Hvem har det verst?

[Gjest ikke undertegnet]

Men hva jeg ikke skjønner, er hvorfor det ser ut som at andre her mener at jeg mangler slike egenskaper, da, uten å si det direkte? Syns ikke selv at jeg gjør det, og andre syns det heller ikke, som jeg kjenner. De syns jeg er omsorgsfull overfor venner og familie, selv om jeg er sliten.

Men allikevel får jeg dårlig samvittighet når man nevner dette, som et slags forsvar for at mine spesielle behov (blant annet for tilrettelegging på arbeidsplass) ikke skal bli dekket.

Slik har jeg iallfall oppfattet det, at jeg ikke kan få de tiltakene jeg trenger, fordi det finnes folk i rullestol som ikke får de tiltakene de får bruk for, fordi det finnes mennesker med kreft og fordi det finnes andre mennesker med alskens andre lidelser, som de ikke får hjelp for, fordi det finnes folk på aldershjem som får dårlig stell, fordi det finnes alskens elendighet i verden, så skal ikke jeg ha lov til å ha det litt bra også?

Og ikke sånn at jeg vil ha det som i himmelrike, akkurat, fordi om jeg får tilrettelagt en arbeidsplass. Jeg vil allikevel arbeide på den arbeidsplassen, slik som alle andre som også arbeider og gjør nytte for seg.

Det er vel ingen her som har sagt at du IKKE skal ha noe av det du har krav på.

Vi prøver bare å være litt realistiske på dine vegne, ved å nevne at det, siden det er så mange trengende her i landet, så er det ikke sikkert at du får det du skal ha, selv om du kanskje trenger det veldig mye.

Fordeling av godene er nemlig ganske tilfeldig virker det som, Avhengig av hvilket fylke, kommune, saksbehandler, lege, trygtdekontor osv som skal behandle din sak.

Det er ingenher i Norge som kan være sikre på å få det de har krav på. Se bare på de eldre i aldershjemmene.

De kan ikke sammenlignes med deg mer enn eni rullestol. Men det er samme potten det går av.

Og her i landet har vi et helsevesen, som har et sett av medarbeidere, som har sine tidlelte ressurser. Det systemet er som det er på godt og vondt. Og, dessverre, ofte fugnerer det dårlig eller ikke i det hele tatt.

Du skal ikke gi opp, du har rett til hjelp som alle andre, vi ønsker ikke å ta motet ifra deg. Men jeg tror folk mener å gi deg råd, så du slipper å bli så skuffet.

Selv så kjørte jeg lenge den linja med 'at jeg har krav på, det står der og der' osv. Men etter noen år skjønte jeg at det bare ødela min sak. 'Hjelperne' ble fortvilte. De hadde ikke ressurser til å gi meg det jeg hadde krav på. De følte det som en anklage personlig. (Selv om det ikke var det). Det gjorde at de fikk imot meg. Føltes det som.

Nå er jeg mer 'medgjørlig' (imot min vilje og natur, men av taktiske grunner) og får også bedre hjelp og forståelse.

JEG har gitt opp riktignok da men. På den måten at deg 'driter i' hvordan det går med meg, om jeg kommer i jobb osv. Jeg tar det som det kommer. Men jeg plager ingen i helsevesenet mer. Så jeg ender vel på uføretrygd jeg også...

[Gjest ikke undertegnet]

"Jeg tor den har det BEST som er fornøyd med det hanhar, enten han har mest eller minst, og lever livet sitt etter sine egne forutsetninger, uten å sammenligne seg for mye med omgivelsene."

Syntes dette var så veldig godt sagt av deg, jeg, at jeg kan nesten ikke få fullrost dette utsagnet. Det er jo akkurat det jeg prøver å gjøre, få det beste ut av det JEG har, slik jeg håper andre her også prøver, uten å sammenlikne seg hverken med de som har det verre eller bedre.

Stå på. Godt kjempet. Flott. Du er et flott menneske, vet du det, hvis ikke så skal jeg være så flink å berømme deg for det!

Jeg hadde ganske høye tanker om mine menneskelige egenskaper før i verden faktisk.

Men etter mitt inntog i psykiatrien har jeg ettertrykkelig havnet ned på jorda (hehe).

