NHD: er det virkelig umulig å få psykiatrisk behandling?

[Somebody_78]

Jeg gikk til psykolog en stund (i en annen by enn der jeg bor nå), men behandlingen ble avbrutt uten at den var "ferdig". Jeg går fortsatt på cipramil, og har lenge prøvd å få komme til en psykolog i Oslo for å fortsette med behandlingen av angst og depresjoner. Men svaret jeg alltid får er at de ikke tar inn nye pasienter. Hva kan jeg gjøre? Jeg orker ikke å gå sånn lenger, og trenger virkelig hjelp! Har du noen råd til meg? Hilsen sliten og desperat 25-åring.

[soleil]

Har du en lege å gå til?

Forklar at du MÅ ha hjelp.

Hvis legen din ikke kan følge deg opp, så kanskje du kan rykke frem i køen om du får "solgt" problemet ditt på en bedre måte. Pass på så du ikke bagatelliserer det du sliter med.

Gråt gjerne en skvett.

Hvis du vil innlegges for en periode så er det fritt sykehusvalg. Du kan legges inn på alle psyk. sykehus i hele landet.

Lykke til!

[frosken]

I Oslo er det vanlig at pasienter sender skriftlig henvendelse til en haug terapeuter samtidig - og med litt flaks får man da etterhvert napp hos en som snart har ledig kapasitet.

Skriv et brev om hvorfor du ønsker å gå i terapi - og send det til terapeuter på listen over de med avtale om refusjon. Du kan ikke regne med å få svar fra på langt nær alle du henvender deg til. Etter noen uker kan du evt. ringe rundt å etterlyse svar.

Det er vel på mange måter lettere å komme til i terapi i Oslo enn mange andre steder i landet - men måten man kommer til på er litt spesiell...

[Gjest tod]

I Oslo er det vanlig at pasienter sender skriftlig henvendelse til en haug terapeuter samtidig - og med litt flaks får man da etterhvert napp hos en som snart har ledig kapasitet.

Skriv et brev om hvorfor du ønsker å gå i terapi - og send det til terapeuter på listen over de med avtale om refusjon. Du kan ikke regne med å få svar fra på langt nær alle du henvender deg til. Etter noen uker kan du evt. ringe rundt å etterlyse svar.

Det er vel på mange måter lettere å komme til i terapi i Oslo enn mange andre steder i landet - men måten man kommer til på er litt spesiell...

Jeg har hørt om denne praksisen i Oslo. Etter min mening er den uheldig: 1) Den kan føre til at pasienter som formulerer seg godt skriftlig kan "markedsføre" seg selv bedre enn andre - kankje mer hjelpetrengende - pasienter; 2) Den kan føre til at teraputene bevisst eller ubevisst siler pasientene - f eks ved at de bare tar inn pasienter med en problematikk de liker å jobbe med og unngår pasienter de frykter kan være slitsomme og som kan lage mye baluba (f eks folk med borderlineproblematikk).

Da har jeg mer sans for den rettferdigheten som tross alt ligger i den mer byråkratiske henvisningen direkte fra lege.

[pip]

Hei!

Kanskje dette er noe for deg?

http://www.med.uio.no/us/dn/us/dagprogr.htm

[Gjest Iprepas]

I Oslo er det vanlig at pasienter sender skriftlig henvendelse til en haug terapeuter samtidig - og med litt flaks får man da etterhvert napp hos en som snart har ledig kapasitet.

Skriv et brev om hvorfor du ønsker å gå i terapi - og send det til terapeuter på listen over de med avtale om refusjon. Du kan ikke regne med å få svar fra på langt nær alle du henvender deg til. Etter noen uker kan du evt. ringe rundt å etterlyse svar.

Det er vel på mange måter lettere å komme til i terapi i Oslo enn mange andre steder i landet - men måten man kommer til på er litt spesiell...

Herregud, er det like slitsom å få komme til i terapi som å få en ny jobb nå da?

Dette med ås ende 'søknader' om terapi hit og dit ligner jo veldig på jobbsøking. Og DEt kanjo være slitsomt nok, for friske til og med.

[pip]

Herregud, er det like slitsom å få komme til i terapi som å få en ny jobb nå da?

Dette med ås ende 'søknader' om terapi hit og dit ligner jo veldig på jobbsøking. Og DEt kanjo være slitsomt nok, for friske til og med.

Det er værre.

[frosken]

Jeg har hørt om denne praksisen i Oslo. Etter min mening er den uheldig: 1) Den kan føre til at pasienter som formulerer seg godt skriftlig kan "markedsføre" seg selv bedre enn andre - kankje mer hjelpetrengende - pasienter; 2) Den kan føre til at teraputene bevisst eller ubevisst siler pasientene - f eks ved at de bare tar inn pasienter med en problematikk de liker å jobbe med og unngår pasienter de frykter kan være slitsomme og som kan lage mye baluba (f eks folk med borderlineproblematikk).

