NHD: Depresjon som 'bivirkning' av SSRI

[Gjest ikke undertegnet]

Har jo hørt før at medisiner som skal hjelpe mot angst og depresjon kan gi mer angst feks.

Men nå leste jeg en som sa (finner det ikke igjen) at hvis en behandlet depresjon under normale livskriser med SSRI, så kunne en ende opp med 'virkelig' depresjon. Var ikke ordrett slik det ble sagt, men meningen er vel noenlunde lik.

Selv så ble jeg nærmest tvangsmedisinert etter et dødsfall for å få meg 'opp' snarest mulig. Jeg var jo 'deppa' pga sorg og sjokk selvfølgelig. Døden kom etter et års sykdom som slet meg som pårørende totalt ut.

Dette er flere år siden, og jeg sliter fortsatt med depresjon, men den er helt annerledes enn den sorgdepresjonen (hvis det var depresjon da) jeg hadde.

Nå har jeg ikke noen 'grunn' til å være deprimert. Men er det allikevel.

Så kanskje SSRI har gitt meg en depresjon istedenfor å lege en sorg da?

(Bare det å gi piller for å 'lege' en sorg er jo helt bak mål. Tiden ordner jo det når det er normale sorger. Men tiden må jo få lov til å få en sjanse først. FØR pillene.)

[soleil]

Jeg tror du skal ta informasjon fra oss som ikke er fagpersoner med en klype salt.

At en kan bli deprimert av antidepressiva om en bruker det under en krise, har jeg aldri hørt om.

Fint om vedkommende kunne dokumentert det han skrev.

[Gjest tod]

Jeg tror du skal ta informasjon fra oss som ikke er fagpersoner med en klype salt.

At en kan bli deprimert av antidepressiva om en bruker det under en krise, har jeg aldri hørt om.

Fint om vedkommende kunne dokumentert det han skrev.

Jeg tror det er en gjengs holdning blant behandlere at en ikke skal bruke AD ved sorgreaksjoner (dersom disse ikke er unormale og utvikler seg til kraftige/langvarige depresjoner). grunnlaget for dette er at en mener AD kan legge lokk på en sorgreaksjon som er naturlig og som må gjennomleves for at en skal bli ferdig med den. Ved bruk av AD i slike tilfeller, ser en for seg at sorgreaksjonen kan dukke opp igjen seinere som depresjon.

Det er vel mer snakk om en forskyvning av en reaksjon enn bivirkninger.

[Mimmy]

Jeg tror du skal ta informasjon fra oss som ikke er fagpersoner med en klype salt.

At en kan bli deprimert av antidepressiva om en bruker det under en krise, har jeg aldri hørt om.

Fint om vedkommende kunne dokumentert det han skrev.

Ble selv tilbudt antidepressiva av psykiater (akuttbehandling på sykehus) som "svar" på sorgreaksjon, rett etter det skjedde som ga meg sorgreaksjonen.

Men jeg hadde mye annet, som kom opp samtidig med sorgreaksjonen, så det var ikke bare sorg, som jeg

stred med, den gangen. Og avslo, fordi jeg ikke ville legge demper på den reaksjonen som jeg fikk, men prøve å leve gjennom den.

Og da jeg avslo antidepressiva, ville han ikke ha flere timer med meg, så jeg ble egentlig veldig desillusjonert, husker jeg tenkte at han (behandleren) måtte være langt sykere enn meg.

Ikke bare pga det med antidepressivaen, men hele opptredenen hans generellt. Han stirret uavlatelig på meg, gjennom hele den første terapisituasjonen, på sykehuset. Trodde han skulle stirre hull i meg, jeg....!

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg tror det er en gjengs holdning blant behandlere at en ikke skal bruke AD ved sorgreaksjoner (dersom disse ikke er unormale og utvikler seg til kraftige/langvarige depresjoner). grunnlaget for dette er at en mener AD kan legge lokk på en sorgreaksjon som er naturlig og som må gjennomleves for at en skal bli ferdig med den. Ved bruk av AD i slike tilfeller, ser en for seg at sorgreaksjonen kan dukke opp igjen seinere som depresjon.

Det er vel mer snakk om en forskyvning av en reaksjon enn bivirkninger.

Da er det helt tydelig det som har skjedd med meg!

Jeg mente den gangen at AD ville legge lokk på følelsene og undertrenge det som skulle ut. Men både lege og psykiater fnyste av mine meninger.

Jeg gråt ikke før etter at jeg sluttet med AD noen år senere.

Nå har jeg grått og grått, men også fått denne merkelige, annerledes depresjonen.

Fy flate!! Jeg blir så sinna over at de ikke VILLE høre på meg den gangen.

[Mimmy]

Da er det helt tydelig det som har skjedd med meg!

Jeg mente den gangen at AD ville legge lokk på følelsene og undertrenge det som skulle ut. Men både lege og psykiater fnyste av mine meninger.

Jeg gråt ikke før etter at jeg sluttet med AD noen år senere.

Nå har jeg grått og grått, men også fått denne merkelige, annerledes depresjonen.

Fy flate!! Jeg blir så sinna over at de ikke VILLE høre på meg den gangen.

