Litt fortvilet nå

[Gjest fortvilet nå]

Hva er det som driver deg til å ikke la ditt barn vite om sitt eget opphav? DIN illusjon om at det er til hans beste?

Ditt ønske om at andre skal tro du har født han?

Selv om han er like fullt din som biologiske barn, så eier du han ikke. Ingen eier barn!

Og jeg syntes det er provoserende at du lar han leve i en verden som for han fortoner seg som reell.

Det som "driver" meg er at jeg er overbevist om det jeg gjør er riktig for min sønn. Å vite at man er adoptert kan være en utfordring når man skal skape seg en identitet. Hvorfor skal jeg komplisere ting for ham når det ikke er nødvendig? Nå er han en tilfreds liten gutt uten manglende brikker i det store puslespillet. Det eneste jeg har gjort er å bytte ut noen brikker og klippe til noen der det manglet biter tidligere. Hvorfor er dere overbevist om at det da er best for ham at jeg finner frem alle hullene igjen, når han er tilfreds og "ingen" kjenner min hemmelighet. Jeg forstår ikke det?

Selvfølgelig eier jeg ikke min sønn. Nå passer jeg godt på ham. Når han er moden skal jeg la ham fly.

Spørsmålet om hans verden nå er reell eller ikke, er et filosofisk spørsmål. Hvem lever i en reell verden? Vi er fulle av forestillinger om hvordan ting henger sammen, men det meste er bare forestillinger. Min oppfatning av min egen bakgrunn er også bare en forestilling jeg har. Noe som noen har fortalt meg. Kanskje har jeg også huller i mitt bilde som jeg ikke vet om.

[serendipity]

Det som "driver" meg er at jeg er overbevist om det jeg gjør er riktig for min sønn. Å vite at man er adoptert kan være en utfordring når man skal skape seg en identitet. Hvorfor skal jeg komplisere ting for ham når det ikke er nødvendig? Nå er han en tilfreds liten gutt uten manglende brikker i det store puslespillet. Det eneste jeg har gjort er å bytte ut noen brikker og klippe til noen der det manglet biter tidligere. Hvorfor er dere overbevist om at det da er best for ham at jeg finner frem alle hullene igjen, når han er tilfreds og "ingen" kjenner min hemmelighet. Jeg forstår ikke det?

Selvfølgelig eier jeg ikke min sønn. Nå passer jeg godt på ham. Når han er moden skal jeg la ham fly.

Spørsmålet om hans verden nå er reell eller ikke, er et filosofisk spørsmål. Hvem lever i en reell verden? Vi er fulle av forestillinger om hvordan ting henger sammen, men det meste er bare forestillinger. Min oppfatning av min egen bakgrunn er også bare en forestilling jeg har. Noe som noen har fortalt meg. Kanskje har jeg også huller i mitt bilde som jeg ikke vet om.

"Å vite at man er adoptert kan være en utfordring når man skal skape seg en identitet."

Og det vil ikke være en utfordring når man lever på en løgn. Tror du ikke at han på et elelr annet tidspunkt vil føle at det er noe som ikke stemmer?

Jeg har en venninne som i mange år har "følt" at noe ikke har stem mht. henne og broren. Tilslutt spurte hun moren rett ut om de hadde samme far. Moren sa ja. Min venninne gav seg ikke og fikk tilslutt bekreftet det hun trodde. Lillebroren var blitt unnfanget ved et uhelle. Moren hadde vært utro, og latt alle tro at det var begges sønn.

Jeg kan da vitterlig ikke skjønne at det skal være nmoe værre for din sønn å forholde seg til at han er adoptert enn andre adopterte barn i Norge.

Bare fordi han ligner på din spanske mann, så er det liksom ingen vits at han får kjenne til sin historie. Dette ligger det ren og skjær egoisme bak.

Sorry!

[Gjest fortvilet nå]

Du bor i Norge, da må du følge norsk lovgivning. Og i de norske adopsjonslovene står det at alle adoptivbarn skal få vite at de er adoptert. Adoptivforeldredre pålegges å informere barna sine om at de er adoptert. Det ligger mye forarbeide foran en lov. Fagfolk er blitt spurt, voksne adopterte har gitt sitt syn, osv, osv. På bakgrunn av en rekke høringsuttalelser fra folk som har greie på dette har altså det norske Storting vedtatt at det er TIL BARNETS BESTE å få vite så tidlig som mulig at det er adoptert. Du bryter altså norsk lov. I tillegg mener du at du vet bedre enn absolutt alle andre at ditt barn skal bli fratatt sine rettigheter.

