NHD: Tristan som eksempel...

[Gjest ikke undertegnet]

Tristan fascinerte meg på en måte. En slik voldsom filosofering om egen situasjon. En sann tankestorm. Så var det håp og så var alt mørkt. Hørtes veldig slitsomt ut.

Og SÅ, plutselig, virket det som om han traff et menneske, en likesinnet eller noe slikt, og så, poff, hadde han ikke bruk for oss lenger.

Grunnen til at han var her, var jo som han sa at hanikke fungerte andre steder.

Blir nesten litt misunnelig. Tenk om en kunne treffe et menneske som snudde opp ned på alt i positiv retning.

Er slike spontanbedringer vanlige? Kan du si noe om det. At livet helt plutselig, pga EN hendelse, begynner å funke igjen. HØRTES jo ut som om Tristan hadde det ille syntes nå jeg.

Ikke at vi VET at han har det så bra selv om han ikke er her, men jeg innbiller meg det.

Og så tenker jeg, at de tankene jeg har i forbindelse med Tristan nå, er gunnen til at jeg ikke går inn i slike fellesskap med andre psykiatriske pasienter. Foreninger, kafeeer og slikt. For jeg tenker at 'har han glemt oss da'. Barnslig. Og 'Ja, vi er ikke gode nok vi n å da?'. Æsj.

Men slik tror jeg det er. Er du i et psykiatrisk fellesskap, så tror jeg det er vanskelig å komme ut. Du blir holdt igjen av de andres forventninger om at en skal være like og slite med de samme tinga. Det er ikke forventet at en skal blir frisk. Det blir da på en måte å late de andre i stikken.

Noen som skjønner tankegangen?

Lykke til iallefall, Tristan, hvor du nå enn er. Ikke at du leser dette men. I såfall kandu jo si noe om hvordan det går. Til håp for oss andre....

[Gjest Magna]

Jeg har egentlig iaktatt et fenomen. De som faller rett ned og får en bråknekk kommer seg ofte fort oppigjen.....

De som har blitt utsatt for langvaige påkjenninger bruker lang tid på å bearbeide disse og komme seg på beina igjen....

Jeg vet også at slike selvhjelpsgrupper kan virke slik du beskriver.....ellers blir det ingen gruppe.. det er gruppas eksistens det er snakk om.

Derfor tror jeg det er best å være sammen med vanlige folk på andre premisser.

Jeg husker Tristian. Og jeg håper at han har det bra.

[Gjest sommerfugl i vinterland]

Tristan fikk bare et nytt syn på sin egen situasjon og skjønte at bare han kunne gjøre noe med dette.

Til forskjell fra andre her som kun fokuserer negativt på seg selv og omgivelsene, og ikke gjør ord til handling.

Da tenker jeg først og fremst på dere som er deppa og synes livet er trist og leit.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg har egentlig iaktatt et fenomen. De som faller rett ned og får en bråknekk kommer seg ofte fort oppigjen.....

De som har blitt utsatt for langvaige påkjenninger bruker lang tid på å bearbeide disse og komme seg på beina igjen....

Jeg vet også at slike selvhjelpsgrupper kan virke slik du beskriver.....ellers blir det ingen gruppe.. det er gruppas eksistens det er snakk om.

Derfor tror jeg det er best å være sammen med vanlige folk på andre premisser.

Jeg husker Tristian. Og jeg håper at han har det bra.

Det er nok der det ligger ja!

Hørtes fornuftig ut.

Selv så har jeg slitt meg sakte og sikkert ut over flere år, og så fikk jeg en krise som ble den berømte 'dråpen' som kjørte meg helt i bunnen. Så jeg er helt klart den kategorien som går sakte ned og sakte opp.

Tristan var kan hende i bunn med et brak og så raskt tilbake til normalen.

Har en ikke slitt for lenge, har en jo mer energi å kjempe med også. En slipper den der med et skritt fram og to tilbake, to skritt fram og to tilbake, to skritt fram og et tilbake osv osv.

[Gjest ikke undertegnet]

Tristan fikk bare et nytt syn på sin egen situasjon og skjønte at bare han kunne gjøre noe med dette.

Til forskjell fra andre her som kun fokuserer negativt på seg selv og omgivelsene, og ikke gjør ord til handling.

Da tenker jeg først og fremst på dere som er deppa og synes livet er trist og leit.

Du VET forskjellen på det vanlige uttrykket 'å være deppa' og det å være deprimert?

Alle som er deprimerte (i sykelig forstand, ikke i henhold til hverdagsuttrykket deppa) KAN nemlig ikke bare bestemme seg for å se positivt på ting og så rett og slett pga det fungere igjen. SÅ enkelt er det ikke.

Noen velger å 'være i' depresjonen, men det er ikke flertallet ville jeg tro.

[Gjest nemlig]

Tristan fikk bare et nytt syn på sin egen situasjon og skjønte at bare han kunne gjøre noe med dette.

Til forskjell fra andre her som kun fokuserer negativt på seg selv og omgivelsene, og ikke gjør ord til handling.

Da tenker jeg først og fremst på dere som er deppa og synes livet er trist og leit.

Hvis du hadde visst hvordan en *virkelig* depresjon føles på kroppen fysisk og psykisk, hadde du ikke skrevet dette.

INGEN vil være i en slik tilstand.

[Gjest ikke undertegnet]

Lurer på om ikke TRISTIAN er her under et annet nick. Han fikk vel litt for mye motstand mot selvsentreringen sin. Og så var han nok ikke fullt så deprimert som han fremstilte det.

Han gikk i fullt arbeid og var sosialt rimelig aktiv. Jobbet mye overtid og hadde stor yrkeskariere på gang.

Samtidig hevdet han å ha en dyp depresjon. Helt uforenelig spør du meg.

[E.T.3311]

Lurer på om ikke TRISTIAN er her under et annet nick. Han fikk vel litt for mye motstand mot selvsentreringen sin. Og så var han nok ikke fullt så deprimert som han fremstilte det.

Han gikk i fullt arbeid og var sosialt rimelig aktiv. Jobbet mye overtid og hadde stor yrkeskariere på gang.

Samtidig hevdet han å ha en dyp depresjon. Helt uforenelig spør du meg.

Jeg kjenner ikke til denne Tristan, men når det gjelder depresjon generelt så er det slik at folk reagerer forskjellig. Noen blir tiltaksløse og orker ingen ting, mens andre (vanligere blant menn) kan reagere med økt aktivitetsnivå, f.eks ved mye jobbing eller overdreven fysisk aktivitet.

Mvh.

[happy1365380345]

Hei

Jeg tror et psykriatrisk fellesskap som du kaller det kan være viktig for noen og i noen faser av et sykdomsforløp.

Behovet er vel kanskje størst for dem som av en eller annen grunn har mistet nettverket sitt pga lang tids sykdom. Isolasjon er jo veldig vanlig ved dde fleste psykiske tilstander.

Imidlertid tror jeg det er enormt viktig at man søker andre opplevelser/fellesskap også, fordi et slikt fellesskap har en tendens til å ha høy fokus på sykdom/dele erfaringer etc.

Det sier seg selv at hvis dette blir fokuset i livet, så blir man ikke bedre. Man tar jo tross alt innover seg alle andres "vondter" også.

Man kan fort bli sittende fast!

Så ingenting gleder meg mer enn hvis Tristian virkelig har funnet veien ut av psykdommen sin og er tilbake i "det gode livet"