forsøk på å avklare hva behandler/psykiatrien tror om min patologi

[Gjest tod]

Sist gang jeg var hos psykologen sa jeg at jeg var opptatt av hvor 'patologisk' jeg var; jeg sa at jeg var usikker på hvilke deler av oppførselen min jeg skulle tilskrive patologi eller ikke, samt at jeg pendler mellom en tendens til å tenke at jeg er totalføkka og flyter over av patologi vs. å tenke at alt jeg gjør er superfriskt og at jeg er en mye sunnere person enn de fleste.

Ikke uventa sendte psykologen spørsmålet tilbake til meg; hun spurte om jeg hadde et behov for å båssette ting, hvorfor jeg var opptatt av dette etc. Jeg sa at jeg var opptatt av det fordi jeg selv aldri klarer å slå meg til ro med noe svar på dette, men pendler mellom ulike posisjoner. Til slutt sa jeg, Ja men hvor patologisk tror _du_ jeg er? Dette spørsmålet likte hun åpenbart ikke; hun svarte med en omsdendelig forklaring om at hun ikke var så opptatt av diagnoser, at de ikke var det der hun var utdanna og at psykoseteamet fokuserte på en 'helhetlig' tilnærming.

Jeg påpekte da det faktum at psykiatrien i stor grad opererer ut fra en tro på gyldigheten av diagnoser og at jeg derfor ville vite hva psykiatrien mente om meg på dette punktet. Jeg påpekte videre at i den konkrete situasjonen måtte jo hun være å anse som en representant for psykiatrien, og at det derfor var naturlig å spørre henne hvor patologisk hun trodde jeg var. Hun svarte da noe ullent at hun f eks ikke anså identitetsproblematikken min som 'veldig patologisk'. Det var åpenbart at hun ikke likte å snakke om dette. Til slutt sa jeg, Så du har ikke gitt meg noen diagnose da? Nei, svarte hun.

Poenget: hvis alt dette er sant, er det i og for seg vel og bra. Jeg misliker det imidlertid hvis det er sånn at hun sitter og antar mye rart om meg som hun ikke vil si, fordi hun tror jeg vil mislike det eller krangle på det e l. Det er ikke intensjonen. Jeg kunne jo be om å få journalen utlevert f eks, men det vil jeg ikke, da jeg tror det kan forkludre forholdet mellom meg og psykologen. Det eneste jeg vil er at hun skal være ærlig rundt det hun tenker om meg. Jeg kunne nok ha uttrykt dette ønsket tydeligere, det ser jeg nå.

Men er det virkelig sannsynlig at hun ikke har gjort seg noen tanker i diagnsotisk/patologisk retning etter ca ti timer? Bruker det ikke som regel å stå en diagnose i journalen?

[Gjest tilt]

Hun har garantert tenkt diagnose, det bør være klart etter 3- 4 konsultasjoner.

Man behandler da ikke benbrudd viss pasienten har lungebetennelse. Gjør man?

[Mimmy]

Du har rett til å se journalen, det kan du se av div. tråder her på DOL. Behandleren din har ikke noe med å bli sur eller noe, dersom du spør om dette. Det er en helt naturlig sak, syns jeg, å kunne se hva det er som er skrevet og tenkt om deg.

Hun skal kunne ha en formening om hva det er som feiler deg, etter 10 timer. Ihvertfall så skal hun ha satt en foreløpig diagnose.

Og hvis hun ikke har gjort det, så skal hun ihvertfall kunne begrunne hvorfor hun ikke har det. Syns hun virker unnvikende og i forsvarsposisjon, jeg.

Det var i en tråd tidligere, en som nevnte noe om et sted (psyk. poliklinikk) der hadde påtenkt å ha en egen plan for hver pasient. Og at denne ble utfylt nesten umiddelbart, og at den skulle følge pas. hele tiden. Dette kunne være en ide for flere steder, syns jeg. Så ville hver pas. føle seg bedre tatt vare på, tror jeg. Du kan jo foreslå dette for din behandler?

Link til lov om pas. rettigheter:

http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-063-005.html

[Gjest tod]

Hun har garantert tenkt diagnose, det bør være klart etter 3- 4 konsultasjoner.

Man behandler da ikke benbrudd viss pasienten har lungebetennelse. Gjør man?

Hun sa nok ikke alt nei. Men jeg tror henne når hun sier at hun ikke er så opptatt av diagnoser, hvilket jeg syns er et sympatisk trekk; en overdreven tro på å kunne beskrive hva et menneske sliter med ut fra diagnoser aleine, er etter min mening naiv.

