Er psyk. pas egoister

[Gjest tilt]

Jeg håper ikke du har oppfattet meg, som om jeg har argumentert slik, for det kan jeg ikke huske at jeg har. Jeg har en medfødt lidelse, men jeg ser jo det at andre også har lidelser, som de trenger hjelp for.

Og jeg er ikke så blind at jeg ikke ser at aldershjem fungerer dårlig og er underbemannet, omsorgsboliger knapt fortjener navnet, sykehuskøene er lange osv. Det var en (profesjonell) som jeg snakket med for ikke så lenge siden, som sa at jeg skulle ikke godta at saksbehandlere eller andre sa til meg at andre har det verre.

Det var dårlig gjort av dem å si det, når jeg hadde udekkede behov, jeg også! Og bare egnet til at jeg skulle føle meg som et dårlig menneske, utakknemlig osv.

Nå går du i forsvar, les en gang til hva frosken skriver.

[Gjest sannhetens øyeblikk]

Jeg mener at alle er egoister, syke eller ikke syke. Og det er ikke vondt ment, vi er bare slik.

Det betyr imidlertid ikke at vi ikke evner å gi av oss selv til andre også, men til syvende og sist er vi mest opptatt av oss selv.

Jeg er psyk. pasient, men føler meg overhodet ikke mer egoistisk enn andre. Alle mennesker trenger omsorg, støtte og nærhet. Jeg føler ikke at jeg gjør noe mer krav på det enn andre.

Jeg liker aller best å klare meg selv.

Jeg fikk et merkelig spm av psyken min her for noen uker siden: Han lurte på om jeg var redd for å bli frisk? Jeg så vel ut som et stor spm.tegn med en gang før jeg skjønte hva han var ute etter. Det var om jeg var redd for å bli frisk, fordi det da ville forventes mye av meg.

Gjett om jeg ble sint a' Jeg velger liksom å stå med gjørme til halsen, fordi jeg som frisk kunne utfolde meg fritt, være noe for andre, være en mer aktiv mor, varm kjæreste og en god venn. Alt jeg ønsker meg tilbake til....

Ja takk, jeg tar sykdommen i stedet

For da kan jeg sitte her med min angst, uten mulighet til å komme ut av døra på egenhånd, føle meg totalt udugelig i forhold til alt og alle, konstant dårlig samvittighet for alle ting jeg ikke strekker til i.

Jeg svarte selvfølgelig at jeg er redd her jeg sitter nå, for jeg kan ikke leve opp til disse forventningene når jeg er syk, jeg orker ikke en gang tenke på dem, og når jeg tenker på dem så føler jeg meg utilstrekkelig. Og det er vondt....

Jeg er ikke redd for å bli frisk, jeg drømmer og jobber for det.....

Og selv som frisk vil jeg være en "liten egoist".

Jeg har lest en del av det du har skrevet, jeg er overbesvist om at du ville fått kjempegod hjelp på angstgruppa ved Modum Bads Nervesanatorium i Vikersund.

Du er en positiv og motivert jente, men gå ikke i selvforsvar nå. Det det snakkes om i denne tråden er sekundærgevinster, den største grunnen til at angstnevroser opprettholdes.

Tror nok det var det psyk. din ville inn på, men som tilt skriver de gruer seg for å ta opp temaet, legg merke til at NHD ikke kommer inn i denne tråden. Tro ikke at det er uten grunn.

mvh

[Mimmy]

Nå går du i forsvar, les en gang til hva frosken skriver.

Nei, det gjør jeg aldeles ikke! Nå blir jeg sint, og nå, da! For å forsvare meg, så må det finnes noe å forsvare. Jeg har behov som jeg trenger hjelp til å få dekket, fordi jeg har et medfødt handikapp. Det er ikke et forsvar, det er et faktum.

Jeg har oppfattet det frosken har skrevet, var bare interessert i å høre om de tingene som han IKKE har skrevet, om han hadde slike holdninger at folk ikke skulle få dekket sine behov, enten det var pga somatisk sykdom eller annet.

Jeg vet ikke helt hva andre får, men selv så har jeg tilbud om terapi en gang hver 14 dag, eller sjeldnere. Og det er så og si den eneste form for oppfølging som jeg har hatt frem til nå. Så jeg er neppe en av disse svært ressurskrevende pas. som han skriver om.

