Hvem har det verst?

[Mimmy]

Nå har jeg blitt irritert nok over fenomenet her på DOL og ellers, så her kommer det:

Hvem har det egentlig verst her i samfunnet?

Og hva har det å bety?

Skal man ha dårlig samvittighet, fordi andre har det verre enn en selv (f. eks. pas. med alvorlige somatiske lidelser) og hva er hva oppe i alt dette.

Er det virkelig sunt å bry seg om at andre har det verre?

Og hvem har det best?

[carma]

"Hvem har det egentlig verst her i samfunnet?

Og hva har det å bety?"

For de aller fleste mennesker så er det slik at ens egne vansker er det som er viktigst for en selv, selvom det alltid eksisterer mennesker i verden som har det "verre". Det er jo helt naturlig, for man lever først og fremst sitt eget liv, og det er det viktigste for hver enkelt. For å kunne ta vare på andre må man først prioritere seg selv.

"Skal man ha dårlig samvittighet, fordi andre har det verre enn en selv (f. eks. pas. med alvorlige somatiske lidelser) og hva er hva oppe i alt dette."

Nei, det skal man ikke. Man skal være takknemlig for alt som er bra i ens eget liv, og arbeide med de konflikter som måtte komme opp. Men det er ingen hensikt i å ha dårlig samvittighet for at noen har det "verre" enn en selv. Det finnes _alltid_ noen som har det verre.

"Er det virkelig sunt å bry seg om at andre har det verre?"

Ja, det tror jeg er sundt. Det er viktig å ikke være så opphengt i sitt eget at man glemmer resten av verden. Å bry seg om andre og å se at andre trenger visse ting fremfor en selv er en viktig og nødvendig egenskap.

"Og hvem har det best?"

Hva mener du med det? Alle mennesker bærer på en eller annen ballast av noe slag. For _dem_ er _det_ viktigst, naturlig nok. Det går ikke an å måle slike ting, tror jeg. Et vellykket, friskt og sunt menneske har det sikkert bedre enn en livstruende syk person som lever i konstante smerter. Men det "vellykkede" menneske sine eventuelle problemer vil være like viktig for ham, uavhengig av at det finnes en annen som har det mye verre enn han.

Jeg skjønner ikke vitsen med å skulle gruble på hvem som har det best eller verst. Alle har sine ting, i en eller annen form. Det som _du_ sliter med er viktig for _deg_, og slik er det for andre også.

Man kan med fordel se seg om og finne ut at mange mennesker i verden har større problemer enn en selv, og dermed føle sympati for dem og takknemlighet for man ikke har det slik. Men ens egne problemer krymper ikke noe særlig av den grunn.

Man vil alltid kunne finne noen som har det verre eller bedre enn en selv.

)

[Gjest ikke signert]

Jeg tror at de som har det verst her i samfunnet er de som pga sykdom/funksjonshemming ikke kan ta vare på seg selv og er avhengig av andre for å klare alt det vi andre tar som en selvfølge.

Det å ikke kunne gjøre de praktiske tingen som å stå opp, kle på seg, lage mat osv og mangle omsorgspersoner rundt seg tror jeg er det aller verste. Bare tenk tanken at man må ha hjelp for å tørke seg etter at man har vært på toalettet.

Samtidig synes jeg at det at unge funksjonshemmede blir stappet inn på alderhjem med gamle, senile er et overgrep mot dem. De kan heller ikke for den situasjonen de er havnet i.

Jeg tror også at det er sunt innimellom og tenke på at andre har det verre. Da er det lettere å fokusere på sine egne muligheter isteden for å fokusere på begrensningene.

[Mimmy]

"Hvem har det egentlig verst her i samfunnet?

Og hva har det å bety?"

For de aller fleste mennesker så er det slik at ens egne vansker er det som er viktigst for en selv, selvom det alltid eksisterer mennesker i verden som har det "verre". Det er jo helt naturlig, for man lever først og fremst sitt eget liv, og det er det viktigste for hver enkelt. For å kunne ta vare på andre må man først prioritere seg selv.

"Skal man ha dårlig samvittighet, fordi andre har det verre enn en selv (f. eks. pas. med alvorlige somatiske lidelser) og hva er hva oppe i alt dette."

