Er tvangsspising en diagnose

[Gjest ikke undertegnet]

eller er det som SDD hevder på åpent, bare tull, tøys og latskap.

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=1677563

[Gemini]

http://www.iks.no/sf.htm#Tvangsspising

[soleil]

Det er en diagnose.

F50.4 Overspising forbundet med andre psykiske lidelser

Overspising som følge av belastende livshendelser, som tap, ulykker, fødsel osv.

Inkl: psykogen overspising

Ekskl: fedme (E66)

[SierDuDet]

Jeg har aldri sagt at tvangsspising ikke er en diagnose, da jeg overhodet ikke har greie på diverse diagnoser.

Jeg har diskutert overvekt, latskap og viljen til å gjøre noe for å få skikk på seg selv, men jeg forstår at enkelte da henger seg opp i at jeg ikke er psykolog eller har erfaring fra psykiatrien, samt at enkelte følte seg truffet.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg har aldri sagt at tvangsspising ikke er en diagnose, da jeg overhodet ikke har greie på diverse diagnoser.

Jeg har diskutert overvekt, latskap og viljen til å gjøre noe for å få skikk på seg selv, men jeg forstår at enkelte da henger seg opp i at jeg ikke er psykolog eller har erfaring fra psykiatrien, samt at enkelte følte seg truffet.

Du har diskutert tvangsspising og har flere ganger i tråden benektet at det er noen "ordentlig" diagnose. Det du gjør nå er å ro.

[SierDuDet]

Du har diskutert tvangsspising og har flere ganger i tråden benektet at det er noen "ordentlig" diagnose. Det du gjør nå er å ro.

Nope, jeg ror ikke bortifra at jeg i diskusjone har sagt - og mener - at det på død og liv skal stilles en diagnose på hver minste lidelse man måtte ha.

Og du har helt rett i at jeg helt bevisst har satt den "diagnosen" i anførselstegn.

Det er vel nummeret før røyking også blir å regne som en "diagnose".

[favn]

http://www.iks.no/sf.htm#Tvangsspising

Hei -

Kjenner igjen nicket ditt fra den andre tråden om tvangsspising og svarer derfor her.

I lenken du refererer til står det bl.a.:

'Vanskelige følelser, frustrasjoner, fortvilelse, savn etter nærhet og kjærlighet, seksuelle følelser, sinne og sorg svelges ned med mat.'

Greit nok, dette er helt sikkert riktig. Men jeg kan ikke skjønne helt at dette knyttes til en _diagnose_, altså en sykdom. Følelsene det snakkes om her er helt alminnelige følelser som alle mennesker har.

'Fordi man ofte ikke klarer å ta vare på egne behov, og sette grenser for seg selv i forhold til andre mennesker og forpliktelser, blir mat et av de få områdene hvor man kan gi seg selv noe godt.'

Dette må vel være sakens kjerne? Hvis ikke dette hadde stått et sted som handlet om tvangsspising ville jeg sagt at dette er en beskrivelse av hvordan barn har det inntil de gjennom erfaringer og sosialisering lærer å ta ansvar for seg selv og handle deretter. Tvangsspisere er med andre ord, jeg hadde nær sagt store, barn som må passes på av voksne.

Men det er greit, det skal ikke stå på meg å diagnostisere tvangsspisere selv om jeg på mange måter er enig med SierDuDet at folk ofte trenger klare ord for pengene og ikke kontinuerlig bare synes synd på.

En i den andre tråden sa at tvangsspisere ikke trenger kostholdsveiledning, men hjelp. Jaha. Det er altså ikke lov å snakke om den enorme mengden mat de spiser? Da lurer jeg veldig på hva hjelpen består i - utover terapi selvsagt, det er vel kanskje innforstått i og med at tvangsspising altså diagnostiseres som en psykisk sykdom.

Altså, hvorfor er det 'tabu' å snakke om og veilede rundt emnet mat? Jeg vil jo si at en lege svikter totalt i forhold til legeetikken hvis h*n lar en pasient stappe i seg uhemmet av all slags grisemat. Selv små barn vet at gal mat er katastrofalt farlig for helsa.

[Gjest ikke undertegnet]

Hei -

Kjenner igjen nicket ditt fra den andre tråden om tvangsspising og svarer derfor her.

I lenken du refererer til står det bl.a.:

'Vanskelige følelser, frustrasjoner, fortvilelse, savn etter nærhet og kjærlighet, seksuelle følelser, sinne og sorg svelges ned med mat.'

Greit nok, dette er helt sikkert riktig. Men jeg kan ikke skjønne helt at dette knyttes til en _diagnose_, altså en sykdom. Følelsene det snakkes om her er helt alminnelige følelser som alle mennesker har.

'Fordi man ofte ikke klarer å ta vare på egne behov, og sette grenser for seg selv i forhold til andre mennesker og forpliktelser, blir mat et av de få områdene hvor man kan gi seg selv noe godt.'

Dette må vel være sakens kjerne? Hvis ikke dette hadde stått et sted som handlet om tvangsspising ville jeg sagt at dette er en beskrivelse av hvordan barn har det inntil de gjennom erfaringer og sosialisering lærer å ta ansvar for seg selv og handle deretter. Tvangsspisere er med andre ord, jeg hadde nær sagt store, barn som må passes på av voksne.

Men det er greit, det skal ikke stå på meg å diagnostisere tvangsspisere selv om jeg på mange måter er enig med SierDuDet at folk ofte trenger klare ord for pengene og ikke kontinuerlig bare synes synd på.

En i den andre tråden sa at tvangsspisere ikke trenger kostholdsveiledning, men hjelp. Jaha. Det er altså ikke lov å snakke om den enorme mengden mat de spiser? Da lurer jeg veldig på hva hjelpen består i - utover terapi selvsagt, det er vel kanskje innforstått i og med at tvangsspising altså diagnostiseres som en psykisk sykdom.

Altså, hvorfor er det 'tabu' å snakke om og veilede rundt emnet mat? Jeg vil jo si at en lege svikter totalt i forhold til legeetikken hvis h*n lar en pasient stappe i seg uhemmet av all slags grisemat. Selv små barn vet at gal mat er katastrofalt farlig for helsa.

DER satte du fingeren på et viktig punkt (i det siste avsnittet ditt)!

Nemlig at legene ikke tar det alvorlig. Jeg har bedt om hjelp. Jeg spiser på en slik måte og i slike mengder og av slike grunner at det passer inn under tvangsspising. Jeg er tjue kg overvektig (dette er legen enig i) og har bedt om hjelp. Jeg greier ikek slanke meg. Mine kunnskaper om mat og trening er gode, men det hjelper ikke nård et er 'vikarierende' grunner til at jeg spiser.

Men legen min sier bare at jeg får slanke meg, så får jeg det bedre etterpå! Han skjønner ikke poenget.

Og ikke si at det bare er å bytte lege. Har akkurat gjort det, og kan ikke holde på slik to ganger i året. Når en ikke er frisk, har en ikke lyst tiøl å bruke energien på å sloss med diverse leger.

[favn]

DER satte du fingeren på et viktig punkt (i det siste avsnittet ditt)!