[soleil]

Hun sa nok ikke alt nei. Men jeg tror henne når hun sier at hun ikke er så opptatt av diagnoser, hvilket jeg syns er et sympatisk trekk; en overdreven tro på å kunne beskrive hva et menneske sliter med ut fra diagnoser aleine, er etter min mening naiv.

En annen sak er din funksjonsevne.

Å vurdere funksjonsevne og ressurser er like viktig som å vurdere det som ikke fungerer.

For mange kan det å få en diagnose føre til at de går mer inn i en sykerolle enn de hadde gjort uten.

[Gjest tod]

Du har rett til å se journalen, det kan du se av div. tråder her på DOL. Behandleren din har ikke noe med å bli sur eller noe, dersom du spør om dette. Det er en helt naturlig sak, syns jeg, å kunne se hva det er som er skrevet og tenkt om deg.

Hun skal kunne ha en formening om hva det er som feiler deg, etter 10 timer. Ihvertfall så skal hun ha satt en foreløpig diagnose.

Og hvis hun ikke har gjort det, så skal hun ihvertfall kunne begrunne hvorfor hun ikke har det. Syns hun virker unnvikende og i forsvarsposisjon, jeg.

Det var i en tråd tidligere, en som nevnte noe om et sted (psyk. poliklinikk) der hadde påtenkt å ha en egen plan for hver pasient. Og at denne ble utfylt nesten umiddelbart, og at den skulle følge pas. hele tiden. Dette kunne være en ide for flere steder, syns jeg. Så ville hver pas. føle seg bedre tatt vare på, tror jeg. Du kan jo foreslå dette for din behandler?

Link til lov om pas. rettigheter:

http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-063-005.html

Jeg er klar over at jeg har rett til å se journalen, men jeg ønsker ikke å bruke denne retten. Dette er i og for seg ikke noen voldsomt big deal. Det fins tusen måter å beskrive et menneske på, det psykiatriske duagnosesystemet er én av disse, det er ingen fasit.

Likevel er det klart at jeg anser det for relevant hvordan jeg er beskrevet i psykiatriske termer, og jeg skulle ønske hun var mer åpen rundt dette. Men jeg tror henne når hun sier at hun ikke legger så stor vekt på det; jeg syns det er positivt.

[Gjest tilt]

Jeg er klar over at jeg har rett til å se journalen, men jeg ønsker ikke å bruke denne retten. Dette er i og for seg ikke noen voldsomt big deal. Det fins tusen måter å beskrive et menneske på, det psykiatriske duagnosesystemet er én av disse, det er ingen fasit.

Likevel er det klart at jeg anser det for relevant hvordan jeg er beskrevet i psykiatriske termer, og jeg skulle ønske hun var mer åpen rundt dette. Men jeg tror henne når hun sier at hun ikke legger så stor vekt på det; jeg syns det er positivt.

En stund skulle ikke diagnoser settes før pasienter ble utskrevet fra psyk. avdelinger. Grunnen var at pleiere og behandlere ikke skulle være forutinntatt.

[Gjest tod]

En annen sak er din funksjonsevne.

Å vurdere funksjonsevne og ressurser er like viktig som å vurdere det som ikke fungerer.

For mange kan det å få en diagnose føre til at de går mer inn i en sykerolle enn de hadde gjort uten.

Enig i det. Jeg ser faren ved å lene seg til en diagnose og resignere. På den ene sida ønsker jeg en avklaring, på den andre sida frykter jeg at visse diagnoser ville gjøre meg deprimert og gi meg en følelse av å være defekt. Ambivalens, ambivalens.

Min funksjonsevne er ganske periodeavhengig og kommer dessuten mye an på ytre omstendigheter. Freud oppsummerte det godt og pragmatisk da han sa at psykisk helse er å kunne jobbe og elske.

[Mimmy]

Jeg er klar over at jeg har rett til å se journalen, men jeg ønsker ikke å bruke denne retten. Dette er i og for seg ikke noen voldsomt big deal. Det fins tusen måter å beskrive et menneske på, det psykiatriske duagnosesystemet er én av disse, det er ingen fasit.

Likevel er det klart at jeg anser det for relevant hvordan jeg er beskrevet i psykiatriske termer, og jeg skulle ønske hun var mer åpen rundt dette. Men jeg tror henne når hun sier at hun ikke legger så stor vekt på det; jeg syns det er positivt.