Dette som jeg har skrevet her, er ikke ensbetydende med at du ikke skulle brukt antidepressiva den gangen, det kan hende at sorgreaksjonen i seg selv ville vært for mye for deg å takle.

Jeg vet iallfall at jeg selv fikk altfor mye å takle i ettertid, og at jeg FREMDELES sliter med sorg, nå så lenge etterpå. Og jeg avslo som sagt antidepressiva, den gangen.

Ikke sånn at mitt tilfelle nødvendigvis er likt med ditt, det kan jo hende at du ikke skulle hatt antidepressiva, men det er jo vanskelig å si, sånn i ettertid, hva som ville vært best for deg (eller meg) der og da. Her kunne det virkelig vært nyttig å høre NHD sine kommentarer, syns jeg.

[Gjest barebare]

Kjære du

Jeg skal ikke spekulere i hva som har skjedd i ditt tilfelle, men jeg tror faktisk på at det _er_ slik at man kan få uforutsigbare reaksjoner på SSRI.

Man trenger ingen embetseksamen i medisin for å skjønne at hvis man gir et medikament som alternerer på den kjemiske substansen i hjernen, kan det også skje "feilskjær"

Det finnes "alternativ" dokumentasjon på slike reaksjoner (adverse reactions) som er meget omstridt (blandt fagfolk), men som dog tar for seg en del fornuftige resonnementer for de (oss) som har fått uønskede virkninger av SSRI.

Bøker som "talking back to Prozac, av Peter Breggin og Panacea or Pandora av Ann Blake Tracey, er to gode bøker.

Sjekk også nettstedet http://www.drugawareness.com

Til soleil som mener man bør ta svar fra oss ikke-faglige med en klype salt, vil jeg bare si at det kan være nyttig med meningsutveksling fra de som har _erfaring_ med problematikken. Psykiatere vet også fint lite om hva SSRI _egentlig_ gjør, eller hvorfor det hjelper mot depresjon.

Menneskekroppen har imidlertid en enestående evne til å lege seg selv, og jeg håper du bevarer troen på at humøret ditt vil stabilisere seg over tid!

Personlig synes jeg det er en uting at det foreskrives AD "i hytt og pine" - selvom jeg forstår at det kan være til hjelp og nytte.

Samfunnet vårt trenger kanskje å bli mer humant i så måte. Åpne for at effektiviteten senkes og behovet for støtte økes, i vanskelige perioder i et menneskes liv....

SSRI har i tillegg til å ha reddet mange liv blitt en slags hvilepute - en buffer mot eksistensiell smerte. Det synes jeg er tankevekkende!

Nei, nå ble jeg veldig politisk her... Sorry...

Uansett - alt vel til deg. Keep the faith!

Klem:-)

[soleil]

Kjære du

Jeg skal ikke spekulere i hva som har skjedd i ditt tilfelle, men jeg tror faktisk på at det _er_ slik at man kan få uforutsigbare reaksjoner på SSRI.

Man trenger ingen embetseksamen i medisin for å skjønne at hvis man gir et medikament som alternerer på den kjemiske substansen i hjernen, kan det også skje "feilskjær"

Det finnes "alternativ" dokumentasjon på slike reaksjoner (adverse reactions) som er meget omstridt (blandt fagfolk), men som dog tar for seg en del fornuftige resonnementer for de (oss) som har fått uønskede virkninger av SSRI.

Bøker som "talking back to Prozac, av Peter Breggin og Panacea or Pandora av Ann Blake Tracey, er to gode bøker.

Sjekk også nettstedet http://www.drugawareness.com

Til soleil som mener man bør ta svar fra oss ikke-faglige med en klype salt, vil jeg bare si at det kan være nyttig med meningsutveksling fra de som har _erfaring_ med problematikken. Psykiatere vet også fint lite om hva SSRI _egentlig_ gjør, eller hvorfor det hjelper mot depresjon.

Menneskekroppen har imidlertid en enestående evne til å lege seg selv, og jeg håper du bevarer troen på at humøret ditt vil stabilisere seg over tid!

Personlig synes jeg det er en uting at det foreskrives AD "i hytt og pine" - selvom jeg forstår at det kan være til hjelp og nytte.

Samfunnet vårt trenger kanskje å bli mer humant i så måte. Åpne for at effektiviteten senkes og behovet for støtte økes, i vanskelige perioder i et menneskes liv....

SSRI har i tillegg til å ha reddet mange liv blitt en slags hvilepute - en buffer mot eksistensiell smerte. Det synes jeg er tankevekkende!

Nei, nå ble jeg veldig politisk her... Sorry...

Uansett - alt vel til deg. Keep the faith!

Klem:-)

"Til soleil som mener man bør ta svar fra oss ikke-faglige med en klype salt, vil jeg bare si at det kan være nyttig med meningsutveksling fra de som har _erfaring_ med problematikken."

Jeg er enig med deg i at det nyttig med meningsutveksling og utveksling av erfaringer.

Men noen ganger forekommer det feilinformasjon. Når folk kommer med ganske krasse påstander og ikke dokumenterer det de sier, syns jeg en skal ta det med en klype salt, ja.