Nemlig at legene ikke tar det alvorlig. Jeg har bedt om hjelp. Jeg spiser på en slik måte og i slike mengder og av slike grunner at det passer inn under tvangsspising. Jeg er tjue kg overvektig (dette er legen enig i) og har bedt om hjelp. Jeg greier ikek slanke meg. Mine kunnskaper om mat og trening er gode, men det hjelper ikke nård et er 'vikarierende' grunner til at jeg spiser.

Men legen min sier bare at jeg får slanke meg, så får jeg det bedre etterpå! Han skjønner ikke poenget.

Og ikke si at det bare er å bytte lege. Har akkurat gjort det, og kan ikke holde på slik to ganger i året. Når en ikke er frisk, har en ikke lyst tiøl å bruke energien på å sloss med diverse leger.

Det du skriver her viser at du vet at du tvangsspiser, du vet at det stikker noe under som forårsaker tvangsspisingen, du har kunnskap om mat og trening. Kjempefint.

Men når legen din snakker om slanking steiler du litt likevel? Hvorfor det?

Hva, konkret, vil du eller tror du at legen din kan gjøre? Henvisning til psykolog er sikkert ikke dumt. Men psykologen kan jo ikke gjøre noe med de 20 kiloene...

Pssst, skaff deg et eller flere nick som du kan bruke, det vrimler av 'ikke undertegnet'.

[Gjest no name (fornøyd nå?)]

Det du skriver her viser at du vet at du tvangsspiser, du vet at det stikker noe under som forårsaker tvangsspisingen, du har kunnskap om mat og trening. Kjempefint.

Men når legen din snakker om slanking steiler du litt likevel? Hvorfor det?

Hva, konkret, vil du eller tror du at legen din kan gjøre? Henvisning til psykolog er sikkert ikke dumt. Men psykologen kan jo ikke gjøre noe med de 20 kiloene...

Pssst, skaff deg et eller flere nick som du kan bruke, det vrimler av 'ikke undertegnet'.

Jeg går hos psykolog.

Jeg vil at legen min skal SE meg. Innrømme at jeg har et problem som gjør at jeg ikke BARE kan slanke meg. (Det kunne jeg derimot for noen år siden. Men da spiste jeg fordi jeg var glad i mat, og ikke fordi jeg hadde problemer.)

Jeg har foreslått psykomotorisk behandling, mend et er for lang ventetid. Jeg har foreslått hormonspesialist. kanskje det er noe galt der? Jeg har foreslått ernæringsfysiolog. Noen som kan holde meg i ørene. Jeg er flink til å være 'flink' når noen sjekker meg, men ikken år jeg må ordne alt selv. Ikke nå iallefall.

Men det jeg ønsker mest av legen er som sagt at han ikke skal fnyse av mine problemer og bagatellisere dem.

[favn]

Jeg går hos psykolog.

Jeg vil at legen min skal SE meg. Innrømme at jeg har et problem som gjør at jeg ikke BARE kan slanke meg. (Det kunne jeg derimot for noen år siden. Men da spiste jeg fordi jeg var glad i mat, og ikke fordi jeg hadde problemer.)

Jeg har foreslått psykomotorisk behandling, mend et er for lang ventetid. Jeg har foreslått hormonspesialist. kanskje det er noe galt der? Jeg har foreslått ernæringsfysiolog. Noen som kan holde meg i ørene. Jeg er flink til å være 'flink' når noen sjekker meg, men ikken år jeg må ordne alt selv. Ikke nå iallefall.

Men det jeg ønsker mest av legen er som sagt at han ikke skal fnyse av mine problemer og bagatellisere dem.

Det er vel sikkert ikke slik at legen fnyser av deg og bagatelliserer problemet ditt? Men h*n kan jo ikke 'holde deg i ørene' som du sier at du trenger.

Jeg skjønner ikke helt hva en hormonspesialist skal kunne gjøre for deg, du sier jo at problemet ditt er at du ikke greier å handle, at du må passes på.

Tro om ikke et kurs el.l. er tingen for deg, der får tiltrengt motivasjon i et fellesskap.

Og jada, det er mye bedre med 'no name' enn 'ikke undertegnet'

[Gjest tjukkebollefeita]

Nope, jeg ror ikke bortifra at jeg i diskusjone har sagt - og mener - at det på død og liv skal stilles en diagnose på hver minste lidelse man måtte ha.

Og du har helt rett i at jeg helt bevisst har satt den "diagnosen" i anførselstegn.

Det er vel nummeret før røyking også blir å regne som en "diagnose".

Hei SSD!

Jeg har lest litt frem og tilbake på disse trådene, og svaret mitt (eller innlegget om du vil...) er vel like mye til mange andre som til deg, men jeg har nå valgt å legge det her.

Jeg er en kvinne på 29 år som har 'diagnosen' tvangsspising. Det er alvorlig, jeg har en BMI på over 40 så 'tilleggsproblemet' er også reelt. Diagnosen har jeg ikke hatt så lenge, men jeg har slitt siden jeg var 11 år. Jeg er ikke ute etter å bli 'dikket' og dullet med ift. tvangsspisingen min. Jeg syns en saklig diskusjon basert på respekt er viktig. Men det som fasinerer og forundrer meg er at noen sitter der ute og tror at dette er en enkelt og ukomplisert problem som det finnes konkrete greie løsninger på. Jeg er klar over at det finnes like mange grader av denne spiseforstyrrelsen som det finnes personer som lider av den. Og det er nettopp det jeg syns dere bør tenke litt over.

Det er vel sikkert ganske trygt å sitte på siden å betrakte oss feite som viljesvake, late og sykeliggjorte. Og jeg benekter ikke at noen er det også - selvfølgelig - 'vi' er like sammensatte og 'late' som dere slanke, veltilpassede mennesker er! Kanskje det er frykten for å ende opp slik selv en gang som gjør at dere 'ønsker' å tro at hvis det skulle skje så SKAL i alle fall dere gjøre noe med det med en gang. For Gud forby at dere noen gang skulle synke så dypt at dere ble seende ut som oss!

Det har blitt nevnt tidligere i trådene også, og jeg sier det igjen. Det har faktisk ingenting med maten å gjøre. Hadde tilfeldighene gjort det anderledes hadde jeg kanskje vært narkoman i dag. Kanskje jeg hadde vært frisk. Hvem vet? Maten har for meg blitt et redskap som jeg bruker. Jeg VET at det ødelegger meg, men den følelsesmessige smerten overgår fornuften - og suget tar overhånd.

Hele mitt liv har vært preget av følelsen av å måtte være noe for andre. Måtte ta hensyn, prestere, representere osv. Min mor reiste fra vår familie da jeg var 9 år pga en annen mann, og hun ønsket ikke å ha kontakt med meg eller min bror på 3 år. Vi ringte vi gråt, men det passet aldri. Vi fikk beskjed om å ta hensyn til at hun trengte fred, og at vi burde være glad på hennes vegne som hadde funnet den store kjærligheten. Min bror forsvant tidlig ut av bildet, og min far var som fedre flest - prater ikke så mye om følelser og ting som kan gjøre vondt. Det skal glattes over og rettes ut - funker ikke det så sier vi det ikke til noen i alle fall. Min far reiste mye, og jeg bodde alene i ukene mens min far pendlet fra jeg var 11 år gammel. Jeg tryglet min far om å komme hjem, uten resultat. Jeg måtte være 'flink' og holde ut, ellers hadde vi ikke penger til mat på bordet.