Men det ville vel være fint for deg å få vite litt, for da visste du hva det er du jobber mot (og for). Det kan ikke være noe vits i å sitte der og koseprate, da vil det ikke bli noen god terapi for deg, tror jeg.

[Gjest tod]

Men det ville vel være fint for deg å få vite litt, for da visste du hva det er du jobber mot (og for). Det kan ikke være noe vits i å sitte der og koseprate, da vil det ikke bli noen god terapi for deg, tror jeg.

Er ikke så mye koseprating egentlig. Problemet er nok snarere at jeg kan ha en tendens til å komme med lange teoretiske utlegninger som sporer litt av, f eks om hva kitsch-begerepet i estetisk teori egentlig innebærer eller hvorfor det nesten ikke lages tragiske filmer i dag.

Mye kommer nok an på i hvor stor grad jeg klarer/er villig til å komme inn på det problematiske. Men jeg skulle gjerne visst mer om hva hun anser som problematisk ved meg; hvordan hun reagerer på meg. Er det f eks ting ved oppførselen min som gjør henne irritert e l?

Denne typen feedback tror jeg kunne hjulpet meg til å se meg selv utafra og hvordan jeg interagerer med mennekser generelt. Kanskje jeg skulle spørre henne om det neste gang, det kunne være morsomt.

[Mimmy]

Er ikke så mye koseprating egentlig. Problemet er nok snarere at jeg kan ha en tendens til å komme med lange teoretiske utlegninger som sporer litt av, f eks om hva kitsch-begerepet i estetisk teori egentlig innebærer eller hvorfor det nesten ikke lages tragiske filmer i dag.

Mye kommer nok an på i hvor stor grad jeg klarer/er villig til å komme inn på det problematiske. Men jeg skulle gjerne visst mer om hva hun anser som problematisk ved meg; hvordan hun reagerer på meg. Er det f eks ting ved oppførselen min som gjør henne irritert e l?

Denne typen feedback tror jeg kunne hjulpet meg til å se meg selv utafra og hvordan jeg interagerer med mennekser generelt. Kanskje jeg skulle spørre henne om det neste gang, det kunne være morsomt.

Det passer seg egentlig ikke, syns jeg, å skulle prate om slike emner når du er inne til terapi. Da skal du ta opp følelser, og ting som begrenser deg selv psykisk.

Det er jo derfor behandleren er der, for å hjelpe deg med disse tingene, og ikke for å føre en teoretisk diskusjon. Selv om den teoretiske diskusjonen kan synes relevant, der og da, så er det vel kanskje ikke slik som gjør at du kommer videre med dine psykiske problemer?

Vet jeg nok kaster stein i glasshus ved å si dette, fordi selv så kan jeg være temmelig opphengt i enkelte emner. Men jeg prøver stort sett å holde meg til saken, som dreier seg om mine psykiske problemer (angst og depresjon, og nå også denne asperger syndrom-lidelsen som de har funnet ut at jeg har). Men kan bli nokså opphengt i ting som har skjedd for lenge siden, og som ikke egentlig har relevans for dagens situasjon. Har du det slik også?

[Gjest tod]

Det passer seg egentlig ikke, syns jeg, å skulle prate om slike emner når du er inne til terapi. Da skal du ta opp følelser, og ting som begrenser deg selv psykisk.

Det er jo derfor behandleren er der, for å hjelpe deg med disse tingene, og ikke for å føre en teoretisk diskusjon. Selv om den teoretiske diskusjonen kan synes relevant, der og da, så er det vel kanskje ikke slik som gjør at du kommer videre med dine psykiske problemer?

Vet jeg nok kaster stein i glasshus ved å si dette, fordi selv så kan jeg være temmelig opphengt i enkelte emner. Men jeg prøver stort sett å holde meg til saken, som dreier seg om mine psykiske problemer (angst og depresjon, og nå også denne asperger syndrom-lidelsen som de har funnet ut at jeg har). Men kan bli nokså opphengt i ting som har skjedd for lenge siden, og som ikke egentlig har relevans for dagens situasjon. Har du det slik også?

Ja. Mitt utenomsnakk har (i alle fall) to årsaker slik jeg ser det: 1) jeg vil unngå problematiske tema (motstand); 2) jeg er jålete overfor psykologen og har et ønske om å framstå som smart, reflektert, spesiell etc.

