.

I psykiatrien er det dessverre slik for tiden at ventetiden er lang,vi har derfor ikke kommet til hos noen ennå.

Diagnosen fikk han for over et år siden,men fortalte aldri oss noe.Jeg ringte dengangen til behandler for å spørre om det var riktig at han var utskrevet,og fikk kun henvist til TAUSHETSPLIKTEN.

Den er sikkert bra og vise til i mange henseender,men den hjelper ikke oss i vår situasjon.

Pårørendegrupper tenkte jeg at jeg skulle finne på nettet,gikk

derfor inn på psykisk helse,og fant dette forumet.

Jeg antar at det ikke bare er

"pasienter" som kan skrive inn her.........

Dette er så avgjort også et forum for pårørende :-)

[frosken]

Jeg håper du etterhvert får noen svar som kan være til hjelp for dere! Tror at det å være pårørende når noen ikke er så syk at det anses nødvendig med tvangsinnleggelse - men samtidig så dårlig at vedkommende ødelegger for seg selv som følge av sin sykdom - er en kjempevanskelig situasjon å være i. Mange har nok som dere blitt møtt med taushetsplikten ved henvendelser til helsevesenet - og behandlerne er i denne sammenheng i en ganske vanskelig situasjon de også. De har jo rett i at pasienten i utgangspunktet er beskyttet av deres taushetsplikt - slik at veien å gå må være å få til et frivillig samarbeid mellom sønnen deres, behandlerne og dere. Så lenge han ikke er klart manisk eller psykotisk må han nok selv samtykke til et slikt samarbeide.

Hvis jeg var dere ville jeg vel forsøkt to ting:

1. Sette krav til sønnen deres om at han går med på at dere får opplysninger om han - og at han går inn for et samarbeide mellom familien og behandlerene. Så lenge han bor hjemme, er det rimelig at han også tar hensyn til de behov dere har for oversikt over hva som skjer.

2. Hvis det virker som om han er dårlig - og dere ikke tror han får adekvat behandling, bør dere kanskje kontakte enten hans fastlege eller kommunelegen der dere bor. Opptattheten av biler, fart og penger kan ha sammenheng med en begynnende manisk fase.

Hva sier han forresten selv om sin situasjon?

[mikeline_]

Jeg håper du etterhvert får noen svar som kan være til hjelp for dere! Tror at det å være pårørende når noen ikke er så syk at det anses nødvendig med tvangsinnleggelse - men samtidig så dårlig at vedkommende ødelegger for seg selv som følge av sin sykdom - er en kjempevanskelig situasjon å være i. Mange har nok som dere blitt møtt med taushetsplikten ved henvendelser til helsevesenet - og behandlerne er i denne sammenheng i en ganske vanskelig situasjon de også. De har jo rett i at pasienten i utgangspunktet er beskyttet av deres taushetsplikt - slik at veien å gå må være å få til et frivillig samarbeid mellom sønnen deres, behandlerne og dere. Så lenge han ikke er klart manisk eller psykotisk må han nok selv samtykke til et slikt samarbeide.

Hvis jeg var dere ville jeg vel forsøkt to ting:

1. Sette krav til sønnen deres om at han går med på at dere får opplysninger om han - og at han går inn for et samarbeide mellom familien og behandlerene. Så lenge han bor hjemme, er det rimelig at han også tar hensyn til de behov dere har for oversikt over hva som skjer.

2. Hvis det virker som om han er dårlig - og dere ikke tror han får adekvat behandling, bør dere kanskje kontakte enten hans fastlege eller kommunelegen der dere bor. Opptattheten av biler, fart og penger kan ha sammenheng med en begynnende manisk fase.

Hva sier han forresten selv om sin situasjon?

Alt som du nevner er prøvd,men i følg han selv er han ikke syk,og fremdeles er det slik at det er han selv som må be om hjelp.

Har god dialog med fastlege som kjenner hele familien,men stanger hodet i veggen,fremdeles grunnet TAUSHETSPLIKTEN.

Er selv oppråd for ideer,av og til må en jo være litt taktisk når en ønsker å få noe ut av han.