Maten ble gradvis en venn. Jeg vet ikke helt hvordan eller akkurat når. Men omgivelsene var på en måte tryggere når jeg var opptatt på kjøkkenet med å lage i stand mat og brukte tiden på å spise. Jeg slapp vel å kjenne på følelsen av å være forlatt og alene.

Dette er en liten del av bakgrunnen, og jeg sier det ikke for at noen skal syns synd på meg eller noe sånt. Jeg ser ikke på meg selv som noe offer heller. Den eneste som kan gjøre noe med tingenes tilstand er meg selv! Dette er ikke noen unnskyldning, men en forklaring. Det var en som i en av trådene her sa noe om at vi var barn som måtte bli tatt vare på av voksne. Og i mitt tilfelle så traff hun i alle fall spikeren på hodet i en viss forstand. Det er ingenting jeg mer ønsker!! Jeg skulle ønske jeg var 5 år igjen og kunne krype opp i fanget til min far og bli vugget i søvn med forsikrelse om at han elsket meg for den jeg er.

Poenget (hvis jeg har et) er vel det at jeg(jeg kan bare snakke for meg selv) har satt mine egne behov og ønsker til side for å glede andre og være et 'flinkt' barn. Det er sånn jeg er oppdatt, det er alt jeg har lært. Og dette har jeg tatt med meg videre. En underbevisst viten om at jeg betyr mindre enn andre, mine følelser er underlegne andres, mine ønsker kommer bak alle andres. Etter et liv (om enn kanskje ikke så langt) med disse sannhetene innprentet, vet jeg ikke lenger hva jeg ønsker eller vil. Jeg vet ikke hva jeg mener om den enkleste lille sak - for jeg må først vite hva noen andre mener, for så å være enig med dem.

Så når jeg sier at det ikke handler om mat, så mener jeg faktisk det. Det handler om identitet, om selvforakt, selvhat, liten selvverd, skam, osv. Jeg spiser for å bekrefte hvor lite jeg betyr og hvor 'verdig' jeg er av andres og mitt eget hat og forakt. Jeg spiser også for å slippe å tenke - i de minuttene eller timene det varer. Jeg spiser for å få et godt bufferlag med fett rundt meg for å dempe stikkene av skuffelse og nederlag.

Jeg har ikke alltid latt 'tingene' få utløp gjennom overspising. En periode sultet jeg meg. Det er ikke noe problem det! Det er på en måte det samme. Jeg påfører meg selv smerte og skade ved å ta fra meg selv goden mat. Da jeg begynte å sulte meg var jeg 30 kilo overvektig. Kiloene raste av. Jeg gikk ned 25 kilo på 4,5 måneder. Jeg spiste en halv pakke nudler om dagen. Jeg trente til jeg spytta blod. Ingen snakket om anoreksi. Det går jo ikke an å få det som overvektig tenkte jeg! Omgivelsene skrøt av meg. Pappa sa jeg var flink, mamma sa jeg så veldig godt ut. Jeg ble plutselig tatt på alvor i alle sammenheng. Jeg var ettertraktet på byen. Jeg festet flere ganger i uken, og NØT det å bli sett på og tatt på. Jeg var ikke akkurat løssluppen, men rusen over å være attråverdig og pen var styrende. Det var på sett og vis ganske deilig, men i dag ser jeg jo at det er to sider av akkurat samme sak. Jeg ønsket å bli sett, tatt på alvor, og bety noe. Alle gjør jo det. Det er bare at utløpet hos folk er forskjellig. Nå når jeg er tilbake til gamle fakter + en del kilo til så er jeg livredd for å treffe på folk jeg har 'kjent før' da jeg var slank. Jeg bor i en annen by nå. Og når jeg er på besøk der jeg bodde når jeg var slank så gjemmer jeg meg bort så godt jeg kan. Jeg skjems, og mest av alt er jeg redd for å lage en ubehagelig situasjon for de jeg evt måtte treffe på. Kanskje en fyr jeg har rota med eller hatt sex med. De må jo føle seg så ekle når de har vært med meg på den måten når de ser meg nå!

Av frykt for å høres klisjeaktig ut så tror jeg det handler mye om å finne seg selv. Jeg må arbeide meg ut av det jeg sitter fast i. Og trikset er jo at jeg må lære meg andre måter å takle livet på enn det jeg har lært og praktisert til nå. Og jeg tror dette gjelder for de fleste som sliter med spiseforstyrrelser. Mens dere 'normale' har lært å få utløp for slike følelser som alle har, ved å ta en tur, prate om det, spille tennis etc. så har vi - ofte selvlært - lært oss til å spise, eller la det være, eller kaste opp etter å ha spist - eller en kombinasjon!

Jeg går for tiden til behandling, og føler på sett og vis at jeg har kommet ganske langt. Overpsisingene blir færre og færre, men det har overhodet ingenting med at jeg ved hjelp av viljestyrke sier til meg selv at jeg skal holde meg unna det for det kan jeg bli feit av!! Viljestyrke har jeg i bøtter og spann! Det kommer rett og slett av at jeg sakte men sikkert prøver - og feiler av og til - å finne andre måter å kanalisere og takle livet på. Så når suget ikke er der, så trenger jeg jo ikke spise. Forhåpentligvis vil jeg se resultater på vekten også snart, men det er egentlig et sekundært mål! Jeg må lære meg å godta meg selv som jeg er, og være glad i meg selv. Og jeg må kreve at andre respekterer meg for den jeg er også! Jeg er den samme enten jeg er 110 eller 65 kilo. Meningene mine er de samme, selv om de blir sett på som dumme når jeg er 110 kilo - og kjempesmarte når jeg er 65 kilo. Jeg vet hva jeg snakker om for jeg har vært begge steder.

Til slutt vil jeg bare komme med en liten oppfordring til alle som har orket å lese så langt....

neste gang dere ser en feit kvinne eller mann prøv å se personen som er bak alt fettet. Tenk på at dette er en person som har like mye følelser og verdier som dere selv. Prøv å legg forakten til side. Tro meg - vi forakter og hater oss selv nok! Behandle oss med respekt og verdighet.

PS SDD! Røyking er jo en substansavhengighet. Jeg vet ikke om det er en diagnose akkurat, men av det gode er det jo ikke. Jeg røykte selv i 11 år, men sluttet for 4 år siden. Det er ikke noe problem, det er bare å bestemme seg for det

mvh

[Gjest iks.no]

Hei SSD!

Jeg har lest litt frem og tilbake på disse trådene, og svaret mitt (eller innlegget om du vil...) er vel like mye til mange andre som til deg, men jeg har nå valgt å legge det her.

