Er tvangsspising en diagnose

[Cavatina]

Hei -

Jeg leste hele innlegget ditt og det var ikke vanskelig, så velskrevet som det er.

At du uttrykker deg godt gjør meg sikker på at du er særdeles oppegående og på ingen måte en stakkar.

Ingen andre kan vel egentlig finne ut av ditt liv og hvordan du skal håndtere det. Bortsett fra deg selv.

Mye av det du sier verken kan eller vil jeg kommentere. Men når det gjelder barndommen din... _alle_ har ting med på lasset fra barndommen, alle. Noen mer, andre mindre.

Ditt problem den gang og nå er at du ble avvist. Jeg har opplevd det samme, men dessverre har jeg ikke noe forslag til hva _du_ kan gjøre.

Bortsett fra en ting: En dag må du bare klippe over, innse at sånn var det og nå gidder jeg ikke holde på med det der lengre. Slippe taket.

Uansett hva du måtte finne på, uansett hvor mye du ønsker, uansett uansett... du kommer _aldri_ til å få den aksepten fra dine foreldre osv. som du savner. Kort sagt: Glem det. Og bli voksen (det var jeg som sa det der med å være barn).

Å være voksen er å holde opp med å klenge seg til barndommen og alt som var smertefullt.

Å være voksen er å slutte å virre forvirret rundt på jakt etter seg selv.

Å være voksen er å innse at du kun har deg selv - til syvende og sist. Du er ansvarlig for deg. Ingen andre tar ansvar for deg og ingen andre skal ha ansvar for deg.

Spør deg selv: Er jeg et barn eller er jeg en voksen? Og så må du forholde deg til svaret.

Det er flott at du har sterk vilje. Personlig tror jeg at viljen kan flytte fjell. Folk som sier 'jeg klarer ikke å slutte å røyke' - pøh, nonsens, de vil ikke sterkt nok.

Derfor foreslår jeg at du - med din sterke vilje - flytter ditt fokus på en negativ aktivitet som overspising over på noe som er positivt for deg, det kan være trening, en kulturell aktivitet... hva du vil. Hvis du vil, så klarer du det.

Men hvis du ikke vil slutte å overspise - vel, da er det ingen makt på jord som kan gjøre noe for deg i forhold til dette problemet.

Til slutt: Jeg har ennå til gode å møte noen eller å lese noe der det blir uttalt forakt overfor overvektige mennesker. Dette er noe som foregår inne i hodene _deres_.

Med vennlig hilsen

"Til slutt: Jeg har ennå til gode å møte noen eller å lese noe der det blir uttalt forakt overfor overvektige mennesker. Dette er noe som foregår inne i hodene _deres_."

Du har kanskje det, men ikke jeg. Forakt kan forekomme på så mange måter.

Du var jo ikke tilstede da jeg på åpen gate ble stukket med pinne av en vilt fremmed, fordi han ville se om jeg reagerte eller var så tjukk at jeg ikke kjente noe.

Du har heller ikke sett alle de gangene jeg har blitt pekt på, "se hu tjukke dama der'a!". Eller ropt til, "øj, fettberg!", "når kommer femlingene? Må da minst være fem inne i den svæære magan der!". Eller blitt vist fingeren, fått blikk som om jeg skulle være et romvesen, blitt servert kakestykker på størrelse med murstein, for "du er vel vant med _den_ størrelsen på stykkene, du?"

Forakt for overvektige er ikke bare inne i hodene våre, det er så absolutt tilstede utenfor hodet. Et annet uttrykk for forakt for overvektige kommer til syne når det gjelder jobbmarkedet. Det skjer faktisk at overvektige mister jobben eller har vanskelig for å få jobb pga. at andre har forakt og fordommer overfor oss. Ref.: http://www.dagsavisen.no/innenriks/2003/03/716081.shtml

Som nevnt, forakt forekommer i mange varianter.

[Gjest Italy]

Jeg har aldri sagt at tvangsspising ikke er en diagnose, da jeg overhodet ikke har greie på diverse diagnoser.

Jeg har diskutert overvekt, latskap og viljen til å gjøre noe for å få skikk på seg selv, men jeg forstår at enkelte da henger seg opp i at jeg ikke er psykolog eller har erfaring fra psykiatrien, samt at enkelte følte seg truffet.

Folk er avhengig av forskjellige ting, mat, sex, tobakk, alkohol, narkotika, pengespill. For å nevne noe.