Jeg håper du setter deg litt inni litteratur rundt adopsjon, identitet, lovforarbeider osv. og lytter til din mann. Han høres ut til å være en mann med evne til å tenke litt lenger enn dagen i dag.

Min sønn er ikke adoptert i Norge. Norske myndigheter vet ikke at han er adoptert. At en gjeng politikere har vedtatt at det er best for min sønn og vite legger jeg ikke så mye vekt på. Jeg føler at jeg gjør det riktige for ham.

[Gjest moralsiten]

For at min sønn skal finne ut av dette må han selv lete. For at han skal lete må han mistenke noe. Han har ingen grunn til å mistenke noe. Spanske adopsjonsmyndigheter sender ham ikke noe brev der de forteller at han kan komme å se mappa si. Hvis mitt opplegg er vanntett, hvorfor i all verden skal jeg da komplisere ting for ham? Jeg har ikke noe problem med dette selv, for jeg tror virkelig at det er til hans eget beste at han ikke vet.

Min sønn har en særdeles lite hyggelig historie med seg i baggasjen. Det har sikkert mange av adoptivbarna til de som skriver her på forumet også. Vil noen av dere pynte på denne sannheten, eller skal de få alle detaljene også? Vil noen holde tilbake ubehageligheter som ikke står skrevet i mappa, men som dere vet om likevel? Eller kan det tenkes at dere ikke forteller nettopp dette fordi det bare vil gjøre skade og fordi barnet aldri vil kunne få høre det fra noe annet sted?

Jeg forstår selvfølgelig også at det ville være ille om han skulle finne det ut av dette når han blir eldre, men i vårt tilfelle kan jeg ikke forstå hvordan han skal kunne det. Er det da ingen her på dol som har forståelse for mitt syn? Er det virkelig slik at det i enhver sammenheng er best å vite?

Om vi nå et øyeblikk legger det prinsippielle til side og tenker praktisk, så er det altså noen venner og familie i Spania som vet sannheten. Det er ikke SÅ usannsynlig at noen en dag vil ønske å fortelle ham det, enten det er fordi de mener det er rett eller fordi de er forbanna eller har blitt senile. Nok av ting som kan skje i et langt liv. Når du da attpåtil ikke er trygg på at guttens far kan ha kommet til å si noe til barnehagen .....?

Så har vi alle mulige medisinske scenarier: gutten kan en dag behøve blod, nyrer, beinmarg e.t.c., og sannheten kommer fram. Da kan jeg love deg at gutten ikke vil takke deg for at du har anstrengt deg, til og med løyet for han på et direkte spørsmål, for å holde det skjult.

[SoriaMoria]

Det som "driver" meg er at jeg er overbevist om det jeg gjør er riktig for min sønn. Å vite at man er adoptert kan være en utfordring når man skal skape seg en identitet. Hvorfor skal jeg komplisere ting for ham når det ikke er nødvendig? Nå er han en tilfreds liten gutt uten manglende brikker i det store puslespillet. Det eneste jeg har gjort er å bytte ut noen brikker og klippe til noen der det manglet biter tidligere. Hvorfor er dere overbevist om at det da er best for ham at jeg finner frem alle hullene igjen, når han er tilfreds og "ingen" kjenner min hemmelighet. Jeg forstår ikke det?

Selvfølgelig eier jeg ikke min sønn. Nå passer jeg godt på ham. Når han er moden skal jeg la ham fly.

Spørsmålet om hans verden nå er reell eller ikke, er et filosofisk spørsmål. Hvem lever i en reell verden? Vi er fulle av forestillinger om hvordan ting henger sammen, men det meste er bare forestillinger. Min oppfatning av min egen bakgrunn er også bare en forestilling jeg har. Noe som noen har fortalt meg. Kanskje har jeg også huller i mitt bilde som jeg ikke vet om.

"Å vite at man er adoptert kan være en utfordring når man skal skape seg en identitet. "

Hvordan tror du følelsen er den dagen hemmeligheten på en eller annen måte sprekker, og gutten din finner ut at hele hans identitet bygger på en løgn da?