Jeg er en kvinne på 29 år som har 'diagnosen' tvangsspising. Det er alvorlig, jeg har en BMI på over 40 så 'tilleggsproblemet' er også reelt. Diagnosen har jeg ikke hatt så lenge, men jeg har slitt siden jeg var 11 år. Jeg er ikke ute etter å bli 'dikket' og dullet med ift. tvangsspisingen min. Jeg syns en saklig diskusjon basert på respekt er viktig. Men det som fasinerer og forundrer meg er at noen sitter der ute og tror at dette er en enkelt og ukomplisert problem som det finnes konkrete greie løsninger på. Jeg er klar over at det finnes like mange grader av denne spiseforstyrrelsen som det finnes personer som lider av den. Og det er nettopp det jeg syns dere bør tenke litt over.

Det er vel sikkert ganske trygt å sitte på siden å betrakte oss feite som viljesvake, late og sykeliggjorte. Og jeg benekter ikke at noen er det også - selvfølgelig - 'vi' er like sammensatte og 'late' som dere slanke, veltilpassede mennesker er! Kanskje det er frykten for å ende opp slik selv en gang som gjør at dere 'ønsker' å tro at hvis det skulle skje så SKAL i alle fall dere gjøre noe med det med en gang. For Gud forby at dere noen gang skulle synke så dypt at dere ble seende ut som oss!

Det har blitt nevnt tidligere i trådene også, og jeg sier det igjen. Det har faktisk ingenting med maten å gjøre. Hadde tilfeldighene gjort det anderledes hadde jeg kanskje vært narkoman i dag. Kanskje jeg hadde vært frisk. Hvem vet? Maten har for meg blitt et redskap som jeg bruker. Jeg VET at det ødelegger meg, men den følelsesmessige smerten overgår fornuften - og suget tar overhånd.

Hele mitt liv har vært preget av følelsen av å måtte være noe for andre. Måtte ta hensyn, prestere, representere osv. Min mor reiste fra vår familie da jeg var 9 år pga en annen mann, og hun ønsket ikke å ha kontakt med meg eller min bror på 3 år. Vi ringte vi gråt, men det passet aldri. Vi fikk beskjed om å ta hensyn til at hun trengte fred, og at vi burde være glad på hennes vegne som hadde funnet den store kjærligheten. Min bror forsvant tidlig ut av bildet, og min far var som fedre flest - prater ikke så mye om følelser og ting som kan gjøre vondt. Det skal glattes over og rettes ut - funker ikke det så sier vi det ikke til noen i alle fall. Min far reiste mye, og jeg bodde alene i ukene mens min far pendlet fra jeg var 11 år gammel. Jeg tryglet min far om å komme hjem, uten resultat. Jeg måtte være 'flink' og holde ut, ellers hadde vi ikke penger til mat på bordet.

Maten ble gradvis en venn. Jeg vet ikke helt hvordan eller akkurat når. Men omgivelsene var på en måte tryggere når jeg var opptatt på kjøkkenet med å lage i stand mat og brukte tiden på å spise. Jeg slapp vel å kjenne på følelsen av å være forlatt og alene.

Dette er en liten del av bakgrunnen, og jeg sier det ikke for at noen skal syns synd på meg eller noe sånt. Jeg ser ikke på meg selv som noe offer heller. Den eneste som kan gjøre noe med tingenes tilstand er meg selv! Dette er ikke noen unnskyldning, men en forklaring. Det var en som i en av trådene her sa noe om at vi var barn som måtte bli tatt vare på av voksne. Og i mitt tilfelle så traff hun i alle fall spikeren på hodet i en viss forstand. Det er ingenting jeg mer ønsker!! Jeg skulle ønske jeg var 5 år igjen og kunne krype opp i fanget til min far og bli vugget i søvn med forsikrelse om at han elsket meg for den jeg er.

Poenget (hvis jeg har et) er vel det at jeg(jeg kan bare snakke for meg selv) har satt mine egne behov og ønsker til side for å glede andre og være et 'flinkt' barn. Det er sånn jeg er oppdatt, det er alt jeg har lært. Og dette har jeg tatt med meg videre. En underbevisst viten om at jeg betyr mindre enn andre, mine følelser er underlegne andres, mine ønsker kommer bak alle andres. Etter et liv (om enn kanskje ikke så langt) med disse sannhetene innprentet, vet jeg ikke lenger hva jeg ønsker eller vil. Jeg vet ikke hva jeg mener om den enkleste lille sak - for jeg må først vite hva noen andre mener, for så å være enig med dem.

Så når jeg sier at det ikke handler om mat, så mener jeg faktisk det. Det handler om identitet, om selvforakt, selvhat, liten selvverd, skam, osv. Jeg spiser for å bekrefte hvor lite jeg betyr og hvor 'verdig' jeg er av andres og mitt eget hat og forakt. Jeg spiser også for å slippe å tenke - i de minuttene eller timene det varer. Jeg spiser for å få et godt bufferlag med fett rundt meg for å dempe stikkene av skuffelse og nederlag.

Jeg har ikke alltid latt 'tingene' få utløp gjennom overspising. En periode sultet jeg meg. Det er ikke noe problem det! Det er på en måte det samme. Jeg påfører meg selv smerte og skade ved å ta fra meg selv goden mat. Da jeg begynte å sulte meg var jeg 30 kilo overvektig. Kiloene raste av. Jeg gikk ned 25 kilo på 4,5 måneder. Jeg spiste en halv pakke nudler om dagen. Jeg trente til jeg spytta blod. Ingen snakket om anoreksi. Det går jo ikke an å få det som overvektig tenkte jeg! Omgivelsene skrøt av meg. Pappa sa jeg var flink, mamma sa jeg så veldig godt ut. Jeg ble plutselig tatt på alvor i alle sammenheng. Jeg var ettertraktet på byen. Jeg festet flere ganger i uken, og NØT det å bli sett på og tatt på. Jeg var ikke akkurat løssluppen, men rusen over å være attråverdig og pen var styrende. Det var på sett og vis ganske deilig, men i dag ser jeg jo at det er to sider av akkurat samme sak. Jeg ønsket å bli sett, tatt på alvor, og bety noe. Alle gjør jo det. Det er bare at utløpet hos folk er forskjellig. Nå når jeg er tilbake til gamle fakter + en del kilo til så er jeg livredd for å treffe på folk jeg har 'kjent før' da jeg var slank. Jeg bor i en annen by nå. Og når jeg er på besøk der jeg bodde når jeg var slank så gjemmer jeg meg bort så godt jeg kan. Jeg skjems, og mest av alt er jeg redd for å lage en ubehagelig situasjon for de jeg evt måtte treffe på. Kanskje en fyr jeg har rota med eller hatt sex med. De må jo føle seg så ekle når de har vært med meg på den måten når de ser meg nå!

Av frykt for å høres klisjeaktig ut så tror jeg det handler mye om å finne seg selv. Jeg må arbeide meg ut av det jeg sitter fast i. Og trikset er jo at jeg må lære meg andre måter å takle livet på enn det jeg har lært og praktisert til nå. Og jeg tror dette gjelder for de fleste som sliter med spiseforstyrrelser. Mens dere 'normale' har lært å få utløp for slike følelser som alle har, ved å ta en tur, prate om det, spille tennis etc. så har vi - ofte selvlært - lært oss til å spise, eller la det være, eller kaste opp etter å ha spist - eller en kombinasjon!