Men jeg håper på bedre oppfølging, og det er en prosess jeg er inne i nå, en kamp for å få en bedre tilværelse, fordi det er håpløst å ha det slik som jeg har det nå. Det går ikke i lengden. Ikke sånn at jeg skal ha oppfølging hele livet, jeg regner med at det bare er noe jeg kommer til å trenge i en overgangsfase, for å komme meg ovenpå.

[happy1365380345]

Jeg tror ikke det går an å generalisere slik at man sier at alle psykiatriske pasienter fremtrer som egoister. Men at enkelte har liten evne til å være opptatt av annet enn seg selv og sitt er vel et inntrykk flere av oss har.

Men det som forundrer meg stadig, er hvordan en god del pasienter med psykiske lidelser ser ut til å tenke at de som har somatiske sykdommer får trøst, omsorg, behandling, tilrettelegging osv. osv. Ut i fra mitt kjennskap til virkeligheten, er dette en litt merkelig illusjon som sier noe om urealistiske forventninger til livet som voksen - enten man er syk, psyk eller "frisk".

Hei

Jeg tror kanskje at psykisk syke mener at det på mange måter er "enklere" for en med en fysisk lidelse å få støtte og omsorg, fordi det er mer akseptert å ha fysiske lidelser. Det er også enklere å hinke rundt på krykker med brekt ben, enn å se frisk ut og være psykisk syk.

Det handler ikke nødvendigvis om at behandlingsapparat fungerer bedre for dem.

Hadde selv en bror som døde av kreft og den behandlingen han fikk under sykdomsforløpet står helt klart til strykkarakater.

Så jeg tror at hvis en psykisk syk uttaler seg slik, så handler det nok mye mer om at de føler at de mangler aksept for sin lidelse og at de helst også bør holde tett om den blandt folk flest, fordi dette ikke er noe flertallet av befolkningen finner så veldig lett å snakke om.

Nå har imidlertid en del "kjente personer" stått frem med psykiske lidelser, og etterhvert vil det kanskje bli lettere å faktisk fortelle hva som feiler en i stedet for å bortforklare, fordi man skammer seg.....

Diagnosen utbrent, begynner i hvertfall å bli akseptert og innunder den ligger det jo mange psykiske lidelser. Men det er fortsatt enklere å si at "jeg er utbrent" enn å si at man har en depresjon.

[happy1365380345]

Jeg har lest en del av det du har skrevet, jeg er overbesvist om at du ville fått kjempegod hjelp på angstgruppa ved Modum Bads Nervesanatorium i Vikersund.

Du er en positiv og motivert jente, men gå ikke i selvforsvar nå. Det det snakkes om i denne tråden er sekundærgevinster, den største grunnen til at angstnevroser opprettholdes.

Tror nok det var det psyk. din ville inn på, men som tilt skriver de gruer seg for å ta opp temaet, legg merke til at NHD ikke kommer inn i denne tråden. Tro ikke at det er uten grunn.

mvh

Hei

Jeg har vært i nærheten av å søke to ganger det siste året

Jeg er motivert og jeg er på de aller fleste dager positiv, så takk for at du har sett det

Når det gjelder Modum, så er det i grunnen bare en ting som har holdt meg igjen her og det er hensynet til barna.

Jeg har ikke lyst til å reise fra dem og bli borte over lang tid....

Det kan allikevel skje at jeg gjør det, fordi de på sikt ville være bedre tjent med meg som friskere og 6 mnd er realtivt kort tid i et langt liv.

Men jeg trenger litt lengre tid på å la tanken modnes her

[happy1365380345]

Jeg har lest en del av det du har skrevet, jeg er overbesvist om at du ville fått kjempegod hjelp på angstgruppa ved Modum Bads Nervesanatorium i Vikersund.

Du er en positiv og motivert jente, men gå ikke i selvforsvar nå. Det det snakkes om i denne tråden er sekundærgevinster, den største grunnen til at angstnevroser opprettholdes.

Tror nok det var det psyk. din ville inn på, men som tilt skriver de gruer seg for å ta opp temaet, legg merke til at NHD ikke kommer inn i denne tråden. Tro ikke at det er uten grunn.

mvh

Hei igjen

Har du forresten selv vært på Modum og evnt har noen erfaringer derfra som du kan dele med meg?

Jeg er glad for at psyken min tar opp de fleste aspekter og stiller spm jeg, det får meg til å tenke grundig igjennom ting

Han klarer å få frem hele følesesregisteret i meg: glede, latter, sorg, sinne og jeg blir også provosert nok til at jeg går derfra med en rimelig fandenivolsk holdning

Mao han er utrolig flink!