Nei, det skal man ikke. Man skal være takknemlig for alt som er bra i ens eget liv, og arbeide med de konflikter som måtte komme opp. Men det er ingen hensikt i å ha dårlig samvittighet for at noen har det "verre" enn en selv. Det finnes _alltid_ noen som har det verre.

"Er det virkelig sunt å bry seg om at andre har det verre?"

Ja, det tror jeg er sundt. Det er viktig å ikke være så opphengt i sitt eget at man glemmer resten av verden. Å bry seg om andre og å se at andre trenger visse ting fremfor en selv er en viktig og nødvendig egenskap.

"Og hvem har det best?"

Hva mener du med det? Alle mennesker bærer på en eller annen ballast av noe slag. For _dem_ er _det_ viktigst, naturlig nok. Det går ikke an å måle slike ting, tror jeg. Et vellykket, friskt og sunt menneske har det sikkert bedre enn en livstruende syk person som lever i konstante smerter. Men det "vellykkede" menneske sine eventuelle problemer vil være like viktig for ham, uavhengig av at det finnes en annen som har det mye verre enn han.

Jeg skjønner ikke vitsen med å skulle gruble på hvem som har det best eller verst. Alle har sine ting, i en eller annen form. Det som _du_ sliter med er viktig for _deg_, og slik er det for andre også.

Man kan med fordel se seg om og finne ut at mange mennesker i verden har større problemer enn en selv, og dermed føle sympati for dem og takknemlighet for man ikke har det slik. Men ens egne problemer krymper ikke noe særlig av den grunn.

Man vil alltid kunne finne noen som har det verre eller bedre enn en selv.

)

Akkurat mitt poeng også, og derfor skrev jeg også dette innlegget. Er blitt så lei av at man hele tiden skal sammenligne og sette pasientgrupper opp imot hverandre, som om det er noe poeng i seg selv.

Det at andre ikke får hjelp som de har behov for, skal ikke gjøre at man selv ikke kjemper for å få de tingene man har behov for, for å kunne leve et så bra liv som mulig, noe som også er til glede for andre mennesker som står en nær.

[frosken]

Man skal selvfølgelig ikke ha dårlig samvittighet for at andre har det verre.

Men kanskje er det slik at dette argumentet om at andre har det verre dukker opp fordi enkelte mennesker oppleves som relativt krevende - og etter min oppfatning er det vel slik at en del av de som sliter med psykiske vansker oppleves som kravstore. Jeg tror det er nytteløst å moralisere på denne måten - men når man begynner å bli sliten av å oppleve en annens egosentrisitet så dukker kanskje slike argumenter opp allikevel?

Noen ganger får jeg lyst til å si til folk at de må våkne opp og se på hvordan andre mennesker også sliter - og gjøre forsøk på å ta mer ansvar selv.

I forhold til andre som sliter med psykiske vansker er det mest nærliggende for meg å si til dem at de må ta mer hensyn til seg selv - og sette større krav til omgivelsene.

Det jeg vel forsøker å si, er at kommunikasjon mellom mennesker er preget av det bidraget begge parter gir - og hvis man ofte utsettes for moraliserende kommentarer så kan det være grunn til både å se på sin egen fungering og samtidig fortelle motparten at den type utsagn oppleves som sårende.

[carma]

Akkurat mitt poeng også, og derfor skrev jeg også dette innlegget. Er blitt så lei av at man hele tiden skal sammenligne og sette pasientgrupper opp imot hverandre, som om det er noe poeng i seg selv.

Det at andre ikke får hjelp som de har behov for, skal ikke gjøre at man selv ikke kjemper for å få de tingene man har behov for, for å kunne leve et så bra liv som mulig, noe som også er til glede for andre mennesker som står en nær.

Nei, det er klart man ikke skal slutte å kjempe, men det er kanskje en påminner om at man noen ganger må begrense seg i forhold til at man ikke alltid kan få det slik som man ideelt sett ønsker og har "krav" på. Av og til vil man finne mest ro, og få mest ut av situasjonen om man avfinner seg med at ting ikke ble helt som man hadde ønsket.

Men jeg skjønner ikke helt hvor det at det finnes andre som har det verre enn en selv kommer inn her...?

[Mimmy]

Man skal selvfølgelig ikke ha dårlig samvittighet for at andre har det verre.