Jeg går for tiden til behandling, og føler på sett og vis at jeg har kommet ganske langt. Overpsisingene blir færre og færre, men det har overhodet ingenting med at jeg ved hjelp av viljestyrke sier til meg selv at jeg skal holde meg unna det for det kan jeg bli feit av!! Viljestyrke har jeg i bøtter og spann! Det kommer rett og slett av at jeg sakte men sikkert prøver - og feiler av og til - å finne andre måter å kanalisere og takle livet på. Så når suget ikke er der, så trenger jeg jo ikke spise. Forhåpentligvis vil jeg se resultater på vekten også snart, men det er egentlig et sekundært mål! Jeg må lære meg å godta meg selv som jeg er, og være glad i meg selv. Og jeg må kreve at andre respekterer meg for den jeg er også! Jeg er den samme enten jeg er 110 eller 65 kilo. Meningene mine er de samme, selv om de blir sett på som dumme når jeg er 110 kilo - og kjempesmarte når jeg er 65 kilo. Jeg vet hva jeg snakker om for jeg har vært begge steder.

Til slutt vil jeg bare komme med en liten oppfordring til alle som har orket å lese så langt....

neste gang dere ser en feit kvinne eller mann prøv å se personen som er bak alt fettet. Tenk på at dette er en person som har like mye følelser og verdier som dere selv. Prøv å legg forakten til side. Tro meg - vi forakter og hater oss selv nok! Behandle oss med respekt og verdighet.

PS SDD! Røyking er jo en substansavhengighet. Jeg vet ikke om det er en diagnose akkurat, men av det gode er det jo ikke. Jeg røykte selv i 11 år, men sluttet for 4 år siden. Det er ikke noe problem, det er bare å bestemme seg for det

mvh

Kjempegodt skrevet!

Jeg blir sint når folk diskriminerer overvektige.Får skikkelig vondt.

Selv har jeg anoreksi,men det betyr ikke noe,bare nevner det.

Lykke til vidre med behandlingen!

[hershel1365380410]

Heisan. Jeg har lest innlegget ditt og svarene du har fått. Det jeg tenkte om dette er:

Naturligvis er det fint å få en diagnose. Hvorfor enkelte ser negativt på det vet jeg ikke. En diagnose er til (med flere grunner), tror jeg, for å lettere finne ut hva neste steg er. Når man har en diagnose kan man innhente info om dette fra andre steder. Sammenligne med andres erfaringer.

Du trenger å bli tatt på alvor. Og tvangsspising har som regel andre, skjulte grunner til hvorfor du gjør som du gjør. Du trenger å gjøre to ting, sånn i hovedtrekk;

1. Finn ut av HVORFOR du spiser det du gjør, hvordan det får deg til å føle deg etc. Snakk med psykologen om dette. Ikke undervurder den gode følelsen som kan komme av å dele de vonde følelsene med noen.

2. Kjøp en bok med sunne retter som du kan spise. Lag deg et mål. Når du har skrevet en såkalt "slankedagbok" kan du skrive dine egne kommentarer til hvordan du bør endre på noen av vanene dine.

Her er en bok som inneholder mange flotte tips og delikate retter som du kan lage selv:

http://www.cappelen.no/main/katalog.asp?f=1006&isbn=8202215692

Det er ikke enkelt å slanke seg. Spesielt ikke hvis du har problemer som gjør at du døyver det psykiske med mat. Du må ta tak i den psykiske biten først, for ellers er det alt for vanskelig for deg.

Jeg ønsker deg lykke til. Begynn på begynnelsen, så er det litt lettere, tror jeg.

[favn]

Hei SSD!

Jeg har lest litt frem og tilbake på disse trådene, og svaret mitt (eller innlegget om du vil...) er vel like mye til mange andre som til deg, men jeg har nå valgt å legge det her.

Jeg er en kvinne på 29 år som har 'diagnosen' tvangsspising. Det er alvorlig, jeg har en BMI på over 40 så 'tilleggsproblemet' er også reelt. Diagnosen har jeg ikke hatt så lenge, men jeg har slitt siden jeg var 11 år. Jeg er ikke ute etter å bli 'dikket' og dullet med ift. tvangsspisingen min. Jeg syns en saklig diskusjon basert på respekt er viktig. Men det som fasinerer og forundrer meg er at noen sitter der ute og tror at dette er en enkelt og ukomplisert problem som det finnes konkrete greie løsninger på. Jeg er klar over at det finnes like mange grader av denne spiseforstyrrelsen som det finnes personer som lider av den. Og det er nettopp det jeg syns dere bør tenke litt over.

Det er vel sikkert ganske trygt å sitte på siden å betrakte oss feite som viljesvake, late og sykeliggjorte. Og jeg benekter ikke at noen er det også - selvfølgelig - 'vi' er like sammensatte og 'late' som dere slanke, veltilpassede mennesker er! Kanskje det er frykten for å ende opp slik selv en gang som gjør at dere 'ønsker' å tro at hvis det skulle skje så SKAL i alle fall dere gjøre noe med det med en gang. For Gud forby at dere noen gang skulle synke så dypt at dere ble seende ut som oss!

Det har blitt nevnt tidligere i trådene også, og jeg sier det igjen. Det har faktisk ingenting med maten å gjøre. Hadde tilfeldighene gjort det anderledes hadde jeg kanskje vært narkoman i dag. Kanskje jeg hadde vært frisk. Hvem vet? Maten har for meg blitt et redskap som jeg bruker. Jeg VET at det ødelegger meg, men den følelsesmessige smerten overgår fornuften - og suget tar overhånd.

Hele mitt liv har vært preget av følelsen av å måtte være noe for andre. Måtte ta hensyn, prestere, representere osv. Min mor reiste fra vår familie da jeg var 9 år pga en annen mann, og hun ønsket ikke å ha kontakt med meg eller min bror på 3 år. Vi ringte vi gråt, men det passet aldri. Vi fikk beskjed om å ta hensyn til at hun trengte fred, og at vi burde være glad på hennes vegne som hadde funnet den store kjærligheten. Min bror forsvant tidlig ut av bildet, og min far var som fedre flest - prater ikke så mye om følelser og ting som kan gjøre vondt. Det skal glattes over og rettes ut - funker ikke det så sier vi det ikke til noen i alle fall. Min far reiste mye, og jeg bodde alene i ukene mens min far pendlet fra jeg var 11 år gammel. Jeg tryglet min far om å komme hjem, uten resultat. Jeg måtte være 'flink' og holde ut, ellers hadde vi ikke penger til mat på bordet.

Maten ble gradvis en venn. Jeg vet ikke helt hvordan eller akkurat når. Men omgivelsene var på en måte tryggere når jeg var opptatt på kjøkkenet med å lage i stand mat og brukte tiden på å spise. Jeg slapp vel å kjenne på følelsen av å være forlatt og alene.