[Gjest tilt]

Nei, det gjør jeg aldeles ikke! Nå blir jeg sint, og nå, da! For å forsvare meg, så må det finnes noe å forsvare. Jeg har behov som jeg trenger hjelp til å få dekket, fordi jeg har et medfødt handikapp. Det er ikke et forsvar, det er et faktum.

Jeg har oppfattet det frosken har skrevet, var bare interessert i å høre om de tingene som han IKKE har skrevet, om han hadde slike holdninger at folk ikke skulle få dekket sine behov, enten det var pga somatisk sykdom eller annet.

Jeg vet ikke helt hva andre får, men selv så har jeg tilbud om terapi en gang hver 14 dag, eller sjeldnere. Og det er så og si den eneste form for oppfølging som jeg har hatt frem til nå. Så jeg er neppe en av disse svært ressurskrevende pas. som han skriver om.

Men jeg håper på bedre oppfølging, og det er en prosess jeg er inne i nå, en kamp for å få en bedre tilværelse, fordi det er håpløst å ha det slik som jeg har det nå. Det går ikke i lengden. Ikke sånn at jeg skal ha oppfølging hele livet, jeg regner med at det bare er noe jeg kommer til å trenge i en overgangsfase, for å komme meg ovenpå.

Jeg har også en medfødt og livslang lidelse, etter flere år fant jeg ved hjelp ut at sekundærgevinster måtte bekjempes.

Tror helt sikkert ikke frosken mener at man ikke skal få hjelp, hun er en altfor oppegående og full av livserfaring til det.

Derimot treffer hun ofte veldig godt problemstillingen og fokuset.

[Gjest sannhetens øyeblikk]

Hei

Jeg har vært i nærheten av å søke to ganger det siste året

Jeg er motivert og jeg er på de aller fleste dager positiv, så takk for at du har sett det

Når det gjelder Modum, så er det i grunnen bare en ting som har holdt meg igjen her og det er hensynet til barna.

Jeg har ikke lyst til å reise fra dem og bli borte over lang tid....

Det kan allikevel skje at jeg gjør det, fordi de på sikt ville være bedre tjent med meg som friskere og 6 mnd er realtivt kort tid i et langt liv.

Men jeg trenger litt lengre tid på å la tanken modnes her

Jeg har vært der og har også barn. Fikk veldig god hjelp. Behandlingen foregår i grupper på 8. Alle med samme type problematikk.

Søk etter de på nettet de har egne hjemmesider. Veldig fint sted, nesten som et hotell.

Ring og spør etter Asle Hoffart han har doktor grad i angst. Den eneste i Norge tror jeg. Han har drevet flere forskningsprosjekter. Kjempeflink.

[Mimmy]

Jeg har også en medfødt og livslang lidelse, etter flere år fant jeg ved hjelp ut at sekundærgevinster måtte bekjempes.

Tror helt sikkert ikke frosken mener at man ikke skal få hjelp, hun er en altfor oppegående og full av livserfaring til det.

Derimot treffer hun ofte veldig godt problemstillingen og fokuset.

Ja, er enig i at sekundærgevinster må bekjempes. Er nok selv slik, at jeg har lett for å ta imot mer enn godt er, av hjelp. Men jeg har ikke tenkt at dette skal være livsvarig, denne hjelpen jeg mottar.

Men slik som det er nå, så klarer jeg meg ikke uten hjelp, slik er det bare. Selv om jeg har ressurser, og jeg er sterk på mange måter. Men akkurat nå så er jeg ikke det. Og det vet de som gir meg hjelp, også, at jeg klarer meg ikke foruten.

[Gjest tilt]

Ja, er enig i at sekundærgevinster må bekjempes. Er nok selv slik, at jeg har lett for å ta imot mer enn godt er, av hjelp. Men jeg har ikke tenkt at dette skal være livsvarig, denne hjelpen jeg mottar.

Men slik som det er nå, så klarer jeg meg ikke uten hjelp, slik er det bare. Selv om jeg har ressurser, og jeg er sterk på mange måter. Men akkurat nå så er jeg ikke det. Og det vet de som gir meg hjelp, også, at jeg klarer meg ikke foruten.

Det er lov å være svak for en periode. Alle kan få behov for det. Men etter en stund må man fortsette og vokse.

[værande]

Som alle andre er pasienter med psykiske problemer svært, svært forskjellig.