Psykiatrien er flinke til å peke på det som feiler deg og alle dine gale reaksjonsmønstre. Jeg har aldri fått utbrodert noe som helst om mine gode egenskaper dessverre. Jeg har fortalt om dem selv (slik jeg synes jeg er), og da sitter jeg igjen med inntrykket at det blir oppfattet som selvskryt.

Noen ganger tenker jeg at jeg hadde hatt det bedre om jeg aldri hadde oppsøkt psykiatrien. Men det er kanskje bare et steg i utviklinga innen terapien? Ikke vet jeg.

Psykiatrien har iallefall gjort meg meget oppmerksom på mine dårlige sider. Det er det det fokuserers på. Men det er vel også det som må endres smal en få det bedre? De dårlige egenskapene, mener jeg.

[Mimmy]

Det er vel ingen her som har sagt at du IKKE skal ha noe av det du har krav på.

Vi prøver bare å være litt realistiske på dine vegne, ved å nevne at det, siden det er så mange trengende her i landet, så er det ikke sikkert at du får det du skal ha, selv om du kanskje trenger det veldig mye.

Fordeling av godene er nemlig ganske tilfeldig virker det som, Avhengig av hvilket fylke, kommune, saksbehandler, lege, trygtdekontor osv som skal behandle din sak.

Det er ingenher i Norge som kan være sikre på å få det de har krav på. Se bare på de eldre i aldershjemmene.

De kan ikke sammenlignes med deg mer enn eni rullestol. Men det er samme potten det går av.

Og her i landet har vi et helsevesen, som har et sett av medarbeidere, som har sine tidlelte ressurser. Det systemet er som det er på godt og vondt. Og, dessverre, ofte fugnerer det dårlig eller ikke i det hele tatt.

Du skal ikke gi opp, du har rett til hjelp som alle andre, vi ønsker ikke å ta motet ifra deg. Men jeg tror folk mener å gi deg råd, så du slipper å bli så skuffet.

Selv så kjørte jeg lenge den linja med 'at jeg har krav på, det står der og der' osv. Men etter noen år skjønte jeg at det bare ødela min sak. 'Hjelperne' ble fortvilte. De hadde ikke ressurser til å gi meg det jeg hadde krav på. De følte det som en anklage personlig. (Selv om det ikke var det). Det gjorde at de fikk imot meg. Føltes det som.

Nå er jeg mer 'medgjørlig' (imot min vilje og natur, men av taktiske grunner) og får også bedre hjelp og forståelse.

JEG har gitt opp riktignok da men. På den måten at deg 'driter i' hvordan det går med meg, om jeg kommer i jobb osv. Jeg tar det som det kommer. Men jeg plager ingen i helsevesenet mer. Så jeg ender vel på uføretrygd jeg også...

Problemet mitt er at jeg har ikke plaget noen, på noe slags vis. Så jeg antar jeg bare prøver å forberede meg. Men skal ta frosken sitt råd, og gi meg her for en stund nå. Blir så vanskelig å begrense seg, syns jeg. Og så fører det kanskje til at andre som trenger det, ikke får svar her på DOL, fordi jeg blir så intens.

Kommer tilbake senere.

[Gjest ikke undertegnet]

Problemet mitt er at jeg har ikke plaget noen, på noe slags vis. Så jeg antar jeg bare prøver å forberede meg. Men skal ta frosken sitt råd, og gi meg her for en stund nå. Blir så vanskelig å begrense seg, syns jeg. Og så fører det kanskje til at andre som trenger det, ikke får svar her på DOL, fordi jeg blir så intens.

Kommer tilbake senere.

Jeg synes du tilfører mye her jeg, Mimmy!

Det er helt ærlig sagt og ment.

De som ikke liker slik 'filosofering' som du og jeg og noen andre driver med, holder seg antagelig bare vekk fra disse trådene.

Så jeg synes ikke du skal gi deg pga av hensyn til andre her inne! Jeg kommer iallefall til å savne deg.

Og så tror jeg du har såpass nytte av det selv også, at du egentlig kan tenke deg å være her du også!

Men at du tar et par dagers pause eller så når du føler du vikler deg inn i ting, det er en annen sak. Det er nok fornuftig.

Jeg må det stadig vekk. Merker når jeg 'hauser' meg opp.

[Mimmy]

Jeg hadde ganske høye tanker om mine menneskelige egenskaper før i verden faktisk.

