Litt fortvilet nå

[Gjest sannheten skal fram]

Kan ikke fatte hva som er så galt i at sønnen din får vite at han er adoptert. Ser du på adopterte barn som annenrangs barn?

[sarepta]

Kjenner du hele sannheten om din bakgrunn? Vet du at din far er din biologiske far? Har du sjekket? Giftet dine foreldre seg fordi de måtte? Var du et ønsket barn? Ville din mor ha tatt abort dersom det var lov den gangen?

Min filosofi er at det er tilstrekkelig å være overbevist om at man "vet" sannheten om sin bakgrunn og sitt opphav. Min sønn har i likhet med deg ingen grunn til å tvile på sin bakgrunn. Slekten i Spania har vi ingen kontakt med. Min mann er enebarn. Hans far er død. Moren hans er en gammel og syk psykopat. Vi snakker ikke lenger med henne. Noen ytterst få nære venner i Spania vet sannheten. Har sjelden kontakt med dem nå, og de støtter meg fullt ut i mitt syn på dette.

I vår spesielle situasjon grep jeg denne muligheten til å gå rundt hele identitetsproblematikken. Er det så merkelig? At min mann og jeg ikke har vært helt enige er noe han har fortalt meg i senere tid, så der må vi gå noen runder, han og jeg. Inntil for noen dager siden har jeg følt meg trygg på at dette vil forbli en godt bevart hemmelighet og at min sønn ville vokse opp i overbevisning om at han er min.

Som fane sier er det mulig at min fortvilelse er ubegrunnet og at alle barn som ser anderledes ut stiller slike spørsmål. Jeg får spørre ham hvor han har det fra.

Kjære deg! Kan bare varmt anbefale deg å være åpen og ærlig overfor din sønn allerede nå! Når du en dag, når han etter ditt syn er moden for det, skal få vite om adopsjonen (du kan feks tvinges pga spm om arvelige sykdommer..), vil du trolig oppleve at din sønn mister tillit til deg. Du har løyet for ham hele hans liv, hvordan skal han kunne stole på deg da? Dessuten:det er MYE lettere for ham å få vite nå, og bearbeide sammen med dere hele tiden, enn å få vite som voksen! Og denne tråden gjør bare at jeg er inderlig takknemlig for at mine barn ser kjempeannerledes ut enn sine adoptivforeldre-så har dette med adopsjonen vært en selvfølgelig og naturlig del av deres tilværelse siden de kom, den ene som baby og den andre som ettåring. Nå er de voksne, vel tilfredse med sin bakgrunn. Ingen problemer, slik jeg opplever det, som relaterer seg til at de har et annet sett foreldre i sitt opprinnelsesland. Og det tror jeg skyldes at vi har snakket om dem fra dag 1!

Lykke til - ta sts og lag en god prate-og kosesituasjon for dere alle 3,og fortell sannheten!Det er galt av deg å la sønnen din leve på en løgn!

[escimo]

Vil bare si at jeg er hjertens enig med deg, snø. Jo mer jeg tenker på dette, desto mer sjokkert er jeg over at noen kan lyve for barnet sitt på denne måten. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg at det vil gavne verken sønnen eller foreldrene, selv om intensjonen skulle være å beskytte ham. En fullstendig misforstått og utilgivelig form for 'beskyttelse' slik jeg ser det.

Har faktisk vært i harnisk over dette i hele dag, og nå kom ditt innlegg som en slags konklusjon på hva jeg tenker og føler selv.

Hei snø!!

He he... 2,5 mnd da hun ble født? Det var jammen ikke verst!!

Lenge siden jeg har truffet deg/dere nå!! Hvordan går det i prosessen, venter dere ennå på å få sende papirene?

Hilsen en frostmakk i nabokommunen som venter på sommeren...

[snø]

Hei snø!!

He he... 2,5 mnd da hun ble født? Det var jammen ikke verst!!

Lenge siden jeg har truffet deg/dere nå!! Hvordan går det i prosessen, venter dere ennå på å få sende papirene?

Hilsen en frostmakk i nabokommunen som venter på sommeren...

Hei :-)

Har tenkt litt på dere i det siste, særlig siden jeg leste at dere er i gang igjen...

Vi ble godkjent i BUFA i februar, og venter på å få sende ned papirene til FANA. Fikk mail fra bestyrerinnen på FANA i dag, og hun skrev i alle fall at hun gledet seg til å se oss igjen om ikke så lenge. Og at de er optimistiske mht hele situasjonen med BUFA. Godt å høre!! Ble mega positivt overrasket over å få svar, vi har sendt et par hilsener på mail tidligere, uten å få svar.