Men ja, jeg tror en blir egoist av å ha problemer. Egoist, fordi alt dreier seg om seg selv: Angsten kommer fordi jeg er redd for at jeg skal bli skadet. Depresjonen komer fordi jeg ikke er verdt noe. Paranoiaen kommer fordi jeg tror at alle ser på meg. Osv, osv. En blir opphengt i seg selv som tilverelsens midtpunkt -på godt og vondt.

Men dette tror jeg de fleste mennesker har i større eller mindre grad. De som slipper unna et fokus på seg selv er vel langt på vei i å få en helgenstatus ;o)

Men det ligger jo i sakens natur at psykisk syke får det i mer ekstreme former.

Men også samfunnet rundt nører opp under dette -du blir så syk at du ikke kan jobbe. Hva må til da -jo du må overbevise lege, trygdevesen osv om at du er for syk -og fokuset kommer på alt du ikke får til.

Du trenger behandling, det får bare de som har det vært, ja så må du virkelig bli opptatt av og forklare hvor ille det faktisk er. For meg har det vært en enorm hjelp å komme over på midlertidig uføretrygd, fordi jeg nå kan være opptatt av hva jeg klarer, ikke hva jeg ikke klarer. Jeg kan være opptatt av å finne ut av hvilket tempo jeg kan bevege meg i uten å bli sykere.

Når det gjelder sekundærgevinst så blir jeg som andre litt provosert av det. Fordi jeg har hørt behandlingsaparatet slenge det ut som en nedverdigende komentar, og da er en som behandler så på viotta at jeg ikke lenger har noen tiltro til det menneskets klokskap. Personlig har jeg hatt såpass mange runder med kamp for å komme meg skikkelig på beina, at jeg vet at det ikke er tanken på sekundærgevinsten som holder meg fast. Men jeg fant ganske tidlig ut at det var noe annet som gjørde meg redd, jeg trodde at det å være frisk var å måtte prestere alt jeg ikke hadde krefter til -men fremdeles være like dårlig.

Sekundærgevisnt kan være et godt begrep, brukt på den rette måten, om det er med på å hjelpe pasient og behandler til å finne ut hvilke behov dette mennesket har, og hvordan dette mennesket kan få stilt nødvendige behov. Men på samme måte som et menneske som ikke har muskler i beina må få hjelp til å trene beinet opp (og ikke bare få slengt i trynet at nå får det se til å stramme seg opp sjøl), så må jo nettopp behandlerne til syke menensker som har godt av sekundærgevinster hjelpe de ut av denne situasjonen, ikke bare slenge med leppa og gi det personen sliter med nedstettende navn.

[Gjest tilt]

Som alle andre er pasienter med psykiske problemer svært, svært forskjellig.

Men ja, jeg tror en blir egoist av å ha problemer. Egoist, fordi alt dreier seg om seg selv: Angsten kommer fordi jeg er redd for at jeg skal bli skadet. Depresjonen komer fordi jeg ikke er verdt noe. Paranoiaen kommer fordi jeg tror at alle ser på meg. Osv, osv. En blir opphengt i seg selv som tilverelsens midtpunkt -på godt og vondt.

Men dette tror jeg de fleste mennesker har i større eller mindre grad. De som slipper unna et fokus på seg selv er vel langt på vei i å få en helgenstatus ;o)

Men det ligger jo i sakens natur at psykisk syke får det i mer ekstreme former.

Men også samfunnet rundt nører opp under dette -du blir så syk at du ikke kan jobbe. Hva må til da -jo du må overbevise lege, trygdevesen osv om at du er for syk -og fokuset kommer på alt du ikke får til.

Du trenger behandling, det får bare de som har det vært, ja så må du virkelig bli opptatt av og forklare hvor ille det faktisk er. For meg har det vært en enorm hjelp å komme over på midlertidig uføretrygd, fordi jeg nå kan være opptatt av hva jeg klarer, ikke hva jeg ikke klarer. Jeg kan være opptatt av å finne ut av hvilket tempo jeg kan bevege meg i uten å bli sykere.

Når det gjelder sekundærgevinst så blir jeg som andre litt provosert av det. Fordi jeg har hørt behandlingsaparatet slenge det ut som en nedverdigende komentar, og da er en som behandler så på viotta at jeg ikke lenger har noen tiltro til det menneskets klokskap. Personlig har jeg hatt såpass mange runder med kamp for å komme meg skikkelig på beina, at jeg vet at det ikke er tanken på sekundærgevinsten som holder meg fast. Men jeg fant ganske tidlig ut at det var noe annet som gjørde meg redd, jeg trodde at det å være frisk var å måtte prestere alt jeg ikke hadde krefter til -men fremdeles være like dårlig.