Men etter mitt inntog i psykiatrien har jeg ettertrykkelig havnet ned på jorda (hehe).

Psykiatrien er flinke til å peke på det som feiler deg og alle dine gale reaksjonsmønstre. Jeg har aldri fått utbrodert noe som helst om mine gode egenskaper dessverre. Jeg har fortalt om dem selv (slik jeg synes jeg er), og da sitter jeg igjen med inntrykket at det blir oppfattet som selvskryt.

Noen ganger tenker jeg at jeg hadde hatt det bedre om jeg aldri hadde oppsøkt psykiatrien. Men det er kanskje bare et steg i utviklinga innen terapien? Ikke vet jeg.

Psykiatrien har iallefall gjort meg meget oppmerksom på mine dårlige sider. Det er det det fokuserers på. Men det er vel også det som må endres smal en få det bedre? De dårlige egenskapene, mener jeg.

Ja, men det er også viktig (minst like viktig, tror jeg også) å fokusere på de tingene som fungerer bra, og prøve å utvikle de tingene også. Ikke bare fokusere på det negative, det kan en jo bli mere sprø av... Men NÅ må jeg løsrive meg, her....!

[Gjest ikke undertegnet]

Ja, har ikke vært flink nok til å sette noen krav til andre, antakelig. Men jeg får faktisk dårlig samvittighet veldig ofte, så jeg er ikke så veldig immun mot denslags kommentarer, om at andre har det verre.

Og uten at jeg har sagt noe om hvordan jeg har det, heller, bare informert saklig om den lidelsen jeg har (trodde jeg ihvertfall). Og da blir jeg litt paff, bare.

Kanskje du kan bruke oss her inne som et slags barometer på hvordan du virker på andre mennesker i RL?

Øv deg på hva vi tåler, og så blir det lettere å forstå reaksjonene til dem rundt deg.

[Mimmy]

Jeg synes du tilfører mye her jeg, Mimmy!

Det er helt ærlig sagt og ment.

De som ikke liker slik 'filosofering' som du og jeg og noen andre driver med, holder seg antagelig bare vekk fra disse trådene.

Så jeg synes ikke du skal gi deg pga av hensyn til andre her inne! Jeg kommer iallefall til å savne deg.

Og så tror jeg du har såpass nytte av det selv også, at du egentlig kan tenke deg å være her du også!

Men at du tar et par dagers pause eller så når du føler du vikler deg inn i ting, det er en annen sak. Det er nok fornuftig.

Jeg må det stadig vekk. Merker når jeg 'hauser' meg opp.

Nei, men har fått berettiget kritikk for at jeg er litt for intens (ikke så rent lite heller). Noe av det skyldes nok at jeg skriver fort, tror jeg. Og at jeg er rask til å ordlegge hva det er jeg ønsker å si. Så jeg tar ihvertfall pause fram til i kveld, hvis jeg klarer å holde meg vekke så lenge...og så skal jeg prøve å ikke være så intens da.

Skal du forresten være på DOL ei stund, så kan vi kanskje chatte på

psykologichatten senere?

http://www.geocities.com/tenkeren79/chat.html

[Gjest ikke undertegnet]

Ja, du har rett i at jeg er litt opphengt i ting, at det blir litt hakk i plata til tider. Har fått kritikk for dette før. Det hører visst til den lidelsen jeg har, har jeg hørt av psykologen min. Og vet at jeg kan være nokså intens her også.

Blir lei meg, også, fordi jeg er sånn, og skader meg selv på den måten.

Unnskyld. Jeg klarer ikke å være annerledes. Jeg klarer ikke å lære meg til det. Skulle kanskje bare ta den uføretrygden, og glemme alt det andre, så behøver ikke andre mennesker å ha noe med et så forferdelig menneske som meg å gjøre. Kan jeg isolere meg fullstendig, slik at andre ikke behøver å ha noe med meg å gjøre, kanskje. Jeg mener det seriøst. Er det det jeg bør gjøre.

Nå tror jeg det er like mye depresjonen som 'aspergeren' som taler her, Mimmy!

Det høres ut akkurat som meg jo!

Du er like verdifull som alle andre. Du har akkurat fått en ganske omveltende diagnose. det vil prege deg lenge. Det er en langsom utvikling før ting faller mer på plass.

