Er psyk. pas egoister

[Mimmy]

Men er det ikke slik noen ganger da at enkelte grupper er så ressurskrevende å tilrettelegge arbeid for, at de istedet blir tilbudt uføretrygd? Tror det er virkeligheten her i vårt samfunn.

Tenk hvis alle rullestolbrukere og andre lett handikappede skulle ha tilrettelagte arbeidsplasser. Det ville by på litt av et kaso å få i orden skulle jeg tro. De fleste som siter i rullestol kunne nok godt tenke seg en jobb de også! Bare alt ble lagt til rette.

Tror egentlig ikke aspergere har noe mer krav på tilrettelegging enn alle andre sykdomsgrupper, har de det da?

Samfunnet har jo rett og slett ikke ressurser til slikt. Jeg tror IKKE det er bare vrangvilje! Isåfall er aspergere ikke de eneste som blir møtt med vrangvilje.

Jo, det er sant det. Bortsett fra at det krever ikke så mange ressurser å få til en tilrettelagt arbeidsplass for en med asperger syndrom, det krever bare litt oppfinnsomhet.

Jeg skal ha uføretrygd, OGSÅ. Jeg skal bare jobbe for den trygden jeg får. Det ER ingen som har sagt til meg, at det skal bli veldig vanskelig å skaffe meg en tilrettelagt jobb.

Faktisk har jeg hørt det stikk motsatte, at det skal være relativt lett. Så ikke mal fanden på veggen....det går an å løse. Det finnes mennesker med asperger, som har jobber, så hvorfor jeg ikke skulle kunne ha en jobb, når disse andre har det?

Det finnes også de med asperger som IKKE har jobber, men det er jo fantasiløst, da....! Slutt å sammenligne meg direkte med en rullestolbruker. Jeg vet det var jeg som begynte med det, men det er ikke så veldig relevant i denne sammenhengen.

En i rullestol kan det være langt vanskeligere å finne jobb til, fordi det er ofte fysiske begrensninger. Men det finnes også mange i rullestol som jobber...så det er mulig å få til løsninger der også.

Man må bare ikke gi seg, selv om noen bare ser hindringer. De fysiske begrensningene som finnes for en med asperger, går det an å løse, det krever bare litt oppfinnsomhet, som sagt.

Har lest at det finnes mennesker med asperger som har en meningsfylt tilværelse med jobb og fritid som er tilpasset deres særlige behov, så det ER mulig.

[E.T.3311]

Jeg tror ikke det går an å generalisere slik at man sier at alle psykiatriske pasienter fremtrer som egoister. Men at enkelte har liten evne til å være opptatt av annet enn seg selv og sitt er vel et inntrykk flere av oss har.

Men det som forundrer meg stadig, er hvordan en god del pasienter med psykiske lidelser ser ut til å tenke at de som har somatiske sykdommer får trøst, omsorg, behandling, tilrettelegging osv. osv. Ut i fra mitt kjennskap til virkeligheten, er dette en litt merkelig illusjon som sier noe om urealistiske forventninger til livet som voksen - enten man er syk, psyk eller "frisk".

*kremt*

Denne stadige sammenlikningen med alvorlige (ofte dødelige) somatiske sykdommer som f.eks kreft, må jeg innrømme at jeg har litt problemer med. Kan hende at det er jeg som ikke har skjønt noen ting i hele verden, men jeg merker at jeg blir provosert...

Det er godt mulig at skylapper er en del av "sykdomsbildet" når man er psykisk syk, men jeg synes alikevel ikke dette er noen unnskyldning for å ikke prøve å se ting litt i perspektiv.

Mvh.

[Mimmy]

*kremt*

Denne stadige sammenlikningen med alvorlige (ofte dødelige) somatiske sykdommer som f.eks kreft, må jeg innrømme at jeg har litt problemer med. Kan hende at det er jeg som ikke har skjønt noen ting i hele verden, men jeg merker at jeg blir provosert...

Det er godt mulig at skylapper er en del av "sykdomsbildet" når man er psykisk syk, men jeg synes alikevel ikke dette er noen unnskyldning for å ikke prøve å se ting litt i perspektiv.

Mvh.