Men kanskje er det slik at dette argumentet om at andre har det verre dukker opp fordi enkelte mennesker oppleves som relativt krevende - og etter min oppfatning er det vel slik at en del av de som sliter med psykiske vansker oppleves som kravstore. Jeg tror det er nytteløst å moralisere på denne måten - men når man begynner å bli sliten av å oppleve en annens egosentrisitet så dukker kanskje slike argumenter opp allikevel?

Noen ganger får jeg lyst til å si til folk at de må våkne opp og se på hvordan andre mennesker også sliter - og gjøre forsøk på å ta mer ansvar selv.

I forhold til andre som sliter med psykiske vansker er det mest nærliggende for meg å si til dem at de må ta mer hensyn til seg selv - og sette større krav til omgivelsene.

Det jeg vel forsøker å si, er at kommunikasjon mellom mennesker er preget av det bidraget begge parter gir - og hvis man ofte utsettes for moraliserende kommentarer så kan det være grunn til både å se på sin egen fungering og samtidig fortelle motparten at den type utsagn oppleves som sårende.

Ja, har ikke vært flink nok til å sette noen krav til andre, antakelig. Men jeg får faktisk dårlig samvittighet veldig ofte, så jeg er ikke så veldig immun mot denslags kommentarer, om at andre har det verre.

Og uten at jeg har sagt noe om hvordan jeg har det, heller, bare informert saklig om den lidelsen jeg har (trodde jeg ihvertfall). Og da blir jeg litt paff, bare.

[E.T.3311]

Jeg skjønner at dette innlegget er myntet på mitt svar til deg i en annen tråd...

Kan prøve å forklare hva det er jeg mener:

Når man sliter med et eller annet, så er det fort gjort å bli veldig selventert og opptatt av seg og sitt. Jeg vil anta at dette er helt naturlig, men samtidig tror jeg at det er viktig å være klar over farene ved denne selvopptattheten. Og helst også forsøke å motvirke den. En måte å gjøre det på, kan være å f.eks ikke glemme at det finnes folk som har større grunn til å klage enn det en selv har.

Mvh.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg vet ikke hvem som har det verst eller best.

Men jeg vet at det er en positiv menneskelig egenskap å ha evnen til å se utenfor seg selv og sitt eget.

[Mimmy]

Nei, det er klart man ikke skal slutte å kjempe, men det er kanskje en påminner om at man noen ganger må begrense seg i forhold til at man ikke alltid kan få det slik som man ideelt sett ønsker og har "krav" på. Av og til vil man finne mest ro, og få mest ut av situasjonen om man avfinner seg med at ting ikke ble helt som man hadde ønsket.

Men jeg skjønner ikke helt hvor det at det finnes andre som har det verre enn en selv kommer inn her...?

Hvis du har lest litt her på DOL, så er det stadig vekk forsøk på å sammenlikne pas. grupper. Det var det jeg ble litt lei av....så nytteløst egentlig, føler jeg.

[carma]

Hvis du har lest litt her på DOL, så er det stadig vekk forsøk på å sammenlikne pas. grupper. Det var det jeg ble litt lei av....så nytteløst egentlig, føler jeg.

Hvis du er lei av det og syns det er nyttesløst, så syns jeg at du rett og slett ikke skal bry deg noe om det utover det jeg skrev i mitt første innlegg )

NHD sitt svar er også kort og greit.

[frosken]

Ja, har ikke vært flink nok til å sette noen krav til andre, antakelig. Men jeg får faktisk dårlig samvittighet veldig ofte, så jeg er ikke så veldig immun mot denslags kommentarer, om at andre har det verre.

Og uten at jeg har sagt noe om hvordan jeg har det, heller, bare informert saklig om den lidelsen jeg har (trodde jeg ihvertfall). Og da blir jeg litt paff, bare.

Jeg vet ikke noe om hvordan du fungerer i hverdagen - og hvordan du forholder deg til andre mennesker f.eks. på jobb.

Her på forum oppleves du imidlertid som svært intens i dine bestrebelser på å oppnå forståelse. Du gjentar dine argumenter mange ganger, og har kanskje en litt urealistisk forventning til hva som kan oppnås av hensynstagen f.eks på jobb.

Fordi du argumenterer såpass intenst, tror jeg også at det kan være nærliggende å komme med argumenter av typen " det finnes også andre som sliter" til deg.

