Stoffer i blodet...

[Gjest Noe i tvil]

En person jeg kjenner er innlagt på psykiatrisk grunnet, etter hva jeg er blitt fortalt, angst. Han har tidligere hatt psykoser, og fikk diagnosen paranoid schizofreni.

Nå har jeg fått høre, via tredje person, at han angivelig skal mangle et eller annet stoff i blodet, og at denne tilstanden gjør at han "er som han er". Jeg syntes dette hørtes noe merkverdig ut.Men, jeg har ikke forutsetninger for å si at dette er usant eller usannsynlig.

Er det noen som kjenner til dette, og hva slags mangel i blodet som evt skulle kunne påkalle angst e.l.?

[Gjest Aina E]

Det kan jo mistolkes på mange måter.

Det kan være hormoner han mangler, eller noe annet.

Sånn som ved den diagnosen jeg har (bipolar2), mangler jeg noen stemningsstabiliserende stoffer (i hjernen ettersom jeg har forstått) som må tilføres via medikamenter for at humøret skal holde seg stabilt.

Konsentrasjonen av medikamentet måles i blodet, det er kanskje derfor du har blitt fortalt at det mangler noe "i blodet"...?

[Gjest noe i tvil]

Det kan jo mistolkes på mange måter.

Det kan være hormoner han mangler, eller noe annet.

Sånn som ved den diagnosen jeg har (bipolar2), mangler jeg noen stemningsstabiliserende stoffer (i hjernen ettersom jeg har forstått) som må tilføres via medikamenter for at humøret skal holde seg stabilt.

Konsentrasjonen av medikamentet måles i blodet, det er kanskje derfor du har blitt fortalt at det mangler noe "i blodet"...?

ikke godt å si hva de mente, dette skal jeg forhåpentligvis få nærmere beskjed om senere i uken. Den som sa dette til meg snakket om at han skulle få tilført dette stoffet "direkte i blodet", noe jeg syntes hørtes nokså merkelig ut... En av grunnene til at jeg lurer er at jeg mistenker at familien hans ønsker å på en "bagatellisere" hans problemer, eller få fokus bort fra psykisk sykdom og over til fysisk sykdom. (mistenker at de har litt gamle holdninger til dette, at psykiske problemer er noe skambelagt, på en måte)

Derfor ønsker jeg å finne ut mer om hva dette evt kan være.

[Gjest Aina E]

ikke godt å si hva de mente, dette skal jeg forhåpentligvis få nærmere beskjed om senere i uken. Den som sa dette til meg snakket om at han skulle få tilført dette stoffet "direkte i blodet", noe jeg syntes hørtes nokså merkelig ut... En av grunnene til at jeg lurer er at jeg mistenker at familien hans ønsker å på en "bagatellisere" hans problemer, eller få fokus bort fra psykisk sykdom og over til fysisk sykdom. (mistenker at de har litt gamle holdninger til dette, at psykiske problemer er noe skambelagt, på en måte)

Derfor ønsker jeg å finne ut mer om hva dette evt kan være.

Tror kanskje det er du som tar litt feil... Saken er nemlig den at ofte er psykisk sykdom betinget av fysisk art og ikke noe å "skylde på".

Det er en slags trøst å vite for meg at min sykdom er opprinnelig fysisk, men at jeg har fått en del psykiske plager som følge av den.

Det som er greit med å ha en slik diagnose, er at det går an å behandle den med medikamenter på en ganske grei måte. Men til gjengjeld er det ikke noe man bare blir kvitt og man er ofte avhengig av medisiner for alltid...

Er det kun psykisk, så avhenger det av den syke hvordan behandlingen skal gå. Er man ikke særlig samarbeidsvillig eller interessert i å innse at man er psykisk syk, blir det vanskelig å behandle. Dessuten er det ofte årelang terapi som er "kuren" mot psykisk sykdom og det kan det være ganske vanskelig å få tak på.

Det kan hende din venn er inne i en revolusjonerende periode. Du bør ikke spekulere for mye i hva som kan være galt, for det kan lett misforstås og din venn kan få problemer med å "omvende" din holdning til hans diagnose dersom du leser for mye om det DU tror det kan være nå.

Vent heller til diagnosen er stilt og la han få tid til å omstille seg enten med eller uten medisiner, avhengig av hvordan syk han er.

Han trenger mer at du lytter til hans meninger og teorier, enn at du skal forøke å finne det ut for han. Det vil bare forvirre han mer.