Er ikke så ueffent å sammenlikne dette, ser du....Psykiatriske sykdommer kan også være svært dødelige....Har nesten større problemer hvis folk ikke SER denne sammenhengen, jeg. Bare se på alkoholmisbruk og rusmisbruk, det er store dødsårsaker der. Og blant andre psykiatriske lidelser også, forekommer endel dødsfall.

Så hvorfor IKKE sammenligne, det er et større spørsmål, synes nå jeg. Selv har jeg noe som er å anse som en alvorlig psyk. lidelse, men tror ikke at det er beregnet at det skal være så stor dødsrisiko her, eller ihvertfall at det i såfall må komme som en tilleggsproblematikk. Iom at dette er en autistisk, medfødt lidelse jeg har.

Så for meg personlig, så syns jeg ikke det er så veldig bra når man sammenlikner sånn direkte. Får meg bare til å føle meg dårligere, det hjelper meg ihvertfall ikke, for da får jeg bare dårlig samvittighet i tillegg til de problemene som jeg allerede har.

[Gjest ikke undertegnet]

Jo, det er sant det. Bortsett fra at det krever ikke så mange ressurser å få til en tilrettelagt arbeidsplass for en med asperger syndrom, det krever bare litt oppfinnsomhet.

Jeg skal ha uføretrygd, OGSÅ. Jeg skal bare jobbe for den trygden jeg får. Det ER ingen som har sagt til meg, at det skal bli veldig vanskelig å skaffe meg en tilrettelagt jobb.

Faktisk har jeg hørt det stikk motsatte, at det skal være relativt lett. Så ikke mal fanden på veggen....det går an å løse. Det finnes mennesker med asperger, som har jobber, så hvorfor jeg ikke skulle kunne ha en jobb, når disse andre har det?

Det finnes også de med asperger som IKKE har jobber, men det er jo fantasiløst, da....! Slutt å sammenligne meg direkte med en rullestolbruker. Jeg vet det var jeg som begynte med det, men det er ikke så veldig relevant i denne sammenhengen.

En i rullestol kan det være langt vanskeligere å finne jobb til, fordi det er ofte fysiske begrensninger. Men det finnes også mange i rullestol som jobber...så det er mulig å få til løsninger der også.

Man må bare ikke gi seg, selv om noen bare ser hindringer. De fysiske begrensningene som finnes for en med asperger, går det an å løse, det krever bare litt oppfinnsomhet, som sagt.

Har lest at det finnes mennesker med asperger som har en meningsfylt tilværelse med jobb og fritid som er tilpasset deres særlige behov, så det ER mulig.

Ja, jeg vet det er MULIG. Selv så trenger jeg også en annen type jobb enn det jeg hadde før, pga psykiske begrensninger. Jeg tåler ikke samme 'trøkket' som før, og må skjermes litt slik som du også føler du må. Så det blir NOE av det samme.

Kanskje det er andre hjelpegrupper rundt en med asperger enn enmed 'bare' angst og depresjon, det vet jeg ikke. Men det du nevner med 'bare litt fantasi' eller hva du sa skulle til for å løse situasjonen, det finnes etter min erfaring ihvertfall ikke blant de som skal hjelpe min type pasientgruppe. Det er et opplegg for alle. Passer ikke det, så havner en utenfor.

Så det er på en måte bare å forberede deg på at selv om DE (hvem DE nå er i ditt tilfelle) både kan, ønsker og vil hjelpe med tilrettelegging, så er det ikke sikkert de klarer det rett og slett. Slik at du ikke blir så skuffet hvis ikke alt går slik det burde.

Husker selv hvor glad og naiv jeg var for noen år siden og møtte opp på kurs og møter og personlige samtaler på aetat, nå skulle jeg få HJELP. Der lurte jeg meg selv.

En må ta tak selv og hjelpe seg selv, kjenne folk og skaffe seg feks hospiteringsplass selv. Det er arbeidsgiveren det kommer an på, og hvor mange av dem har TID til å tilrettelegge og holde kontakten med aetat og andre 'hjelpere' for at en arbeidstaker skal ha det bra?

