Tvangstanker, eller? Nils H.Dahl/andre.

[Gjest Tussi18]

Jeg lurer på om jeg har tvangstanker.

Situasjonen er nemlig ofte slik at når jeg ser på hendene mine eller til andre mennesker, og ser blodårene (de er jo som oftes godt synlige) så får jeg ofte lysst til å kutte meg. Der og da skulle jeg ønske jeg hadde en skarp gjenstand, jeg kunne kutte meg med. Og det selv om det er andre tilstedet. Jeg vet ikke hva disse tankene kommer av, for det behøver ikke være noen grunn til at de dukker opp. Trenger ikke være noe som har skjedd (at jeg f.eks. er deprimert, sint o.l).

Ofte kan jeg finne på å kutte meg fordi jeg "bare vil". Har ingen annen grunn liksom. Eller kanskje jeg har det, bare at jeg ikke vet hva som er grunnen selv.

Andre ganger kan jeg finne på å skade meg selv, skjære meg, fordi jeg vil ha arr. Vil at de skal vise. Vil at folk skal se. Trolig pga. oppmerksomhet (et slags "rop om hjelp").

Hvordan skal jeg klare å slutte med selvskadinga? Jeg har prøvd å slå hånda hardt i veggen, istedet for å kutte meg. Men det var liksom ikke nok. Ville noe mer (eller hva jeg skal si). Har også prøvd å knipe meg selv i armen (o.l.) eller hatt en strikk rundt armen,strammet og sluppet (skytt liksom). Men dette var heller ikke nok. Ville noe mer.

Jeg har tenkt på noe i det siste, nemlig hva som kan være grunnen til selvskadinga mi innimellom. Kanskje er det fordi jeg vil ha kontroll over noe. Jeg føler at jeg ikke mestrer noe, men at jeg klarer å skade meg selv. Jeg kan noe likevel. Har hatt forskjellige forsøk på diverse ting, men er mislykkede. F.eks. å slanke meg, spise sunt, vennskap m.m.

Men jeg tørr å gjøre noe som de fleste andre ikke tørr, nemlig å skade meg selv. Ikke at jeg er stolt av selve skadinga, men det å gjøre noe andre ikke tørr/klarer, det å ha kontroll over noe. Det føler så godt.

Dette ble et litt rotete innlegg, men jeg håper likevel noen av dere gidder å svare meg. Hadde satt stor pris på det.

[Jente1976]

Vet ikke om du har tvangstanker, men jeg kjenner meg ihvertfall igjen i mye av det du skriver. Det eneste er at jeg gjør det kun under depresjoner, har ingen sånne tanker i friske perioder. Kjenner igjen spes. det med å gjøre det bare for å gjøre det. Når jeg er syk er det akkurat som om jeg starter et prosjekt med å gjøre meg selv styggest mulig med flest mulige arr (ville helst hatt hele kroppen full av styggest mulig arr). Det høres jo "sykt" ut, det vet vi jo begge to. Det må jo ha noe med selvfølelse å gjøre, men utover det har jeg ikke forstått meg på meg selv. Men som sagt, i friske perioder (som blir lengere og lengere hos meg), skjønner jeg ikke at det er meg som har hatt disse tankene. Det er så langt fra meg som det går an å få blitt.. Men, er du bare sånn når du er deprimert eller er trangen der konstant? Kanskje du er inne i en lang depresjon. Får du behandling?

[Gjest Tussi18]

Vet ikke om du har tvangstanker, men jeg kjenner meg ihvertfall igjen i mye av det du skriver. Det eneste er at jeg gjør det kun under depresjoner, har ingen sånne tanker i friske perioder. Kjenner igjen spes. det med å gjøre det bare for å gjøre det. Når jeg er syk er det akkurat som om jeg starter et prosjekt med å gjøre meg selv styggest mulig med flest mulige arr (ville helst hatt hele kroppen full av styggest mulig arr). Det høres jo "sykt" ut, det vet vi jo begge to. Det må jo ha noe med selvfølelse å gjøre, men utover det har jeg ikke forstått meg på meg selv. Men som sagt, i friske perioder (som blir lengere og lengere hos meg), skjønner jeg ikke at det er meg som har hatt disse tankene. Det er så langt fra meg som det går an å få blitt.. Men, er du bare sånn når du er deprimert eller er trangen der konstant? Kanskje du er inne i en lang depresjon. Får du behandling?