Alle som har røkt mye og lenge og prøver å slutte, VET hvor tøft det kan være. Festrøyking kan gjøre at du blir vanerøyker igjen feks.

At en alkoholiker ofte MÅ la være å drikke den minste lille sup for ikke å sprekke, og det resten av livet, vet de fleste.

Men alkoholikere og røykere har den fordelen at de rett og slett kan kutte helt ut det de er avhengig av. Eller det de MISBRUKER. Da går det an å holde ut.

Men så er det oss som tvangsspiser, dvs misbruker MAT. Vi har ikke naledning til å kutte helt ut det stoffet som vi er avhengig av. For mat må vi ha for å overleve. Det er DET som gjør det så vanskelig å bli kvitt tvangsspisin. Du kan ikke kutte helt ut. Du må ha det. Ergo må du lære deg å styre det, lære deg måtehold med dette stoffet som har taket på deg. DET er vanskelig det!

Selv har jeg tenkt mange ganger når følelsene river i meg og jeg MÅ ha mat fro å døyve følelsene, at jeg kanskje burde begynne å drikke isteden. DET døyver følelsene godt. Men hvor fort blir jeg alkoholiker. Det er en sjanse å ta. Å røyke sluttet jeg med for tjue år siden, så det har jeg ikke lyst til å begynne med igjen. Narkotika er utelukket.

Så da står stsort sett maten igjen. Til trøst og besvær.

Sex er ikke gjennomførbart (ikke med andre ihvertfall) hver gang en blir urolig. En kunne jo fly på toalettet og onanere hver gang en ble urolig, men jeg har ikke lyst til å begynne å misbruke noe som skal være fint.

Pengespill og tvangshandling av klær og andre ting har jeg ikke råd til. Tvangsspising er dyrt, (alle ser hvor lite en får i posen i dagligvarebutikken når en skal dekke et normalt behov) og når sykdommen har ødelagt jobbmulighetene er inntektene også kraftig beskåret.

[Gjest Italy]

Hei!

Går ut fra, med tanke på nicket ditt, at vi er medlemmer samme sted Håper du også får behandling. Lykke til!

mvh

Er du med i IKS?

Har nemlig tenkt å melde meg inn. Men er litt redd for at det er bare anorektikere der, eller de med bulimi.

Jeg er også tvangsspiser, og innbiller meg at jeg ikke ville orke å være sammen med så mange anorektikere. Blir ikke det helt forskjellige måter en må ta til målet da da? Eller er veien den samme for alle tre typene, slik at de kan ha 'kurs' sammen.

Det er DISSE tankene som gjør at jeg gang på gang lar være å ta den telefonen.

Føler at tvangsspisere på en måte ikke har så høy 'statur' som anorektikere og bulimikere.

[Gjest iks.no]

Er du med i IKS?

Har nemlig tenkt å melde meg inn. Men er litt redd for at det er bare anorektikere der, eller de med bulimi.

Jeg er også tvangsspiser, og innbiller meg at jeg ikke ville orke å være sammen med så mange anorektikere. Blir ikke det helt forskjellige måter en må ta til målet da da? Eller er veien den samme for alle tre typene, slik at de kan ha 'kurs' sammen.

Det er DISSE tankene som gjør at jeg gang på gang lar være å ta den telefonen.

Føler at tvangsspisere på en måte ikke har så høy 'statur' som anorektikere og bulimikere.

Synes du skal ta den telefonen,( evt.mail eller brev)og kontakte IKS.

Det er for ALLE som har et "forhold" til spiseforstyrrelser. Enten en selv,eller familie.

[Gjest tjukkebollefeita]

Er du med i IKS?

Har nemlig tenkt å melde meg inn. Men er litt redd for at det er bare anorektikere der, eller de med bulimi.

Jeg er også tvangsspiser, og innbiller meg at jeg ikke ville orke å være sammen med så mange anorektikere. Blir ikke det helt forskjellige måter en må ta til målet da da? Eller er veien den samme for alle tre typene, slik at de kan ha 'kurs' sammen.

Det er DISSE tankene som gjør at jeg gang på gang lar være å ta den telefonen.

Føler at tvangsspisere på en måte ikke har så høy 'statur' som anorektikere og bulimikere.

Hei Italy!

Jeg er medlem i IKS, ja. Det er for alle med spiseforstyrrelser, enten det er anorexi, bulimi, tvangsspising eller en kombinasjon. Og som iks.no sier - for pårørende. Jeg har ikke vært medlem så lenge, så jeg er ikke så dreven i 'gamet' ennå. Men jeg håper å kunne delta på en del kurs og foredrag fremover. Forhåpentligvis kan jeg bidra med noe selv også når jeg er moden for det.