Jeg har sagt til deg før at jeg støtter deg i forhold til dine krav om tilrettelegging på jobb. Jeg synes også at du ofte bidrar med positive kommentarer til andre her på forum. Men jeg merker at jeg synes at du gjentar deg selv litt ofte og litt for intenst. Hvis du gjør det samme i hverdagen hjemme, så tror jeg du møter en del negative reaksjoner - fordi folk blir litt slitne og kanskje synes at du har litt "hakk i plata".

Håper du ikke blir såret over denne kommentaren. Den er ment som direkte feedback til deg - og ikke som kritikk av at du som følge av din frustrasjon opptrer på denne måten.

[Mimmy]

Jeg vet ikke hvem som har det verst eller best.

Men jeg vet at det er en positiv menneskelig egenskap å ha evnen til å se utenfor seg selv og sitt eget.

Men hva jeg ikke skjønner, er hvorfor det ser ut som at andre her mener at jeg mangler slike egenskaper, da, uten å si det direkte? Syns ikke selv at jeg gjør det, og andre syns det heller ikke, som jeg kjenner. De syns jeg er omsorgsfull overfor venner og familie, selv om jeg er sliten.

Men allikevel får jeg dårlig samvittighet når man nevner dette, som et slags forsvar for at mine spesielle behov (blant annet for tilrettelegging på arbeidsplass) ikke skal bli dekket.

Slik har jeg iallfall oppfattet det, at jeg ikke kan få de tiltakene jeg trenger, fordi det finnes folk i rullestol som ikke får de tiltakene de får bruk for, fordi det finnes mennesker med kreft og fordi det finnes andre mennesker med alskens andre lidelser, som de ikke får hjelp for, fordi det finnes folk på aldershjem som får dårlig stell, fordi det finnes alskens elendighet i verden, så skal ikke jeg ha lov til å ha det litt bra også?

Og ikke sånn at jeg vil ha det som i himmelrike, akkurat, fordi om jeg får tilrettelagt en arbeidsplass. Jeg vil allikevel arbeide på den arbeidsplassen, slik som alle andre som også arbeider og gjør nytte for seg.

[Mimmy]

Jeg vet ikke noe om hvordan du fungerer i hverdagen - og hvordan du forholder deg til andre mennesker f.eks. på jobb.

Her på forum oppleves du imidlertid som svært intens i dine bestrebelser på å oppnå forståelse. Du gjentar dine argumenter mange ganger, og har kanskje en litt urealistisk forventning til hva som kan oppnås av hensynstagen f.eks på jobb.

Fordi du argumenterer såpass intenst, tror jeg også at det kan være nærliggende å komme med argumenter av typen " det finnes også andre som sliter" til deg.

Jeg har sagt til deg før at jeg støtter deg i forhold til dine krav om tilrettelegging på jobb. Jeg synes også at du ofte bidrar med positive kommentarer til andre her på forum. Men jeg merker at jeg synes at du gjentar deg selv litt ofte og litt for intenst. Hvis du gjør det samme i hverdagen hjemme, så tror jeg du møter en del negative reaksjoner - fordi folk blir litt slitne og kanskje synes at du har litt "hakk i plata".

Håper du ikke blir såret over denne kommentaren. Den er ment som direkte feedback til deg - og ikke som kritikk av at du som følge av din frustrasjon opptrer på denne måten.

Ja, du har rett i at jeg er litt opphengt i ting, at det blir litt hakk i plata til tider. Har fått kritikk for dette før. Det hører visst til den lidelsen jeg har, har jeg hørt av psykologen min. Og vet at jeg kan være nokså intens her også.

Blir lei meg, også, fordi jeg er sånn, og skader meg selv på den måten.

Unnskyld. Jeg klarer ikke å være annerledes. Jeg klarer ikke å lære meg til det. Skulle kanskje bare ta den uføretrygden, og glemme alt det andre, så behøver ikke andre mennesker å ha noe med et så forferdelig menneske som meg å gjøre. Kan jeg isolere meg fullstendig, slik at andre ikke behøver å ha noe med meg å gjøre, kanskje. Jeg mener det seriøst. Er det det jeg bør gjøre.

[frosken]

Ja, du har rett i at jeg er litt opphengt i ting, at det blir litt hakk i plata til tider. Har fått kritikk for dette før. Det hører visst til den lidelsen jeg har, har jeg hørt av psykologen min. Og vet at jeg kan være nokså intens her også.