Selv om jeg 'skulle' bli tatt hensyn til på det stedet jeg hospiterte (og som jeg skaffet meg selv), så ble jeg bbehandlet som en helt vnalig ansatt. Feks ingen ekstra forståelse når jeg orket lite, eller hvis jeg ikke orket komme en dag. Vitsen var at jeg skulle jobbe det jeg orket 'på toppen' av de andre. Siden jeg var 'gratis'. Aetat og hospiteringsplassen hadde ikke annen kontakt så vidt jeg vet enn det som forbandt seg til underskriving av diverse papirer. Ofte snakket partene via meg. 'Vet du om det og det er underskrevet?', 'Kan du spørre om....' osv.

Det finnes jo arbeidsplasser som er tilrettelagt funksjonshemmede og utviklingshemmede, hvor de gjerne gjør enkle håndverksoppgaver og slikt. Verna bedrifter heter det vel. Men det er vel ikke DET du trenger heller. For MEG ville det blitt helt feil. Og jeg trodde heller ikke du hørte til den målgruppen.

Men som sagt, mulig det finnes et annet hjelpeapparat for deg enn for meg? Det vet jeg ikke, derfor er svarene mine ut fra det som tilbys av hjelp til 'vanlige psykiske lidelser'. Har mange venninner og bekjente fra diverse foreninger som har samme dårlige erfaring med arbeidstilrettelegging som meg. Men som sagt vi sliter med 'vanlige' psykiske problemer og muskel-, ledd- og skjelettlidelser. Så det er DEN situasjonen mine erfaringer skriver seg fra.

[E.T.3311]

Er ikke så ueffent å sammenlikne dette, ser du....Psykiatriske sykdommer kan også være svært dødelige....Har nesten større problemer hvis folk ikke SER denne sammenhengen, jeg. Bare se på alkoholmisbruk og rusmisbruk, det er store dødsårsaker der. Og blant andre psykiatriske lidelser også, forekommer endel dødsfall.

Så hvorfor IKKE sammenligne, det er et større spørsmål, synes nå jeg. Selv har jeg noe som er å anse som en alvorlig psyk. lidelse, men tror ikke at det er beregnet at det skal være så stor dødsrisiko her, eller ihvertfall at det i såfall må komme som en tilleggsproblematikk. Iom at dette er en autistisk, medfødt lidelse jeg har.

Så for meg personlig, så syns jeg ikke det er så veldig bra når man sammenlikner sånn direkte. Får meg bare til å føle meg dårligere, det hjelper meg ihvertfall ikke, for da får jeg bare dårlig samvittighet i tillegg til de problemene som jeg allerede har.

Hei, Mimmy!

Tenkte ikke spesielt på hva deg og hva du har sagt da jeg skrev dette. Det er mer en generell tendens jeg har sett her på forumet siden jeg begynte å lese her for ca. 1 måned siden.

Jeg skal være helt ærlig og si at jeg har ikke allverdens innsikt i alskens psykiske lidelser og alt det fører med seg. Jeg tviler selvfølgelig ikke på at de fleste som skriver inn her faktisk HAR seriøse problemer. Men jeg synes alikevel sammenlikningen med hjernesvulst og MS blir litt i drøyeste laget...

Som du vet, så er psyken forholdsvis dynamisk. Selv om en er psykisk syk, så kan man ha gode perioder. Somatiske sykdommer er ofte mer konstante, dvs. at hvis man er lenket til rullestolen, så sitter man der.

Personlig tror jeg det kan være sunt å prøve å ha fokus på at det faktisk finnes mennesker som har det mye verre enn en selv. Men det er min mening...

Mvh.

[Mimmy]

Ja, jeg vet det er MULIG. Selv så trenger jeg også en annen type jobb enn det jeg hadde før, pga psykiske begrensninger. Jeg tåler ikke samme 'trøkket' som før, og må skjermes litt slik som du også føler du må. Så det blir NOE av det samme.

Kanskje det er andre hjelpegrupper rundt en med asperger enn enmed 'bare' angst og depresjon, det vet jeg ikke. Men det du nevner med 'bare litt fantasi' eller hva du sa skulle til for å løse situasjonen, det finnes etter min erfaring ihvertfall ikke blant de som skal hjelpe min type pasientgruppe. Det er et opplegg for alle. Passer ikke det, så havner en utenfor.