Når han så begynner å forstå hva som skjer, kan du spørre og grave litt og finne ut mer om den sykdommen han har, uavhengig av om den er psykisk eller fysisk. Det er først når diagnosen er stilt og han selv trenger støtte at du behøver å vite litt om diagnosen hans. Da kan dere snakke "samme språk" hvis du skjønner hva jeg mener.

Mvh.

[Gjest Noe i tvil]

Tror kanskje det er du som tar litt feil... Saken er nemlig den at ofte er psykisk sykdom betinget av fysisk art og ikke noe å "skylde på".

Det er en slags trøst å vite for meg at min sykdom er opprinnelig fysisk, men at jeg har fått en del psykiske plager som følge av den.

Det som er greit med å ha en slik diagnose, er at det går an å behandle den med medikamenter på en ganske grei måte. Men til gjengjeld er det ikke noe man bare blir kvitt og man er ofte avhengig av medisiner for alltid...

Er det kun psykisk, så avhenger det av den syke hvordan behandlingen skal gå. Er man ikke særlig samarbeidsvillig eller interessert i å innse at man er psykisk syk, blir det vanskelig å behandle. Dessuten er det ofte årelang terapi som er "kuren" mot psykisk sykdom og det kan det være ganske vanskelig å få tak på.

Det kan hende din venn er inne i en revolusjonerende periode. Du bør ikke spekulere for mye i hva som kan være galt, for det kan lett misforstås og din venn kan få problemer med å "omvende" din holdning til hans diagnose dersom du leser for mye om det DU tror det kan være nå.

Vent heller til diagnosen er stilt og la han få tid til å omstille seg enten med eller uten medisiner, avhengig av hvordan syk han er.

Han trenger mer at du lytter til hans meninger og teorier, enn at du skal forøke å finne det ut for han. Det vil bare forvirre han mer.

Når han så begynner å forstå hva som skjer, kan du spørre og grave litt og finne ut mer om den sykdommen han har, uavhengig av om den er psykisk eller fysisk. Det er først når diagnosen er stilt og han selv trenger støtte at du behøver å vite litt om diagnosen hans. Da kan dere snakke "samme språk" hvis du skjønner hva jeg mener.

Mvh.

Tror nok også du misforstår meg litt, ikke så rart, for det var knotete forklart.

Jeg kan vel oppklare med å si at dette ikke er en venn. Det er en mann som har en sønn der samvær av ulike årsaker har vært begrenset, og hans psykiske tilstand spiller inn her. Jeg har ingen interesse av å diskutere hans tilstand, og eventuelle årsaker, med ham.

Jeg er fullstendig innforstått med at mange psykiske lidelser kan ha fysiske bakgrunner (har flere psykisk syke i familien, bla en mor som har depresjoner -og problemer med stoffskiftet..)

Det som fikk det til å skurre hos meg var _måten_ hans tilstand ble lagt frem på, måten ting blir formulert på. Av tidligere erfaringer vet jeg at mannens familie har bagatellisert og føyset bort hans sykdom, og jeg føler meg ikke trygg på at det ikke er noe av det samme som skjer nå, selv om jeg vet at de denne gang har fått "opplevd" ham som syk, det hadde de ikke før. De fikk ikke sett ham når han hadde vrangforestillinger, men det gjorde jeg.

[soleil]

Kan det være at det er en kjemisk ubalanse i hjernen?

Dopamin, nordrenalin, serotonin osv er signalstoffer i hjernen som påvirker psyken.

Han bruker nok medisiner for å regulere dette.

Les mer her:

http://www.doktoronline.no/section/nosection/31125169

Et utsnitt:

"Forskning tyder på at hos pasienter med schizofreni er det en forhøyet aktivitet i noen av nervebanene og for lav aktivitet i andre. Forhøyet aktivitet av nevrotransmittoren dopamin skaper positive symptome1."

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg har lest at det er gjort forsøk med voldelige innsatte i fengsler og personer som er diagnostisert som schizofrene i psykiatriske institusjoner ved at de har fått sunt kosthold. Dvs kuttet ut en del næringsstoffer som erfaringsmessig har påvirkning på humøret. Det hadde en meget beroligende effekt på de fleste som prøvde det.

Merker selv at jeg kan reagere på mat ved enten å bli sløv eller irritert og engstlig.

Ofte er det sukker og gjør som er synderne. Junkfood og godterier er pyton for den psykiske helse hvis en først har begynt å slite. Kaker likeså.