[Gjest syns det er lite lurt]

Min sønn er ikke adoptert i Norge. Norske myndigheter vet ikke at han er adoptert. At en gjeng politikere har vedtatt at det er best for min sønn og vite legger jeg ikke så mye vekt på. Jeg føler at jeg gjør det riktige for ham.

Du har sikkert misforstått noe, for du er neppe klar over at så lenge du bor i Norge så må du forholde deg til norsk lov enten sønnen di ner adoptert i Norge eller i Spania.

Men i bunn og grunn handler dette om mer enn norsk lov. Det handler om å ha et barn man bevisst fornekter bakgrunnen til, eller i beste fall forsøker skåne fra virkeligheten med fortielser og unnfallenhet. Du fører resten av familien din bak lyset og fortier vesentlige ting i ditt barns liv overfor mennesker som sikkert elsker ham og stoler på deg.

Hva står det f.eks på fødselsattesten hans, at han er født i Spania? Jeg kjenner ikke et eneste menneske som ikke en eller annen gang i løpet av livet må ha en fødselsattest. På mine barns fødselsattester står i alle fall fødelandet oppført.

[Gjest mille, sub una specie]

Kan du beskytte barnet mot identitetsvansker ved ikke å fortelle om hans bakgrunn?

Kanksje du skulle gå noen runder med deg selv og dine overbevisninger.Spørr deg hva som er den egentlige årsaken til at du handler som du gjør.

Du tenker at vi langt på vei iscenesetter egen virkelighet. Jeg er enig og uenig på samme tid. Avhengig av spørsmålet.

Når illusjoner og livsløgner overtar noen av trådene i livsveven spørs det om bildet vil kunne bli komplett.

Er ikke noe av hensikten med all omsorg for barn å gjøre barnet trygg, sikker, stolt og ansvarlig i forhold til seg selv og til de nærmeste.

Hvem sa at livet skulle forskåne en for komplikasjoner, og hva slags liv ville nå det blitt?

Jeg synes å tolke utfra hva du har skrevet at du ønsker å beskytte barnet ditt, mens det du i virkeligheten gjør er å forkludre. Barna våre er det vakreste vi har. Vi er sårbare og urolige på deres vegne. Likevel kan vi ikke overta eller gjemme bort viktige deler som om de ikke fantes. For de finnes. Det er ikke spørsmål om å skape virkelighet i disse spørsmålene.

Sagt på en annen måte:

"sikt ikkje så høgt at du får pila i nasen når den kjem ned

att"

med vennlig hilsen

[ut mot havet]

Siden du ber om gode råd, bes du herved lese alle svarene du har fått...HALLO!!! Vi lever i 2003, og i "opplysningstiden".

Din sønn vil nok få vite hvor han kommer fra en dag... sørg for å være den som forteller det...da vet han i det minste hvor han har deg, og at han kan stole på deg.

Jeg synes at det ikke finnes gode grunner i det hele tatt for å ikke si det. han vil godta det dere sier uten å stusse videre på det... Når spørsmålene kommer senere i livet, har dere noe å bygge på....

Jeg for min del hadde ikke kommet på det en gang...uansett hvor mye barnet ligner sin "far"....

Vel, trenger ikke utdype det nærmere...

LYKKE TIL MED Å FORTELLE DET!!!

-og du deler vel opplevelsen med oss her på DOL...

[ahg]

Ut fra innleggene dine nedenfor forstår jeg at du tenker du beskytter sønnen din. Det er selvfølgelig prisverdig, men jeg er redd du bommer stygt.

Det er to ting jeg tenker på: Det ene, som flere andre har nevnt, er at hemmeligheter har en tendens til å komme fram i lyset på et eller annet tidspunkt. Selv om opplegget ditt synes vanntett, er det forunderlig hvordan ting kan komme tilbake og treffe oss midt i ansiktet når vi minst venter det. En enkel liten ting i denne sammenheng er at sønnen din kanskje vil lure på hvorfor du blir så ukomfortabel når det er snakk om adopsjon (ikke narr deg selv til å tro at han ikke vil merke det, selv om han kanskje ikke sier noe, barn fanger opp stemninger som svamper). Han kan bli mistenksom og gå rundt med en ekkel følelse av at noe ikke stemmer, selv om han kanskje velger å holde munn. Når han blir eldre kan han begynne å undersøke, og hva da? Dessuten har han som kimchi sier etter norsk lov krav på å få vite sannheten om at han er adoptert - så tidlig som mulig.