Jeg syns du bør ta en titt på internettsidene, der er det mye fin informasjon, og så ta en telefon eller evt sende en mail. Det kan bli litt for personlig med en telefon med en gang - i alle fall følte jeg det. Jeg venter nå på å begynne i en selvhjelpsgruppe nettopp for de med tvangsspising/overspising.

Selv om vi 'lider' av tilsynelatende forskjellige ting tror jeg det er mange likhetstrekk også. Tema som selvverd, identitet, skam, osv. står sentralt i alle formene for SF - tror jeg.

Håper du tar en titt og at du blir en stolt IKS'er du også!

mvh

[SierDuDet]

Hei SSD!

Jeg har lest litt frem og tilbake på disse trådene, og svaret mitt (eller innlegget om du vil...) er vel like mye til mange andre som til deg, men jeg har nå valgt å legge det her.

Jeg er en kvinne på 29 år som har 'diagnosen' tvangsspising. Det er alvorlig, jeg har en BMI på over 40 så 'tilleggsproblemet' er også reelt. Diagnosen har jeg ikke hatt så lenge, men jeg har slitt siden jeg var 11 år. Jeg er ikke ute etter å bli 'dikket' og dullet med ift. tvangsspisingen min. Jeg syns en saklig diskusjon basert på respekt er viktig. Men det som fasinerer og forundrer meg er at noen sitter der ute og tror at dette er en enkelt og ukomplisert problem som det finnes konkrete greie løsninger på. Jeg er klar over at det finnes like mange grader av denne spiseforstyrrelsen som det finnes personer som lider av den. Og det er nettopp det jeg syns dere bør tenke litt over.

Det er vel sikkert ganske trygt å sitte på siden å betrakte oss feite som viljesvake, late og sykeliggjorte. Og jeg benekter ikke at noen er det også - selvfølgelig - 'vi' er like sammensatte og 'late' som dere slanke, veltilpassede mennesker er! Kanskje det er frykten for å ende opp slik selv en gang som gjør at dere 'ønsker' å tro at hvis det skulle skje så SKAL i alle fall dere gjøre noe med det med en gang. For Gud forby at dere noen gang skulle synke så dypt at dere ble seende ut som oss!

Det har blitt nevnt tidligere i trådene også, og jeg sier det igjen. Det har faktisk ingenting med maten å gjøre. Hadde tilfeldighene gjort det anderledes hadde jeg kanskje vært narkoman i dag. Kanskje jeg hadde vært frisk. Hvem vet? Maten har for meg blitt et redskap som jeg bruker. Jeg VET at det ødelegger meg, men den følelsesmessige smerten overgår fornuften - og suget tar overhånd.

Hele mitt liv har vært preget av følelsen av å måtte være noe for andre. Måtte ta hensyn, prestere, representere osv. Min mor reiste fra vår familie da jeg var 9 år pga en annen mann, og hun ønsket ikke å ha kontakt med meg eller min bror på 3 år. Vi ringte vi gråt, men det passet aldri. Vi fikk beskjed om å ta hensyn til at hun trengte fred, og at vi burde være glad på hennes vegne som hadde funnet den store kjærligheten. Min bror forsvant tidlig ut av bildet, og min far var som fedre flest - prater ikke så mye om følelser og ting som kan gjøre vondt. Det skal glattes over og rettes ut - funker ikke det så sier vi det ikke til noen i alle fall. Min far reiste mye, og jeg bodde alene i ukene mens min far pendlet fra jeg var 11 år gammel. Jeg tryglet min far om å komme hjem, uten resultat. Jeg måtte være 'flink' og holde ut, ellers hadde vi ikke penger til mat på bordet.

Maten ble gradvis en venn. Jeg vet ikke helt hvordan eller akkurat når. Men omgivelsene var på en måte tryggere når jeg var opptatt på kjøkkenet med å lage i stand mat og brukte tiden på å spise. Jeg slapp vel å kjenne på følelsen av å være forlatt og alene.

Dette er en liten del av bakgrunnen, og jeg sier det ikke for at noen skal syns synd på meg eller noe sånt. Jeg ser ikke på meg selv som noe offer heller. Den eneste som kan gjøre noe med tingenes tilstand er meg selv! Dette er ikke noen unnskyldning, men en forklaring. Det var en som i en av trådene her sa noe om at vi var barn som måtte bli tatt vare på av voksne. Og i mitt tilfelle så traff hun i alle fall spikeren på hodet i en viss forstand. Det er ingenting jeg mer ønsker!! Jeg skulle ønske jeg var 5 år igjen og kunne krype opp i fanget til min far og bli vugget i søvn med forsikrelse om at han elsket meg for den jeg er.