Bare vær den du er. Men det er bra du blir oppmerksom på at det VI reagere på her inne er det samme som andre reagerer på ute i RL. Det har INGENTING med din verdi å gjøre, men mer med menneskelige reaksjonsformer.

[Gjest ikke undertegnet]

Nei, men har fått berettiget kritikk for at jeg er litt for intens (ikke så rent lite heller). Noe av det skyldes nok at jeg skriver fort, tror jeg. Og at jeg er rask til å ordlegge hva det er jeg ønsker å si. Så jeg tar ihvertfall pause fram til i kveld, hvis jeg klarer å holde meg vekke så lenge...og så skal jeg prøve å ikke være så intens da.

Skal du forresten være på DOL ei stund, så kan vi kanskje chatte på

psykologichatten senere?

http://www.geocities.com/tenkeren79/chat.html

Takk for tilbudet, Mimmy, det hadde vært interessant og givende antakeligvis. Menjeg orker ikke å involvere meg i flere prate-/diskusjonssteder enn her på DOL. Da kommer jeg bare til åslite meg helt ut! Begynner å kjenne meg selv nå. Alt for lett å engasjere. Familien klager allerede over at mora er for mye foran PC'en som det er...

Det med å være veldig intens og også det med å male og male på de samme problemstillingene når en sliter med noe, DET er noe som jeg kjenner igjen fra meg selv også.

Jeg kjenner flere andre som også er slik, uten at det er noe direkte psykt over det. Det at du har asperger i tillegg gjør det sikkert enda vanskeligere for deg å styre et slikt karaktertrekk?

Jeg tror (sier tror altså) nemlig jeg trekker meg raskere fra mine utredninger når jeg møter motbør enn det du gjør. Og tenker over hva de sa. Kanskje det er et typisk trekk ved asperger at det virker som om du glemmer alle argumenter du har fått før neste gang temaet kommer opp til diskusjon? At du kanskje har vanskeligere enn ikke-aspergere å ta til deg og skjønne argumenter rundt din egen situasjon? Vet du om det stemmer? I ht diagnosekriteriene, mener jeg.

[Gjest ikke undertegnet]

Men jeg HAR jo jobbet mot disse tingene hele livet mitt, jeg, og ikke lykkes med det. Blir så lei av hele denne treningen, selv om jeg jo vet du har rett. Det er bare det, at for hver ny situasjon så er det en ny regel. Vanvittig frustrerende.

Ja, men det er jo først nylig du har fått diagnosen. DA har du jo andre forutsetninger for å jobbe med problemene enn du hadde før ikke sant?

Vi som sliter med depresjoner og sterk bekymringsangst kan heller ALDRI slutte å jobbe med det. Det er en livslang jobb. En får aldri fri.

Vi får se på det som en utfordring. Vi kan ikke blir bra, men vi kan få det bedre.

[Gjest Com Pari]

Det kommer ikke an å hvordan man HAR det, men hvordan mar TAR det!

Et virkelig flott sannhetsord...

For ett menneske kan å få mye rynker være et større problem enn det for et annet menneske viol være å miste en finger feks. Det kommer helt an på det bestemte menneskets forutsetninger for å takle livets små og store trivialiteter, sorger, bleder og andre tilskikkelser.

[Mimmy]

Ja, men det er jo først nylig du har fått diagnosen. DA har du jo andre forutsetninger for å jobbe med problemene enn du hadde før ikke sant?

Vi som sliter med depresjoner og sterk bekymringsangst kan heller ALDRI slutte å jobbe med det. Det er en livslang jobb. En får aldri fri.

Vi får se på det som en utfordring. Vi kan ikke blir bra, men vi kan få det bedre.

Hei. Klarte ikke å holde meg unna allikevel, men nå skal jeg snart gå. Måtte bare svare på dine siste innlegg her. Nei, det med å glemme ting, det har nok ikke med asperger å gjøre, kanskje mere med en generell disponering jeg har for tiden, til å tenke på andre ting, og derfor ikke huske så godt det andre har skrevet før.

Men generelle lærevansker har nok med asperger å gjøre, kan være vanskelig å holde fokus på ting, og blir ofte fjern, trekker meg inni meg selv på en slags måte, og har vanskelig for å høre hva andre sier. Kan også ha vanskelig for å lese setninger med mening (dvs, jeg leser det, men uten å på noen som helst måte oppfatte det som står der). Så må jeg lese det flere ganger, for å oppfatte det som står.