Det andre jeg tenker på, er at alt vi opplever lagres i underbevisstheten. Vi glemmer det, men det er ikke borte. Det finnes overveldende bevis for at fortidige hendelser kan hentes fram igjen, ved feks hypnose. Selv om de færreste tyr til slike midler, er det mange som har en udefinerbar følelse av noe som har sammenheng med fortiden. Jeg har feks lest om en adoptert kvinne som alltid har hatt på følelsen at hun har hatt en annen familie og andre søsken. Det har hun nå fått bekreftet.

Selv om du forsikrer sønnen din om at du har født ham, kan han få en underlig følelse av at noe ikke stemmer, for i underbevisstheten hans ligger det et avtrykk av fortiden, selv om han ikke husker den.

Jeg lurer litt på hva du egentlig er mest redd for. Jeg er slett ikke sikker på at det å skåne sønnen din er det eneste dette dreier seg om.

Er du redd du vil miste hans kjærlighet om du forteller ham sannheten? Er du redd for at han skal være mindre DIN? Den eneste måten du kan risikere det på, er at han oppdager sannheten senere. Han vil da føle seg lurt og totalt sviktet av dere, og det kan føre til at han bryter med dere.

Jeg har en kamerat som alltid har visst at han er adoptert. Han klarte å finne sin biologiske far og treffe ham i voksen alder. Han syntes det var rart, men han var samtidig glad for det. Men som han sa: 'Han er den biologiske faren min, men det er jo ingen tvil om hvem som er de ordentlige foreldrene mine' (dvs adoptivforeldrene).

Vær helt trygg. Det er DERE sønnen deres er knyttet til, det er dere han vil oppleve som sin mamma og pappa hele livet. Jeg har selv to adopterte jenter med en vond bakgrunnshistorie (3 og 6 år). Vi har på en enkel måte fortalt dem at de har en magemamma og magepappa i landet de kommer fra, men at det er vi som har fått lov til å være foreldrene deres for resten av livet, og det er vi veldig glad for. Barn tenker ikke komplisert, de reagerer veldig greit på ting. Det viktigste for dem er at de kan føle seg trygge og elsket der de er, dvs hos dem de lever sammen med.

De vanskelige detaljene rundt fortiden får vi introdusere på en så varsom måte som mulig når barna blir litt eldre. Selvfølgelig må vi være forberedt på at det kan bli vanskelig for både barna og oss, men det i hvert fall basert på SANNHET, og det tror jeg er det sikreste kortet vi kan satse på. Det jeg tror vi kan risikere å miste barna våre på, er at vi lurer dem / lyver for dem. Når de blir store nok til å skjønne at det har skjedd, vil de føle seg fryktelig sviktet. Og da blir som regel følgene deretter. Jeg kjenner til flere slike tilfeller.

En annen ting jeg lurer på, er om du synes det er tungt at du ikke har 'klart' å bære fram et barn selv, og at du tror du får mer respekt eller anerkjennelse hos andre når de tror du har født gutten din selv (at du kan føde barn som alle andre 'ekte kvinner'). Eller tror du at andre vil respektere gutten din mer hvis de tror han er egenfødt? Det er mulig at noen fremdeles har slike forstokkede holdninger, men min erfaring er at de aller fleste er veldig positive til adopsjon, og at de slett ikke ser ned på kvinner som ikke har født selv. Det skulle også bare mangle!

For å oppsummere et langt innlegg, så er jeg overbevist om at du har alt å vinne og ingenting å tape på å fortelle sønnen din sannheten så raskt som bare mulig. Det finnes mange som kan gi deg gode råd og tips for hvordan du kan gjøre det på en god måte, feks her på forumet.

På den annen side tror jeg du har alt å tape på ikke å fortelle sannheten. Løgnen vil forfølge deg resten av livet og kan slå fryktelig tilbake.

Lykke til!

[Gjest ikke i dag nei...........]

Jeg sier sikkert noe jeg ikke skulle sagt, men .... Er dette innlegget seriøst?

[bangkok]

Jeg ønsker å "henge" meg på alle de andre som har svart deg, og si at du for all del må fortelle sønnen din sannheten om hans opprinnelse !

Jeg tror at både han og du vil tape mer enn dere vinner, ved å holde dette skjult.

Det finnes nok av historier om de som får vite om adopsjonen lenge etter at de er voksne, og om følelsen av å ha blitt frarøvet sannheten om sin egen opprinnelse.

