Er psyk. pas egoister

[Gjest tilt]

Det tror jeg innimellom. Vi kan være ekstremt selvopptatte og selvfokuserte. Får vi det ikke som vi vil furter vi og det er de andre som ikke forstår.

Jeg tror psyk psyke kan være egoistiske. Stakkars meg liksom. Vil jo så gjerne bli suntes synd på.

Ikke sant NHD, dere kaller det sekundærgevinst på fagspråket, men tørr ikke å si det til oss. For vi tåler det liksom ikke.

Og så er det utrolig mange som dyrker sin sykdom da og vil at livet skal være akkurat slik.

Pang.

[Tamera]

Tror du generaliserer en smule

[Gjest tilt]

Tror du generaliserer en smule

Tror ikke det, kjent sak blant fagfolk dette, men de snakker lite om det for å ikke såre. Men de snakker om det på egne evalueringsmøter og i pauser.

[Tamera]

Tror ikke det, kjent sak blant fagfolk dette, men de snakker lite om det for å ikke såre. Men de snakker om det på egne evalueringsmøter og i pauser.

Tror ikke det er bare folk med psykiske lidelser som er egoister gitt. Det er vel alle mennesker i større eller mindre grad.

Og det er langt fra alle som dyrker sin egen lidelse. Jeg kjenner mange som gjør det, og har også selv gjort det til tider. Men nå jobber jeg intenst for å få det bedre med meg selv, bl.a fordi jeg ønsker at andre skal få det "bedre med meg".

[Gjest tilt]

Tror ikke det er bare folk med psykiske lidelser som er egoister gitt. Det er vel alle mennesker i større eller mindre grad.

Og det er langt fra alle som dyrker sin egen lidelse. Jeg kjenner mange som gjør det, og har også selv gjort det til tider. Men nå jobber jeg intenst for å få det bedre med meg selv, bl.a fordi jeg ønsker at andre skal få det "bedre med meg".

Bra, da er vi to :-)

[soleil]

Hvis sykelig egosentrisme er en del av lidelsen til pasienten så må behandleren ta opp det.

Hvis det er slik at behandlere kun snakker om dette bak pasientens rygg så er det uprofft.

Samtalebehandling er å snakke om seg selv og sine problemer, terapi _er_ derfor egosentrisk.

Tror det er et likså stort problem med selvutslettende, forsiktige pasienter.

Da jeg var innlagt sa en lege til mine foreldre at pasientene i for stor grad involverte seg i andres problemer og at dette var negativt.

I behandlingen skulle man _kun_ fokusere på seg selv.

Når man klarer å fokusere på å utvikle seg selv under behandling og får resultater vil de få positive ringvirkninger på de rundt.

Det er derfor ikke egoistisk å gå i terapi.

[Gjest tilt]

Hvis sykelig egosentrisme er en del av lidelsen til pasienten så må behandleren ta opp det.

Hvis det er slik at behandlere kun snakker om dette bak pasientens rygg så er det uprofft.

Samtalebehandling er å snakke om seg selv og sine problemer, terapi _er_ derfor egosentrisk.

Tror det er et likså stort problem med selvutslettende, forsiktige pasienter.

Da jeg var innlagt sa en lege til mine foreldre at pasientene i for stor grad involverte seg i andres problemer og at dette var negativt.

I behandlingen skulle man _kun_ fokusere på seg selv.

Når man klarer å fokusere på å utvikle seg selv under behandling og får resultater vil de få positive ringvirkninger på de rundt.

Det er derfor ikke egoistisk å gå i terapi.

Nei det er ikke egoistisk å gå i terapi, sekundærgevinst er ofte en prøver å oppnå uten å være klar over det selv. Men like fullt er det med på opprettholde et sykelig og selvutslettende livsstil. Desverre.

Å unngå sekundærgevinster er ofte nøkkelen til bedring. Søk på ordet og les om det. Kjempeviktig tema.

[soleil]

Nei det er ikke egoistisk å gå i terapi, sekundærgevinst er ofte en prøver å oppnå uten å være klar over det selv. Men like fullt er det med på opprettholde et sykelig og selvutslettende livsstil. Desverre.

Å unngå sekundærgevinster er ofte nøkkelen til bedring. Søk på ordet og les om det. Kjempeviktig tema.

Jeg mener det maa vaere fagpersonens ansvar aa lede pasienten inn paa et riktig spor. I de fleste tilfeller maa vel en behandler se at pasienten er paa ville veier.

Foroevrig syns jeg det er bedre at pasienten bruker sin behandler til aa dekke urimelige behov, enn at nettverket skal toemmes totalt for krefter.

[Gjest ikke undertegnet]

Om en ikke ER selvopptatt og selvfokusert før en blir kronisk syk/psyk, så blir en det garantert etterhvert!

Det blir jo forlangt av samfunnet, arbeidsgiver, familie at du skal fungere. Ergo må en finne ut hvorfor en ikke fungerer og så prøve ut måter som får en til å fungere bedre. I ens lik prosess må en jo tenke ut ifra seg selv hele tiden. KAN en annet en å blir selvfokusert da?