Dette er en liten del av bakgrunnen, og jeg sier det ikke for at noen skal syns synd på meg eller noe sånt. Jeg ser ikke på meg selv som noe offer heller. Den eneste som kan gjøre noe med tingenes tilstand er meg selv! Dette er ikke noen unnskyldning, men en forklaring. Det var en som i en av trådene her sa noe om at vi var barn som måtte bli tatt vare på av voksne. Og i mitt tilfelle så traff hun i alle fall spikeren på hodet i en viss forstand. Det er ingenting jeg mer ønsker!! Jeg skulle ønske jeg var 5 år igjen og kunne krype opp i fanget til min far og bli vugget i søvn med forsikrelse om at han elsket meg for den jeg er.

Poenget (hvis jeg har et) er vel det at jeg(jeg kan bare snakke for meg selv) har satt mine egne behov og ønsker til side for å glede andre og være et 'flinkt' barn. Det er sånn jeg er oppdatt, det er alt jeg har lært. Og dette har jeg tatt med meg videre. En underbevisst viten om at jeg betyr mindre enn andre, mine følelser er underlegne andres, mine ønsker kommer bak alle andres. Etter et liv (om enn kanskje ikke så langt) med disse sannhetene innprentet, vet jeg ikke lenger hva jeg ønsker eller vil. Jeg vet ikke hva jeg mener om den enkleste lille sak - for jeg må først vite hva noen andre mener, for så å være enig med dem.

Så når jeg sier at det ikke handler om mat, så mener jeg faktisk det. Det handler om identitet, om selvforakt, selvhat, liten selvverd, skam, osv. Jeg spiser for å bekrefte hvor lite jeg betyr og hvor 'verdig' jeg er av andres og mitt eget hat og forakt. Jeg spiser også for å slippe å tenke - i de minuttene eller timene det varer. Jeg spiser for å få et godt bufferlag med fett rundt meg for å dempe stikkene av skuffelse og nederlag.

Jeg har ikke alltid latt 'tingene' få utløp gjennom overspising. En periode sultet jeg meg. Det er ikke noe problem det! Det er på en måte det samme. Jeg påfører meg selv smerte og skade ved å ta fra meg selv goden mat. Da jeg begynte å sulte meg var jeg 30 kilo overvektig. Kiloene raste av. Jeg gikk ned 25 kilo på 4,5 måneder. Jeg spiste en halv pakke nudler om dagen. Jeg trente til jeg spytta blod. Ingen snakket om anoreksi. Det går jo ikke an å få det som overvektig tenkte jeg! Omgivelsene skrøt av meg. Pappa sa jeg var flink, mamma sa jeg så veldig godt ut. Jeg ble plutselig tatt på alvor i alle sammenheng. Jeg var ettertraktet på byen. Jeg festet flere ganger i uken, og NØT det å bli sett på og tatt på. Jeg var ikke akkurat løssluppen, men rusen over å være attråverdig og pen var styrende. Det var på sett og vis ganske deilig, men i dag ser jeg jo at det er to sider av akkurat samme sak. Jeg ønsket å bli sett, tatt på alvor, og bety noe. Alle gjør jo det. Det er bare at utløpet hos folk er forskjellig. Nå når jeg er tilbake til gamle fakter + en del kilo til så er jeg livredd for å treffe på folk jeg har 'kjent før' da jeg var slank. Jeg bor i en annen by nå. Og når jeg er på besøk der jeg bodde når jeg var slank så gjemmer jeg meg bort så godt jeg kan. Jeg skjems, og mest av alt er jeg redd for å lage en ubehagelig situasjon for de jeg evt måtte treffe på. Kanskje en fyr jeg har rota med eller hatt sex med. De må jo føle seg så ekle når de har vært med meg på den måten når de ser meg nå!

Av frykt for å høres klisjeaktig ut så tror jeg det handler mye om å finne seg selv. Jeg må arbeide meg ut av det jeg sitter fast i. Og trikset er jo at jeg må lære meg andre måter å takle livet på enn det jeg har lært og praktisert til nå. Og jeg tror dette gjelder for de fleste som sliter med spiseforstyrrelser. Mens dere 'normale' har lært å få utløp for slike følelser som alle har, ved å ta en tur, prate om det, spille tennis etc. så har vi - ofte selvlært - lært oss til å spise, eller la det være, eller kaste opp etter å ha spist - eller en kombinasjon!

Jeg går for tiden til behandling, og føler på sett og vis at jeg har kommet ganske langt. Overpsisingene blir færre og færre, men det har overhodet ingenting med at jeg ved hjelp av viljestyrke sier til meg selv at jeg skal holde meg unna det for det kan jeg bli feit av!! Viljestyrke har jeg i bøtter og spann! Det kommer rett og slett av at jeg sakte men sikkert prøver - og feiler av og til - å finne andre måter å kanalisere og takle livet på. Så når suget ikke er der, så trenger jeg jo ikke spise. Forhåpentligvis vil jeg se resultater på vekten også snart, men det er egentlig et sekundært mål! Jeg må lære meg å godta meg selv som jeg er, og være glad i meg selv. Og jeg må kreve at andre respekterer meg for den jeg er også! Jeg er den samme enten jeg er 110 eller 65 kilo. Meningene mine er de samme, selv om de blir sett på som dumme når jeg er 110 kilo - og kjempesmarte når jeg er 65 kilo. Jeg vet hva jeg snakker om for jeg har vært begge steder.

Til slutt vil jeg bare komme med en liten oppfordring til alle som har orket å lese så langt....

neste gang dere ser en feit kvinne eller mann prøv å se personen som er bak alt fettet. Tenk på at dette er en person som har like mye følelser og verdier som dere selv. Prøv å legg forakten til side. Tro meg - vi forakter og hater oss selv nok! Behandle oss med respekt og verdighet.

PS SDD! Røyking er jo en substansavhengighet. Jeg vet ikke om det er en diagnose akkurat, men av det gode er det jo ikke. Jeg røykte selv i 11 år, men sluttet for 4 år siden. Det er ikke noe problem, det er bare å bestemme seg for det

mvh

Hei -

Jeg leste hele innlegget ditt og det var ikke vanskelig, så velskrevet som det er.

At du uttrykker deg godt gjør meg sikker på at du er særdeles oppegående og på ingen måte en stakkar.

Ingen andre kan vel egentlig finne ut av ditt liv og hvordan du skal håndtere det. Bortsett fra deg selv.

Mye av det du sier verken kan eller vil jeg kommentere. Men når det gjelder barndommen din... _alle_ har ting med på lasset fra barndommen, alle. Noen mer, andre mindre.

Ditt problem den gang og nå er at du ble avvist. Jeg har opplevd det samme, men dessverre har jeg ikke noe forslag til hva _du_ kan gjøre.

Bortsett fra en ting: En dag må du bare klippe over, innse at sånn var det og nå gidder jeg ikke holde på med det der lengre. Slippe taket.

Uansett hva du måtte finne på, uansett hvor mye du ønsker, uansett uansett... du kommer _aldri_ til å få den aksepten fra dine foreldre osv. som du savner. Kort sagt: Glem det. Og bli voksen (det var jeg som sa det der med å være barn).

Å være voksen er å holde opp med å klenge seg til barndommen og alt som var smertefullt.