Jeg er i behandling, dvs jeg snakker med en psykiatrisk sykepleier på en pol.kl. en gang i uken. Vet ikke jeg, er det ikke behandling da??? (jeg er litt usikker egentlig).

Uansett, vet ikke om det bare er i perioder hvor jeg er deprimert. Tror ikke jeg har depresjon lenger, for jeg har ikke særlig av de symptomene liksom. Det er ikke sånn at jeg ikke klarer å se lysst på ting, og være sosial og glad og sånn, for det er jeg. Men selv om jeg er alt dette kan jeg likevel ha disse tankene. Det er liksom en slags "jeg har lysst på sjokolade"-tanker om jeg skal sammenligne det med noe. Man får plutselig lysst på. Noen ganger klarer jeg å styre unna, og unngå å skade meg selv....mens andre ganger ikke.

Vet ikke jeg, om jeg skal si at tankene er der konstant.....i perioder JA (for å si det sånn).

Men for å si det sånn, jeg er en veldig rar, og underlig person. Har mange syke (kanskje litt unormale?) og rare tanker, som plutselig bare kan dukke opp. Og som til tider, i perioder, kan vare en stund for så å blir mildere eller forsvinne.

[Jente1976]

Jeg er i behandling, dvs jeg snakker med en psykiatrisk sykepleier på en pol.kl. en gang i uken. Vet ikke jeg, er det ikke behandling da??? (jeg er litt usikker egentlig).

Uansett, vet ikke om det bare er i perioder hvor jeg er deprimert. Tror ikke jeg har depresjon lenger, for jeg har ikke særlig av de symptomene liksom. Det er ikke sånn at jeg ikke klarer å se lysst på ting, og være sosial og glad og sånn, for det er jeg. Men selv om jeg er alt dette kan jeg likevel ha disse tankene. Det er liksom en slags "jeg har lysst på sjokolade"-tanker om jeg skal sammenligne det med noe. Man får plutselig lysst på. Noen ganger klarer jeg å styre unna, og unngå å skade meg selv....mens andre ganger ikke.

Vet ikke jeg, om jeg skal si at tankene er der konstant.....i perioder JA (for å si det sånn).

Men for å si det sånn, jeg er en veldig rar, og underlig person. Har mange syke (kanskje litt unormale?) og rare tanker, som plutselig bare kan dukke opp. Og som til tider, i perioder, kan vare en stund for så å blir mildere eller forsvinne.

Hvis det er tvangstanker, så finnes det jo kanskje medisiner som kan hjelpe (hvis ikke du allerede tar medisiner da). Men det tar ofte lang tid å bli bra, medisiner gjør ikke hele jobben. Det skal en stor egeninnsats til. Håper du får hjelp til å klare dette. Ta en dag av gangen..

[Mimmy]

Det du gjør her, med å prøve å beskrive ting som du føler, kan være en måte å komme seg videre på, og der du nettopp IKKE driver med selvskading.

Poenget (tror jeg) er å finne ut hvorfor du gjør dette, hva slags tanker/følelser som ligger bak, og som setter i gang denne tvangshandlingen/tvangstankene. Og så finnes det kanskje medikamenter også, som hjelper deg midlertidig, til du finner ut av hva som ligger bak det hele.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg oppfatter ikke dette som rene tvangstanker - det er i så fall handlinger også.

Jeg oppfatter det første og fremst som en psykologisk forstyrrelse hvor det å skade seg og det å få oppmerksomhet (forøvrig en vanlig kombinasjon) er det vestentlige.

[Gjest MammyBlue]

Det du gjør her, med å prøve å beskrive ting som du føler, kan være en måte å komme seg videre på, og der du nettopp IKKE driver med selvskading.

Poenget (tror jeg) er å finne ut hvorfor du gjør dette, hva slags tanker/følelser som ligger bak, og som setter i gang denne tvangshandlingen/tvangstankene. Og så finnes det kanskje medikamenter også, som hjelper deg midlertidig, til du finner ut av hva som ligger bak det hele.

Du skriver fint om hvordan du har det! Kanskje du skulle skrive mer og skade deg mindre?

Skriv opp "historien din" - hvordan var det, alt sammen. Hvor kommer DU fra, som person, hver er DU.

Da jeg gikk i terapi (lenge, lenge!) skreiv jeg mye, Noe hadde jeg med til terapeuten, noe bare puta jeg i skuffen.

Nå kan jeg bla i den bunken, lese litt, og bli mint på hvem jeg er, hvordan alt ble så vanskelig, og hvordan jeg kom meg ut av det.

Du kan skrive, godt, Gjør det!