Så lenge en er frisk så går alt av seg selv. En behøver ikke ofre en tanke på hvorfor kropp eller psyke ikke vil spille på lag med en. DA erd et jo ikke noe problem å tenke på andre istedenfor seg selv.

Så er det noen som har vært superegoister hele livet. DE blir vel sikkert bare enda verre når de blir syke/psyke.

Menm ange utvikler selvopptattheten i takt med sykdommen/psykodommen.

[E.T.3311]

Ja, jeg tror du er inne på noe nå.

Det å være syk kan gi en rekke fordeler. I forbindelse med psykisk sykdom kan fordelene ved å være syk ofte oppveie for ulempene, og vel så det. Som pasient får man omsorg fra andre, og slipper gjerne unna noe av ansvaret for seg selv for en periode. Problemet er at dette (særlig hvis man har vært syk lenge) kan føre til at pasienten klynger seg til sykdommen og ikke egentlig VIL bli frisk igjen. Rett og slett fordi en da i samme slengen vil måtte gi opp den omsorgen og oppmerkesomheten man har fått som en følge av sykdommen.

Hvis jeg ikke tar helt feil så er det dette de kaller sekundærgevinst.

Mvh.

[Gjest tilt]

Ja, jeg tror du er inne på noe nå.

Det å være syk kan gi en rekke fordeler. I forbindelse med psykisk sykdom kan fordelene ved å være syk ofte oppveie for ulempene, og vel så det. Som pasient får man omsorg fra andre, og slipper gjerne unna noe av ansvaret for seg selv for en periode. Problemet er at dette (særlig hvis man har vært syk lenge) kan føre til at pasienten klynger seg til sykdommen og ikke egentlig VIL bli frisk igjen. Rett og slett fordi en da i samme slengen vil måtte gi opp den omsorgen og oppmerkesomheten man har fått som en følge av sykdommen.

Hvis jeg ikke tar helt feil så er det dette de kaller sekundærgevinst.

Mvh.

Helt korekt beskrevet.

[Gjest tilt]

Jeg mener det maa vaere fagpersonens ansvar aa lede pasienten inn paa et riktig spor. I de fleste tilfeller maa vel en behandler se at pasienten er paa ville veier.

Foroevrig syns jeg det er bedre at pasienten bruker sin behandler til aa dekke urimelige behov, enn at nettverket skal toemmes totalt for krefter.

Ja men det er omgivelsene som er der mest og dermed også "tømmes" mest. Behandleren er dere bare av og til under terapitimer.

[Mimmy]

Tror nesten det er en del av hele sykdomsbildet, jeg, å være egosentrert. Man trenger også mere omsorg enn andre, fordi man er syk. Problemet er at ved denne type sykdom, så blir man ikke bedre av å få det lettere, nødvendigvis. Det blir som å tisse på seg: først blir det varmt, men så blir det kaldt...!

[Gjest Oddob]

Alle som er syke ønsker trøst og omsorg.

Fysisk syke får det ofte autamatisk. Det er synlig.

Vi med psykiske problemer blir oppfattet som at det er en del av psykdommen som trer fram når vi ønsker oss det samme.

[frosken]

Alle som er syke ønsker trøst og omsorg.

Fysisk syke får det ofte autamatisk. Det er synlig.

Vi med psykiske problemer blir oppfattet som at det er en del av psykdommen som trer fram når vi ønsker oss det samme.

Jeg tror ikke det går an å generalisere slik at man sier at alle psykiatriske pasienter fremtrer som egoister. Men at enkelte har liten evne til å være opptatt av annet enn seg selv og sitt er vel et inntrykk flere av oss har.

Men det som forundrer meg stadig, er hvordan en god del pasienter med psykiske lidelser ser ut til å tenke at de som har somatiske sykdommer får trøst, omsorg, behandling, tilrettelegging osv. osv. Ut i fra mitt kjennskap til virkeligheten, er dette en litt merkelig illusjon som sier noe om urealistiske forventninger til livet som voksen - enten man er syk, psyk eller "frisk".

[Mimmy]

Jeg tror ikke det går an å generalisere slik at man sier at alle psykiatriske pasienter fremtrer som egoister. Men at enkelte har liten evne til å være opptatt av annet enn seg selv og sitt er vel et inntrykk flere av oss har.

Men det som forundrer meg stadig, er hvordan en god del pasienter med psykiske lidelser ser ut til å tenke at de som har somatiske sykdommer får trøst, omsorg, behandling, tilrettelegging osv. osv. Ut i fra mitt kjennskap til virkeligheten, er dette en litt merkelig illusjon som sier noe om urealistiske forventninger til livet som voksen - enten man er syk, psyk eller "frisk".

Nei, det er vel kanskje ikke slik at andre pasientgrupper nødvendigvis har det så mye bedre enn pas. innen psykiatrien. Men man må jo ha lov til å ønske seg en bedre verden, allikevel....!