Da har jeg mer sans for den rettferdigheten som tross alt ligger i den mer byråkratiske henvisningen direkte fra lege.

Er delvis enig i kritikken din, bortsett fra at det ikke automatisk er noen form for "rettferdighet" med en ordningen som innebærer at legene skaffer terapeuter heller. Legene er også ulike mht dyktighet når de skriver henvisninger - og det er et kjent fenomen at dersom man har en lege som står på for en, så oppnås mye mer enn i motsatt fall...

Når det gjelder ordningen i Oslo, så kan det kanskje være på plass å presisere litt:

- De dårligste pasientene behandles ved poliklinikkene, og der gjelder vanlig ordning med henvisning fra lege. Har man f.eks. en psykoseproblematikk, er dette stedet man får behandling.

- Akutt syke behandles også enten ved poliklnikkene eller hos fastlegen

- Mange starter på poliklinikkene, men får så beskjed om at de må skaffe seg en privatpraktiserende terapeut pga kapasitetshensyn

Det er heller ikke slik at dette med å skrive brev er den eneste løsningen. Man kan godt ringe rundt og spørre om time i stedet, men siden sannsynligheten for å få avslag er så stor, oppfatter mange det som adskillig mer effektivt å skrive brev til flere slik jeg beskrev.

Endel terapeuter ser også på det som et tegn på motivasjon og egnethet for terapi at man orker den ganske slitsomme prosessen med å komme til.

Til slutt så er det vel det å si, at Oslo har mange privatpraktiserende terapeuter, slik at sannsynligheten for å få gå i langvarig terapi for relativt små plager er ganske god!

[Somebody_78]

Har du en lege å gå til?

Forklar at du MÅ ha hjelp.

Hvis legen din ikke kan følge deg opp, så kanskje du kan rykke frem i køen om du får "solgt" problemet ditt på en bedre måte. Pass på så du ikke bagatelliserer det du sliter med.

Gråt gjerne en skvett.

Hvis du vil innlegges for en periode så er det fritt sykehusvalg. Du kan legges inn på alle psyk. sykehus i hele landet.

Lykke til!

Hei Soleil!

Joda, har prøvd det med legen. Er ikke noe problem å skrive ut cipramil og sobril til meg, men alt hun kunne gjøre for å tilby meg behandling var å gi meg en liste med navn. Men, men! Da er det bare opp til meg og stå på...

[Gjest ikke undertegnet]

Er delvis enig i kritikken din, bortsett fra at det ikke automatisk er noen form for "rettferdighet" med en ordningen som innebærer at legene skaffer terapeuter heller. Legene er også ulike mht dyktighet når de skriver henvisninger - og det er et kjent fenomen at dersom man har en lege som står på for en, så oppnås mye mer enn i motsatt fall...

Når det gjelder ordningen i Oslo, så kan det kanskje være på plass å presisere litt:

- De dårligste pasientene behandles ved poliklinikkene, og der gjelder vanlig ordning med henvisning fra lege. Har man f.eks. en psykoseproblematikk, er dette stedet man får behandling.

- Akutt syke behandles også enten ved poliklnikkene eller hos fastlegen

- Mange starter på poliklinikkene, men får så beskjed om at de må skaffe seg en privatpraktiserende terapeut pga kapasitetshensyn

Det er heller ikke slik at dette med å skrive brev er den eneste løsningen. Man kan godt ringe rundt og spørre om time i stedet, men siden sannsynligheten for å få avslag er så stor, oppfatter mange det som adskillig mer effektivt å skrive brev til flere slik jeg beskrev.

Endel terapeuter ser også på det som et tegn på motivasjon og egnethet for terapi at man orker den ganske slitsomme prosessen med å komme til.

Til slutt så er det vel det å si, at Oslo har mange privatpraktiserende terapeuter, slik at sannsynligheten for å få gå i langvarig terapi for relativt små plager er ganske god!

Mener du at et er mistanke om at enkelte privatpraktiserende 'holder på' pasientene for å sikre en fast og jevn inntekt uten for store påkjenninger (lettere med pasienter en kjenner godt)?

[frosken]

Mener du at et er mistanke om at enkelte privatpraktiserende 'holder på' pasientene for å sikre en fast og jevn inntekt uten for store påkjenninger (lettere med pasienter en kjenner godt)?

Nei, jeg mener ikke at terapeutene av egeninteresse holder på pasientene. Men i de fleste menneskers liv er det nok å ta av mht stoff til bearbeidelse i en terapi. Så hvis man først er i gang i en god terapi, vil mange pasienter velge å fortsette lengre enn hva som kanskje er rimelig sett ut i fra behovene til de venter på behandling.