Så det er på en måte bare å forberede deg på at selv om DE (hvem DE nå er i ditt tilfelle) både kan, ønsker og vil hjelpe med tilrettelegging, så er det ikke sikkert de klarer det rett og slett. Slik at du ikke blir så skuffet hvis ikke alt går slik det burde.

Husker selv hvor glad og naiv jeg var for noen år siden og møtte opp på kurs og møter og personlige samtaler på aetat, nå skulle jeg få HJELP. Der lurte jeg meg selv.

En må ta tak selv og hjelpe seg selv, kjenne folk og skaffe seg feks hospiteringsplass selv. Det er arbeidsgiveren det kommer an på, og hvor mange av dem har TID til å tilrettelegge og holde kontakten med aetat og andre 'hjelpere' for at en arbeidstaker skal ha det bra?

Selv om jeg 'skulle' bli tatt hensyn til på det stedet jeg hospiterte (og som jeg skaffet meg selv), så ble jeg bbehandlet som en helt vnalig ansatt. Feks ingen ekstra forståelse når jeg orket lite, eller hvis jeg ikke orket komme en dag. Vitsen var at jeg skulle jobbe det jeg orket 'på toppen' av de andre. Siden jeg var 'gratis'. Aetat og hospiteringsplassen hadde ikke annen kontakt så vidt jeg vet enn det som forbandt seg til underskriving av diverse papirer. Ofte snakket partene via meg. 'Vet du om det og det er underskrevet?', 'Kan du spørre om....' osv.

Det finnes jo arbeidsplasser som er tilrettelagt funksjonshemmede og utviklingshemmede, hvor de gjerne gjør enkle håndverksoppgaver og slikt. Verna bedrifter heter det vel. Men det er vel ikke DET du trenger heller. For MEG ville det blitt helt feil. Og jeg trodde heller ikke du hørte til den målgruppen.

Men som sagt, mulig det finnes et annet hjelpeapparat for deg enn for meg? Det vet jeg ikke, derfor er svarene mine ut fra det som tilbys av hjelp til 'vanlige psykiske lidelser'. Har mange venninner og bekjente fra diverse foreninger som har samme dårlige erfaring med arbeidstilrettelegging som meg. Men som sagt vi sliter med 'vanlige' psykiske problemer og muskel-, ledd- og skjelettlidelser. Så det er DEN situasjonen mine erfaringer skriver seg fra.

Vet ikke så mye om det så langt, hvordan det kommer til å fungere for meg heller. Men kan ikke gi opp, bare fordi det finnes hindringer.

Jeg trenger også at det finnes litt utfordringer i arbeidet, så slik sett så er det ingen enkel oppgave å finne arbeid som passer 100%, men det forlanger jeg heller ikke, det vil jo uansett vise seg etterhvert, hvor lett eller vanskelig det blir.

Jeg kan ta kontakt med noe som kalles habiliteringstjeneste, fordi jeg har en funksjonshemming, men det er slett ikke sikkert at de kan hjelpe meg noe særlig heller, fordi jeg ikke er mentalt retardert. Det er mulig jeg kan be om at det opprettes en spesiell habiliteringsgruppe for meg, fordi det er helt spesielle tjenester jeg trenger, og helt spesiell ekspertise, også....kanskje.

[Mimmy]

Hei, Mimmy!

Tenkte ikke spesielt på hva deg og hva du har sagt da jeg skrev dette. Det er mer en generell tendens jeg har sett her på forumet siden jeg begynte å lese her for ca. 1 måned siden.

Jeg skal være helt ærlig og si at jeg har ikke allverdens innsikt i alskens psykiske lidelser og alt det fører med seg. Jeg tviler selvfølgelig ikke på at de fleste som skriver inn her faktisk HAR seriøse problemer. Men jeg synes alikevel sammenlikningen med hjernesvulst og MS blir litt i drøyeste laget...

Som du vet, så er psyken forholdsvis dynamisk. Selv om en er psykisk syk, så kan man ha gode perioder. Somatiske sykdommer er ofte mer konstante, dvs. at hvis man er lenket til rullestolen, så sitter man der.

Personlig tror jeg det kan være sunt å prøve å ha fokus på at det faktisk finnes mennesker som har det mye verre enn en selv. Men det er min mening...