Sekundærgevisnt kan være et godt begrep, brukt på den rette måten, om det er med på å hjelpe pasient og behandler til å finne ut hvilke behov dette mennesket har, og hvordan dette mennesket kan få stilt nødvendige behov. Men på samme måte som et menneske som ikke har muskler i beina må få hjelp til å trene beinet opp (og ikke bare få slengt i trynet at nå får det se til å stramme seg opp sjøl), så må jo nettopp behandlerne til syke menensker som har godt av sekundærgevinster hjelpe de ut av denne situasjonen, ikke bare slenge med leppa og gi det personen sliter med nedstettende navn.

Jeg har ikke sett på ordet sekundærgevinst som et usakelig utsagn, men som en forklaringsmodell.

[happy1365380345]

Jeg har vært der og har også barn. Fikk veldig god hjelp. Behandlingen foregår i grupper på 8. Alle med samme type problematikk.

Søk etter de på nettet de har egne hjemmesider. Veldig fint sted, nesten som et hotell.

Ring og spør etter Asle Hoffart han har doktor grad i angst. Den eneste i Norge tror jeg. Han har drevet flere forskningsprosjekter. Kjempeflink.

Hei igjen

Tusen takk for nyttig info.

Ringer ham mandag jeg

[værande]

Jeg har ikke sett på ordet sekundærgevinst som et usakelig utsagn, men som en forklaringsmodell.

En forklaringsmodell som jeg ofte synes blir brukt som et usakelig utsagn.

Det er en modell som en skal være svært forsiktig med å bruke. Og ikke minst definere andre inn under.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg tror ikke det går an å generalisere slik at man sier at alle psykiatriske pasienter fremtrer som egoister. Men at enkelte har liten evne til å være opptatt av annet enn seg selv og sitt er vel et inntrykk flere av oss har.

Men det som forundrer meg stadig, er hvordan en god del pasienter med psykiske lidelser ser ut til å tenke at de som har somatiske sykdommer får trøst, omsorg, behandling, tilrettelegging osv. osv. Ut i fra mitt kjennskap til virkeligheten, er dette en litt merkelig illusjon som sier noe om urealistiske forventninger til livet som voksen - enten man er syk, psyk eller "frisk".

Saken er vel heller at SELV OM en ikke får hjelp, så mener både hjelpeapparatet, venner og familie at du egentlig er berettiget til det. Du slipper den der med at 'du må bare ta deg sammen'.

Jeg har prøvd begge deler, så jeg merker ihvertfall godt forskjell.

Det er vel derfor de fleste prøver å omskrive psykiske problemer ved å beskrive det med noe som har med kroppen å gjøre. Da slipper en mistenksomheten. HAR du vondt i kroppen, så HAR du vondt i kroppen. Psykiske vansker blir av anre ofte ansett som noe du innbiller deg eller noe du 'vil' ha for å oppnå fordeler og/eller unngå ansvar.

[Gjest ikke undertegnet]

Hei

Jeg tror kanskje at psykisk syke mener at det på mange måter er "enklere" for en med en fysisk lidelse å få støtte og omsorg, fordi det er mer akseptert å ha fysiske lidelser. Det er også enklere å hinke rundt på krykker med brekt ben, enn å se frisk ut og være psykisk syk.

Det handler ikke nødvendigvis om at behandlingsapparat fungerer bedre for dem.

Hadde selv en bror som døde av kreft og den behandlingen han fikk under sykdomsforløpet står helt klart til strykkarakater.

Så jeg tror at hvis en psykisk syk uttaler seg slik, så handler det nok mye mer om at de føler at de mangler aksept for sin lidelse og at de helst også bør holde tett om den blandt folk flest, fordi dette ikke er noe flertallet av befolkningen finner så veldig lett å snakke om.

Nå har imidlertid en del "kjente personer" stått frem med psykiske lidelser, og etterhvert vil det kanskje bli lettere å faktisk fortelle hva som feiler en i stedet for å bortforklare, fordi man skammer seg.....

Diagnosen utbrent, begynner i hvertfall å bli akseptert og innunder den ligger det jo mange psykiske lidelser. Men det er fortsatt enklere å si at "jeg er utbrent" enn å si at man har en depresjon.

DETTE var helt riktig!!!