Og jeg har jo en depresjon, også, så det er jo naturlig at en del av det jeg skriver her, også kommer av den depresjonen jeg er inne i, og ikke har så mye med asperger å gjøre.

Jeg ER ikke funksjonshemmingen, tross alt. Har nok blitt litt for opphengt i selve diagnosen, er jeg redd, så ting er ikke så ille ute i RL heller, det er ingen som synes at jeg er så veldig forferdelig menneske, tror jeg, der ute.

Selv om denne diagnosen nok er gått litt til hodet på meg, det tror jeg kanskje noen har merket. Er ikke så veldig uvanlig, det heller, alle har vel sin egen måte å takle ting på. Men jeg skal prøve å begrense meg heretter. Vite mer min plass i det store hele, og ikke bli skuffet hvis ikke alt går som jeg vil.

Klem fra

[Mimmy]

Jeg tror det er nyttig å vite at enkelte av de tingene du sliter med er typisk for mennesker med din diagnose. Allikevel er det viktig for deg som for andre å ikke bruke diagnosen som en undskyldning for ikke å forsøke å jobbe med deg selv - som f.eks. i forhold til dette med å begrense seg litt.

Jeg synes omgivelsene skal være ekstra forståelsesfulle og romslige i forhold til folk som har andre forutsetninger og utfordringer enn det som gjelder for folk flest. Men det er allikevel viktig at du som person ikke slutter å forsøke å ta ansvar for din egen fungering. Mye av det du beskriver er det mange som sliter med - og etterhvert som de jobber med seg selv bedres noe av det.

Ja, er bare litt vanskelig for meg av og til å vite hva det er som skyldes depresjon, og hva det er som skyldes asperger. Men det at jeg repeterer ting og er såpass intens som jeg er, det skyldes nok asperger, det påstår ihvertfall psykologen min. At jeg kan være negativt innstilt til ting, det skyldes depresjon. Sier hun. Ikke særlig bra kombinasjon, mao.

Kan nevne litt om hvorfor jeg repeterer ting: det er fordi jeg sitter med en følelse av ikke å ha blitt forstått første gangen, så må jeg repetere det, til jeg møter forståelse. Vet det er dumt å gjøre det på den måten, men det er ikke alltid jeg er klar over, heller, at jeg har repetert meg selv så mye. Og så blir jeg flau og skammer meg over det, når det blir påpekt. Dette er noe jeg er klar over, fordi jeg har slitt og arbeidet mot det hele livet mitt, denne tendensen.

Men blir ikke kvitt det, uansett. Det er ikke det samme som at jeg ikke skal prøve å motarbeide den, og i dagliglivet gjør jeg det hele tiden. Så har jeg sluppet meg litt løs, antakelig, her på DOL. Men skal skjerpe meg her også.

Har kjørt meg en lengre tur med mannen min nå, og vi stanset ved en kafé og drakk kaffe og spiste kake. Det er flott vær ute, så nå føler jeg meg på toppen av verden igjen, selv om jeg følte meg riktig dårlig og skyldbetynget i sted.

Beklager at jeg har sutret så mye over ting, vet jo at jeg egentlig ikke har det så verst, og de tiltakene som skal til for å få det enda bedre, de tror jeg at jeg skal få til, på den ene eller andre måten.

Du har helt rett i det, frosken, at jeg prøver for hardt å sette ting på plass. Det er fordi jeg egentlig har dårlig samvittighet for ikke å klare ting bedre, tror jeg, og så repeterer jeg ting for på en måte å rettferdiggjøre at jeg kan få hjelp til ting, både i form av uføretrygd, tilrettelegging og evt. andre tiltak som gjør at jeg får høyere livskvalitet.

Syns på en måte at jeg kanskje ikke fortjener noen hjelp, at kanskje andre fortjener det mye mere enn meg, og så går jeg i forsvar fordi jeg allikevel er egoistisk og ønsker meg det. Er det noe fornuftig i det jeg skriver nå, eller syns du jeg gjør for mye ut av ting nå også? Hva gjør jeg galt, mao?

[PieLill]

.

[Mimmy]

.

Godt sagt. Den satt! Kan nok gjøre det, jeg som andre her også...

