Litt fortvilet nå

[Gjest fortvilet nå!]

Min mann er fra Spania og sammen har vi adoptert en sønn fra Colombia. Vi flyttet til Norge for to år siden og sønnen vår er nå fem år. Vi har aldri fortalt ham at han er adoptert, for han var bare tre måneder når vi fikk ham, og han ligner jo sånn på faren sin. Min manns foreldre har vi aldri hatt noe godt forhold til, noe av årsaken til at vi valgte å flytte bort fra dem. Mine foreldre vet heller ikke at han er adoptert. Vi ville beholde dette som en hemmelighet.

Problemet er nå at sønnen vår i det siste har spurt oss om adopsjon. Han spurte meg rett ut om det er riktig at han er adoptert, og om hva det vil si å være adoptert. Jeg sa at sånt måtte han ikke si, og fortalte ham at han slett ikke er adoptert. Så slo det meg at kanskje noen har fortalt det i barnehagen? Jeg ble så fortvilet, for jeg vet ikke hvem det i så fall skulle ha vært. Så vidt jeg vet er det bare min manns familie i Vigo som vet noe, men jeg kan ikke helt tro at de står bak dette. Min mann har aldri likt at vi ikke har fortalt sønnen vår sannheten, så jeg frykter at han kan ha fortalt det i barnehagen, uten at jeg vet det. Hjelp, hva gjør jeg nå!

[yogi]

Jeg forstår ikke helt din grunn for å holde dette skjult? Adopsjon er jo ingenting å skamme seg over. Fortell sønnen din dette nå før vondt blir verre. Han har krav på å få vite om sin bakgrunn.

Hilsen

[peetmor]

Hei

Du har sikkert dine grunner for å ikke fortelle din sønn at han er adoptert....noe jeg på ingen måte kan forstå hvorfor fordi du en dag må fortelle han at han er adoptert.

Og du må da kunne spørre mannen din om han har sagt noe til barnehagen???

Mvh

[Noraførr]

Kjære dere!

Jeg kan ikke skjønne hensikten med å holde skjult for deres sønn at han er adoptert. Han blir jo ikke 'mer' deres hvis dere 'later' som at han er deres biologiske barn, og han blir heller ikke 'mindre' deres om dere forteller at han er adoptert.

Det er intet nederlag å ikke få biologisk ødte barn. Man er ikke mindreverdig som kvinne eller mann, selv om man ikke kan reprodusere seg selv!

Etter mitt syn har dere gått glipp av viktige år for å gi sønnen deres en forståelse av hvem han er, men det er IKKE for sent. Tiden er inne for å fortelle sønnen deres at han er adoptert. La ham få vite hvem han egentlig er. Hvor han kommer fra. La han få en mulighet til å bli stolt over sitt opprinnelsesland.

Dere blir ikke mindre mamma og pappa for ham av den grunn.

Snakk med mannen din og bli enige dere i mellom først. La ikke dette bli en vond hemmelighet, som blir liggende å verke til den en dag kommer for dagen. Dette kan bli mye verre 'å komme seg ut av' om noen år enn det er i dag.

LYKKE TIL!

hilsen fra ei

[laban]

Du forteller selvfølgelig sannheten. Alle andre "løsninger" vil bare gjøre vondt verre.

[Fane]

Det er jo ikke sikkert han har noen misstanke om at han er adoptert, det kan jo bare være han har hørt snakk om adopsjon på generelt grunnlag i barnehagen og dermed gått hjem og spurt om ikke han også var adoptert? Og at du "skvetter" litt fordi dette er en hemmelighet? Du må jo gjøre og si hva du vil men må nok si meg enig med de andre her at det kanskje er både på tide og best at han får vite at han er adoptert?

[thuva1365380402]

Fortell det. Hvorfor skal dette være hemmelig? Det blir verre jo eldre han er før dere forteller det til han.

Lykke til!!