Mvh.

Hva er det som er så sunt med å holde fokus på at andre mennesker har det verre enn en selv? Tror nesten jeg skal ta opp dette i en egen tråd, jeg, for dette begynner å irritere meg....

[Gjest ikke undertegnet]

Vet ikke så mye om det så langt, hvordan det kommer til å fungere for meg heller. Men kan ikke gi opp, bare fordi det finnes hindringer.

Jeg trenger også at det finnes litt utfordringer i arbeidet, så slik sett så er det ingen enkel oppgave å finne arbeid som passer 100%, men det forlanger jeg heller ikke, det vil jo uansett vise seg etterhvert, hvor lett eller vanskelig det blir.

Jeg kan ta kontakt med noe som kalles habiliteringstjeneste, fordi jeg har en funksjonshemming, men det er slett ikke sikkert at de kan hjelpe meg noe særlig heller, fordi jeg ikke er mentalt retardert. Det er mulig jeg kan be om at det opprettes en spesiell habiliteringsgruppe for meg, fordi det er helt spesielle tjenester jeg trenger, og helt spesiell ekspertise, også....kanskje.

Ja, da høres det kanskje ut som om du skjærer klar av aetat/attføring/hospitering og da går det nok greiere.

Hvis du er en klar uførekandidat så har du vel heller ikke noe på attføring å gjøre.

Å jobbe blir på en måte for deg en behandling rett og slett det da? At du har det best ved å leve et mest mulig 'normalt' liv.

For min del så har jeg jo levd et 'normalt' liv i arbeid og alt før. Så kom en krise som slet meg ut og jeg har ikke kommet tilbake. Det blir jo noe annet enn å være født slik som du sier.

For deg blir å jobbe behandling og lindring. For meg blir det hvile som blir behandling og lindring. Kanskje?

At for meg blir jobb noe som kommer HVIS jeg blir friskere. Men for deg vil jobb være med på å holde deg så 'frisk' som mulig.

Har jeg skjønt det litt bedre da?

[Mimmy]

Ja, da høres det kanskje ut som om du skjærer klar av aetat/attføring/hospitering og da går det nok greiere.

Hvis du er en klar uførekandidat så har du vel heller ikke noe på attføring å gjøre.

Å jobbe blir på en måte for deg en behandling rett og slett det da? At du har det best ved å leve et mest mulig 'normalt' liv.

For min del så har jeg jo levd et 'normalt' liv i arbeid og alt før. Så kom en krise som slet meg ut og jeg har ikke kommet tilbake. Det blir jo noe annet enn å være født slik som du sier.

For deg blir å jobbe behandling og lindring. For meg blir det hvile som blir behandling og lindring. Kanskje?

At for meg blir jobb noe som kommer HVIS jeg blir friskere. Men for deg vil jobb være med på å holde deg så 'frisk' som mulig.

Har jeg skjønt det litt bedre da?

Ja, det er midt på prikken det jeg mener. Kan jo ikke noe for å være født slik jeg er. Hvis jeg HADDE vært mentalt retardert, hadde jeg jo antakeligvis fått tilbud om noe slags arbeide, da også...Så det er bra for meg å arbeide.

I likhet med rullestolbrukere, så må jeg ha en slags form for fysisk tilpasning/tilrettelegging på enhver arbeidsplass, iom. at jeg skal kunne trekke meg tilbake et sted for å hvile innimellom, fordi det blir for hardt for meg å være sosial hele tiden. Men jeg trenger det sosiale også, det høres kanskje rart ut at jeg sier det sånn: men jeg er faktisk et sosialt menneske. Så man ser for seg et opplegg, der jeg kan jobbe en time, og hvile en time.

Til gjengjeld så nyter jo arbeidsgiveren godt av å ha et menneske der, som jobber så og si gratis (jeg vil jo sannsynligvis få uføretrygd, hvis ikke så sier psykologen min, at da må hun og jeg anke).

Men jeg har legeerklæring også, som støtter psykologerklæringen, så hun tror ikke det skulle by på noen som helst slags problemer. Og jeg har attest fra "arbeidsgiver" også, fordi jeg har vært under attføring, så de regner meg som "ferdig utredet".