Å være voksen er å slutte å virre forvirret rundt på jakt etter seg selv.

Å være voksen er å innse at du kun har deg selv - til syvende og sist. Du er ansvarlig for deg. Ingen andre tar ansvar for deg og ingen andre skal ha ansvar for deg.

Spør deg selv: Er jeg et barn eller er jeg en voksen? Og så må du forholde deg til svaret.

Det er flott at du har sterk vilje. Personlig tror jeg at viljen kan flytte fjell. Folk som sier 'jeg klarer ikke å slutte å røyke' - pøh, nonsens, de vil ikke sterkt nok.

Derfor foreslår jeg at du - med din sterke vilje - flytter ditt fokus på en negativ aktivitet som overspising over på noe som er positivt for deg, det kan være trening, en kulturell aktivitet... hva du vil. Hvis du vil, så klarer du det.

Men hvis du ikke vil slutte å overspise - vel, da er det ingen makt på jord som kan gjøre noe for deg i forhold til dette problemet.

Til slutt: Jeg har ennå til gode å møte noen eller å lese noe der det blir uttalt forakt overfor overvektige mennesker. Dette er noe som foregår inne i hodene _deres_.

Med vennlig hilsen

[Gjest tjukkebollefeita]

Hei -

Jeg leste hele innlegget ditt og det var ikke vanskelig, så velskrevet som det er.

At du uttrykker deg godt gjør meg sikker på at du er særdeles oppegående og på ingen måte en stakkar.

Ingen andre kan vel egentlig finne ut av ditt liv og hvordan du skal håndtere det. Bortsett fra deg selv.

Mye av det du sier verken kan eller vil jeg kommentere. Men når det gjelder barndommen din... _alle_ har ting med på lasset fra barndommen, alle. Noen mer, andre mindre.

Ditt problem den gang og nå er at du ble avvist. Jeg har opplevd det samme, men dessverre har jeg ikke noe forslag til hva _du_ kan gjøre.

Bortsett fra en ting: En dag må du bare klippe over, innse at sånn var det og nå gidder jeg ikke holde på med det der lengre. Slippe taket.

Uansett hva du måtte finne på, uansett hvor mye du ønsker, uansett uansett... du kommer _aldri_ til å få den aksepten fra dine foreldre osv. som du savner. Kort sagt: Glem det. Og bli voksen (det var jeg som sa det der med å være barn).

Å være voksen er å holde opp med å klenge seg til barndommen og alt som var smertefullt.

Å være voksen er å slutte å virre forvirret rundt på jakt etter seg selv.

Å være voksen er å innse at du kun har deg selv - til syvende og sist. Du er ansvarlig for deg. Ingen andre tar ansvar for deg og ingen andre skal ha ansvar for deg.

Spør deg selv: Er jeg et barn eller er jeg en voksen? Og så må du forholde deg til svaret.

Det er flott at du har sterk vilje. Personlig tror jeg at viljen kan flytte fjell. Folk som sier 'jeg klarer ikke å slutte å røyke' - pøh, nonsens, de vil ikke sterkt nok.

Derfor foreslår jeg at du - med din sterke vilje - flytter ditt fokus på en negativ aktivitet som overspising over på noe som er positivt for deg, det kan være trening, en kulturell aktivitet... hva du vil. Hvis du vil, så klarer du det.

Men hvis du ikke vil slutte å overspise - vel, da er det ingen makt på jord som kan gjøre noe for deg i forhold til dette problemet.

Til slutt: Jeg har ennå til gode å møte noen eller å lese noe der det blir uttalt forakt overfor overvektige mennesker. Dette er noe som foregår inne i hodene _deres_.

Med vennlig hilsen

Hei favn!

Takk for svar. Det er sant alt du skriver. Og dette med barndom osv. så er jeg også helt enig. Jeg for min del trenger bare å finne nye redskaper - nye måter å takle ansvar og voksenlivet på. Til nå har jeg bare hatt maten, men jeg leter og jeg prøver. Jeg tenkte også som deg, at jeg må bare legge det hele bak meg og gå videre. Og det er jo på sett og vis sant, men for at jeg skal få 'knagger' å henge tingene på - for at jeg skal klare å sortere ut følelsene mine og lære nye måter å takle det på så er det nødvendig at jeg ser meg litt tilbake for å se hvordan jeg kunne gjort det anderledes.

Klipper jeg av ugresset ved jorden vil det komme opp igjen i løpet av neste vår. Det har jeg erfart tidligere. Jeg må få det opp med roten, se det i hvitøyet for så å legge det bak meg.

"Det handler ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det" er det noe som heter. Og i det legger i alle fall jeg at vi er forskjellige alle sammen. Noen er staute og sterke og tåler tilsynelatende alt, mens andre er som et strå som brister av ved den minste motstand. Utenpå ser jeg kanskje staut og sterk ut. Venner av meg tror at jeg er en som takler det meste, men inni meg er jeg sart og sårbar. Alt for sart og sårbar.

Alle som har levd til de er 30 - 40 eller 15 for den saks skyld har jo bagasje med seg. Hver eneste time de har levd har de jo alle opplevd og erfart ting og hendelser. Triste og hyggelige. Og det jeg har vært gjennom som liten er jo faktisk INGENTING i forhold til hva mange andre har vært igjennom. Det er derfor jeg sier at det er en forklaring og absolutt ingen unnskyldning! Jeg ønsker på ingen måte å fraskrive meg ansvaret for meg selv. Jeg har bare ikke klart å prossesere alt som har skjedd og som skjer. Om det gjør meg svak - so be it! Jeg tar av meg hatten for alle som klarer å holde hodet over vannet og finner sunne måter å fungere på på egen hånd. Jeg har bare måttet innse at jeg trenger hjelp til det.

Jeg vil være voksen. Jeg har holdt igjen så lenge, som du sier, i håp om å få den barnlige aksepten fra familie. Etter at jeg har begynt å jobbe med dette føler jeg at det løsner litt og litt. Så jeg ser vel kanskje på meg selv som midt i puberteten et sted Det er 18-20 år med fordreininger av selvbilde og destruktive mestringsmetoder som skal snus. Jeg har bare måttet innse at jeg ikke har klart å gjøre det over natten. Men jeg er på vei!

mvh

[Gjest tjukkebollefeita]

Kjempegodt skrevet!

Jeg blir sint når folk diskriminerer overvektige.Får skikkelig vondt.

Selv har jeg anoreksi,men det betyr ikke noe,bare nevner det.

Lykke til vidre med behandlingen!

Hei!

Går ut fra, med tanke på nicket ditt, at vi er medlemmer samme sted Håper du også får behandling. Lykke til!

mvh

[favn]

Hei favn!

Takk for svar. Det er sant alt du skriver. Og dette med barndom osv. så er jeg også helt enig. Jeg for min del trenger bare å finne nye redskaper - nye måter å takle ansvar og voksenlivet på. Til nå har jeg bare hatt maten, men jeg leter og jeg prøver. Jeg tenkte også som deg, at jeg må bare legge det hele bak meg og gå videre. Og det er jo på sett og vis sant, men for at jeg skal få 'knagger' å henge tingene på - for at jeg skal klare å sortere ut følelsene mine og lære nye måter å takle det på så er det nødvendig at jeg ser meg litt tilbake for å se hvordan jeg kunne gjort det anderledes.