Sannheten har nå en gang en tendens til å komme for en dag, en eller annen gang, uansett hvor godt du tror det er skjult.

Hva med din mann, hvor lenge tror du han orker å skjule dette for sønnen deres, når han tydelig er uenig i din avgjørelse ?

[Mithma]

Ikke la familien din være bygd på en løgn. Det viktigste med familen er at du har noen å stole på, som kan ta vare på hverandre. Fortell barnet så tidlig som mulig om adopsjonen så blir det en helt naturlig ting.

Jeg har 1 adoptivbarn og 2 egenfødte senere. Vi har snakket med vår sønn helt fra han var baby, om adopsjonen. Han var 4 måneder når vi hentet han.

Sjekk denne linken;

http://bufa.no/index.php?shw=BIOLOFORELDR

Fortell alltid sannheten. Det at han har en vanskelig bakgrunn kan du gå inn på sakte men sikkert. La han få lov til å se adopsjonspapirene sine når du føler at han kan forstå det.

Du har alt å vinne på å fortelle sannheten, og alt ¨å tape hvis du ikke gjør det.

Lykke til!

[Gjest greit å forholde seg til]

Plikt for adoptivforeldre til å fortelje barnet at det er adoptert

Adopsjonsloven slår fast at adoptivforeldre så snart det er tilrådeleg skal fortelje barnet at det er adoptert. Dette betyr at det ikkje finns nokon reglar om når barnet skal få informasjon, men at foreldra må vurdere når barnet deira er moge for denne informasjonen. Det er viktig at barnet blir fortalt at det er adoptert av foreldra sine tidlig nok, slik at dei ikkje får vite det frå andre.

[Gjest adoptant]

Hvordan kan du ha samvittighet til å fortie barnets bakgrunn? En venn av meg fikk - på sin egen 60-årsdag vite at h*n var adoptert - og verden raste sammen for h*n. Plutselig hadde h*n ingen - bortsett fra noen nye halvsøsken, (adoptiv)foreldrene var døde - og h*n hatat dem for ikke å ha fortalt sannheten.

Barnet ditt fortjener å vite sannheten - og vil respektere deg for det. Du vil alltid være mammaen hans, uansett hva som skjer. Gjør det fort - nå mens han er så liten at det er lett å ta op saken!

[Gjest xxxxxxxxxx]

Hvorfor spør du om dette når du på alle svar du får bare argumenterer mot og står på ditt?

Til syvende og sitt vil sannheten når fram. Dessuten er ikke livet en dans på roser. Det bør barn og forstå. Hvis du ikke har lullet sønnen din inn i en eventyrverden, vil han takle dette hvis du fortelle rham det tidlig.

[Mamta]

Jeg syns "ahg" sitt svar til deg var svært innsiktsfullt. Vil bare henge meg på de gode rådene hun og de andre her gir deg.

Tror du gjør både deg selv og sønnen din, ja, hele familien, en bjørnetjeneste ved å holde adopsjonen skjult for ham.

Som flere andre har påpekt, er det ikke for sent å fortelle gutten deres at han er adoptert, uten at han vil føle seg "lurt". Men det bør gjøres snarest.

Beste hilsen

[Fane]

For at min sønn skal finne ut av dette må han selv lete. For at han skal lete må han mistenke noe. Han har ingen grunn til å mistenke noe. Spanske adopsjonsmyndigheter sender ham ikke noe brev der de forteller at han kan komme å se mappa si. Hvis mitt opplegg er vanntett, hvorfor i all verden skal jeg da komplisere ting for ham? Jeg har ikke noe problem med dette selv, for jeg tror virkelig at det er til hans eget beste at han ikke vet.

Min sønn har en særdeles lite hyggelig historie med seg i baggasjen. Det har sikkert mange av adoptivbarna til de som skriver her på forumet også. Vil noen av dere pynte på denne sannheten, eller skal de få alle detaljene også? Vil noen holde tilbake ubehageligheter som ikke står skrevet i mappa, men som dere vet om likevel? Eller kan det tenkes at dere ikke forteller nettopp dette fordi det bare vil gjøre skade og fordi barnet aldri vil kunne få høre det fra noe annet sted?

Jeg forstår selvfølgelig også at det ville være ille om han skulle finne det ut av dette når han blir eldre, men i vårt tilfelle kan jeg ikke forstå hvordan han skal kunne det. Er det da ingen her på dol som har forståelse for mitt syn? Er det virkelig slik at det i enhver sammenheng er best å vite?