[frosken]

Ja, er bare litt vanskelig for meg av og til å vite hva det er som skyldes depresjon, og hva det er som skyldes asperger. Men det at jeg repeterer ting og er såpass intens som jeg er, det skyldes nok asperger, det påstår ihvertfall psykologen min. At jeg kan være negativt innstilt til ting, det skyldes depresjon. Sier hun. Ikke særlig bra kombinasjon, mao.

Kan nevne litt om hvorfor jeg repeterer ting: det er fordi jeg sitter med en følelse av ikke å ha blitt forstått første gangen, så må jeg repetere det, til jeg møter forståelse. Vet det er dumt å gjøre det på den måten, men det er ikke alltid jeg er klar over, heller, at jeg har repetert meg selv så mye. Og så blir jeg flau og skammer meg over det, når det blir påpekt. Dette er noe jeg er klar over, fordi jeg har slitt og arbeidet mot det hele livet mitt, denne tendensen.

Men blir ikke kvitt det, uansett. Det er ikke det samme som at jeg ikke skal prøve å motarbeide den, og i dagliglivet gjør jeg det hele tiden. Så har jeg sluppet meg litt løs, antakelig, her på DOL. Men skal skjerpe meg her også.

Har kjørt meg en lengre tur med mannen min nå, og vi stanset ved en kafé og drakk kaffe og spiste kake. Det er flott vær ute, så nå føler jeg meg på toppen av verden igjen, selv om jeg følte meg riktig dårlig og skyldbetynget i sted.

Beklager at jeg har sutret så mye over ting, vet jo at jeg egentlig ikke har det så verst, og de tiltakene som skal til for å få det enda bedre, de tror jeg at jeg skal få til, på den ene eller andre måten.

Du har helt rett i det, frosken, at jeg prøver for hardt å sette ting på plass. Det er fordi jeg egentlig har dårlig samvittighet for ikke å klare ting bedre, tror jeg, og så repeterer jeg ting for på en måte å rettferdiggjøre at jeg kan få hjelp til ting, både i form av uføretrygd, tilrettelegging og evt. andre tiltak som gjør at jeg får høyere livskvalitet.

Syns på en måte at jeg kanskje ikke fortjener noen hjelp, at kanskje andre fortjener det mye mere enn meg, og så går jeg i forsvar fordi jeg allikevel er egoistisk og ønsker meg det. Er det noe fornuftig i det jeg skriver nå, eller syns du jeg gjør for mye ut av ting nå også? Hva gjør jeg galt, mao?

Det er fornuftig det du skriver:-) Du viser en god evne til å ta til deg feedback på en konstruktiv måte og det må være til stor hjelp for deg i hverdagen.

Jeg synes at du fremover skal øve deg på å begrense deg noe - og lære deg til å legge merke til når du blir veldig intens og repeterende.

Du har selvfølgelig rett til å få den hjelp du har behov for - men må nok regne med at det vil ta tid og ikke nødvendigvis alltid fungere perfekt.

[Mimmy]

Det er fornuftig det du skriver:-) Du viser en god evne til å ta til deg feedback på en konstruktiv måte og det må være til stor hjelp for deg i hverdagen.

Jeg synes at du fremover skal øve deg på å begrense deg noe - og lære deg til å legge merke til når du blir veldig intens og repeterende.

Du har selvfølgelig rett til å få den hjelp du har behov for - men må nok regne med at det vil ta tid og ikke nødvendigvis alltid fungere perfekt.

Ja, i forhold til mannen min og familie og venner, så fungerer det perfekt, egentlig, bortsett fra den slitenheten, da...Så jeg er ikke vanskelig slik, får ikke inntrykk av at de andre syns jeg er så vanskelig å omgås.

De viser stor grad av toleranse for mine særegenheter, som skyldes funksjonshemming. Det er ingen unnskyldning, bare en forklaring. Jeg kan ikke ta meg sammen, og så blir det borte...det blir å hele tiden gå på akkord med seg selv, og det er ikke sunt.

Bare spør psykologen min, så vet hun det, det er hun som har sagt dette. Det er jo nettopp derfor jeg skal ha tilrettelegging, for å slippe å ta meg sammen hele tiden.

Noe som er vanvittig slitsomt.

