Adoptert,aggresiv

[Gjest Berre lurer litt]

Jeg har en bekjent som ble adoptert fra korea som lite barn.

Denne personen kan ha et tiltalende vesen i storparten av tiden, men i perioder er veldig rar i humøret. Jeg har aldri møtt noen med et slikt merkelig lunefullt humør. Greit nok å bli irritert og sint osv. , men denne personen blir veldig varierende i humøret og kan bli veldig sint for ting som kan virke som filleting.

Det har blitt meg fortalt av den adopterte at humørsvingingene og de "rare" lunene kommer på grunn av mishandling opplevd tidlig i barneårene, før flyttingen til Norge.

Kan virkelig mennesker bære med seg traumer fra når en er så liten? Kan for så vidt forstå dette, men skulle ikke disse traumene bli mildere i sinnet etter hvert? Eller er dette kun en unnskyldning for å ha en "merkelig" personlighet?

[soleil]

Kan hende denne personen er litt ustabil, varierende i humøret og irritabel _uten_ at det er er sykelig.

Det kan også være en personlighetsforstyrrelse, for eksempel emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Eller, som du sier:

Vedkommende har ubearbeidede traumer som h*n sliter med.

[Mimmy]

"Merkelig" personlighet kan vel komme av så mangt, som ikke nødvendigvis har med opplevde traumer å gjøre. Du sa ingenting om hvor gammel bekjenten din var, når han kom til Norge, og hvor gammel han var når han ble mishandlet? Kan kanskje være litt vesentlig, og hvordan mishandling det var, også, og alvorligheten av det! Tror at slikt noe kan sitte i veldig lenge, dersom det er alvorlig nok.

Det kan også være noe medfødte ting, også, som kommer til uttrykk. Psykiske tilstander kommer ikke bare av miljø, arv har også noe å si, ofte. Er han/hun veldig aggressiv slik at det er veldig plagsomt for omgivelsene, så bør du råde ham til å gå i en slags form for terapi for aggresjon.

[PieLill]

Jo yngre man er når et traume inntreffer, jo mer sårbar og forsvarsløs er man. En baby har ingen erfaring å falle tilbake på. Misshandling / omsrogssvikt tidlig kan få livslange negative konsekvenser.

Hvordan det går avhenger av alvorlighetsgrad og varighet av traumet, hvor snart barnet får hjelp, hvor god hjelp og personlighet.

Hvilke av disse faktorene som spiller mest inn i det enkelte tilfellet er vanskelig å si.

Dette skriver jeg på generelt grunnlag. Hva som er årsaken til din venns problemer vet jeg selvfølgelig ingen ting om.

mvh

[Gjest Berre lurer litt]

"Merkelig" personlighet kan vel komme av så mangt, som ikke nødvendigvis har med opplevde traumer å gjøre. Du sa ingenting om hvor gammel bekjenten din var, når han kom til Norge, og hvor gammel han var når han ble mishandlet? Kan kanskje være litt vesentlig, og hvordan mishandling det var, også, og alvorligheten av det! Tror at slikt noe kan sitte i veldig lenge, dersom det er alvorlig nok.

Det kan også være noe medfødte ting, også, som kommer til uttrykk. Psykiske tilstander kommer ikke bare av miljø, arv har også noe å si, ofte. Er han/hun veldig aggressiv slik at det er veldig plagsomt for omgivelsene, så bør du råde ham til å gå i en slags form for terapi for aggresjon.

Ja terapi er nok det beste for denne personen. Men det er fryktelig vanskelig å foreslå for en person uten at han/hun blir ekstremt fornærmet.

[Gjest Berre lurer litt]

Kan hende denne personen er litt ustabil, varierende i humøret og irritabel _uten_ at det er er sykelig.

Det kan også være en personlighetsforstyrrelse, for eksempel emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Eller, som du sier:

Vedkommende har ubearbeidede traumer som h*n sliter med.

Mulig at det ikke er psykiske problem. Men jeg har ivertfall aldri møtt på en person som kan være så skiftende i sitt humør. Det kan gå fra solskinn til regnvær på 2 timer inne i hodet til denne personen.

Vurderer å kutte helt kontakten. Men det er jo synd det også.

[Gjest Berre lurer litt]

Jo yngre man er når et traume inntreffer, jo mer sårbar og forsvarsløs er man. En baby har ingen erfaring å falle tilbake på. Misshandling / omsrogssvikt tidlig kan få livslange negative konsekvenser.

Hvordan det går avhenger av alvorlighetsgrad og varighet av traumet, hvor snart barnet får hjelp, hvor god hjelp og personlighet.

Hvilke av disse faktorene som spiller mest inn i det enkelte tilfellet er vanskelig å si.

Dette skriver jeg på generelt grunnlag. Hva som er årsaken til din venns problemer vet jeg selvfølgelig ingen ting om.

mvh

Min bekjente tror jeg var mellom 1 og 2 år da adopsjonen skjedde.

Jeg prøver virkelig å forstå denne personen og være en venn, men jeg greier det snart ikke mer på grunn av merkelige luner hos h*n. Iblant virker det nesten som at h*n har flere personligheter. Det kan skifte så veldig fort og uten åpenbar grunn.

Takker for svaret ditt også.

[Mimmy]

Ja terapi er nok det beste for denne personen. Men det er fryktelig vanskelig å foreslå for en person uten at han/hun blir ekstremt fornærmet.

Du behøver strengt tatt ikke foreslå terapi selv. Det du kan foreslå er at vedkommende snakker med fastlegen sin om de problemene som vedkommende har ifht aggresjon, fordi det kan være et helseproblem som forårsaker det, og det kan legen hjelpe til med. Og så overlater du ansvaret for det, til legen...må vel regne med at legen vet hvordan det skal håndteres.

[PieLill]

Min bekjente tror jeg var mellom 1 og 2 år da adopsjonen skjedde.

Jeg prøver virkelig å forstå denne personen og være en venn, men jeg greier det snart ikke mer på grunn av merkelige luner hos h*n. Iblant virker det nesten som at h*n har flere personligheter. Det kan skifte så veldig fort og uten åpenbar grunn.

Takker for svaret ditt også.

Man kan skade et barn for livet i løpet av de første levemånedene.

Det som kanskje er mer interessant enn årsaken til din venns adferd er hva h*n kan og vil gjøre med det.

Du har lov å stille krav. Iblant kan faktisk det være til stor hjelp om det blir gjort på rett måte.

mvh