Klipper jeg av ugresset ved jorden vil det komme opp igjen i løpet av neste vår. Det har jeg erfart tidligere. Jeg må få det opp med roten, se det i hvitøyet for så å legge det bak meg.

"Det handler ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det" er det noe som heter. Og i det legger i alle fall jeg at vi er forskjellige alle sammen. Noen er staute og sterke og tåler tilsynelatende alt, mens andre er som et strå som brister av ved den minste motstand. Utenpå ser jeg kanskje staut og sterk ut. Venner av meg tror at jeg er en som takler det meste, men inni meg er jeg sart og sårbar. Alt for sart og sårbar.

Alle som har levd til de er 30 - 40 eller 15 for den saks skyld har jo bagasje med seg. Hver eneste time de har levd har de jo alle opplevd og erfart ting og hendelser. Triste og hyggelige. Og det jeg har vært gjennom som liten er jo faktisk INGENTING i forhold til hva mange andre har vært igjennom. Det er derfor jeg sier at det er en forklaring og absolutt ingen unnskyldning! Jeg ønsker på ingen måte å fraskrive meg ansvaret for meg selv. Jeg har bare ikke klart å prossesere alt som har skjedd og som skjer. Om det gjør meg svak - so be it! Jeg tar av meg hatten for alle som klarer å holde hodet over vannet og finner sunne måter å fungere på på egen hånd. Jeg har bare måttet innse at jeg trenger hjelp til det.

Jeg vil være voksen. Jeg har holdt igjen så lenge, som du sier, i håp om å få den barnlige aksepten fra familie. Etter at jeg har begynt å jobbe med dette føler jeg at det løsner litt og litt. Så jeg ser vel kanskje på meg selv som midt i puberteten et sted Det er 18-20 år med fordreininger av selvbilde og destruktive mestringsmetoder som skal snus. Jeg har bare måttet innse at jeg ikke har klart å gjøre det over natten. Men jeg er på vei!

mvh

Du er sterkere enn du tror, det ser jeg på måten du skriver og hva du skriver.

Ingen har sagt at alt må skje over natten. Men du har heller ikke hele livet å ta av. Snart må du gjøre deg selv fri.

Lykke til

[hershel1365380410]

Hei -

Jeg leste hele innlegget ditt og det var ikke vanskelig, så velskrevet som det er.

At du uttrykker deg godt gjør meg sikker på at du er særdeles oppegående og på ingen måte en stakkar.

Ingen andre kan vel egentlig finne ut av ditt liv og hvordan du skal håndtere det. Bortsett fra deg selv.

Mye av det du sier verken kan eller vil jeg kommentere. Men når det gjelder barndommen din... _alle_ har ting med på lasset fra barndommen, alle. Noen mer, andre mindre.

Ditt problem den gang og nå er at du ble avvist. Jeg har opplevd det samme, men dessverre har jeg ikke noe forslag til hva _du_ kan gjøre.

Bortsett fra en ting: En dag må du bare klippe over, innse at sånn var det og nå gidder jeg ikke holde på med det der lengre. Slippe taket.

Uansett hva du måtte finne på, uansett hvor mye du ønsker, uansett uansett... du kommer _aldri_ til å få den aksepten fra dine foreldre osv. som du savner. Kort sagt: Glem det. Og bli voksen (det var jeg som sa det der med å være barn).

Å være voksen er å holde opp med å klenge seg til barndommen og alt som var smertefullt.

Å være voksen er å slutte å virre forvirret rundt på jakt etter seg selv.

Å være voksen er å innse at du kun har deg selv - til syvende og sist. Du er ansvarlig for deg. Ingen andre tar ansvar for deg og ingen andre skal ha ansvar for deg.

Spør deg selv: Er jeg et barn eller er jeg en voksen? Og så må du forholde deg til svaret.

Det er flott at du har sterk vilje. Personlig tror jeg at viljen kan flytte fjell. Folk som sier 'jeg klarer ikke å slutte å røyke' - pøh, nonsens, de vil ikke sterkt nok.

Derfor foreslår jeg at du - med din sterke vilje - flytter ditt fokus på en negativ aktivitet som overspising over på noe som er positivt for deg, det kan være trening, en kulturell aktivitet... hva du vil. Hvis du vil, så klarer du det.

Men hvis du ikke vil slutte å overspise - vel, da er det ingen makt på jord som kan gjøre noe for deg i forhold til dette problemet.

Til slutt: Jeg har ennå til gode å møte noen eller å lese noe der det blir uttalt forakt overfor overvektige mennesker. Dette er noe som foregår inne i hodene _deres_.

Med vennlig hilsen

Hallo... hvilken planet lever du på? Ikke for å være frekk, men det er faktisk tilfelle at folk som lider av overvekt blir sett på med andre øyne enn de som er slanke. Man blir gjerne sett på som en lat slask som ikke gidder å ta vare på helsa si. Enkelte folk kan være utrolig frekke og sårende. Idealet nå er å være et beinrangel, det er ikke til å komme bort i fra det. MEN, det gir ingen rett til å se ned på fete mennesker for det.

Naturligvis må en ta ansvar for overspising selv. Det er ingen som står og stapper ned maten i munnen på henne... og det er heller ingen lett sak og plutselig skulle forandre på spisevanene sine. Spesielt ikke de som har med følelser å gjøre.

Dessuten: det med at en skal slutte å tenke på det som skjedde før. "Get over it", liksom. Vel, nå har det seg slik at livet er som en pyramide, hvor grunnstenene blir lagt i barndommen. Alt har en grunn, og alle har sin plass. Alle erfaringene en gjør er med på å forme en som person. En lærer underveis. Men det som er det vanskelige er når noe går galt, ett sted der i bunnen. Da blir det vanskelig for de andre stenene som ligger nærmere toppen å holde balansen. Derfor må en fikse den stenen i barndommen som ikke er helt god.

Se for deg denne sitiasjonen: Du kommer til psykologen din. det er første time. Du er spent. Du gruer deg. Du legger frem hele saken, med barndommen, problemene som har kommet siden. Depresjonen, Angsten. Umuligheten. Den psykisk ubalansen. Psykologen din har et råd til deg, og sier at hvis du følger de til punkt og prikke, blir du erklært frisk. Rådet hans er: "Get over it!"

Hadde du følt deg frisk da? Neppe. Sannsynligvis ganske deppa. Og enda kjipere: dine problemer blir bagatellisert. Du blir ikke trodd.

Det jeg mener er: vi må alle ta litt ansvar selv for de tingene vi gjør, men noen ganger er man avhengig av andres hjelp. Man skal ikke skamme seg av den grunn!!!!

Litt vilje og litt hjelp kan gjøre underverker!

[Gjest tjukkebollefeita]

Du er sterkere enn du tror, det ser jeg på måten du skriver og hva du skriver.

Ingen har sagt at alt må skje over natten. Men du har heller ikke hele livet å ta av. Snart må du gjøre deg selv fri.

Lykke til

Takk!

mvh