Jeg har forståelse for ditt syn. Du har tenkt masse igjenom dette leser jeg. Håper det ordner seg sånn du ønsker det.

[snø]

Det meste er allerede blitt sagt, men jeg må bare få lov til å gjenta det de andre har sagt - fortell sønnen din at han er adoptert!!!

Så klart kan det hende at du klarer å lure ham gjennom livet, uten at han finner ut at han er adoptert, men hvor stor er egentlig sjansen for det?!

Hva om han får behov for fødselsattesten sin - der vil det vitterlig stå hvor han er født! dåps- og fødselsattester står fødested!!

Hva om han får en sykdom som gjør at han trenger en transplantasjon? Hva om en av dere foreldre vil trenge det?

Hva om du og faren hans skiller dere, og han ønsker å fortelle sønnen bakgrunnen hans (foreldre gjør mye vondt mot barna sine i en skitten skilsmisse....).

Hva når han lurer på hvor bildene fra hans første 3 mnd er?

Nå er sønnen din 5 år, og det er enda ikke for sent å fortelle ham at han er adopptert, og fremdeles beholde hans kjærlighet. Oppdager han det når han blir eldre, tviler jeg på at han vil klare å fortsette å elske deg som sin mor. Er det verd det???!?

Det er TUSEN grunner til at din sønn kan oppdage at han er adoptert, og enda flere grunner til at han bør få vite at han er det!!

Jeg synes det er vanvittig hjerteskjærende egoistisk av deg å ville holde hans bakgrunn hemmelig for ham. Han stiller allerede spørsmål i en alder av fem år, og du er fortvilet NÅ! Hvordan blir det ikke når han krever å få vite sannheten om noen år???

Nei, jeg synes du bør gå i deg selv og innse at dette er det verste du kan gjøre mot din sønn! Og mot deg selv og din mann, den dagen sønnen din på egenhånd (eller ved andres hjelp...) oppdager at dere ikke er hans biologiske foreldre.

Det kunne ikke en gang i halvsøvne ramle meg inn å vurdere å holde sannheten skjult for vår datter. Hun er også adoptert fra Colombia, og var 2,5 mnd da hun ble født. Hun er ikke mindre min fordi om hun vet at hun er født i Colombia av en annen mamma enn meg!

Nei, jeg blir sint og fortvilet på din sønns vegne! Ingen fortjener å leve på en løgn, og det er det livet du unner din sønn! Jeg er temmelig sikker på at det colombianske barnehjemmet (jeg regner med at det er et av de åtte private, siden han var 3 mnd), aldri villa ha gitt dere sønnen deres, om de ante at dere ville fortenge hans colombianske fortid.

Jeg håper virkelig at du tar til vett!!

[ahg]

Det meste er allerede blitt sagt, men jeg må bare få lov til å gjenta det de andre har sagt - fortell sønnen din at han er adoptert!!!

Så klart kan det hende at du klarer å lure ham gjennom livet, uten at han finner ut at han er adoptert, men hvor stor er egentlig sjansen for det?!

Hva om han får behov for fødselsattesten sin - der vil det vitterlig stå hvor han er født! dåps- og fødselsattester står fødested!!

Hva om han får en sykdom som gjør at han trenger en transplantasjon? Hva om en av dere foreldre vil trenge det?

Hva om du og faren hans skiller dere, og han ønsker å fortelle sønnen bakgrunnen hans (foreldre gjør mye vondt mot barna sine i en skitten skilsmisse....).

Hva når han lurer på hvor bildene fra hans første 3 mnd er?

Nå er sønnen din 5 år, og det er enda ikke for sent å fortelle ham at han er adopptert, og fremdeles beholde hans kjærlighet. Oppdager han det når han blir eldre, tviler jeg på at han vil klare å fortsette å elske deg som sin mor. Er det verd det???!?

Det er TUSEN grunner til at din sønn kan oppdage at han er adoptert, og enda flere grunner til at han bør få vite at han er det!!

Jeg synes det er vanvittig hjerteskjærende egoistisk av deg å ville holde hans bakgrunn hemmelig for ham. Han stiller allerede spørsmål i en alder av fem år, og du er fortvilet NÅ! Hvordan blir det ikke når han krever å få vite sannheten om noen år???