Mener jeg nettopp leste noe om hvor stor andel av pasientene til de privatpraktiserende som var akademikere med relativt "lette" diagnoser - men jeg husker ikke hvor jeg leste dette :-(

Behandlere innenfor psykoanalytisk tradisjon er "oppdratt til" å vise tålmodighet og å gå i dybden. Det å få gå i en slik terapi kan være svært utbytterikt - men det er tankevekkende at enkelte kan få f.eks 130 timer terapi i året i 5-10 år - mens andre knapt kommer til hos en psykiatrisk sykepleier for omtrent de samme problemene...

[Gjest ikke undertegnet]

Nei, jeg mener ikke at terapeutene av egeninteresse holder på pasientene. Men i de fleste menneskers liv er det nok å ta av mht stoff til bearbeidelse i en terapi. Så hvis man først er i gang i en god terapi, vil mange pasienter velge å fortsette lengre enn hva som kanskje er rimelig sett ut i fra behovene til de venter på behandling.

Mener jeg nettopp leste noe om hvor stor andel av pasientene til de privatpraktiserende som var akademikere med relativt "lette" diagnoser - men jeg husker ikke hvor jeg leste dette :-(

Behandlere innenfor psykoanalytisk tradisjon er "oppdratt til" å vise tålmodighet og å gå i dybden. Det å få gå i en slik terapi kan være svært utbytterikt - men det er tankevekkende at enkelte kan få f.eks 130 timer terapi i året i 5-10 år - mens andre knapt kommer til hos en psykiatrisk sykepleier for omtrent de samme problemene...

Den DER gir meg litt dårlig samvittighet faktisk. Jeg er vel en av dem som har hatt ressurser til å tilkjempe meg en plass i terapien, da selvfølgelig på bekostning av de som trenger det mer men som ikke er flinke nok til å argumentere for en slik plass.

Jeg kjenner igjen også den om hvor interessant og selvutviklende det er. Tanken om at en kunne tenke seg å fortsette 'for ever'.

Jeg HAR hatt nytte av det. Ergo har familien også hatt nytte av det.

Men når er det NOK liksom. Vet jeg en dag plutselig det, eller er det nesten alltid terapeuten som gir beskjed om at nå er det nok snart slutt?

Noen ganger tenker jeg at jeg opptar plass for andre og egentlig ikke trenger terapi. Andre ganger lurer jeg på om jeg er psykere enn jeg antar.

Ikke lett å vurdere seg selv. Får håpe psykologen tar den vurderinga da. At HAN synes jeg har grunn til å være der fortsatt.

[E.T.3311]

Hei!

Er nesten i samme situasjon som deg, og vet hvor vanskelig det er å få tak i psykolog i Oslo. Hvis du leter etter en psykolog med driftstøtte,(regner med at du har henvisning), så må du ikke ringe rundt. Sjansen for å finne noen da, er omtrent lik null. Skriv isteden et velformulert brev, og send det til et par-tre stykker til å begynne med. Liste over psykologer får du hos fastlegen.

VIKTIG: Når du skriver brev til psykologen - fatt deg i korthet! Max en A4-side. Skriver du for langt så legger de bare brevet ditt til side.

Et alternativ er jo som noen allerede har nevnt, å finne en privatpraktiserende psykolog. Da får du, med litt flaks, time innen rimelig kort tid. Ulempen er selvsagt at det er grisedyrt - regn med 500 kr. pr. gang. De færreste har økonomi til dette, men hvis det er megakrise, så kan det være ok som en overgangsordning til du finner en med driftstøtte - dersom økonomien tillater det.

Mvh.

[Somebody_78]

Hei!

Er nesten i samme situasjon som deg, og vet hvor vanskelig det er å få tak i psykolog i Oslo. Hvis du leter etter en psykolog med driftstøtte,(regner med at du har henvisning), så må du ikke ringe rundt. Sjansen for å finne noen da, er omtrent lik null. Skriv isteden et velformulert brev, og send det til et par-tre stykker til å begynne med. Liste over psykologer får du hos fastlegen.

VIKTIG: Når du skriver brev til psykologen - fatt deg i korthet! Max en A4-side. Skriver du for langt så legger de bare brevet ditt til side.

Et alternativ er jo som noen allerede har nevnt, å finne en privatpraktiserende psykolog. Da får du, med litt flaks, time innen rimelig kort tid. Ulempen er selvsagt at det er grisedyrt - regn med 500 kr. pr. gang. De færreste har økonomi til dette, men hvis det er megakrise, så kan det være ok som en overgangsordning til du finner en med driftstøtte - dersom økonomien tillater det.

Mvh.

Hei E.T!

Tusen takk for tipset! Skal sette meg ned og skrive et brev, for listen har jeg. Lykke til du også