Vi burde absolutt snakkes en dag!

Beste hilsen fra

[escimo]

Kjære deg! Kan bare varmt anbefale deg å være åpen og ærlig overfor din sønn allerede nå! Når du en dag, når han etter ditt syn er moden for det, skal få vite om adopsjonen (du kan feks tvinges pga spm om arvelige sykdommer..), vil du trolig oppleve at din sønn mister tillit til deg. Du har løyet for ham hele hans liv, hvordan skal han kunne stole på deg da? Dessuten:det er MYE lettere for ham å få vite nå, og bearbeide sammen med dere hele tiden, enn å få vite som voksen! Og denne tråden gjør bare at jeg er inderlig takknemlig for at mine barn ser kjempeannerledes ut enn sine adoptivforeldre-så har dette med adopsjonen vært en selvfølgelig og naturlig del av deres tilværelse siden de kom, den ene som baby og den andre som ettåring. Nå er de voksne, vel tilfredse med sin bakgrunn. Ingen problemer, slik jeg opplever det, som relaterer seg til at de har et annet sett foreldre i sitt opprinnelsesland. Og det tror jeg skyldes at vi har snakket om dem fra dag 1!

Lykke til - ta sts og lag en god prate-og kosesituasjon for dere alle 3,og fortell sannheten!Det er galt av deg å la sønnen din leve på en løgn!

Hei!

Har du tenkt på at han vil finne ut at han er født i Colombia når han leser i passet sitt?

Og hva med når han en gang skal gifte seg, da trenger han å vise frem fødselsattesten, og der står fødestedet Colombia!....

Bare en liten tankevekker...

Med hilsen

[escimo]

Hei :-)

Har tenkt litt på dere i det siste, særlig siden jeg leste at dere er i gang igjen...

Vi ble godkjent i BUFA i februar, og venter på å få sende ned papirene til FANA. Fikk mail fra bestyrerinnen på FANA i dag, og hun skrev i alle fall at hun gledet seg til å se oss igjen om ikke så lenge. Og at de er optimistiske mht hele situasjonen med BUFA. Godt å høre!! Ble mega positivt overrasket over å få svar, vi har sendt et par hilsener på mail tidligere, uten å få svar.

Vi burde absolutt snakkes en dag!

Beste hilsen fra

Hei igjen!

Vi har ennå ikke sendt sosialrapporten til BUFA. Den er så godt som ferdig, men vil ennå vente en liten stund før den sendes, siden behandlingstiden er så kort nå for tiden...

Så spennende med mail fra Colombia!!!!! Du skal se det ordner seg med videre formidling... vi krysser fingrene og håper at vi også får komme med...

Snakkes!

[Gjest '!-o-!']

Hei!

Har du tenkt på at han vil finne ut at han er født i Colombia når han leser i passet sitt?

Og hva med når han en gang skal gifte seg, da trenger han å vise frem fødselsattesten, og der står fødestedet Colombia!....

Bare en liten tankevekker...

Med hilsen

Når litt fortvilet nå er så sikker på at sønnen aldri skal få vite at han er adoptert er det muligens nærliggende å tro at papirene hans er forfalsket. Både en fødselsattes og et pass vil vise hvor han er født så fremst opplysningene de har oppgitt på folkeregisteret er riktige.

[Gjest moonalisa]

Jeg skjønner at du handler i beste mening for din sønn. Har ikke lest alle innleggene under enda men...

Det er vel kanskje ca. 4-6 år til de finner ut hvilken blodtype de har på skolen. Vi hadde om det i naturfagtimen tidlig i barneskolen husker jeg. Klart jeg ville vite hvilken blodtype foreldrene mine har!

Nå kan jo dette gå uproblematisk hen for deg. Men det er bare et eksempel. Det kommer til å komme mange situasjoner der du vil føle deg klam, eller nervøs eller få litt småangst for at han skal finne ut ting. Det er ikke bra for hverken deg eller han!

Og, -jeg er helt enig med andre her som sier at han senser mye mer enn du aner...

Min mor trodde selv at hun var adoptert, i 9 eller 11 år (inntil hun fikk en lillesøster). Hun turde ikke spørre om det, før det. Man vil jo ikke såre sin mor. Dette er en "liten" ting, men det har preget min mor hele livet, det skjønner jeg når hun snakker om det.

Sønnen din kommer til å finne ut om adopsjonen før eller senere uansett. Og, du har allerede unndratt deg å si sannheten til han ved hans direkte spørsmål. Jeg tror jeg ville fått problemer med å stole på en slik mor, når jeg fant ut sannheten...