[piami]

Jeg forstår ikke helt din grunn for å holde dette skjult? Adopsjon er jo ingenting å skamme seg over. Fortell sønnen din dette nå før vondt blir verre. Han har krav på å få vite om sin bakgrunn.

Hilsen

Hvor dum går det egentlig an å bli??

Har du noen gang lurt på om du egentlig burde ha barn?

Du har ingen rett til å frarøve et menneske sannheten om sitt eget liv og opphav!!Du burde sannelig bli litt mer en "litt fortvilt ja".

[Gjest syns det er lite lurt]

Høres ut som om du har en fornuftig mann, dette hemmelighetskremmeriet kan ikke gavne noen. Familien din lever på en løgn, og hadde jeg vært øvrige familie hadde jeg ikke blitt særlig glad for å bli vist så liten tiltro.

Tror det beste er å ta fornuften fangen og fortelle det som det er. Tror den fortvilelsen du nå føler ikke kan måle seg med det du kan oppleve den dagen gutten er 18 og får fakta servert som en bombe. Da har han nemlig krav på å få vite.

Hilsen en som

[Gjest fortvilet nå]

Hvor dum går det egentlig an å bli??

Har du noen gang lurt på om du egentlig burde ha barn?

Du har ingen rett til å frarøve et menneske sannheten om sitt eget liv og opphav!!Du burde sannelig bli litt mer en "litt fortvilt ja".

Kjenner du hele sannheten om din bakgrunn? Vet du at din far er din biologiske far? Har du sjekket? Giftet dine foreldre seg fordi de måtte? Var du et ønsket barn? Ville din mor ha tatt abort dersom det var lov den gangen?

Min filosofi er at det er tilstrekkelig å være overbevist om at man "vet" sannheten om sin bakgrunn og sitt opphav. Min sønn har i likhet med deg ingen grunn til å tvile på sin bakgrunn. Slekten i Spania har vi ingen kontakt med. Min mann er enebarn. Hans far er død. Moren hans er en gammel og syk psykopat. Vi snakker ikke lenger med henne. Noen ytterst få nære venner i Spania vet sannheten. Har sjelden kontakt med dem nå, og de støtter meg fullt ut i mitt syn på dette.

I vår spesielle situasjon grep jeg denne muligheten til å gå rundt hele identitetsproblematikken. Er det så merkelig? At min mann og jeg ikke har vært helt enige er noe han har fortalt meg i senere tid, så der må vi gå noen runder, han og jeg. Inntil for noen dager siden har jeg følt meg trygg på at dette vil forbli en godt bevart hemmelighet og at min sønn ville vokse opp i overbevisning om at han er min.

Som fane sier er det mulig at min fortvilelse er ubegrunnet og at alle barn som ser anderledes ut stiller slike spørsmål. Jeg får spørre ham hvor han har det fra.

[Lisette]

Kjenner du hele sannheten om din bakgrunn? Vet du at din far er din biologiske far? Har du sjekket? Giftet dine foreldre seg fordi de måtte? Var du et ønsket barn? Ville din mor ha tatt abort dersom det var lov den gangen?

Min filosofi er at det er tilstrekkelig å være overbevist om at man "vet" sannheten om sin bakgrunn og sitt opphav. Min sønn har i likhet med deg ingen grunn til å tvile på sin bakgrunn. Slekten i Spania har vi ingen kontakt med. Min mann er enebarn. Hans far er død. Moren hans er en gammel og syk psykopat. Vi snakker ikke lenger med henne. Noen ytterst få nære venner i Spania vet sannheten. Har sjelden kontakt med dem nå, og de støtter meg fullt ut i mitt syn på dette.

I vår spesielle situasjon grep jeg denne muligheten til å gå rundt hele identitetsproblematikken. Er det så merkelig? At min mann og jeg ikke har vært helt enige er noe han har fortalt meg i senere tid, så der må vi gå noen runder, han og jeg. Inntil for noen dager siden har jeg følt meg trygg på at dette vil forbli en godt bevart hemmelighet og at min sønn ville vokse opp i overbevisning om at han er min.