Det er blant andre folk, at det kan oppstå problemer, men det skyldes intoleranse, faktisk. Og dette er noe som jeg antakeligvis bare må regne med, når jeg har denne lidelsen som jeg har. Fordi det er så vanskelig å forklare hvorfor ting blir som de blir. For å vite dette, så må jeg jo vite noe om forskjellen, ikke sant. Noe vet jeg, fordi det har jeg analysert meg fram til. På andre måter så er jeg "fargeblind".

Rent analytisk og ved å lese psykologi, kan jeg finne ut av hvordan andre tenker og føler, men rent praktisk, i hverdagen, så blir det verre.

[Mimmy]

Det kommer ikke an å hvordan man HAR det, men hvordan mar TAR det!

Et virkelig flott sannhetsord...

For ett menneske kan å få mye rynker være et større problem enn det for et annet menneske viol være å miste en finger feks. Det kommer helt an på det bestemte menneskets forutsetninger for å takle livets små og store trivialiteter, sorger, bleder og andre tilskikkelser.

Blir nesten fornærmet, dersom dette er ment å skulle være et svar til meg...Den lidelsen jeg har, som jeg syns jeg ikke takler så veldig dårlig, og som andre også har sagt til meg, at jeg takler egentlig ganske bra, faktisk, er tross alt en alvorlig psykisk lidelse, og kan neppe sammenliknes med de tingene du snakker om.

Og i tillegg har jeg hatt endel ting i livet mitt, som IKKE har med denne lidelsen å gjøre, som OGSÅ har vært vanskelig å takle. Så ikke kom her og kom her og snakk om livets små og store trivialiteter, takk!

[Gjest Com Pari]

Blir nesten fornærmet, dersom dette er ment å skulle være et svar til meg...Den lidelsen jeg har, som jeg syns jeg ikke takler så veldig dårlig, og som andre også har sagt til meg, at jeg takler egentlig ganske bra, faktisk, er tross alt en alvorlig psykisk lidelse, og kan neppe sammenliknes med de tingene du snakker om.

Og i tillegg har jeg hatt endel ting i livet mitt, som IKKE har med denne lidelsen å gjøre, som OGSÅ har vært vanskelig å takle. Så ikke kom her og kom her og snakk om livets små og store trivialiteter, takk!

Det var IKKE en sammenligning med deg, men et forsøk på å si nettopp det du jo selv også sier, at en ikke kan sammenligne lidelser.

At noen har det verre enn deg vil ikke du ta inn over deg, og det er helt greit.

Det jeg VILLE fram til var (skal prøve å finne et bedre eksempel) at for eksempel et menneske som sitter i rullestol og er blitt lam i en bilulykke, kan takle denne situasjonen bedre, oig dermed ha en bedre livskvalitet, enn et menneske som var i en helt lik ulykke men fikk kun varige, ganske synlige arr i ansiktet, men av den grunn ble folkesky.

De fleste ville vel i dette tilfellet mene at den med arra fikk la være å klage, sett i forhold til det mennesket som ble lam.

Når allikevel den lamme endte opp med den beste livskvaliteten av disse to etter ulykken, så har det selvfølgelig ikke bare noe med HVA det feilte vedkommende, HVOR syk eller handicappet vedkommende ble. Den høyere livskvaliteten var forårsaket av den lammes bedre forutsetninger, psykisk ikke minst, til å takle en slik situasjon vedkommende havnet oppe i.

Hvem har det verst av disse to?

Jeg synes svaret gir seg selv!

Andre kan ikke dømme den som synes han har det verst. For han er det slik. Enten det er den ene eller den andre.

Derfor synes jeg kanskje du ikke uten videre kan si at siden du har asperger så har du det ihvertfall mye verre enn de som har den og den lidelsen, for din lidelse er mest alvorlig.

Kanskje andre takler en mindre alvorlig (i medisinsk forstand) lidelse mye dårligere enn du takler asperger. Det kanjo ikke DU vite?

Jeg håper ikke du blir fornærmet igjen. Det er ihvertfall ikke meningen.

Men du sier at du ikke vil høre om at andre har det verre enn deg, samtidig som du selv sammenligner andres lidelse med din og bestemmer at du har det verst.

[Mimmy]

Det var IKKE en sammenligning med deg, men et forsøk på å si nettopp det du jo selv også sier, at en ikke kan sammenligne lidelser.