Han har for så vidt vært rolig siden han ble tatt av politiet,og de også forstod fortvilelsen vår og slapp han ikke ut av arresten før vi hentet han.Har for øvrig også god dialog med politiet,men det var dette med TAUSHET igjen,da.

Anser meg selv for å være en sterk person som takler det meste,men nå røyner det jammen på!

[favn]

Jeg vet ikke noe annet å foreslå enn BUP, Barne- og ungdomspsykiatrien i kommunen der dere bor.

Dessverre er det ventetid overalt, men i første omgang må det gå an å ta en seriøs hasteprat med familiens fastlege som så kan henvise videre med påtrykk.

[Gjest ikke undertegnet]

Dette er så avgjort også et forum for pårørende :-)

Det beste i dette tilfelle ville ha vært om dere fikk en samtykkeerklæring fra sønnen, men det vil han kanskje ikke? Prøv å sett hardt mot hardt, så lenge han bor hjemme (og sikkert belaster dere både økonomisk og ellers) så krever dere det av ham. Dersom samtykkeerklæring foreligger kan ikke lenger hjelpeapparatet skjule seg bak taushetsplikten.

[mikeline_]

Det beste i dette tilfelle ville ha vært om dere fikk en samtykkeerklæring fra sønnen, men det vil han kanskje ikke? Prøv å sett hardt mot hardt, så lenge han bor hjemme (og sikkert belaster dere både økonomisk og ellers) så krever dere det av ham. Dersom samtykkeerklæring foreligger kan ikke lenger hjelpeapparatet skjule seg bak taushetsplikten.

Med hjelpeaparatet,mener du da psykiatrien,eller?

Jeg skulle jo ønske at politiet holdt oss underrettet mht. de tingene han har deltatt på.Har jo en oppfattelse av at han har vært med på mye mer enn han har fortalt oss,for mobiltelefonen ringer og piper i ett.

Vi som foreldre er jo livredde for at han en dag skal havne i noe som han ikke takler,og at det fører til at han gjør alvor av trusslene om å ta sitt eget liv...........

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Fastlegen, kommunelege I og hans behandler i psykiatrien bør kunne hjelpe dere.

Familien er vanligvis den viktigste støttespiller for folk med alvorlige psykiske lidelser. Det kan ikke være riktig at taushetsplikten skal brukes som unnskyldning for ikke å samarbeide med dere.

I maniske eller alvorlig depressive perioder kan dere få han tvangsinnlagt til behandling.

[Gjest ikke undertegnet]

Med hjelpeaparatet,mener du da psykiatrien,eller?

Jeg skulle jo ønske at politiet holdt oss underrettet mht. de tingene han har deltatt på.Har jo en oppfattelse av at han har vært med på mye mer enn han har fortalt oss,for mobiltelefonen ringer og piper i ett.

Vi som foreldre er jo livredde for at han en dag skal havne i noe som han ikke takler,og at det fører til at han gjør alvor av trusslene om å ta sitt eget liv...........

Har dere prøvd å ta kontakt med politiet for en samtale da?

Når det gjelder å samarbeide om å holde unge mest mulig unna kriminalitet, tror jeg de strekekr seg langt.

Her hos oss blir vi invitert til å ta kontakt hvis det er noe vi lurer på vedr rus, krininalitet osv. Helt uforpliktende. Gjerne rent forebyggende før ungene havner utpå.

[mikeline_]

Har dere prøvd å ta kontakt med politiet for en samtale da?

Når det gjelder å samarbeide om å holde unge mest mulig unna kriminalitet, tror jeg de strekekr seg langt.

Her hos oss blir vi invitert til å ta kontakt hvis det er noe vi lurer på vedr rus, krininalitet osv. Helt uforpliktende. Gjerne rent forebyggende før ungene havner utpå.

Vi har vært i kontakt med politiet,de var veldig forståelsesfull og var obs på diagnosen(etter at vi hadde informert de),men de også sier at de kan ikke informere før han gir sitt samtykke.

Jeg følte at de ønsket å hjelpe,men var bundet av TAUSHETSPLIKTEN.

Vi har vel ett felles mål,vi og politiet,og det er å få han ut av det han har rotet seg inn i.........