Poenget (hvis jeg har et) er vel det at jeg(jeg kan bare snakke for meg selv) har satt mine egne behov og ønsker til side for å glede andre og være et 'flinkt' barn. Det er sånn jeg er oppdatt, det er alt jeg har lært. Og dette har jeg tatt med meg videre. En underbevisst viten om at jeg betyr mindre enn andre, mine følelser er underlegne andres, mine ønsker kommer bak alle andres. Etter et liv (om enn kanskje ikke så langt) med disse sannhetene innprentet, vet jeg ikke lenger hva jeg ønsker eller vil. Jeg vet ikke hva jeg mener om den enkleste lille sak - for jeg må først vite hva noen andre mener, for så å være enig med dem.

Så når jeg sier at det ikke handler om mat, så mener jeg faktisk det. Det handler om identitet, om selvforakt, selvhat, liten selvverd, skam, osv. Jeg spiser for å bekrefte hvor lite jeg betyr og hvor 'verdig' jeg er av andres og mitt eget hat og forakt. Jeg spiser også for å slippe å tenke - i de minuttene eller timene det varer. Jeg spiser for å få et godt bufferlag med fett rundt meg for å dempe stikkene av skuffelse og nederlag.

Jeg har ikke alltid latt 'tingene' få utløp gjennom overspising. En periode sultet jeg meg. Det er ikke noe problem det! Det er på en måte det samme. Jeg påfører meg selv smerte og skade ved å ta fra meg selv goden mat. Da jeg begynte å sulte meg var jeg 30 kilo overvektig. Kiloene raste av. Jeg gikk ned 25 kilo på 4,5 måneder. Jeg spiste en halv pakke nudler om dagen. Jeg trente til jeg spytta blod. Ingen snakket om anoreksi. Det går jo ikke an å få det som overvektig tenkte jeg! Omgivelsene skrøt av meg. Pappa sa jeg var flink, mamma sa jeg så veldig godt ut. Jeg ble plutselig tatt på alvor i alle sammenheng. Jeg var ettertraktet på byen. Jeg festet flere ganger i uken, og NØT det å bli sett på og tatt på. Jeg var ikke akkurat løssluppen, men rusen over å være attråverdig og pen var styrende. Det var på sett og vis ganske deilig, men i dag ser jeg jo at det er to sider av akkurat samme sak. Jeg ønsket å bli sett, tatt på alvor, og bety noe. Alle gjør jo det. Det er bare at utløpet hos folk er forskjellig. Nå når jeg er tilbake til gamle fakter + en del kilo til så er jeg livredd for å treffe på folk jeg har 'kjent før' da jeg var slank. Jeg bor i en annen by nå. Og når jeg er på besøk der jeg bodde når jeg var slank så gjemmer jeg meg bort så godt jeg kan. Jeg skjems, og mest av alt er jeg redd for å lage en ubehagelig situasjon for de jeg evt måtte treffe på. Kanskje en fyr jeg har rota med eller hatt sex med. De må jo føle seg så ekle når de har vært med meg på den måten når de ser meg nå!

Av frykt for å høres klisjeaktig ut så tror jeg det handler mye om å finne seg selv. Jeg må arbeide meg ut av det jeg sitter fast i. Og trikset er jo at jeg må lære meg andre måter å takle livet på enn det jeg har lært og praktisert til nå. Og jeg tror dette gjelder for de fleste som sliter med spiseforstyrrelser. Mens dere 'normale' har lært å få utløp for slike følelser som alle har, ved å ta en tur, prate om det, spille tennis etc. så har vi - ofte selvlært - lært oss til å spise, eller la det være, eller kaste opp etter å ha spist - eller en kombinasjon!