Snakk med din mann. Det er ingen i barnehagen eller noen andre steder for den saks skyld, som behøver vite at han er adoptert, synes jeg. Det er en ekstremt privat sak, som man gjerne bør kunne holde for seg selv om det er mulig. Men DEN DET FØRST OG FREMST GJELDER må da bli opplyst om sannheten først! Og dere tre bør kunne ha denne åpenheten dere i mellom. Eller hvor synes du grensen går for hva dere skal skjule for hverandre? Slikt blir det bare verke-byller av.

Kanskje din mann i første omgang skal snakke med sønnen din? Og kan en femåring forstå at mamma tok feil når hun sa at "nei, hvordan kan du si noe slikt?" Hører du ikke at om han IKKE hadde vært adoptert, så hadde du ikke svart på en slik måte??

Jeg har ikke greie på femåringer, men jeg ville tro at det er bedre å rette opp denne "feilen" du har begått, jo tidligere jo bedre, og jeg tror særlig så små barn gjerne "tilgir" sine foreldre. Jeg hadde følt det utilgjivelig om jeg nå ble fortalt (i førtiårsalder) at jeg var adoptert. Jeg ville ikke brutt kontakten for alltid, men jeg hadde følt det som et av livets største svik.

Om du ikke får fortalt sannheten til din sønn innen overkommelig fremtid, ved hjelp av din mann, så hadde jeg søkt profesjonell hjelp? Jeg tror dine intensjoner er svært gode. Men jeg tror ikke de gir grobunn for noe godt tillitsforhold mellom deg og din sønn.

[molli]

Jeg vil rett og slett spørre: HVA er det du er så fortvilt over nå? Å bli avslørt som en løgner? Eller...?

Det er da ikke så fryktelig om din sønn finner ut at han er adoptert?

Det er jo noe de aller fleste forteller adoptivbarna sine på et fhv tidlig tidspunkt. Grunnen er jo at man ellers vil føle at man har blitt bedratt og holdt for narr et helt liv ellers, om man får vite det senere i livet (og sannheten kommer alltid for en dag, før eller siden!).

Jeg kan ikke skjønne annet enn at din fortvilelse bunner i at du tror din sønn aner ugler i mosen, og at du er redd han skal finne ut at du ikke har vært helt ærlig med han. Å bli avslørt som løgner er aldri behagelig, men jeg tror du gjør lurt i å legge alle kortene på bordet snarest. Sett dere ned hele familien, og fortell deres sønn sannheten.

Barn tolererer og tilgir det meste fra sine foreldre.

[Logitechmusa]

Nå har jeg ikke lest svarene under her, men jeg vil du skal svare deg selv på følgende spørsmål:

* Hvorfor vil du ikke at sønnen din skal vite at han er adoptert?

* Hva skal du gjøre den dagen sønnen din trenger en fødselsattest fordi han skal ha seg et pass?

* Hva skal du gjøre den dagen du eller sønnen din blir alvorlig syk og det spørres etter arvemateriale for å se om den friske av dere passer som donor?

* (Søkt, men mulig:) Hvordan tror du en alvorlig syk sønn vil reagere på å få vite at foreldrene har løyet for ham og slett ikke er de han alltid har trodd?

* Hvordan tror du sønnen din vil reagere når han må innse at den personen han antakeligvis stolte mest på i livet har løyet, i beste fall fortiet en så viktig del av bakgrunnen hans?

* Hvordan vil familien din reagere på det samme?

* Hva skal du gjøre den dagen sønnen din vil lete etter "røttene sine" i Spania, for i følge fortielsene dine er halvparen av genene hans derfra?

* Hvordan kan de i barnehagen vite at han er adoptert hvis INGEN andre enn du og mannen din vet det?

* Har du samvittighet til å forlange at mannen din skal leve på en løgn fordi du er overbevist om at det er riktig mens han IKKE er det?

* Er du 100% sikker på at sønnen din er så lik mannen din at folk kan lures til å tro han er guttens biologiske far?

Mange leter langt bak i slekta for å finne familie, dette kan du ikke nekte sønnen din å gjøre hvis han en gang vil. Da oppdager han fort hvordan ting egentlig henger sammen. Faren er stor for at første spørsmål da blir hvorfor du har fortiet sannheten, faren for bebreidelser er også temmelig stor.

Venner, famile, naboer studerer gjerne hverandre for å finne likhetstrekk. Likhetstrekk fascinerer. Det skal ikke mye til for å tenke seg til at ting ikke stemmer. Skal du skvette til hver gang noen sier "Det er rart med X, han ligner dere så lite at hadde jeg ikke visst bedre ville jeg trodd dere har adoptert ham"? For dem vil det være en spøk, for deg en redsel for å bli avslørt.