Blir lei meg, også, fordi jeg er sånn, og skader meg selv på den måten.

Unnskyld. Jeg klarer ikke å være annerledes. Jeg klarer ikke å lære meg til det. Skulle kanskje bare ta den uføretrygden, og glemme alt det andre, så behøver ikke andre mennesker å ha noe med et så forferdelig menneske som meg å gjøre. Kan jeg isolere meg fullstendig, slik at andre ikke behøver å ha noe med meg å gjøre, kanskje. Jeg mener det seriøst. Er det det jeg bør gjøre.

Du må jobbe med å finne frem til den "gyldne middelvei" akkurat som alle oss andre.

Her på forum kan du f.eks forsøke å begrense deg litt mht antall innlegg du skriver - men selvfølgelig ikke trekke deg.

På jobben må du fortsatt fremme dine behov - men ikke hele tiden - og helst i settinger som er egnet for det. Nå skal dere vel snart ha det møtet (hvis dere ikke allerede har hatt det?) - så derfor synes jeg du skal vente med å diskutere dette med tilrettelegging til etter møtet. Jeg synes også du skal forsøke å begrense deg mht å prate om sykdom på jobben totalt sett.

Du er selvfølgelig ikke et dårlig menneske, mimmy, fordi om du møter litt motbør. Ting er ikke svart-hvitt - og du er ikke enten feilfri eller forferdelig...

[Mimmy]

Du må jobbe med å finne frem til den "gyldne middelvei" akkurat som alle oss andre.

Her på forum kan du f.eks forsøke å begrense deg litt mht antall innlegg du skriver - men selvfølgelig ikke trekke deg.

På jobben må du fortsatt fremme dine behov - men ikke hele tiden - og helst i settinger som er egnet for det. Nå skal dere vel snart ha det møtet (hvis dere ikke allerede har hatt det?) - så derfor synes jeg du skal vente med å diskutere dette med tilrettelegging til etter møtet. Jeg synes også du skal forsøke å begrense deg mht å prate om sykdom på jobben totalt sett.

Du er selvfølgelig ikke et dårlig menneske, mimmy, fordi om du møter litt motbør. Ting er ikke svart-hvitt - og du er ikke enten feilfri eller forferdelig...

Ja, men jeg føler meg veldig ofte som et dårlig menneske, fordi jeg er så egosentrisk som jeg er. Selv om jeg vet det hører til lidelsen jeg har, det har jeg lest om. Omtrent som et barn, og ser egentlig ting i svart hvitt som et barn også. Har jo etterhvert skjønt, at andre ser ikke på verden på den måten.

Men har ellers voksne følelser. Så jeg er ikke noe ukomplisert menneske. Men prøver å ikke være egoistisk ihvertfall, selv om den egosentrisiteten har jeg vanskelig for å legge fra meg. Så ting blir vanskelig for meg, uansett. Jeg har til og med prøvd å begrense meg her, men ikke engang det lykkes jeg i, jeg blir så ivrig, og så glemmer jeg meg.

[Gjest ikke undertegnet]

Feks tror jeg du Mimmy, med dine begrensninger, kan ha det bedre enn en millionær med flott jobb, men uten familie og nære venner.

Jeg tror du har det bedre enn enkelte kjendiser som har mistet livet sitt til mediene.

Jeg tror den har det VERST som bare skjeler til hvordan andre har det, og sammenligner - uten å vite alt om den anres liv.

Jeg tor den har det BEST som er fornøyd med det hanhar, enten han har mest eller minst, og lever livet sitt etter sine egne forutsetninger, uten å sammenligne seg for mye med omgivelsene.

Mine foreldre feks, levde et i manges øyne 'fattigslig' liv materialistisk sett. Men jeg tror jeg hadde en god barndom nettopp pga den tiden de hadde å bruke på meg, og jeg tror de hadde det godt med seg selv og hverandre, og slekta. Et enkelt og godt liv. Selv om de hadde 'minst' kanskje når det gjaldt standard på husvære, ferieturer, bil og andre ting som vi i vår generasjn er så opptatt av. Men lykkelige er det få av OSS som er. Jeg kjenner ingen som har den roen over seg som mine foreldre hadde. Dessverre.