Jeg går for tiden til behandling, og føler på sett og vis at jeg har kommet ganske langt. Overpsisingene blir færre og færre, men det har overhodet ingenting med at jeg ved hjelp av viljestyrke sier til meg selv at jeg skal holde meg unna det for det kan jeg bli feit av!! Viljestyrke har jeg i bøtter og spann! Det kommer rett og slett av at jeg sakte men sikkert prøver - og feiler av og til - å finne andre måter å kanalisere og takle livet på. Så når suget ikke er der, så trenger jeg jo ikke spise. Forhåpentligvis vil jeg se resultater på vekten også snart, men det er egentlig et sekundært mål! Jeg må lære meg å godta meg selv som jeg er, og være glad i meg selv. Og jeg må kreve at andre respekterer meg for den jeg er også! Jeg er den samme enten jeg er 110 eller 65 kilo. Meningene mine er de samme, selv om de blir sett på som dumme når jeg er 110 kilo - og kjempesmarte når jeg er 65 kilo. Jeg vet hva jeg snakker om for jeg har vært begge steder.

Til slutt vil jeg bare komme med en liten oppfordring til alle som har orket å lese så langt....

neste gang dere ser en feit kvinne eller mann prøv å se personen som er bak alt fettet. Tenk på at dette er en person som har like mye følelser og verdier som dere selv. Prøv å legg forakten til side. Tro meg - vi forakter og hater oss selv nok! Behandle oss med respekt og verdighet.

PS SDD! Røyking er jo en substansavhengighet. Jeg vet ikke om det er en diagnose akkurat, men av det gode er det jo ikke. Jeg røykte selv i 11 år, men sluttet for 4 år siden. Det er ikke noe problem, det er bare å bestemme seg for det

mvh

Hei!

Vil bare si at jeg har lest hele innlegget ditt (som for øvrig var meget godt skrevet!) men at jeg ikke helt vet hva jeg kan skrive utover mye av det favn har skrevet til deg.

Lykke til videre!

[huufsa]

Hei -

Jeg leste hele innlegget ditt og det var ikke vanskelig, så velskrevet som det er.

At du uttrykker deg godt gjør meg sikker på at du er særdeles oppegående og på ingen måte en stakkar.

Ingen andre kan vel egentlig finne ut av ditt liv og hvordan du skal håndtere det. Bortsett fra deg selv.

Mye av det du sier verken kan eller vil jeg kommentere. Men når det gjelder barndommen din... _alle_ har ting med på lasset fra barndommen, alle. Noen mer, andre mindre.

Ditt problem den gang og nå er at du ble avvist. Jeg har opplevd det samme, men dessverre har jeg ikke noe forslag til hva _du_ kan gjøre.

Bortsett fra en ting: En dag må du bare klippe over, innse at sånn var det og nå gidder jeg ikke holde på med det der lengre. Slippe taket.

Uansett hva du måtte finne på, uansett hvor mye du ønsker, uansett uansett... du kommer _aldri_ til å få den aksepten fra dine foreldre osv. som du savner. Kort sagt: Glem det. Og bli voksen (det var jeg som sa det der med å være barn).

Å være voksen er å holde opp med å klenge seg til barndommen og alt som var smertefullt.

Å være voksen er å slutte å virre forvirret rundt på jakt etter seg selv.

Å være voksen er å innse at du kun har deg selv - til syvende og sist. Du er ansvarlig for deg. Ingen andre tar ansvar for deg og ingen andre skal ha ansvar for deg.

Spør deg selv: Er jeg et barn eller er jeg en voksen? Og så må du forholde deg til svaret.

Det er flott at du har sterk vilje. Personlig tror jeg at viljen kan flytte fjell. Folk som sier 'jeg klarer ikke å slutte å røyke' - pøh, nonsens, de vil ikke sterkt nok.

Derfor foreslår jeg at du - med din sterke vilje - flytter ditt fokus på en negativ aktivitet som overspising over på noe som er positivt for deg, det kan være trening, en kulturell aktivitet... hva du vil. Hvis du vil, så klarer du det.

Men hvis du ikke vil slutte å overspise - vel, da er det ingen makt på jord som kan gjøre noe for deg i forhold til dette problemet.

Til slutt: Jeg har ennå til gode å møte noen eller å lese noe der det blir uttalt forakt overfor overvektige mennesker. Dette er noe som foregår inne i hodene _deres_.

Med vennlig hilsen

huff.. jeg må bare bry meg litt her !

Alt man tar med seg i 'ryggsekken' preges man av!

Det er ikke snakk om å 'klamre seg til' det som skjedde i barndommen! Det er snakk om å prøve å bli fri fra det!!

Det er som regel ikke tanker man sliter med... man tenker da som en voksen!!??

Det er følelser og reaksjoner som kommer ubevisst man sliter med!!

Jeg er selv tvangsspiser, har en stor posjon selvforakt, og går i gruppeterapi med både tvangsspisere og bullemetikere.