Som fane sier er det mulig at min fortvilelse er ubegrunnet og at alle barn som ser anderledes ut stiller slike spørsmål. Jeg får spørre ham hvor han har det fra.

Jeg trodde faktisk du tullet. Er det mulig var min tanke.

Jeg synes du skal begynne å fortelle sønnen din sannheten.

Hva gjør du den dagen han alikevel får vite?

Han er adoptert ja vel, men han er da like fullt 'din'.

Lykke til!

[yogi]

Kjenner du hele sannheten om din bakgrunn? Vet du at din far er din biologiske far? Har du sjekket? Giftet dine foreldre seg fordi de måtte? Var du et ønsket barn? Ville din mor ha tatt abort dersom det var lov den gangen?

Min filosofi er at det er tilstrekkelig å være overbevist om at man "vet" sannheten om sin bakgrunn og sitt opphav. Min sønn har i likhet med deg ingen grunn til å tvile på sin bakgrunn. Slekten i Spania har vi ingen kontakt med. Min mann er enebarn. Hans far er død. Moren hans er en gammel og syk psykopat. Vi snakker ikke lenger med henne. Noen ytterst få nære venner i Spania vet sannheten. Har sjelden kontakt med dem nå, og de støtter meg fullt ut i mitt syn på dette.

I vår spesielle situasjon grep jeg denne muligheten til å gå rundt hele identitetsproblematikken. Er det så merkelig? At min mann og jeg ikke har vært helt enige er noe han har fortalt meg i senere tid, så der må vi gå noen runder, han og jeg. Inntil for noen dager siden har jeg følt meg trygg på at dette vil forbli en godt bevart hemmelighet og at min sønn ville vokse opp i overbevisning om at han er min.

Som fane sier er det mulig at min fortvilelse er ubegrunnet og at alle barn som ser anderledes ut stiller slike spørsmål. Jeg får spørre ham hvor han har det fra.

Han er da like mye din selv om du har adoptert han i stedet for å føde ham selv.

Du tar fra ham retten til å vite hvor han kommer fra. Hva gjør du når han vokser opp og det kanskje blir oppdaget? Hva når faren nå ønsker å være åpen om adopsjonen mens du fremdeles ikke vil, er det du eller han som må gi seg? Jeg bare undres, for det virker veldig merkelig å holde en adopsjon hemmelig i året 2003.

Mvh

[Gjest fortvilet nå]

Han er da like mye din selv om du har adoptert han i stedet for å føde ham selv.

Du tar fra ham retten til å vite hvor han kommer fra. Hva gjør du når han vokser opp og det kanskje blir oppdaget? Hva når faren nå ønsker å være åpen om adopsjonen mens du fremdeles ikke vil, er det du eller han som må gi seg? Jeg bare undres, for det virker veldig merkelig å holde en adopsjon hemmelig i året 2003.

Mvh

For at min sønn skal finne ut av dette må han selv lete. For at han skal lete må han mistenke noe. Han har ingen grunn til å mistenke noe. Spanske adopsjonsmyndigheter sender ham ikke noe brev der de forteller at han kan komme å se mappa si. Hvis mitt opplegg er vanntett, hvorfor i all verden skal jeg da komplisere ting for ham? Jeg har ikke noe problem med dette selv, for jeg tror virkelig at det er til hans eget beste at han ikke vet.

Min sønn har en særdeles lite hyggelig historie med seg i baggasjen. Det har sikkert mange av adoptivbarna til de som skriver her på forumet også. Vil noen av dere pynte på denne sannheten, eller skal de få alle detaljene også? Vil noen holde tilbake ubehageligheter som ikke står skrevet i mappa, men som dere vet om likevel? Eller kan det tenkes at dere ikke forteller nettopp dette fordi det bare vil gjøre skade og fordi barnet aldri vil kunne få høre det fra noe annet sted?

