begynner å gå opp for meg

[Gjest calestia]

at jeg er i ferd med å miste alt jeg eier og har.

diskuterte innleggelse i dag, men jeg kan bare ikke. har så mye å ordne .

psyken sa det viktigste nå var livet mitt, at jeg skulle overleve. ikke hvem som ordnet hva.

men jeg må ordne det selv, ellers føler jeg meg som en taper.

kan ikke la andre rydde opp i mitt rot, da lærer jeg jo aldri!

Har ikke turt å tenke. men nå bryter alt frem. jeg mister ALT!

jeg har ingenting lenger. jeg er i fritt fall, ogg denne gangen er det alvorlig. jeg mister hjemmet mitt, den eneste tryggheten jeg har hatt i en lang vanskelig og turbulens tid. jeg bryter sammen nå. hadde sminket meg og gjort meg klar nå, til nok et råkjør. nå renner mascaraen. jeg vet ikke hvor jeg skal finne kreftene. jeg har ikke mer igjen. jeg må likevel være klar om tre kvarter.

jo, jeg har lyst til å bli sperret inne, fratatt alt ansvar, og la andre ordne opp. men da blir jeg bare en liten dritt!

Jeg er nok full av møkk som det er!

fikk et annet valg enn innleggelse, men vet ikke om jeg klarer å holde det jeg har lovt.

ringe om jeg kommer til å skade meg. for jeg ser helt jævlig ut nå, og ja. ikke pent eller sunt. og livet henger i en tynn tynn tråd.

krisehjelp og hele alpakkaen. psyken min har ringt og purret på det meste, og det MÅ gå i orden, ellers ryker jeg rett inn. jeg må gi fra meg alle pillene, men vet ikke om jeg klarer. min sikkerhet for å kunne komme unna alt som skjer.

må begynne på antipsykotikaen også.

så får jeg være fri.

nå må jeg dra. må fikse meg opp på nytt, sette på gliset, og spille sterk og fornuftig.

Ikke la noen se meg . komme med løgner. "pause i psykologi studiet...." sannheten er at jeg er et vrak og at jeg aldri, aldri blir helt bra. kanskje kan jeg aldri studere igjen. hjernen er totalvraka.

den funker ikke.

jeg er arbeidsløs, hjemløs, pengelens, og psyk.

FY FAEN

men nå må jeg stikk eja..

[hershel1365380410]

Ikke lat som du er sterkere enn det du er. Da lurer du både deg selv og andre! Du trenger noen som kan hjelpe deg nå, så absolutt.

Jeg vet at mitt snakk hjelper deg ingenting, men jeg håper virkelig for din skyld at du får den hjelpen du trenger til å komme deg på bena igjen.

"Sug til deg all hjelpen du kan få", var et råd jeg engang fikk. Det er faktisk det beste rådet jeg har fått.

Igjen; jeg håper virkelig at du klarer deg, at du får deg et hjem og får fikset litt på psyken din.

Hvis en klem kan hjelpe deg 1/100000.00000 -del (eller mer...)så sender jeg deg en!