At noen har det verre enn deg vil ikke du ta inn over deg, og det er helt greit.

Det jeg VILLE fram til var (skal prøve å finne et bedre eksempel) at for eksempel et menneske som sitter i rullestol og er blitt lam i en bilulykke, kan takle denne situasjonen bedre, oig dermed ha en bedre livskvalitet, enn et menneske som var i en helt lik ulykke men fikk kun varige, ganske synlige arr i ansiktet, men av den grunn ble folkesky.

De fleste ville vel i dette tilfellet mene at den med arra fikk la være å klage, sett i forhold til det mennesket som ble lam.

Når allikevel den lamme endte opp med den beste livskvaliteten av disse to etter ulykken, så har det selvfølgelig ikke bare noe med HVA det feilte vedkommende, HVOR syk eller handicappet vedkommende ble. Den høyere livskvaliteten var forårsaket av den lammes bedre forutsetninger, psykisk ikke minst, til å takle en slik situasjon vedkommende havnet oppe i.

Hvem har det verst av disse to?

Jeg synes svaret gir seg selv!

Andre kan ikke dømme den som synes han har det verst. For han er det slik. Enten det er den ene eller den andre.

Derfor synes jeg kanskje du ikke uten videre kan si at siden du har asperger så har du det ihvertfall mye verre enn de som har den og den lidelsen, for din lidelse er mest alvorlig.

Kanskje andre takler en mindre alvorlig (i medisinsk forstand) lidelse mye dårligere enn du takler asperger. Det kanjo ikke DU vite?

Jeg håper ikke du blir fornærmet igjen. Det er ihvertfall ikke meningen.

Men du sier at du ikke vil høre om at andre har det verre enn deg, samtidig som du selv sammenligner andres lidelse med din og bestemmer at du har det verst.

Nei, det har jeg ikke gjort, sammenliknet meg med andre og bestemt at jeg har det verst: hvor leser du egentlig den setningen eller meningen fra: det lurer jeg på!

Det var ikke det som var meningen med å ta opp denne debatten. Og det kan jeg neppe mene, heller, fordi da kunne jeg ikke bry meg i det hele tatt om andre mennesker og se hva de har for gleder og sorger.

Jeg mener tvert i mot at på veldig mange måter, så er jeg veldig heldig, faktisk. Selv om jeg kan være deppa og synes synd på meg selv, også, innimellom.

Men enhver må prøve å gjøre det beste ut av den situasjon de er i, og kreve den hjelp de har rett til, som mennesker i dette samfunn.

Alle fortjener å få det så godt som de kan ha det, og også å kunne gjøre nytte for seg så godt det lar seg gjøre.

Og ikke bli avspist med at andre har det verre.

Jeg har SELV fått det tilslengt meg, at andre har det verre, og det av helt friske og oppegående mennesker, uten spor av sykdom.

Uten engang å ha klagd, men bare forklart hva lidelsen min gikk ut på, slik at jeg fikk forklart hvorfor jeg blant annet blir fjern en gang i mellom, slik at de skulle skjønne hvorfor. Og hvorfor jeg blir sliten. Fordi dette er nemlig merkbart, slik at de ikke skulle lure lenger, på hvorfor jeg er slik jeg er.

Skulle jeg ha latt være å sagt noe, da, bare for å gjøre lidelsen (delvis) "usynlig" igjen. Følte det var viktig og riktig å gi en kort redegjørelse for hva det dreide seg om. Ikke til Gud og hvermann, men til de som ser meg daglig.

Så var jeg i kontakt med en koordinator, som øyeblikkelig "plukket opp" at jeg hadde vært i kontakt med slike folk, og sa at slike kommentarer skulle jeg ikke godta! Det var det som var saken. Det er noen andre her på DOL som ynder å sammenlikne lidelse for lidelse, i sitt svar til meg.

Selv så syns jeg debatten blir dummere av det, egentlig. Det går egentlig ikke an å sammenlikne lidelse, fordi den oppleves subjektivt, og fordi vi alle har forskjellige standarder for hvordan vi ønsker å leve livet vårt.

Og jeg angrer meg IKKE for å ha sagt at jeg har asperger syndrom.

Mange har også gitt meg forståelse, men enkelte har altså sagt at andre har det verre. Er vel prisen for å være åpen, kanskje.