Jeg forstår selvfølgelig også at det ville være ille om han skulle finne det ut av dette når han blir eldre, men i vårt tilfelle kan jeg ikke forstå hvordan han skal kunne det. Er det da ingen her på dol som har forståelse for mitt syn? Er det virkelig slik at det i enhver sammenheng er best å vite?

[SoriaMoria]

Jeg synes det ville være lurt at han får vite sannheten om seg selv.

Tenk om han vokser opp med løgnen om at han er et biologisk barn - og plutselig en dag står han der som voksen og finner ut at han umulig kan være deres biologiske barn, fordi han f.eks har blodtype A og dere begge har B.

Eller at dere eller han skulle komme til å trenge f.eks en benmargstransplantasjon eller nyre.... da vil han finne det ut...

Risikoen for at da vil bryte kontakten med dere når sannheten kommer fram, vil jeg tro er stor da....

[serendipity]

For at min sønn skal finne ut av dette må han selv lete. For at han skal lete må han mistenke noe. Han har ingen grunn til å mistenke noe. Spanske adopsjonsmyndigheter sender ham ikke noe brev der de forteller at han kan komme å se mappa si. Hvis mitt opplegg er vanntett, hvorfor i all verden skal jeg da komplisere ting for ham? Jeg har ikke noe problem med dette selv, for jeg tror virkelig at det er til hans eget beste at han ikke vet.

Min sønn har en særdeles lite hyggelig historie med seg i baggasjen. Det har sikkert mange av adoptivbarna til de som skriver her på forumet også. Vil noen av dere pynte på denne sannheten, eller skal de få alle detaljene også? Vil noen holde tilbake ubehageligheter som ikke står skrevet i mappa, men som dere vet om likevel? Eller kan det tenkes at dere ikke forteller nettopp dette fordi det bare vil gjøre skade og fordi barnet aldri vil kunne få høre det fra noe annet sted?

Jeg forstår selvfølgelig også at det ville være ille om han skulle finne det ut av dette når han blir eldre, men i vårt tilfelle kan jeg ikke forstå hvordan han skal kunne det. Er det da ingen her på dol som har forståelse for mitt syn? Er det virkelig slik at det i enhver sammenheng er best å vite?

Det er mange muliheter å oppdage det på. OM de blir reelle er en annen sak. Jeg syntes ikke du skal lyve om at han er adopert. En helt annen sak er å ikke gi detaljer. Det er ikke en løgn.

Hva om deres sønn får en alvorlig syksom og evt. trenger benmargs don. av dere. Så viser det seg at dere ikke er han bilogiske opphav. UPs...

Når er vel sjansene for det relativt små, men det vill være helt forferdelig for han å få greie på det når han blir voksen.

[thaimor]

For at min sønn skal finne ut av dette må han selv lete. For at han skal lete må han mistenke noe. Han har ingen grunn til å mistenke noe. Spanske adopsjonsmyndigheter sender ham ikke noe brev der de forteller at han kan komme å se mappa si. Hvis mitt opplegg er vanntett, hvorfor i all verden skal jeg da komplisere ting for ham? Jeg har ikke noe problem med dette selv, for jeg tror virkelig at det er til hans eget beste at han ikke vet.

Min sønn har en særdeles lite hyggelig historie med seg i baggasjen. Det har sikkert mange av adoptivbarna til de som skriver her på forumet også. Vil noen av dere pynte på denne sannheten, eller skal de få alle detaljene også? Vil noen holde tilbake ubehageligheter som ikke står skrevet i mappa, men som dere vet om likevel? Eller kan det tenkes at dere ikke forteller nettopp dette fordi det bare vil gjøre skade og fordi barnet aldri vil kunne få høre det fra noe annet sted?