Men jeg tror ikke disse utlegningene er _helt_ irrelevant (det er det vel ingenting som er i en terapisituasjon). F eks er jeg nokså opptatt av film, og når jeg implisitt påstår at ca 95% av filmpublikumet har dårlig smak, mens jeg da åpenbart ikke har det - så gir jeg jo uttrykk for enj ganske viktig tendens ved meg selv.

[Mimmy]

Ja. Mitt utenomsnakk har (i alle fall) to årsaker slik jeg ser det: 1) jeg vil unngå problematiske tema (motstand); 2) jeg er jålete overfor psykologen og har et ønske om å framstå som smart, reflektert, spesiell etc.

Men jeg tror ikke disse utlegningene er _helt_ irrelevant (det er det vel ingenting som er i en terapisituasjon). F eks er jeg nokså opptatt av film, og når jeg implisitt påstår at ca 95% av filmpublikumet har dårlig smak, mens jeg da åpenbart ikke har det - så gir jeg jo uttrykk for enj ganske viktig tendens ved meg selv.

Skjønner godt alle disse punktene dine, jeg, men motstand er det du vokser på, og ser heller ingen grunn til at du skal prøve å "imponere" behandleren din med snakk. Behandleren har også et ansvar her, i å ikke la deg få lov til å kosesnakke.

Ikke sånn at det overhodet ikke skal forekomme kosesnakk, det kan være fint i seg selv, det, og kan kanskje virke positivt inn på din psykiske helse også, for alt det jeg vet...!

[frosken]

Jeg snakket en gang med en psykoanalytiker om dette med diagnoser. Han sa at siden diagnosesystemet var så grovmasket, så anså han det for lite til nytte i forståelsen av sine pasienter. Han ønsket å forstå det individuelle med hver enkelt pasient, og mente at tenkning i diagnoser snarere forkludret enn hjalp. Hver gang han skulle fylle ut regninger (eller hva det kalles) til trygdekontoret, hadde han som prinsipp å aldri sjekke hva han hadde skrevet som diagnose på samme pasient sist gang han skrev regning. Dermed sa han at mange av hans pasienter hadde hatt flere diagnoser i løpet av den perioden de gikk i analyse hos ham.

Hovedpoenget hans var at diagnosene, slik han så det, ikke ga noen dekkende beskrivelse av det som var kjerneproblematikken hos pasienten.

Det er som kjent ikke så mange pasientgrupper som anses som egnet for å gå i psykoanalyse, og ut i fra det så kan jeg forstå hans tankegang. Jeg tror ikke han behandlet hverken pasienter med bipolar lidelse eller alvorlig psykoseproblematikk - samt at pasientene måtte være i stand til å ta ansvar for seg selv.

Et annet moment til det du skriver er at din behandler er en psykolog og ikke en psykiater. Psykologene vil vel ofte hevde at diagnosesystemet er basert på en medisinsk tradisjon - en tradisjon de på mange måter har sterke ankepunkter til.

- Kjenner forøvrig en del som har kastet bort terapitimene sine på å forsøke å imponere terapeuten sin... Antar at du forsøker å begrense deg litt på dette området.

[PieLill]

Virker som du har en fornuftig behandler.

Tror ikke hun ble sur for at du spurte. Kanskje hun konsentrerte seg for å svare så fornuftig som mulig. Det skal veldig lite til for en behandler å si noe som blir problematisk i en slik sammenheng.

For noen år siden slo jeg kneet kraftig. Noen senere overanstrengte jeg det samme kneet. Iblant har jeg litt vondt i kneet.

Når det inntreffer kan jeg ta en voldsom diskusjon på om det skyldes skaden, anstrengelsen eller noe annet. Eventuelt kan jeg spekulere i hva diagnosen er.

Eller jeg kan fokusere på de tingene jeg vet hjelper og bli ferdig med det. ;-)

En diagnose kan være nyttig, den kan også bli en avsporing eller en tvangstrøye. Diagnose er problemfokusert, handling er løsningssentrert.

Hva nå enn ditt eller datt skyldes, om og hvor patologisk det er: Hva har du tenkt å gjøre med det? Er ikke det det viktigste?

Tror kanskje at din behandler forsøker å hjelpe deg til ikke å gå deg fullstendig bort i patologispekulasjoner.

Det viktigste for deg er kanskje å finne nye måter å håndtere gamle problemer på?

En diagnose kan være en vidunderlig unskyldning og sovepute. Kan ikke noe for det så jeg trenger ikke gjøre noe med det..... ;-)

Støtter din avgjørelse om å ikke lese journalen.

mvh