[frosken]

Ja, men jeg føler meg veldig ofte som et dårlig menneske, fordi jeg er så egosentrisk som jeg er. Selv om jeg vet det hører til lidelsen jeg har, det har jeg lest om. Omtrent som et barn, og ser egentlig ting i svart hvitt som et barn også. Har jo etterhvert skjønt, at andre ser ikke på verden på den måten.

Men har ellers voksne følelser. Så jeg er ikke noe ukomplisert menneske. Men prøver å ikke være egoistisk ihvertfall, selv om den egosentrisiteten har jeg vanskelig for å legge fra meg. Så ting blir vanskelig for meg, uansett. Jeg har til og med prøvd å begrense meg her, men ikke engang det lykkes jeg i, jeg blir så ivrig, og så glemmer jeg meg.

Jeg tror det er nyttig å vite at enkelte av de tingene du sliter med er typisk for mennesker med din diagnose. Allikevel er det viktig for deg som for andre å ikke bruke diagnosen som en undskyldning for ikke å forsøke å jobbe med deg selv - som f.eks. i forhold til dette med å begrense seg litt.

Jeg synes omgivelsene skal være ekstra forståelsesfulle og romslige i forhold til folk som har andre forutsetninger og utfordringer enn det som gjelder for folk flest. Men det er allikevel viktig at du som person ikke slutter å forsøke å ta ansvar for din egen fungering. Mye av det du beskriver er det mange som sliter med - og etterhvert som de jobber med seg selv bedres noe av det.

[Mimmy]

Feks tror jeg du Mimmy, med dine begrensninger, kan ha det bedre enn en millionær med flott jobb, men uten familie og nære venner.

Jeg tror du har det bedre enn enkelte kjendiser som har mistet livet sitt til mediene.

Jeg tror den har det VERST som bare skjeler til hvordan andre har det, og sammenligner - uten å vite alt om den anres liv.

Jeg tor den har det BEST som er fornøyd med det hanhar, enten han har mest eller minst, og lever livet sitt etter sine egne forutsetninger, uten å sammenligne seg for mye med omgivelsene.

Mine foreldre feks, levde et i manges øyne 'fattigslig' liv materialistisk sett. Men jeg tror jeg hadde en god barndom nettopp pga den tiden de hadde å bruke på meg, og jeg tror de hadde det godt med seg selv og hverandre, og slekta. Et enkelt og godt liv. Selv om de hadde 'minst' kanskje når det gjaldt standard på husvære, ferieturer, bil og andre ting som vi i vår generasjn er så opptatt av. Men lykkelige er det få av OSS som er. Jeg kjenner ingen som har den roen over seg som mine foreldre hadde. Dessverre.

"Jeg tor den har det BEST som er fornøyd med det hanhar, enten han har mest eller minst, og lever livet sitt etter sine egne forutsetninger, uten å sammenligne seg for mye med omgivelsene."

Syntes dette var så veldig godt sagt av deg, jeg, at jeg kan nesten ikke få fullrost dette utsagnet. Det er jo akkurat det jeg prøver å gjøre, få det beste ut av det JEG har, slik jeg håper andre her også prøver, uten å sammenlikne seg hverken med de som har det verre eller bedre.

Stå på. Godt kjempet. Flott. Du er et flott menneske, vet du det, hvis ikke så skal jeg være så flink å berømme deg for det!

[Mimmy]

Jeg tror det er nyttig å vite at enkelte av de tingene du sliter med er typisk for mennesker med din diagnose. Allikevel er det viktig for deg som for andre å ikke bruke diagnosen som en undskyldning for ikke å forsøke å jobbe med deg selv - som f.eks. i forhold til dette med å begrense seg litt.

Jeg synes omgivelsene skal være ekstra forståelsesfulle og romslige i forhold til folk som har andre forutsetninger og utfordringer enn det som gjelder for folk flest. Men det er allikevel viktig at du som person ikke slutter å forsøke å ta ansvar for din egen fungering. Mye av det du beskriver er det mange som sliter med - og etterhvert som de jobber med seg selv bedres noe av det.

Men jeg HAR jo jobbet mot disse tingene hele livet mitt, jeg, og ikke lykkes med det. Blir så lei av hele denne treningen, selv om jeg jo vet du har rett. Det er bare det, at for hver ny situasjon så er det en ny regel. Vanvittig frustrerende.