[frosken]

Nei, det er vel kanskje ikke slik at andre pasientgrupper nødvendigvis har det så mye bedre enn pas. innen psykiatrien. Men man må jo ha lov til å ønske seg en bedre verden, allikevel....!

Klart man må kunne ha lov til å ønske. Men det jeg pekte på var at det stadig vekk argumenteres med at de med somatiske sykdommer får den støtte og hjelp som andre etterlyser. Det er det jeg mener er en illusjon. Ofte synes jeg faktisk det er omvendt - enkelte pasienter innen psykiatrien får en oppfølgning og et behandlingsomfang som kan være imponerende sett fra andre pasienters synsvinkel.

Men det er selvfølgelig lov til å ønske at de behov man måtte ha kunne bli oppfylt...

[Gjest tilt]

Nei, det er vel kanskje ikke slik at andre pasientgrupper nødvendigvis har det så mye bedre enn pas. innen psykiatrien. Men man må jo ha lov til å ønske seg en bedre verden, allikevel....!

Man får det desverre ikke bedre ved å bli syntes synd i:-(

Livet er en kamp og den må kjempes, beste spilleren på laget er deg selv.

[Mimmy]

Klart man må kunne ha lov til å ønske. Men det jeg pekte på var at det stadig vekk argumenteres med at de med somatiske sykdommer får den støtte og hjelp som andre etterlyser. Det er det jeg mener er en illusjon. Ofte synes jeg faktisk det er omvendt - enkelte pasienter innen psykiatrien får en oppfølgning og et behandlingsomfang som kan være imponerende sett fra andre pasienters synsvinkel.

Men det er selvfølgelig lov til å ønske at de behov man måtte ha kunne bli oppfylt...

Jeg håper ikke du har oppfattet meg, som om jeg har argumentert slik, for det kan jeg ikke huske at jeg har. Jeg har en medfødt lidelse, men jeg ser jo det at andre også har lidelser, som de trenger hjelp for.

Og jeg er ikke så blind at jeg ikke ser at aldershjem fungerer dårlig og er underbemannet, omsorgsboliger knapt fortjener navnet, sykehuskøene er lange osv. Det var en (profesjonell) som jeg snakket med for ikke så lenge siden, som sa at jeg skulle ikke godta at saksbehandlere eller andre sa til meg at andre har det verre.

Det var dårlig gjort av dem å si det, når jeg hadde udekkede behov, jeg også! Og bare egnet til at jeg skulle føle meg som et dårlig menneske, utakknemlig osv.

[happy1365380345]

Jeg tror ikke det går an å generalisere slik at man sier at alle psykiatriske pasienter fremtrer som egoister. Men at enkelte har liten evne til å være opptatt av annet enn seg selv og sitt er vel et inntrykk flere av oss har.

Men det som forundrer meg stadig, er hvordan en god del pasienter med psykiske lidelser ser ut til å tenke at de som har somatiske sykdommer får trøst, omsorg, behandling, tilrettelegging osv. osv. Ut i fra mitt kjennskap til virkeligheten, er dette en litt merkelig illusjon som sier noe om urealistiske forventninger til livet som voksen - enten man er syk, psyk eller "frisk".

Jeg mener at alle er egoister, syke eller ikke syke. Og det er ikke vondt ment, vi er bare slik.

Det betyr imidlertid ikke at vi ikke evner å gi av oss selv til andre også, men til syvende og sist er vi mest opptatt av oss selv.

Jeg er psyk. pasient, men føler meg overhodet ikke mer egoistisk enn andre. Alle mennesker trenger omsorg, støtte og nærhet. Jeg føler ikke at jeg gjør noe mer krav på det enn andre.

Jeg liker aller best å klare meg selv.

Jeg fikk et merkelig spm av psyken min her for noen uker siden: Han lurte på om jeg var redd for å bli frisk? Jeg så vel ut som et stor spm.tegn med en gang før jeg skjønte hva han var ute etter. Det var om jeg var redd for å bli frisk, fordi det da ville forventes mye av meg.

Gjett om jeg ble sint a' Jeg velger liksom å stå med gjørme til halsen, fordi jeg som frisk kunne utfolde meg fritt, være noe for andre, være en mer aktiv mor, varm kjæreste og en god venn. Alt jeg ønsker meg tilbake til....

Ja takk, jeg tar sykdommen i stedet

For da kan jeg sitte her med min angst, uten mulighet til å komme ut av døra på egenhånd, føle meg totalt udugelig i forhold til alt og alle, konstant dårlig samvittighet for alle ting jeg ikke strekker til i.

Jeg svarte selvfølgelig at jeg er redd her jeg sitter nå, for jeg kan ikke leve opp til disse forventningene når jeg er syk, jeg orker ikke en gang tenke på dem, og når jeg tenker på dem så føler jeg meg utilstrekkelig. Og det er vondt....

Jeg er ikke redd for å bli frisk, jeg drømmer og jobber for det.....

Og selv som frisk vil jeg være en "liten egoist".