Nei, jeg synes du bør gå i deg selv og innse at dette er det verste du kan gjøre mot din sønn! Og mot deg selv og din mann, den dagen sønnen din på egenhånd (eller ved andres hjelp...) oppdager at dere ikke er hans biologiske foreldre.

Det kunne ikke en gang i halvsøvne ramle meg inn å vurdere å holde sannheten skjult for vår datter. Hun er også adoptert fra Colombia, og var 2,5 mnd da hun ble født. Hun er ikke mindre min fordi om hun vet at hun er født i Colombia av en annen mamma enn meg!

Nei, jeg blir sint og fortvilet på din sønns vegne! Ingen fortjener å leve på en løgn, og det er det livet du unner din sønn! Jeg er temmelig sikker på at det colombianske barnehjemmet (jeg regner med at det er et av de åtte private, siden han var 3 mnd), aldri villa ha gitt dere sønnen deres, om de ante at dere ville fortenge hans colombianske fortid.

Jeg håper virkelig at du tar til vett!!

Vil bare si at jeg er hjertens enig med deg, snø. Jo mer jeg tenker på dette, desto mer sjokkert er jeg over at noen kan lyve for barnet sitt på denne måten. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg at det vil gavne verken sønnen eller foreldrene, selv om intensjonen skulle være å beskytte ham. En fullstendig misforstått og utilgivelig form for 'beskyttelse' slik jeg ser det.

Har faktisk vært i harnisk over dette i hele dag, og nå kom ditt innlegg som en slags konklusjon på hva jeg tenker og føler selv.

[snø]

Det meste er allerede blitt sagt, men jeg må bare få lov til å gjenta det de andre har sagt - fortell sønnen din at han er adoptert!!!

Så klart kan det hende at du klarer å lure ham gjennom livet, uten at han finner ut at han er adoptert, men hvor stor er egentlig sjansen for det?!

Hva om han får behov for fødselsattesten sin - der vil det vitterlig stå hvor han er født! dåps- og fødselsattester står fødested!!

Hva om han får en sykdom som gjør at han trenger en transplantasjon? Hva om en av dere foreldre vil trenge det?

Hva om du og faren hans skiller dere, og han ønsker å fortelle sønnen bakgrunnen hans (foreldre gjør mye vondt mot barna sine i en skitten skilsmisse....).

Hva når han lurer på hvor bildene fra hans første 3 mnd er?

Nå er sønnen din 5 år, og det er enda ikke for sent å fortelle ham at han er adopptert, og fremdeles beholde hans kjærlighet. Oppdager han det når han blir eldre, tviler jeg på at han vil klare å fortsette å elske deg som sin mor. Er det verd det???!?

Det er TUSEN grunner til at din sønn kan oppdage at han er adoptert, og enda flere grunner til at han bør få vite at han er det!!

Jeg synes det er vanvittig hjerteskjærende egoistisk av deg å ville holde hans bakgrunn hemmelig for ham. Han stiller allerede spørsmål i en alder av fem år, og du er fortvilet NÅ! Hvordan blir det ikke når han krever å få vite sannheten om noen år???

Nei, jeg synes du bør gå i deg selv og innse at dette er det verste du kan gjøre mot din sønn! Og mot deg selv og din mann, den dagen sønnen din på egenhånd (eller ved andres hjelp...) oppdager at dere ikke er hans biologiske foreldre.

Det kunne ikke en gang i halvsøvne ramle meg inn å vurdere å holde sannheten skjult for vår datter. Hun er også adoptert fra Colombia, og var 2,5 mnd da hun ble født. Hun er ikke mindre min fordi om hun vet at hun er født i Colombia av en annen mamma enn meg!

Nei, jeg blir sint og fortvilet på din sønns vegne! Ingen fortjener å leve på en løgn, og det er det livet du unner din sønn! Jeg er temmelig sikker på at det colombianske barnehjemmet (jeg regner med at det er et av de åtte private, siden han var 3 mnd), aldri villa ha gitt dere sønnen deres, om de ante at dere ville fortenge hans colombianske fortid.

Jeg håper virkelig at du tar til vett!!

*skrattler*, ser at jeg har prestert å skrive at Bella var 2,5 mnd da hun ble født! Det måtte i såtilfelle kvalifisere for en viss rekordbok ;o)

Men 2,5 mnd da vi hentet henne, det var hun!