Jeg forstår selvfølgelig også at det ville være ille om han skulle finne det ut av dette når han blir eldre, men i vårt tilfelle kan jeg ikke forstå hvordan han skal kunne det. Er det da ingen her på dol som har forståelse for mitt syn? Er det virkelig slik at det i enhver sammenheng er best å vite?

Jeg synes ikke du skal undres over at ingen har forståelse for denne avgjørelsen!? Den minner meg om gamle dager, da endel norske barn ble hemmelig adoptert. Vi har vel alle hørt og lest om traumene disse menneskene har fått når sannheten har kommet for en dag, for sannheter har faktisk en tendens til å gjøre det...akkurat som løgner! Heldigvis har vi hatt et samfunn i utvikling, hvor åpenhet og krav til å vite/kjenne egen identitet blir tatt alvorlig. Man skal være tykkhudet for å leve med en løgn hele livet. Du sier at du takler det fint, men du skvetter bare gutten nevner adopsjon. Kanskje det ikke føles så riktig likevel? Hva er du redd for? Er det guttens kjærlighet som vil forsvinne tror du, eller din egen?

Jeg håper for dere alles del at du tenker på følgende: ærlighet varer lengst!

Hva angår en vanskelig forhistorie, som mange barn har med seg, vet jeg av egen erfaring at ungene ikke er mottagelig for mange detaljer i starten. Vitebegjerligheten og nyansene i historien vokser med ungene. Etterhvert som forståelsen øker har de også lettere for å "forstå" det mindre hyggelige - uten at jeg vil bagatellisere den biten.

[thuva1365380402]

Kjenner du hele sannheten om din bakgrunn? Vet du at din far er din biologiske far? Har du sjekket? Giftet dine foreldre seg fordi de måtte? Var du et ønsket barn? Ville din mor ha tatt abort dersom det var lov den gangen?

Min filosofi er at det er tilstrekkelig å være overbevist om at man "vet" sannheten om sin bakgrunn og sitt opphav. Min sønn har i likhet med deg ingen grunn til å tvile på sin bakgrunn. Slekten i Spania har vi ingen kontakt med. Min mann er enebarn. Hans far er død. Moren hans er en gammel og syk psykopat. Vi snakker ikke lenger med henne. Noen ytterst få nære venner i Spania vet sannheten. Har sjelden kontakt med dem nå, og de støtter meg fullt ut i mitt syn på dette.

I vår spesielle situasjon grep jeg denne muligheten til å gå rundt hele identitetsproblematikken. Er det så merkelig? At min mann og jeg ikke har vært helt enige er noe han har fortalt meg i senere tid, så der må vi gå noen runder, han og jeg. Inntil for noen dager siden har jeg følt meg trygg på at dette vil forbli en godt bevart hemmelighet og at min sønn ville vokse opp i overbevisning om at han er min.

Som fane sier er det mulig at min fortvilelse er ubegrunnet og at alle barn som ser anderledes ut stiller slike spørsmål. Jeg får spørre ham hvor han har det fra.

Du skriver: Inntil for noen dager siden har jeg følt meg trygg på at dette vil forbli en godt bevart hemmelighet og at min sønn ville vokse opp i overbevisning om at han er min.

Mener du virkelig at han ikke er din hvis du forteller han at han er adoptert. Hvorfor adopterte du egentlig? Jeg forstår ikke helt dette hemlighetskremmeriet du holder på med. Stakkars barn hvis han får vite sannheten når han blir eldre. Da kan det jo hende at han ikke vil ha noe med dere å gjøre. Har du tenkt på hva du gjør da?

[serendipity]

Hva er det som driver deg til å ikke la ditt barn vite om sitt eget opphav? DIN illusjon om at det er til hans beste?

Ditt ønske om at andre skal tro du har født han?

Selv om han er like fullt din som biologiske barn, så eier du han ikke. Ingen eier barn!