Som lærer har jeg arbeidet mye med ungdom i identiteskriser, og jeg tror du legger en unødig stein til byrden. Ungdom i puberteten er utrolig vare, de er seende på en måte som gjør oss voksne gjennomsiktig. Du tar en sjans, du står i fare for å "miste" sønnen din når dette en gang blir avslørt. Det blir avslørt før eller siden, tro meg!

[piami]

Nå er jeg helt overbevist om at du må ha store psykiske problemer.Alle innleggene her går i samme retning,og innstendig råder deg til og ta til fornuft, og fortelle din sønn at han er adoptert.Det kan da umulig være verdens undergang.

Personlig har jeg over 20 års erfaring med barn i jobbsammenheng. Har også både hjemmelagde og adopterte barn.Før eller senere kommer nok dette for en dag,som ting alltid gjør. Det er fryktelig synd at du skal få ødelegge din sønns liv med dine fortielser. Du rådes herved til å søke proffesjonell hjelp, ang dine psykiske problemer!

[dolianer]

Det som "driver" meg er at jeg er overbevist om det jeg gjør er riktig for min sønn. Å vite at man er adoptert kan være en utfordring når man skal skape seg en identitet. Hvorfor skal jeg komplisere ting for ham når det ikke er nødvendig? Nå er han en tilfreds liten gutt uten manglende brikker i det store puslespillet. Det eneste jeg har gjort er å bytte ut noen brikker og klippe til noen der det manglet biter tidligere. Hvorfor er dere overbevist om at det da er best for ham at jeg finner frem alle hullene igjen, når han er tilfreds og "ingen" kjenner min hemmelighet. Jeg forstår ikke det?

Selvfølgelig eier jeg ikke min sønn. Nå passer jeg godt på ham. Når han er moden skal jeg la ham fly.

Spørsmålet om hans verden nå er reell eller ikke, er et filosofisk spørsmål. Hvem lever i en reell verden? Vi er fulle av forestillinger om hvordan ting henger sammen, men det meste er bare forestillinger. Min oppfatning av min egen bakgrunn er også bare en forestilling jeg har. Noe som noen har fortalt meg. Kanskje har jeg også huller i mitt bilde som jeg ikke vet om.

Du skriver: "Å vite at man er adoptert kan være en utfordring når man skal skape seg en identitet. Hvorfor skal jeg komplisere ting for ham når det ikke er nødvendig? "

Det du gjør, uten at du skjønner det selv, er å komplisere tingene for ham veldig, veldig mye mer enn nødvendig. Dette gjør du nettopp ved å ikke fortelle ham det. Han vil GARANTERT få vite om adopsjonen en dag, du vil IKKE kunne holde det hemmelig for ham hele hans liv. Og jo senere han får vite det, jo verre for ham vil det bli. Han vil da også tro at det er noe å skamme seg for, siden du ikke har delt det med ham hele veien på en naturlig måte.

Jeg håper innstendig at du lytter til de rådene du har fått her og fra din mann.

[BMS!]

Kjære fortvilet nå!

Jeg syns vel stort sett akuratt det samme som de andre her.

Tenkte jeg bare ville fortelle en historie fra virkligheten.

En av mine bestevenninder fra barneskolen var så kalt stebarns-adoptert. Dette viste hun ingen ting om, før hun ferierte på morens hjemsted en sommer, og en nabo, klarte og plumpe ut med det. Hun var da 16år. Foreldrene mente hun skulle få vite om det når hun fyldte 18, men de rakk desverre aldri og fortelle henne det, i tide. Nå viste det seg at "gudmor og gudfar" var hennes biologiske besteforeldre, men biologisk far, kjente hun ikke. Hun kontaktet sin biologiske far, og de har til dags dato, meget god kontakt. Hun var uvenner med foreldrene sine i mange år,og bodde i lang tid hjemme hos en tredje venninne av oss, før hun var myndig til og flytte for seg selv. Nå mange år etter, er hun fortsatt "bitter" på at hun ikke fikk vite sannheten, og føler hun ikke stoler på sine foreldre. I dag har de ett "greit" forhold.

Dette handler ikke om at blod er tykkere enn vann, men at ærlighet varer lengst. Hun har ingen problemer med at hun ble adoptert, men har ett tilits problem til begge sine foreldre nå.

Håper dette ikke kommer til og skje dere, selvsagt.

Ønsker dere lykke til, og håper alt løser seg, og at mannen din får rett;-)

Vennlig hilsen