Det er problemet i et nøtteskall. Det er vanskeligere å utholde en sykdom en ikke får aksept for. Som ikke er synlig.

Om en har kreft eller sitter i rullestol, så får du ihvertfall sympati og forståelse, enten du får hjelp eller ikke.

[Gjest ikke undertegnet]

Man får det desverre ikke bedre ved å bli syntes synd i:-(

Livet er en kamp og den må kjempes, beste spilleren på laget er deg selv.

Ja, det er jo ikke positivt akkurat, hvis JEG er beste spilleren på laget!

Det er jo hele problemet, at jeg burde være den beste, men ikke er det.

[Mimmy]

Saken er vel heller at SELV OM en ikke får hjelp, så mener både hjelpeapparatet, venner og familie at du egentlig er berettiget til det. Du slipper den der med at 'du må bare ta deg sammen'.

Jeg har prøvd begge deler, så jeg merker ihvertfall godt forskjell.

Det er vel derfor de fleste prøver å omskrive psykiske problemer ved å beskrive det med noe som har med kroppen å gjøre. Da slipper en mistenksomheten. HAR du vondt i kroppen, så HAR du vondt i kroppen. Psykiske vansker blir av anre ofte ansett som noe du innbiller deg eller noe du 'vil' ha for å oppnå fordeler og/eller unngå ansvar.

Slik sett, så har jeg på en måte en fordel, jeg da, som kan vise til at jeg faktisk har en medfødt psykisk lidelse/funksjonshemming, som det autisme er. Men syns ikke at jeg får noe mere forståelse av den grunn. Selv om jeg kan vise til både legeerklæring og psykologerklæring.

Heller at siden ingen kan se det på meg, og at jeg ikke har synlige trekk (sånn som f.eks. Rainman) så burde jeg kanskje bare "ta meg sammen". Og skulle jo virkelig ønske, også, at det var så enkelt.

[Mimmy]

Det er lov å være svak for en periode. Alle kan få behov for det. Men etter en stund må man fortsette og vokse.

En annen ting, så er det at jeg har legeerklæring på at jeg SKAL ha tilrettelegging i enhver arbeidssituasjon, for å klare å jobbe, uten å tappe meg helt for krefter. Så dette er en kronisk situasjon, som jeg aldri vil komme utenom.

Så dette er ikke noe jeg har funnet på, for å belaste hjelpeapparatet, det er faktisk noe jeg må ha, for å kunne jobbe.

Og det er derfor, jeg kan få uføretrygd også, fordi jeg nettopp må ha slike spesielle tiltak.

Blir litt provosert av at folk kanskje syns at jeg kommer trekkende med urealistiske forventninger, når dette faktisk dreier seg om noe som blir regnet for minimumshjelp for mennesker med min lidelse: det å få til en tilrettelagt arbeidssituasjon.

[Gjest ikke undertegnet]

En annen ting, så er det at jeg har legeerklæring på at jeg SKAL ha tilrettelegging i enhver arbeidssituasjon, for å klare å jobbe, uten å tappe meg helt for krefter. Så dette er en kronisk situasjon, som jeg aldri vil komme utenom.

Så dette er ikke noe jeg har funnet på, for å belaste hjelpeapparatet, det er faktisk noe jeg må ha, for å kunne jobbe.

Og det er derfor, jeg kan få uføretrygd også, fordi jeg nettopp må ha slike spesielle tiltak.

Blir litt provosert av at folk kanskje syns at jeg kommer trekkende med urealistiske forventninger, når dette faktisk dreier seg om noe som blir regnet for minimumshjelp for mennesker med min lidelse: det å få til en tilrettelagt arbeidssituasjon.

Men er det ikke slik noen ganger da at enkelte grupper er så ressurskrevende å tilrettelegge arbeid for, at de istedet blir tilbudt uføretrygd? Tror det er virkeligheten her i vårt samfunn.

Tenk hvis alle rullestolbrukere og andre lett handikappede skulle ha tilrettelagte arbeidsplasser. Det ville by på litt av et kaso å få i orden skulle jeg tro. De fleste som siter i rullestol kunne nok godt tenke seg en jobb de også! Bare alt ble lagt til rette.

Tror egentlig ikke aspergere har noe mer krav på tilrettelegging enn alle andre sykdomsgrupper, har de det da?

Samfunnet har jo rett og slett ikke ressurser til slikt. Jeg tror IKKE det er bare vrangvilje! Isåfall er aspergere ikke de eneste som blir møtt med vrangvilje.