Og jeg syntes det er provoserende at du lar han leve i en verden som for han fortoner seg som reell.

[Gjest kimchi]

Du bor i Norge, da må du følge norsk lovgivning. Og i de norske adopsjonslovene står det at alle adoptivbarn skal få vite at de er adoptert. Adoptivforeldredre pålegges å informere barna sine om at de er adoptert. Det ligger mye forarbeide foran en lov. Fagfolk er blitt spurt, voksne adopterte har gitt sitt syn, osv, osv. På bakgrunn av en rekke høringsuttalelser fra folk som har greie på dette har altså det norske Storting vedtatt at det er TIL BARNETS BESTE å få vite så tidlig som mulig at det er adoptert. Du bryter altså norsk lov. I tillegg mener du at du vet bedre enn absolutt alle andre at ditt barn skal bli fratatt sine rettigheter.

Jeg håper du setter deg litt inni litteratur rundt adopsjon, identitet, lovforarbeider osv. og lytter til din mann. Han høres ut til å være en mann med evne til å tenke litt lenger enn dagen i dag.

[Gjest ChiengMai]

For at min sønn skal finne ut av dette må han selv lete. For at han skal lete må han mistenke noe. Han har ingen grunn til å mistenke noe. Spanske adopsjonsmyndigheter sender ham ikke noe brev der de forteller at han kan komme å se mappa si. Hvis mitt opplegg er vanntett, hvorfor i all verden skal jeg da komplisere ting for ham? Jeg har ikke noe problem med dette selv, for jeg tror virkelig at det er til hans eget beste at han ikke vet.

Min sønn har en særdeles lite hyggelig historie med seg i baggasjen. Det har sikkert mange av adoptivbarna til de som skriver her på forumet også. Vil noen av dere pynte på denne sannheten, eller skal de få alle detaljene også? Vil noen holde tilbake ubehageligheter som ikke står skrevet i mappa, men som dere vet om likevel? Eller kan det tenkes at dere ikke forteller nettopp dette fordi det bare vil gjøre skade og fordi barnet aldri vil kunne få høre det fra noe annet sted?

Jeg forstår selvfølgelig også at det ville være ille om han skulle finne det ut av dette når han blir eldre, men i vårt tilfelle kan jeg ikke forstå hvordan han skal kunne det. Er det da ingen her på dol som har forståelse for mitt syn? Er det virkelig slik at det i enhver sammenheng er best å vite?

Mange adoptivbarn har en tragisk forhistorie. I større eller mindre grad har alle adoptivbarn dette.

Jeg er en av de foreldrene som er nødt til å forholde meg til en svært tragisk forhistorie til ett av barna mine. Vurderingen i den forbindelse blir ikke hvorvidt barnet det gjelder skal få vite om bakgrunnen eller ikke, men hvordan vi som foreldre på best mulig måte skal formidle det vi vet når den tid kommer.

Jeg har liten tro på din måte å skåne barnet på. Vel, er du sikker på at det ikke er deg selv du vil skåne? Slike hemmeligheter som du bærer på har en tendens til å gi oss selv en midt i planeten før eller siden. Muligheten for at du da skal gjøre ubotelig skade i ditt forhold til sønnen din er faktisk temmelig stor.

Jeg hadde en venninne som fikk sannheten om at hun var adoptert på myndighetsdagen sin, ho har aldri tilgitt foreldrene sine. En jeg kjenner fikk ikke vite noe før han fikk et alvorlig sykt barn og begynte å stille spørsmålstegn ved hvor i familien denne arvelige sykdommen kom fra. Det gjorde et sterkt inntrykk å høre ham si at fra den dagen hadde han ikke lenger foreldre.

Barnet ditt har en soleklar rett til å vite hvor han kommer fra. Ennå er han i en alder der det går an å snu uten at han kommer til å stille spørsmålstegn ved hvorfor du ikke har sagt noe før.